Eidsborg stavkirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eidsborg stavkirke
Eidsborg stavkirke 2000.jpg
Område TokkeRediger på Wikidata
Bispedømme Agder og Telemark bispedømmeRediger på Wikidata
Byggeår 1200-tallet
Viet tilSt. Nicholas, de reisendes beskytter
Arkitektur
TeknikkStavkirke
ByggematerialeTre
Mål6,3x5,3m
Takrytterfra 1727
PortalVestportal med ranker og løver
Kori skipets bredde
SkipEnskipet
Kirkerommet
Prekestolfra 1927
Døpefontfra 1846
AlterAltertavle og alterbord fra 1846
DiverseKrusifikset over korskillet er fra middelalderen, det finnes to plankebiter med Maria Magdalena og den hellige Margrethe som kommer fra den nedrevne stavkirken i Lårdal malt omkring 1300, lysekrone i koret fra 1400-tall, veggdekoren i skipet er fra 1600-tallet, takdekoren er tegnet under restaureringen av Arnstein Arneberg etter forbilder fra middelalderen
Beliggenhet

Eidsborg stavkirke
59°27′52″N 8°01′19″Ø
Eidsborg stavkirke på Commons

Eidsborg stavkirke er en stavkirke fra midten av 1200-tallet i Lårdal sogn i dagens Tokke kommune i Vestfold og Telemark fylke. Kirken er enskipet og blant de minste i Norge. Eidsborg stavkirke ligger like ved landets største friluftsmuseum (målt i areal), Vest-Telemark Museum, og omvisninger i kirken arrangeres fra museet.

Skulptur av St. Nikolaus (til venstre) fra middelalderen.

Datering[rediger | rediger kilde]

Kirken er første gang nevnt i skriftlige kilder i 1354. Bygget antas å være oppført omkring 1250. Forkullede trerester under den eksisterende kirken tyder på at det har stått et bygg på stedet tidligere. Takrytteren ble trolig satt opp på 1700-tallet. I 1825 ble skip og svalgang forlenget mot øst. I 1845 ble et kor i laftet tømmer tilføyd, og kirken fikk innvendig panel. Den ble restaurert på 1920-tallet, og innvendig panel ble da fjernet og veggmaleriene fra 1600-tallet avdekket og utbedret. Skipets hovedkonstruksjon, samt krusifikset over koråpningen er bevart fra middelalderen. Svalgangen er delvis fra middelalderen. Benker og en del annet inventar ble satt inn etter reformasjonen.[1]

Eidsborg stavkirke

Bygningen[rediger | rediger kilde]

Bare skipet i kirken er bevart. Det gamle koret er revet, og kirken utvidet i øst to ganger.

Eidsborg er en stavbygning, men mangler grunnstokker, så veggsvillrammen ligger på en tørrmur med hjørnestavene felt over. Veggplankene står på vanlig måte felt inn i svillene og stavlegjene. Taket blir båret av takverk med sperrer, saksesperrer og hanebjelke. Sperrene er avstivet innbyrdes med krumvokste knær.

Skipet hadde trolig opprinnelig inngang fra sør, og portalen i svalgangens vestende kan skrive seg fra denne. Trolig hadde koret opprinnelig egen inngang. Gulvet er opprinnelig av bord. I middelalderen var trolig vinduene begrenset til runde glugger i veggbordene. Opprinnelig var de dekorerte takstolene synlig fra skipet.[1]

Under restaureringsarbeider i 1927 ble malte figurer avdekket i kirken. En skulptur av St. Nicolaus som sto ved koråpningen frem til 1800-tallet, er oppbevart i Universitetets Oldsaksamling. Skulpturen ble hver St. Hansaften ført i prosesjon til Eidsborgtjernet og vasket.[1] Kirken var viet til St. Nicolaus, «Nikuls» på bygdemål, som ble vasket etter tidebønnenjonsokkvelden. Trolig har presten skylt av helgenfigurens «svette» slik at tjernet skulle bli helsebringende å bade i. Reformasjonen satte en stopper for helgendyrkelse, men presten nøyde seg med å flytte Nikuls bort fra alteret til en mindre synlig plassering. Kirken var da redusert til annekskirke, slik at presten uansett ikke var så ofte innom.[2]

Kirken ligger ved 45 nordøst for Dalen.

Omkring 2015 ble bygget utbedret for 8 millioner kroner. Tunge kirkeklokker og vind belastet takkonstruksjonen som til slutt fikk et brudd. Rundt år 1300 ble bygget utvidet med et tilbygg. Rundt år 1700 fikk taket mer dekorasjon.[3]

Sagn[rediger | rediger kilde]

Mange sagn er knyttet til denne kirken, og ett av dem er at den skal være bygd av de underjordiske.

Detalj fotografert av Domenico Erdmann i 1937, område med runeinnskrift er markert.

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Storsletten, Ola (1993). En arv i tre: de norske stavkirkene. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203220061. 
  2. ^ Atle Næss: Det glemte århundre (s. 29), Gyldendal, Oslo 2022, ISBN 978-82-05-57306-2
  3. ^ Straume, Anne Svanaug (22. oktober 2015). «Stavkyrkjer får millionar». NRK. Besøkt 18. april 2022. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]