Hemsedal stavkirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Hemsedal stavkirke
Hemsedal stave church 1874 tat.jpg
Byggeår12071224
KirkegårdFredet, utgravd i 1963
Arkitektur
TeknikkStavverk
ByggematerialeFuru/malmfuru
Mål131 m²
StøpulFrittstående m/to klokker, plassert sør for kirken (tapt)
TakrytterFørst av Borgundtypen, men forsterket i 1675, da klokkene fra støpulen ble anbrakt der.
PortalVest- og sørportal fra skipet er bevart i Oldsaksamlingen
KorHevet midtrom og apsidal avslutning (Borgundtypen)
SkipLangkirke med hevet midtrom (Borgundtypen)
Kirkerommet
DiverseKirken revet i 1882
Beliggenhet
Hemsedal stavkirke på Commons

Hemsedal stavkirke var en langkirke av Borgundtypen, der både skip og kor har hevet midtrom. Den lå ved gården Kyrkjebøen i Hemsedal kommune i Hallingdal, Buskerud fylke. Stavkirken ble revet i 1882, etter at en ny kirke sto klar på en tomt vel én km unna. En vanlig datering av stavkirken har vært til første halvdel av 1200-tallet. Kirken ble også kalt «Skodvin» (Skođvinjar, Schodven).

Historie[rediger | rediger kilde]

Det er mye som taler for at stavkirken i Hemsedal ble oppført i perioden 12071224. Den er av Borgundtypen og har nok opprinnelig minnet mye om den i sitt utseende. Rekonstruerte skisser, basert på oppmålinger og arkeologiske utgravninger, bekrefter også denne teorien.[1][2]

Under arkeologiske utgravninger[3] av kirketuften i 1963 ble det nemlig funnet en signetring med seglet til biskop Henrik av Stavanger. På den tid tilhørte Hallingdal Stavanger bispedømme. Man har derfor antatt at biskopen kan ha vært den som opprinnelig innviet kirken, selv om dette ikke lar seg bekrefte, og at han under visitasen må ha mistet ringen, som har falt ned mellom plankene i gulvet og havnet under kirken. Det ble også funnet over 200 mynter de eldste fra 1160-1205, og noen mynter fra Magnus Lagabøtes tid.[4]

Hemsedal stavkirke nevnes første gang i de pavelige nuntiers (sendebuds) regnskaps- og dagbøker som ble ført under oppkrevingen av tienden for Norden i perioden 1282–1324, da som «Ecclesia Aamsodal».[5] Kirken nevnes også under navnet «Skodvinar Kirkja i Hemsudali» i 1327, og det er kanskje ikke så merkelig, når man vet at gården Kyrkjebøen tidligere het Skodvin og senere ble kalt «Skadengård» i skriftlige kilder.

Etter reformasjonen ble mye av kirkens inventar trolig borte. Den første presten skal blant annet ha brent alle helgenbildene, noe folk i prestegjeldet likte dårlig. I 1603 skal presten Jens Larsen Roschild ha ryddet unna alt resterende som fantes fra tiden før reformasjonen. Av prestens regnskaper kan man også se at det den 19. februar i 1665 ble bestemt å bygge et nytt våpenhus og å fornye «svalen» på nordsiden med nye stolper. Man kan derfor trekke den slutning at kirken var i forfall. Regnskapene viser at det i 1680 ble satt opp et jernspir med fløy, og at det i 1684 ble innsatt et nytt vindu ved prekestolen. Fram til begynnelsen av 1700-tallet skjedde trolig lite mer med kirken, annet enn normalt forfall og noe vedlikehold. Av de seks prestene som har betjent kirken siden reformasjonen, var fem danskfødte.

Den 26. mai 1714 inngikk presten Anders Bøyesen kontrakt med en lokal tømmermann om å rive det gamle koret og apsiden og sette opp et nytt og større kor. Det gamle koret var ca. 19 m² stort, mens det nye ble 38 m² og var laftet av tømmer. Samtidig ble det bygget et nytt sakristi for presten. Også takrytteren ble utbedret, trolig som følge av at de tunge klokkene var hengt opp der uten god nok forsterkning. Resultatet ble tidlig forfall. I 1715 forærte presten selv en ny altertavle til kirken. Den var 169 cm høy og 203 cm bred og hadde øverst Kristus på korset som motiv. Maleriet på tavlen målte 128 x 144 cm.

I 1722 ble kirken solgt, slik som mange norske kirker ble for å styrke statens finanser etter den store nordiske krig. Den var da annekskirke under kirken i Nes i Hallingdal. Presten Anders Bøyesen og lensmann Ola Olsson Markegård (1672–1741) gikk sammen om kjøpet. Samtidig kjøpte de også hovedkirken i Nes og annekskirkene i Gol og Flå, som alle var stavkirker. Salget ble approbert av kong Fredrik IV den 6. februar 1723, og skjøtet på eiendommene, som også omfattet flere gårdsbruk, ble utstedt den 21. juni samme år. For dette betalte kjøperne tilsammen 1 457 riksdaler og 12 skilling.

Lensmann Markegård beholdt kirkene og det tilligende jordegodset i Gol og Hemsedal, mens presten overtok kirkene på Nes og Flå med tilhørende jordegods. Hemsedal stavkirke forble i samme families eie fram til den ble revet. Den skulle imidlertid først gjennomgå enda en stor ombygging i 1816. Da ble blant annet det resterende av svalgangene, de to våpenhusene og omgangens tilevegger med tak og portal fjernet, slik at det eneste som sto tilbake av den opprinnelige kirken var den indre reisningen. Ombyggingen ble gjort så billig som mulig, med utvidelse både i bredden (mot nord og sør) og lengden (vestover). Da den nye kirkeloven av 1851 stilte krav om at kirken skulle ha plass til minst tre tiendedeler av befolkningen, begynte menigheten å planlegge en ny og større kirke. Det skulle imidlertid gå en menneskealder før planen ble realisert.

Ved Kgl. resolusjon av 25. mai 1878 ble det bestemt at det skulle bygges ny kirke i Hemsedal. Den nye kirken ble innviet[6] onsdag 7. juni 1882. Men søndag den 9. juli var kirken ennå ikke ferdig malt innvendig. På denne datoen ble det derfor for siste gang holdt gudstjeneste i den gamle stavkirken, før den ble revet utpå høstparten samme året. Materialene etter stavkirken ble lagt i lunner og solgt på auksjon. Stavene i midtrommet ble bl.a. brukt til åkerruller.

Portalene[rediger | rediger kilde]

Portalene i kirken består av tre planker; de stående vangene og det tverrstilte midtstykket.

Vestportalen[7] er blitt regnet som den eneste kjente portalen i norske stavkirker som er beriket med motiver fra Det nye testamente. Portalen er blant annet beskrevet i boken «Norske stavkirker».[8] Motivet på venstre vange er tolket som De Hellige tre Konger til hest, og på høyre vange kongenes tilbedelse av jomfru Maria og Jesusbarnet – gjennom Hellig Olav, som sitter på tronen med rikseple i høyre hånd og øksen i sin venstre.

Men en annen tolkning kan være mer sannsynlig, tatt i betraktning at tre djevelhoder nederst på venstre vange viser at de tre rytterne, som alle er bevæpnet, står under kontroll av kristendommens djevel. Sammenholdes dette med framstillingen på portalens høyre vange, må rytterne forstås som de tre hedenske krigerne som tok livet av kong Olav under slaget på Stiklestad, i samsvar med den skildringen som Snorre Sturlason gir av kongens død i sagaen om Olav den hellige i Heimskringla. Scenen nederst på høyre vange viser ikke de tre vismennene, men kong Olav liggende død på marken på en måte som markerer hans tre dødssår, mens de to som han hadde gjort forhåndsavtale med om å hente hans lik dersom han falt i slaget, står ved hans hode og føtter. Over denne scenen er kongen framstilt som helgen, og derover sees jomfru Maria med Jesus på fanget. Portalens tema er følgelig Sankt Olavs martyrium og påfølgende status som kristusliknende helgen, ikke fortellingen om de tre vismennenes tilbedelse.[9]

Stilistisk og håndverksmessig regnes vestportalen som et mesterverk. Portalen er 334 cm høy og 180 cm bred. Selve åpningen er kun 80 cm bred.

Sørportalen[10] er mer tradisjonell i sine motiver, som består av drage- og ormeornamentikk. Også skurden er av dårligere kvalitet. Det er også en stilmessig forskjell på venstre og høyre vange, noe som kan indikere at flere enn en treskjærer har laget den. I størrelse er den lik vestportalen.

Utgravninger på kirketuften[rediger | rediger kilde]

I 1962 foretok Riksantikvaren en befaring av den gamle kirketuften for å utrede en arkeologisk utgravning. Stavkirkens grunnmur ble avdekket året etter under ledelse av arkitekt Håkon Christie. Hensikten var å få tuften undersøkt og konservert for ettertiden.

Foruten rester av menneskebein, smidd spiker, knust vindusglass, tjæreklumper og trekull ble det gjort flere verdifulle funn. Funnene omfattet blant annet omkring 250 mynter, de fleste fra tiden før 1500 og noen fra Håkon Håkonssons tid (12171263), ei sprette av bronse, en pilspiss av dalapiltypen, knapper og deler av søljer. I tillegg fant man den verdifulle signetringen etter biskop Henrik av Stavanger. Selve seglet var ovalformet og spisset i begge ender. Det målte 51 x 82 mm. Toppen var bøyd bakover, slik at signetet kunne henges i et kjede eller en lærrem. Fasetten, som hadde inskripsjonen «Sigillum Henrici» på den ene siden, var ca. 5 mm bred. Inskripsjonen på den andre siden lot seg ikke tolke. Selve seglet forestiller en sittende biskop med stav og mitra, alt i en svært forenklet i form.

Under utgravningene i 1963 ble det også avdekket spor[11] etter en tidligere stolpekirke på tuften.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Trygve M. Davidsen, «Den gamle stavkirken»
  2. ^ Hans Flaten og Ola Rudvin, «Hemsedals slektshistorie 1693–1975», s.283–287, ISBN 82-990450-0-2
  3. ^ Utgravningene ble foretatt av Riksantikvaren under ledelse av Håkon Christie, 1963
  4. ^ Sigrid Marie Christie, Håkon Christie: Hemsedal kirke, Norges kirker, lest 22. august 2014.
  5. ^ P. A. Munch, Christiania 1864
  6. ^ Carl Peter Parelius Essendrop, biskop i Oslo bispedømme i perioden 1875–1893
  7. ^ Vestportalen er bevart ved Universitetets Oldsaksamling
  8. ^ «Norske stavkirker», professor Anders Bugge, 1953
  9. ^ Hoftun 2002; 2008
  10. ^ Den nedre delen av sørportalens vanger er bevart ved Oldsaksamlingen
  11. ^ Hemsedal kirketuft, Stavkirke.org Arkivert 29. september 2007 hos Wayback Machine.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]