Hurritter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det omtrentlige området for hurrittisk bosetning i mellombronsealderen, vist i purpur.

Hurritter (kileskrift: Ḫu-ur-ri) var et oldtidsfolk som snakket et hurro-urartiske språk og levde i Midtøsten, Anatolia og nordlige Mesopotamia i løpet av bronsealderen. Den største og mest innflytelsesrike hurrittiske nasjonen var Mitanniriket, skjønt mitanniene var et indoeuropeisk talende hettittisk rike i Anatolia som til en stor grad besto av hurritter og hattitter. Det var en betydelig hurrittisk innflytelse i hettittisk religiøs mytologi. Ved tidlig jernalder hadde hurrittene i stor grad blitt assimilert med andre folk, kanskje bortsett fra kongedømmet Urartudet armenske høylandet i østlige Anatolia, sentrert rundt de fjellkledde regionene ved Vansjøen. I henhold til hypotesene til russiske Igor M. Diakonoff og Sergej Starostin var hurrittiske, hattiske og urartiske språk beslektet med nordøstkaukasiske språk.

Språk[rediger | rediger kilde]

Hurrittene snakket et ergativt-agglutinerende språk, konvensjonelt kalt for hurrittisk (ubeslektet med de semittiske nabospråkene eller indoeuropeiske språk), som kan ha vært et isolert språk. Jernalderens urartiske språk er nært beslektet til eller en direkte etterkommer av hurrittisk. Flere kjente russiske lingvister, som blant annet Sergej Starostin og Vyacheslav Ivanov, har hevdet at hurrittisk og hattisk var beslektet med nordøstkaukasiske språk.[1]

Fra 2000-tallet f.Kr. og ut til slutten av 1700-tallet f.Kr. kontrollerte Assyria koloniene i Anatolia, og hurrittene, som hattierne, begynte å bruke assyrisk akkadisk kileskrift som deres eget skriftspråk fra 2000 f.Kr. Tekster i hurrittisk språk har blitt funnet ved Hattusa, Ugarit, foruten også et av de lengste amarnabrevene. Det ble skrevet av kong Tushratta av Mitanni til farao Amenhotep III. Det var den eneste lange teksten som var kjent inntil en litteratursamling av hurrittiske tekster med hettittisk oversettelse ble oppdaget i Hattusa i 1983.

Historie[rediger | rediger kilde]

Hurrittisk løvefigur med medfølgende steintavle med den eldste kjente hurrittiske tekst (Louvre)

Mellombronsealder[rediger | rediger kilde]

Hurrittiske navn opptrer sporadisk i den nordvestlige delen av Mesopotamia og i området Kirkuk i moderne Irak ved mellombronsealderen. Deres tilstedeværelse er attestert ved Nuzi, Urkesj og andre steder. Med tiden gjennomsyret de og spredte seg over en bred bue av fruktbart jordbruksland som strakte seg fra elvedalen Khabur til foten av Zagrosfjellene. Assyrologene Ignace Gelb og Ephraim Avigdor Speiser mener at semittiske subartuere hadde vært det lingvistiske og etniske befolkningsunderlaget i nordlige Mesopotamia siden de tidligste tider mens hurrittene kom senere.[2]

Urkesj[rediger | rediger kilde]

Elvedalen Khabur ble kjerneområdet for hurrittene i et millennium. Det første kjente hurrittiske kongedømmet oppsto rundt byen Urkesj (dagens Tell Mozan) i løpet av 2000-tallet f.Kr. Det er bevist at de var alliert med det akkadiske rike, noe som indikerer at de hadde et fast grep på området ved styret til Naram-Sin av Akkad (ca. 2254–2218 f.Kr.). Denne regionen hadde andre rike kulturer (Tell Halaf og Tell Brak). Bystaten Urkesj hadde en del mektige naboer. Ved et tidspunkt tidlig på 2000-tallet f.Kr. ble Urkesj underkastet av det amorittiske kongedømmet Mari. I de pågående maktstridene over Mesopotamia gjorde et annet amorittisk dynasti seg til herrer over Mari på 1700-tallet f.Kr. Shubat-Enlil (dagens Tell Leilan) var hovedstad i dette gammelassyriske kongerike og ble opprettet et stykke unna Urkesj ved en annen hurrittisk bosetning i elvedalen Khabur.

Sen bronsealder[rediger | rediger kilde]

Yamhad[rediger | rediger kilde]

Hurrittene migrerte også vestover i denne perioden. Ved 1725 f.Kr. oppholdt deres kultur i deler av nordvestlige Syria, som eksempelvis Alalakh. Det amorittiske-hurrittiske kongeriket Yamkhad er nedtegnet som kjempende for dette området med den tidlig hettittiske kong Hattusilis I en gang rundt 1600 f.Kr. Hurrittene bosatte seg også i kystregionen i Adaniya i landet Kizzuwatna. Yamkhad ble etterhvert svekket av de mektige hettittene, men det åpnet også Anatolia for hurrittisk kulturell innflytelse. Hettittene var påvirket av hurrittisk kultur i løpet av flere århundrer.

Mitanni[rediger | rediger kilde]

Hettittene fortsatte å ekspandere sørover etter Yamkhads nederlag. Hæren til den hettittiske kong Mursili I kom seg helt ned til Babylon og herjet byen. Ødeleggelsen av det babylonske kongedømme, foruten også kongedømmet i Yamkhad, bidro til framveksten av et annet hurrittisk dynasti. Den første herskeren var en legendarisk konge ved navn Kirta som grunnla kongeriket Mitanni en gang rundt 1500 f.Kr. Mitanniriket vokste gradvis fra regionen rundt dalen Khabur og ble et av de mektigste kongerikene i tiden rundt 1450-1350 f.Kr.

En del theonymer (navn som referer til en guddom), egennavn og annen terminologi til mitanniene viser en indoariske superstrat, noe som antyder at en indoariske overklasse påtvang sitt herredømme over den hurrittiske befolkningen i løpet av den indoariske ekspansjonen.[3][4]

Arrapha[rediger | rediger kilde]

Andre hurrittisk kongedømmer dro også fordel av svekkelsen av den babylonske makten på 1500-tallet f.Kr. Hurrittene hadde bosatt seg i regionen nordøst for elven Tigris, rundt dagens Kirkuk. Dette var kongeriket Arrapha (Arrafa). Utgravninger ved Yorgan Tepe, oldtidens Nuzi, har vist seg å bli et av de viktigste stedene for kunnskap om hurrittene. Konger som Ithi-Teshup og Ithiya hersket over Arrapha, men ved midten av 1400-tallet f.Kr. var de blitt underlagt som vasaller av storkongen av Mitanni. Arrapha selv ble ødelagt av assyrerne på 1300-tallet f.Kr.

Sammenbruddet i bronsealderen[rediger | rediger kilde]

På 1200-tallet f.Kr. hadde alle de hurrittiske statene blitt overvunnet av andre folkeslag. Hjertet i de hurrittiske områdene, elvedalen Khabur, var blitt en assyrisk provins. Det er ikke klart hva som skjedde med det hurrittiske folket mot slutten av bronsealderen. En del forskere har forslått at hurrittene levde i landet Subartu nord for Assyria i løpet av den tidlig jernalder. Den hurrittiske befolkningen i Syria i de følgende århundrene synes å ha oppgitt deres gamle språk og gått over til den assyriske dialekten av akkadisk, eller kanskje mer sannsynlig arameisk. Det skjedde på omtrent samme tid da et aristokrati snakket urartisk, tilsvarende til gammelhurrittisk, og synes først ha påtvunget seg på befolkningen rundt Vansjøen og deretter opprettet kongeriket Urartu.

Kultur og samfunn[rediger | rediger kilde]

Kileskrift med hurrittisk språk.

Kunnskapen om hurrittisk kultur hviler seg på arkeologiske utgravninger på steder som Nuzi og Alalakh, foruten også på tavler med kileskrift, hovedsakelig fra Hattusa, hettittenes hovedstad. Kileskrift fra Nuzi, Alalakh, og andre steder med hurrittisk befolkninger (påvist ved personnavn) avslører hurrittisk kulturelle trekk selv om de ble skrevet på akkadisk. Hurrittiske sylindersegler ble omsorgfullt utskåret og viste ofte mytologiske motiver. De er en nøkkel til å forstå hurrittisk kultur og historie.

Keramikk[rediger | rediger kilde]

Hurrittene var dyktige keramikere. Deres keramikk er funnet i Mesopotamia og i landene vest for Eufrat. Det var meget verdsatt i fjerne Egypt på tiden av det nye rike. Arkeologer benytter begreper som Khaburkeramikk og Nuzikeramikk for to typer av steingods gjort på dreiehjul. Khabur er karakterisert av rødaktig malte linjer med geometriske triangulære mønstre og dotter, mens Nuzi har meget særskilte former og er malt i brunt eller svart.

Metallurgi[rediger | rediger kilde]

Hurrittene hadde et godt omdømme for sitt metallarbeid. Sumererne lånte deres kobberterminologi fra hurrittisk ordforråd.[5] Kobber var handelsvare sør til Mesopotamia fra høylandene i Anatolia. Khaburdalen hadde en sentral posisjon i metallhandelen og kobber, sølv og selv tinn var tilgjengelig i hurrittiskdominerte land som Kizzuwatna og Ishuwa på det anatoliske høylandet. Gull var det knapphet på, og Amarnabrevene informerer at det ble anskaffet fra Egypt. Ikke mange eksempler på hurrittisk metallarbeid har overlevd, unntatt fra senere Urartu. En del små fine løvestatuetter ble oppdaget i Urkesj.[6][7]

Hester[rediger | rediger kilde]

Mitanniriket var meget kjent for sine hester. Selv navnet på landet Ishuwa, som kan ha hatt en betydelig hurrittisk befolkning, betydde «hesteland».[8][9] En tekst som ble avdekket i Hattusa handler om trening av hester. Mannen som var ansvarlig for treningen var en hurritt ved navn Kikkuli. Terminologien som ble betyttet i forbindelse med hester inneholdt mange indoariske lånord.

Musikk[rediger | rediger kilde]

En tegn på en side av en tavle hvor «Nikkals hymne» er skrevet.[10]

Blant de hurrittiske tekstene fra Ugarit finnes også de eldste kjente eksemplene på skriftlig musikk, datert til rundt 1400 f.Kr.[11] Blant disse fragmentene er det funnet navn på fire hurrittiske komponister, Tapšiẖuni, Puẖiya(na), Urẖiya, og Ammiya.[12]

Religion[rediger | rediger kilde]

Hurrittisk kultur hadde stor innflytelse på religion til hettittene. Fra det hurrittiske kultsenteret ved Kummanni i Kizzuwatna, spredte hurrittiske religiøse forestillinger til hettittisk kultur. Synkretisme blandet gammelhettittiske og hurrittiske religioner. Hurrittisk religion spredte seg også til Syria hvor Baal ble en motpart til Teshub. De senere kongedømmene i Urartu høyaktet også guder av hurrittisk opprinnelse. Hurrittisk religion, i ulike former, påvirket hele Midtøsten, unntatt oldtidens Egypt og sørlige Mesopotamia.

De fremste guddommene i hurrittisk gudeverden var:

  • Teshub, Teshup; den mektige værguden.
  • Hebat, Hepa; hans hustru, modergudinne, sett på som en solgudinne blant hettittene. Trekk lånt fra den sumeriske gudinne Kubau, kjent som Hawwah, den bibelske חוה, også kjent som Eva blant arameere og andre kulturer.
  • Sharruma, eller Sarruma, Šarruma; deres sønn.
  • Kumarbi; den gamle far av Teshub; hans hjem er beskrevet i mytologien som byen Urkesj.
  • Shaushka, eller Shawushka, Šauska; var den hurrittiske motpart til den assyriske Ishtar, en gudinne for fruktbarhet, krig og helbredelse.
  • Shimegi, Šimegi; solguden.
  • Kushuh, Kušuh; måneguden. Symboler for solen og halvmånen opptrer sammen i hurrittisk ikonografi.
  • Nergal; an babylonsk guddom for underverden, men det hurrittiske navnet er ukjent.
  • Ea; var også opprinnelig en babylonsk guddom, og kan ha påvirket den kanaanittiske El, og dessuten ים Yam, gud av havet og elvene.

Hurrittiske sylindersegler avbildet ofte mytologiske vesener som eksempelvis bevingede mennesker eller dyr, drager og andre monstre. Tolkningen av disse avbildningene av guder og antagelig demoner er usikker. De kan ha vært beskyttende og onde vesener. En del minner om assyriske Lamassu.

De hurrittiske guder synes ikke å ha hatt noe særskilt «hjemmetempel» som mesopotamisk religion og oldtidens egyptiske religion. En del betydningsfull kultsentre eksisterte i Kummanni i Kizzuwatna, og hettittiske Yazilikaya. Byen Harran ble minst senere et religiøst senter for måneguden, og Shauskha hadde et viktig tempel i Ninive i den tiden da byen var underlagt hurrittisk styre. Et tempel for Nergal ble bygd i Urkesj på slutten av 2000-tallet f.Kr. Byen Kahat (dagens Tell Barri i nordlige Syria) var et religiøst senter for Mitanniriket.

Den hurrittiske myten «Ullikummis sanger», bevart i hettittiske tekster, er en parallell til greske Hesiodos' Theogonien, kastrasjonen av Uranos kan ha vært avledet fra kastrasjonen av Anu av Kumarbi, mens Zevs opprør mot Kronos og Uranos, de svelgende guder, er som den hurrittiske myten om Teshub og Kumarbi.[13] Den frygiske gudinne Kybele kan ha vært en motpart til den hurrittiske gudinne Hebat.

Arkeologi[rediger | rediger kilde]

Hurrittiske bosetninger er spredt over tre moderne land, Irak, Syria og Tyrkia. Hovedområdet til den hurrittiske verden er snittet opp av dagens grense mellom Syria og Tyrkia. Flere steder ligger i selve grensesonen, noe som gjør tilgang til undersøkelser og utgravninger problematiske. En trussel mot oldtidens steder er de mange damprosjektene langs dalførene Eufrat, Tigris og Khabur. Flere redningsaksjoner har allerede blitt satt i gang da konstruksjoner av demninger har satt hele daler under vann.

Den første betydelig utgravning av hurrittiske steder i Irak og Syria begynte på 1920- og 1930-tallet. De ble ledet av den amerikanske arkeologen Edward Chiera ved Yorghan Tepe (Nuzi), og den britiske arkeologen Max Mallowan ved Chagar Bazar og Tell Brak. Nyere undersøkelser og utgravninger som er i gang er igangsatt av amerikanske, belgiske, danske, franske, tyske og italienske grupper av arkeologer, og med annen internasjonal deltagelse, men i samarbeid med syriske myndigheter. Tellene, eller byhaugene, har ofte avslørt en langvarig bosetning fra begynnelsen av neolittisk tid, og avsluttet i romersk tid eller noe senere. Den karakteristiske hurrittiske keramikken, Khabur-steingods, er nyttig for å bestemme de ulike arkeologiske lagene for bosetning innenfor haugene. Hurrittiske bosetninger er vanligvis identifisert fra midtre bronsealder til slutten av sen bronsealder, og med Tell Mozan (Urkesj) som det fremste unntaket.

Betydningsfull steder[rediger | rediger kilde]

Listen nedenfor omfatter en del betydningsfulle oldtidssteder fra områder dominert av hurrittisk kultur. Utgravningsrapporter og bilder funnet i nettstedene som er lenket. Som notert overfor, er viktige oppdagelser av hurrittisk kultur og historie også gjort ved Alalakh, Amarna, Hattusa og Ugarit.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jaimoukha, Amjad (2004): The Chechens: A Handbook, Taylor & Francis
  2. ^ Gelb, Ignace J.(1963): The History of Writing, University of Chicago Press
  3. ^ Mayrhofer, Manfred (1960): «Welches Material aus dem Indo-arischen von Mitanni verbleibt für eine selektive Darstellung?» i: Neu, E. (red.): Investigationes philologicae et comparativae: Gedenkschrift für Heinz Kronasser (Wiesbaden, O. Harrassowitz 1982), 72-90
  4. ^ Thieme, Paul (1960): «The 'Aryan Gods' of the Mitanni Treaties» i: Journal of the American Oriental Society 80, s. 301-317
  5. ^ Fournet, Arnaud (2010): «The Indo-European Elements In Hurrian» (PDF), La Garenne Colombes / Charleston
  6. ^ McElroy, Tiffany: «The discovery of yesterday»
  7. ^ Tell Mozan Urkesh, special topics (PDF)
  8. ^ Ancient Asia: «The Domesticated Horse»
  9. ^ «Ishuwa / Isuwa», Middle East Kingdom, The History Files
  10. ^ Buccellati, Giorgio: «Hurrian Music», Buccellatis nettsted Urkesj (n.p.: IIMAS, 2003).
  11. ^ En rekonstruksjon ved Marcelle Duchesne-Guillemin av den eneste vesentlige fullstendige hymnen kan bli hørt på Urkesj-nettstedet, skjønt det er kun en av minst fem forsøk på å tolke notene, hver av dem gir vesentlig ulikt resultat. West & Duchesne-Guillemin (1975, 1977, 1980, & 1984), konkurrenter er Anne Draffkorn Kilmer (1965, 1971, 1974, 1976, & 1984), David Wulstan (1968), og Raoul Vitale (1982).
  12. ^ West (1994), s. 171.
  13. ^ Güterbock, Hans Gustav (1950): «Hittite Religion» i: Forgotten Religions: Including Some Living Primitive Religions (red. Vergilius Ferm), NY, Philosophical Library, s. 88–89, 103–104
  14. ^ Urkesh an overview
  15. ^ The Semitic Museum: Nuzi and the Hurrians
  16. ^ Tell Brak Learning Sites
  17. ^ Yale Tell Leilan Project
  18. ^ Missione Italiana archaeologica a Tell Barri
  19. ^ ESE Tell Beydar
  20. ^ Upper Tigris Archaeological Research Project
  21. ^ Tell Tuneinir St. Louis Archaeological Expeditions
  22. ^ The Johns Hopkins/University of Amsterdam Joint Expedition to Tell Umm el-Marra
  23. ^ Grabung Tell Chuera
  24. ^ Excavation Hammam al Turkman, Leiden University
  25. ^ Dutch Excavation at Tell Sabi Abyad
  26. ^ The Hamoukar Expedition University of Chicago
  27. ^ For the results of the Swiss excavations at Tell al-Hamidiya see

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Asimov, Isaac (1968): The Near East: 10,000 Years of History. Boston: Houghton Mifflin.
  • Chahin, M. (1987): The Kingdom of Armenia. London and New York: Croom Helm. Opptrykk 1991, New York: Dorset Press. Andre reviderte utgave 2001: The Kingdom of Armenia: A History. Richmond, Surrey: Curzon. ISBN 0-7007-1452-9
  • Diakonov, Igor M., & Sergei Starostin (1986): Hurro-Urartian as an Eastern Caucasian Language. Münchener Studien zur Sprachwissenschaft. Munich: R. Kitzinger. ISBN 3-920645-39-1
  • Duchesne-Guillemin, Marcelle (1984): A Hurrian Musical Score from Ugarit: The Discovery of Mesopotamian Music. Sources from the ancient near east, bind 2, fasc. 2. Malibu, CA: Undena Publications. ISBN 0-89003-158-4
  • Gelb, Ignace J. (1944): Hurrians and Subarians, Studies in Ancient Oriental Civilization No. 22. Chicago: University of Chicago Press.
  • Kurkjian, Vahan M. (1958): A History of Armenia. New York: Armenian General Benevolent Union.
  • Mayrhofer, Manfred (1974): Die Arier im Vorderen Orient—ein Mythos? Vienna: Verlag der Österreichischer Akademie der Wissenschaften.
  • Movsisyan, Artak Erjaniki (2004): The Sacred Highlands: Armenia in the Spiritual Geography of the Ancient Near East. Yerevan: Yerevan University Publishers. ISBN 5-8084-0586-6
  • Wilhelm, Gernot (1989): The Hurrians. Aris & Philips Warminster.
  • Wilhelm, Gernot (red.) (1999): Nuzi at seventy-five (Studies in the Civilization and Culture of Nuzi and the Hurrians). Bethesda: Capital Decisions, Ltd.
  • Wegner, Ilse (2007): Einführung in die hurritische Sprache, 2. überarbeitete Aufl. Wiesbaden: Harrassowitz. ISBN 3-447-05394-1
  • Wulstan, David ((1968): «The Tuning of the Babylonian Harp» i: Iraq 30, s. 215–28.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]