Kinsarvik kirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 60°22′35″N 6°43′19″Ø

Kinsarvik kirke
Kinsarvik Church.jpg
Byggeår1160
EndringerRestaurert 1200, 1641-68
Arkitektur
TeknikkMur
ByggematerialeStein
Kinsarvik kirke på Commons

Kinsarvik kirke er den eldste steinkirken i Hardanger og var i sin tid hovedkirken i hele Indre Hardanger. Den første kirken i Kinsarvik har vært en stolpekirke. Denne kirken var bygd med jordgravne trestolper i hjørnene, med steinmurer mellom. Det er bare funnet spor av noen få slike kirker i Norge. Steinkirken ble bygd utenpå den gamle stolpekirken. Byggemåten av steinkirken var uvanlig på den tid. Skipet er 19 m langt og 14,5 m bredt. Murene i skipet er 1,7 m tjukke og kormuren er 1,25 m tjukk. I kirkemuren er det flere hulrom og nisjer som ble brukt til gjemmested for kirkelige verdier. En finner slike i alle middelalderkirker, men i Kinsarvik-kirken er det uvanlig mange.

Kirken har opprinnelig vært kalkpusset både ut- og innvendig. Når en skrapte vekk den nyeste kalkpussen kom malerstykke fra middelalderen fram i dagen. Maleriet på sørveggen viser en bisp, malt fra golv til tak. Nordveggen viser erkeengelen Mikael med «sjelevekten» sin. Under står stygge smådjevler som prøver å vippe vekta over på sin side med en båtshake. Mikael og sjelvekten var et vanlig motiv i dansk kalkmaleri i middelalderen. Motivet i Kinsarvik er imidlertid det eneste norske.

Inventar[rediger | rediger kilde]

Murmaling av skip ved inngangen

Antemensalet (dekorert framside av alter) i Kinsarvik kirke er et av de mest verdifulle malerstykkene i nordeuropeisk middelalderkunst. Den er laget av 4 furubord 1,96m x 1,03m. Antemensalet viser frelseren på korset og korsfestingen. Over korset står det: «Iesus Nazarenus Rex Iuderu» (Jesus av Nasaret, Jødekongen). Rundt kanten står det: «NEC-DS-NEC-HONO-PRESES-QVM-CARNIS-YNACO-SET-DS-EST-HONO-PRESES-QVAN-SING-NAT-YMAGO» («Verken av Gud eller menneske er dette bildet, som du ser. Men det er et bilde både av Gud og menneske»). Maleren har vært dårlig i latin og gjort flere feil. Originalen står nå på Bergen Museum, men en kopi er ennå i Kinsarvik kirke.

Døpefonten fra middelalderen er av kleberstein. Den har en firkantet fot med kort, tjukt skaft og ei rund skål. Under døpefonten er det et hull som vannet etter dåpen rant ut gjennom.

Kirkemodellen i Kinsarvik kirke er en korskirke med et høyt midttårn og flere småtårn. Et sagn forteller at det var skotter som bygde kirken og at de hadde med seg kirkemodellen. Dette var en modell av en kirke i Skottland. Kirken ble ikke bygd fordi den var for dyr å bygge og at tårna ville bli ødelagt av vær og vind. Modellen ble sannsynligvis brukt som gjemmested for en eller flere relikvier. Originalen står nå på Bergen Museum, men en kopi står fremdeles i kirken.

Spådom[rediger | rediger kilde]

Kirken fotografert av Anders Beer Wilse i 1923.

Det er en gammel spådom som forteller at kirken skal rase sammen under ei gudstjeneste. Under gudstjenesta søndag 7. mai 1865 så det ut til at spådommen skulle bli oppfylt. Rett etter at prost Irgens var ferdig med prekenen, begynte kirken å riste, sprekker i veggen utvidet seg og kalken dryste ned fra veggene. Folk fikk panikk og prøvde å komme seg ut. Mange ble skadd, men ingen alvorlig. Prost Irgens stod rolig hele tiden, og når alt hadde roet seg, holdt han en tale om at ingen kan slippe bort fra Guds vilje.

Under Storeflaumen i desember 1743 ble en stor del av kirkegården vasket vekk av vannet og kistene fløt ut på fjorden. Et sagn sier at kisten til Engel Simonson Ringøy som døde i 1739 fløt i land i båtstøa hans på Ringøy. Kistene ble hentet inn igjen og lagt under gulvet i kirken. Under gulvet i koret er det og en krypt der sogneprest Løgit, kona og barna hans ligger. Det ligger også to navnløse kister der.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]