Stavkirkeprekenen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Stavkirke med hevet midtrom. De forskjellige bygningsdelene er navngitt på tegningen.

«Stavkirkeprekenen» er en norsk preken, antagelig fra 1100-tallet, kjent fra samlingen Gammelnorsk homiliebok. Teksten har antagelig vært brukt av prester som preken ved kirkeinnvielser, eller ved årsdagen for kirkens innvielser.

I prekenen tolkes alle deler av kirkebygget og kirkeinventaret symbolsk, som påminnelser om, eller representasjoner av elementer i den kristne tro, eller personer fra Bibelen.

De fire hjørnestavene i kirken er tegn på de fire evangeliene, for deres lære er de sterkeste støttene i hele kristendommen. Taket i kirken er tegn på de mennesker som i tankene hever sine øyne opp fra alle jordiske ting mot den himmelske ære, og med sine bønner verner kristenfolket mot fristelser slik taket verner kirken mot regn. [...] Kjærligheten fordeler seg på to bud: kjærlighet til Gud og kjærlighet til nesten. Denne tosidige kjærligheten er uttrykt i de to tverrveggene i kirken. [...] Syllstokkene i denne kirken er troen, for på den bjelke og grunnvoll som vi bygge alle gode gjerninger, slik at vi kan bli et tempel for Gud.[1]

Prekenen handler ikke bare om kirkebygget, men trekker også fram menneskene som «Åndens tempel», som trenger vedlikehold og sømmelig livsførsel.

«En slik teologisk-åndelig fortolkning av arkitekturelementer kan ha vært i pakt med tidens oppfatninger, det ble en egen sjanger innen prekenstoffet. Det er mulig slike prekener for dedikasjon ble skrevet av og sendt rundt som del av prekensamlinger. De kan ha blitt skrevet om for anledningen og kan derfor ha hatt beskrivelse av elementer kjent fra eksisterende kirker. Forfatterne kan på den måten ha overført litterære symboler fra en europeisk til en nordisk sammenheng, fra utenlandske til norske kirkebygninger, fra sten til tre»[2]

Tekstens opprinnelse er ikke avklart, men det er rimelig at den er latinsk og muligens flere hundre år eldre enn de norske håndskriftene. Teksten har gjennomgått en helhetlig bearbeiding for sitt norske/norrøne publikum, men det er uvisst om den først ble oversatt fra latin til islandsk, og deretter til norsk, eller om den gikk fra norsk til islandsk. Sannsynligvis har teksten vært skrevet for en steinkirke, men i utfra den kjente utforming prekenen har i homilieboken, kan kirken som beskrives i prekenen ha vært nokså lik Haltdalen stavkirke og lignende, tidlige norske trekirker.[3]

Teksten spiller delvis tilbake til den samme retoriske/pedagogiske tradisjonen som anbefalte bilder i kirkene som «de ulærdes lesebok», og som gjør bruk av visuelle elementer som hjelpemiddel for minne, kunnskap og forståelse:

«Enkelte forhold ved stavkirkeprekenen peker imidlertid lenger tilbake, til antikken. Vi tenker da først og fremst på det vi kan kalle bruken av memoria. I antikken som i middelalderen, var memoria et viktig begrep og et viktig organiserende prinsipp – ikke bare innenfor teologien, men i alle livets aspekter. Memoria kan oversettes med “hukommelse” eller “minne”, men innbefattet også de gjenstander og handlinger som bidro til å bevare minnet»[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gammelnorsk homiliebok. Oslo: Universitetsforlaget. 1971. 
  2. ^ Oddmund Hjelde i avhandlingen Norsk preken i det 12. århundre. Studier i gammel Norsk Homiliebok. Oslo, 1990; sitert etter Jørgen H. Jensenius «Stavkirkeprekenen som bygningshistorisk kilde» Arkivert 11 mai 2008 hos Wayback Machine. I: Fortidsminneforeningens årbok, 2001
  3. ^ Ágústsson, Hördur 1976: «Kyrkjehus i ei norrøn homilie». By og Bygd, vol.XXV:1-38; sitert etter Jørgen H. Jensenius «Stavkirkeprekenen som bygningshistorisk kilde» Arkivert 11 mai 2008 hos Wayback Machine. I: Fortidsminneforeningens årbok, 2001. Ágústsson leser prekenen som kilde til en diskusjon om hvorvidt det var taksperrer eller åstak i de eldste norske kirkene.
  4. ^ Frans-Arne Stylegar i artikkelen Stavkirken som mneomoteknisk teater, 2004