Vågå kirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 61°52′33,236″N 9°5′52,991″Ø

Vågå kirke
Vågå kirke
Byggeår 16251627
Endringer 1758 (korskillet)
Arkitektur
Teknikk Stavverk/lafteverk
Byggemateriale Furu/malmfuru
Tårn Oktagonalt
Skip Korskirke
Kirkerommet
Prekestol Ca. 1630
Døpefont 1100-tallet
Alter 1674/1675
Vågå kirke på Commons

Vågå kirke (Vågåkyrkja) er en korskirke i bindingsverkskonstruksjon fra begynnelsen av 1600-tallet. Den omtales av og til som stavkirke. Det var tidligere en middelaldersk stavkirke på stedet og deler av bygningsmaterialene er fra denne og kanskje fra andre stavkirker i området. Kirken står på prestegården, tidligere kalt Ullinsyn (Ullins hamnegang), i Vågå. Det gamle navnet på stedet viser at også i hedensk tid har kirkestedet vært i bruk for gudsdyrkelse.[1]

Se Vågå prestegård

Historie[rediger | rediger kilde]

Grunnplan
«Vaage Kyrka i Gudbrandsdalen», illustrasjon fra Nordiska taflor utgitt av Albert Bonnier i 1865

Opprinnelig var Vågå kirke ei stavkirke fra perioden 11501200, men endrede behov for bygdas befolkning førte til at kirken ble fullstendig ombygd omkring 1625–1627. Byggmester var den kjente kirke- og tårnbyggeren Werner Olsen Skurdal, som opprinnelig kom fra NesHedmarken og gikk under tilnavnet «mester Werner». Hans «varemerke» var det oktagonale klokketårnet med fire småspir plassert i hvert hjørne av tårnfoten. Han utførte også de store ombygningsarbeidene på Ringebu stavkirke i 16301631. I 1634/1635, og i 1663/1664 utvidet og bygde han også om Lom stavkirke. Det kan også ha vært han som bygget om og utvidet Fåvang kirke omkring 1627–1629, selv om tårnkonstruksjonen ved denne kirken ikke passer til hans varemerke.

Kirken ble gjenoppbygd av materialer fra den gamle stavkirken, og trolig andre nedrevne stavkirker fra dalen. Den gamle sørportalen og endel skurd fra den opprinnelige stavkirken er også benyttet i den nye kirken, blant annet endel utskårne veggplanker.

Interiøret[rediger | rediger kilde]

Korskillet ble ble skåret og malt i 1758 og er trolig gjort av Østen Kjørren, som samme året også renoverte akantusskurden på altertavlen.

Døpefonten er fra 1100-tallet og regnes som kirkens eldste inventar. Mønsteret på denne samsvarer med mønsteret man kjenner fra et kjede funnet i et vikingskip. Mønsteret på foten av døpefonten mener man kommer fra Irland, antagelig også kommet hit til landet gjennom vikingene.

I kirken finnes også et 130 cm stort gotisk krusifiks fra 1200-tallet.

Altertavlen er fra 1674/1675 og ble laget av Johannes Lauritsen Skraastad. Tavlen fikk ny akantusskurd i 1758, gjort av Østen Kjørren.[2]

Prekestolen skal være gjort i forbindelse med eller like etter ombyggingen av kirken, men dateres gjerne til ca. 1630. Også den har akantusskurd. Bildene rundt om på prekestolen viser til bilder fra Jesu liv.

Orgelet er det nyeste i kirken. Det kom til i 2002. Orgelet har 1200 piper.

Akantus[3] er et eget begrep innen Gudbrandsdalens folkekunst. Renessansens bruk av akantusmotivet var som ganske spinkle ranker, der stengelen dominerer mer enn bladverket. Opphavet til dette treskurdmotivet er en enkel tistellignende ugrasplante (Acanthus mollis) fra middelhavsområdet.

Kirketuften[rediger | rediger kilde]

Selve kirkegården er i seg selv en severdighet, med en rekke gravsteder fra 1700-tallet. Her finner man også graven til den sagnomsuste Jo Gjende (17941884).

Sogneprester[rediger | rediger kilde]

Blant de første prestene i den før-reformatoriske (katolske) tid vet man om prester gjennom at de er nevnt (årstall) i skrifter man har funnet:[4]

  • 1340 og 1343 Amund
  • 1354 og 1356 Nicholaus Endidsson
  • 1361–1366 Sira Bærgswein Haraldsson
  • 1369 Sira Sigurd
  • 1313 og 1386 Sira Gudleik og Sira Gudleik Bjørnsen
  • 1418 og 1428–1443 Roland Gotskalksson
  • 1448 Paal Ericsson, Laurens Andersson og Niels Andersson
  • 1521 Peter Botolfsson

Etter reformasjonen i 1536 er landet ved kongelig påbud blitt luthersk.

  • 1542 Magister Torstein
  • 1552 Magister Oluf
  • 1562 og 1570 Jacob Lauritssøn
  • 1585 Lauritz Pedersen

Så følger prestene og deres eksakte perioder[5]

  • 1598–1619 Christopher Erikssønn Glad (1555–1619)
  • 1619–1627 Erik Christophersøn Glad (1590–1627), sønn av C. E. Glad (over)
  • 1627–1643 Christian Mühle/Mule (1600–1643)
  • 1643–1667 Fredrik Glostrup (1610–1667)
  • 1667–1681 Eggert Stockfledt (1635–1681)
  • 1681–1696 Henning Munch (1646–1694) av Munk (slekt) fra Blakar, Lom
  • 1697–1700 Friedrich Grüner (1665–1741)
  • 1700–1721 Wilhelm (Willum) Dop (Dopp) (1652–1722)
  • 1722–1737 Anders Munch (1668–1737), sønn av Henning (over)
  • 1737–1745 Herman Treschow (1705–1774)
  • 1745–1776 Johan Storm (1712–1782), av Storm (slekt)
  • 1776–1786 Peter Munch (1740–1802), av den danske slekten Munch
  • 1786–1802 Johan Henrik Reinhardt (1734–1802)
  • 1803–1812 Marcus Frederik Bang Wang (1760–1853)
  • 1815–1830 Liv Bork Fietzentz (1768–1830)
  • 1831–1842 Hans Peter Schnitler Krag (1794–1855)
  • 1842–1882 Erik Gløersen Selmer (1805–1882)
  • 1883–1905 Jens Gerhard Holmboe (1837–1905)
  • 1905–1908 Richard Moe (1848–1909)
  • 1909–1928 Leonard Næss (1855–1940)
  • 1928–1938 Karl Eugen Birkelund (1884–1938)
  • 1939–1965 Ivar Sjaastad (1900–1980)
  • 1966–1976 Odd Carl Johan Skuthe (1916–2010)
  • 1976–1985 Svein Raddum (1940)
  • 1985–2000 Sigmund Jacobsen (1951)
  • 2000–2013 John Rustad (1954)
  • 2014 Kristin Strand

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Skrede, Anders (1933). Vågåkyrkja og Vågåkyrkjegarden. Oslo: [Laget]. 
  2. ^ Kåre Hosar, Maihaugens årbok, 1991
  3. ^ Kåre Hosar, Maihaugens bok om handverk, DSS 2000
  4. ^ Gunnar Ottosen, : Prester i Vågå sogn, fram til 1745 i Jutulen, Årsskrift fra Vågå historielag, 2011.
  5. ^ Gunnar Ottosen, Prester i Vågå Sogn etter 1745 i Jutulen, Årsskrift fra Vågå historielag, 2012.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Vågå kirke på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no