Sør-Dakota

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 44°35′N 100°27′V

Sør-Dakota
FlaggVåpen
Basisdata
HovedstadPierre
Største bySioux Falls
Areal
- Totalt
- Land
- Vann

199 730,79 km²
196 540,32 km²
3 190,47 km²
Befolkning
- Tetthet
814 180 (2010)
4,08 innb./km²
Innlemmetnr: 40
år: 1889
Høyeste fjellHarney Peak (2 208 moh.)
ForkortelseSD
TidssoneUTC −7/−5
Politikk
GuvernørKristi Noem
Beliggenhet
Kart over Sør-Dakota
Sør-Dakota (rødt) i USA

Sør-Dakota (engelsk: South Dakota, [ˌsaʊθ dəˈkoʊtə]) er en delstat i Midtvesten i USA. Den grenser til Nord-Dakota i nord, Minnesota i øst, Iowa i sørøst, Nebraska i sør, Wyoming i vest og Montana i nordvest. Sør-Dakota er med ca. 200 000 km² den 17. største av USAs delstater etter areal, men blant de tynnest befolkede med sine 840 000 innbyggere. Hovedstaden i Sør-Dakota er Pierre, mens den største byen er Sioux Falls med rundt 183 000 innbyggere.

Området har vært bosatt av mennesker tusenvis av år. Dakota-territoriet ble navngitt etter siouxstammene dakota og lakota, som var de dominerende indianerstammene i området på begynnelsen av 1800-tallet. I siste halvdel av 1800-tallet tiltok den europeisk-amerikanske innvandringen til Dakota-territoriet som følge av et gullrush i Black Hills og jernbaneforbindelse østfra. I 1889 ble både Nord- og Sør-Dakota opptatt som amerikanske delstater. Året etter ble indianerkrigene avsluttet med massakren ved Wounded Knee. Befolkningen i Sør-Dakota er overveiende av tysk, skandinavisk, irsk, engelsk og indiansk herkomst.

Sør-Dakota er delt topografisk og kulturelt av elven Missouri. Delstaten har et typisk innlandsklima. Mesteparten av befolkningen bor i den østlige halvdelen av delstaten, der det fruktbare jordsmonnet blir utnyttet til å dyrke i første rekke hvete, mais og soyabønner. I den vestlige halvdelen er landbruket dominert av store kvegfarmer. Sør-Dakota har en av de største kjøttproduksjonene i USA. I vest har også turisme og forsvarets aktivitet stor betydning. Store turistattraksjoner er skulpturene i Mount Rushmore i Black Hills, naturparkene Badlands, Wind Cave og Custer og den gamle gullgraverlandsbyen Deadwood.

Sør-Dakota har det offisielle kallenavnet Mount Rushmore State. Noen andre kallenavn er Coyote State, Sunshine State, Blizzard State og Artesian State, som henspiller på prærieulver, solskinn, snøstormer og artesiske brønner.[1]

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Kart over topografi, reservater, byer og stamveier i Sør-Dakota.

Sør-Dakota ligger nord i det sentrale USA, og regnes som en del av Midtvesten av United States Census Bureau.[2] Delstaten regnes også til De store slettene (Great Plains). Når det gjelder topografi, næringsveier og kultur, så har den vestlige delen av Sør-Dakota mer til felles med det vestlige USA enn med Midtvesten.[3][4] Sør-Dakota har et samlet areal på 199 730,79 km², noe som gjør den til USAs 17. største delstat.

Harney Peak (2 208 moh.) er det høyeste punktet i delstaten, mens innsjøen Big Stone Lake (294 moh.) danner det laveste.[5] Sør-Dakota grenser til Nord-Dakota i nord, Minnesota i øst, Iowa i sørøst, Nebraska i sør, Wyoming i vest og Montana i nordvest. USAs geografiske sentrum ligger 27 km vest for Castle Rock i Butte County.[5] Nord-Amerikas utilgjengelighetspol ligger mellom Allen og Kyle, 1 648 km fra nærmeste kyst.[6]

Missouri er delstatens største og lengste elv. Blant andre større elver i Sør-Dakota finner man Cheyenne, James, Big Sioux og White River. Det østlige Sør-Dakota har mange naturlige innsjøer, hvorav de fleste ble dannet under perioder med bredannelser.[7] I tillegg danner oppdemninger av Missouri fire større reservoarer: Oahedemningen, Lake Sharpe, Lake Francis Case og Lewis and Clark Lake.

Landskap og geologi[rediger | rediger kilde]

Generelt kan Sør-Dakota deles inn i tre landskap: Det østlige Sør-Dakota, det vestlige Sør-Dakota og Black Hills.[8] Skillet mellom øst og vest går ved elven Missouri. Topografien i Black Hills, som lenge ble holdt for å være hellig av indianerne, er så forskjellig fra resten av det vestlige Sør-Dakota at området ofte regnes for seg selv. Når Black Hills regnes sammen med resten av det vestlige Sør-Dakota, kalles de to landskapene vest og øst for Missouri ofte for «West River» og «East River».[3][4]

Det østlige Sør-Dakota har generelt større nedbør og lavereliggende terreng enn den vestlige delen av delstaten. Noen mindre og egenartede landskap innenfor dette området er Coteau des Prairies, Dissected Till Plains og James River Valley. Coteau des Prairies er et platå som avgrenses i øst av dalføret langs elven Minnesota og i vest av nedbørsfeltet til elven James (også kalt Dakota).[9] Nedbørsfeltet til elven James er for det meste et lavtliggende, flatt og sterkt erodert landskap som krysser delstaten fra nord til sør.[10] Dissected Till Plains er et landskap med rolige åser og svært fruktbart jordsmonn som dekker store deler av nabostatene Iowa og Nebraska, og strekker seg inn i den sørøstligste delen av Sør-Dakota. Over det meste av det østlige Sør-Dakota finnes løsmasser som ble avsatt i løpet av pleistocentiden. Dette er de yngste berg- og sedimentlagene i delstaten, og et resultat av en rekke istider med bredannelser, som ellers har etterlatt seg mange morener.[11][12]

De store slettene dekker mesteparten av det vestlige Sør-Dakota. Vest for elven Missouri blir landskapet mer ulendt og tørrere med bratte åser, sletter, raviner og små platåfjell, såkalte butter.[13] I sør, øst for Black Hills, ligger Badlands med skarpt eroderte platåfjell, pinnakler og spir, blandet med en stor blandingsgressprærie. Geologien i dette området er skapt av erosjon fra Black Hills, en stor, grunn sjø som en gang dekket området, og vulkansk materiale.[11][14]

Harney Peak i Black Hills.

Black Hills ligger sørvest i Sør-Dakota og strekker seg inn i nabostaten Wyoming. Denne forholdsvis lave fjellkjeden dekker et område på 16 000 km² med fjell som stiger med mellom 600 og 1 200 m. Det høyeste fjellet i Black Hills er Harney Peak (2 207 moh.), som er det høyeste punktet i Sør-Dakota og det høyeste i USA øst for Rocky Mountains.[5] De indre delene av Black Hills ble dannet allerede i prekambrium, noe som gjør dem til de eldste berglagene i delstaten.[11] De ytre delene ble dannet i paleozoisk tid. I dette området finnes bergarter som kalkstein, som ble avsatt her mens området lå ved randen av en oldtidsinnsjø.[15]

Økologi[rediger | rediger kilde]

Et lite platåfjell, en såkalt butte, omgitt av udyrket prærielandskap i Sør-Dakota.

Det biomet som dekker det meste av Sør-Dakota, unntatt Black Hills, er temperert steppe, kalt prærien. Gress og nyttevekster dekker det meste av dette området, men løvfellende trær som popler, almer og piletrær er vanlige langs elver og som vindfang.[16] Noen utbredte pattedyr i dette området er bison, hjortedyr, gaffelbukk, prærieulv og præriehunder.[17] Fasanen, som også er den offisielle delstatsfuglen, har tilpasset seg godt etter å ha blitt innført fra Kina.[18] I delstaten finnes det også voksende bestander av hvithodehavørn, især langs elven Missouri. I elver og innsjøer på prærien finnes det bestander av gjørs, karpe, gjedde, abbor og andre fiskeslag.[17] I Missouri lever også en forhistorisk stør.[19]

Ettersom Black Hills har et høyereliggende terreng og større nedbør, er økologien der vesensforskjellig fra prærien. Fjellene er dekket av tett furuskog, som gullfuru, vrifuru og grantrær.[20][21] I Black Hills finnes pattedyr som hjort, wapiti, tykkhornsau, snøgeit, amerikansk mår og puma, mens bekkene og innsjøene er habitat for flere ørretslag.[20]

Klima[rediger | rediger kilde]

Kart over Sør-Dakota etter Köppens klimaklassifisering.

Sør-Dakota har et typisk innlandsklima med fire forskjellige årstider, som spenner fra kalde, tørre vintre til varme, halvfuktige somre. Om sommeren er den normale maksimaltemperaturen ofte opptil 32 °C, men kjøles ned til rundt 16 °C om natten. Det er ikke uvanlig at Sør-Dakota opplever svært varme perioder om sommeren med temperaturer på over 38 °C flere ganger i året.[22] Vintrene er kalde, og den normale maksimaltemperaturen i januar ligger under frysepunktet, mens minimumstemperaturen ligger under −12 °C over det meste av delstaten. Den høyeste temperaturen som er målt, er 49 °C i Usta i Perkins County den 15. juli 2006,[23] og den laveste er −50 °C i McIntosh i Corson County den 17. februar 1936.[24]

Den normale årsnedbøren i Sør-Dakota varierer fra 380 mm i det halvtørre klimaet i nordvest til 640 mm i det halvfuktige klimaet i sørøst.[22] Den største årsnedbøren finnes imidlertid i et lite område rundt Lead i Black Hills, hvor nedbørsnormalen er 760 mm i året.[25]

Sommeren i Sør-Dakota bringer ofte med seg kraftig tordenvær med haglbyger. Den østlige delen av delstaten regnes til det mest utsatte tornadoområdet i USA, den såkalte Tornado Alley,[26] og Sør-Dakota opplever i gjennomsnitt 30 tornadoer hvert år.[27] Om vinteren opplever delstaten ofte kraftige snøstormer eller underkjølt regn.

Verneområder[rediger | rediger kilde]

Mount Rushmore i Black Hills.

Sør-Dakota har flere steder som er administrert av nasjonalparkvesenet. Det finnes to nasjonalparker, som begge ligger sørvest i delstaten. Wind Cave nasjonalpark, opprettet i 1903 i Black Hills, har et stort grottesystem med spektakulære kalsittformasjoner, i tillegg til et stort prærieområde med en av de siste viltlevende bisonstammene i USA.[28][29] Badlands nasjonalpark ble opprettet i 1978. Her finnes et erodert, fargerikt landskap omgitt av halvtørre gressletter. Mount Rushmore ble et nasjonalt minnesmerke i 1925. Granittskulpturene av fire av USAs presidenter ble hugget ut i fjellsiden av skulptøren Gutzon Borglum.[28]

Et annet sted med status som nasjonalt minnesmerke under nasjonalparkvesenet, er Jewel Cave i Black Hills, som med sine 332,4 km med kartlagte passasjer er verdens tredje lengste grotte. Turstien som følger ruten til Lewis og Clarks ekspedisjon, krysser også Sør-Dakota. Vest i Sør-Dakota står en utrangert rakettsilo og et rakettkontrollområde til minne om atomvåpenkappløpet under den kalde krigen. Mot grensen til Nebraska er det opparbeidede friluftsområder langs elven Missouri, som også er administrert av nasjonalparkvesenet.[28] Minnesmerket over Crazy Horse er en stor granittskulptur i nærheten av Mount Rushmore som bygges med private bidrag. Ved Hot Springs i Black Hills finnes et utgravingsfelt med et av verdens største funn av mammutrester.[30]

Demografi[rediger | rediger kilde]

Befolkningsutvikling
År Bef. ±%
1860 4 837
1870 11 776 +143,5%
1880 98 268 +734,5%
1890 348 600 +254,7%
1900 401 570 +15,2%
1910 583 888 +45,4%
1920 636 547 +9,0%
1930 692 849 +8,8%
1940 642 961 −7,2%
1950 652 740 +1,5%
1960 680 514 +4,3%
1970 665 507 −2,2%
1980 690 768 +3,8%
1990 696 004 +0,8%
2000 754 844 +8,5%
2010 814 180 +7,9%
Kilde: United States Census Bureau
Befolkningstetthet i Sør-Dakota.

Den 1. juli 2018 ble folketallet i Sør-Dakota anslått til å være 882 235, en økning på 8,4 % siden folketellingen i 2010.[31] Av USAs 50 delstater er Sør-Dakota den 46. største i folketall og den 46. tettest befolkede. De tettest befolkede områdene finnes lengst vest og øst i delstaten, de tynnest befolkede i nordvest. De største befolkningssentrene er Sioux Falls med 181,883 innbyggere i selve byen og 265 653 i hele storbyområdet i 2018, og Rapid City med 75 443 innbyggere i selve byen og 148 749 i hele storbyområdet.[32]

Ved folketellingen i 2010 var 65,5 % av befolkningen er født i Sør-Dakota, 32 % var født på annet amerikansk territorium eller i utlandet av amerikanske foreldre, mens 2,3 % var født i utlandet. 24 % av delstatens befolkning var under 18 år, mens 14,3 % var 65 år eller eldre. Kvinner utgjør anslagsvis 50,2 % av befolkningen.[33]

I perioden 2007–2010 bestod 65,3 % av delstatens husholdninger av familier, hvorav 28,5 % hadde barn under 18 år. De fleste familier, om lag halvparten av alle husholdninger, var ektepar med eller uten barn under 18 år. En tredjedel av alle husholdninger bestod av enslige.[34]

Befolkningstyngdepunktet i Sør-Dakota ligger i landsbyen Gann Valley i Buffalo County.[35]

Etniske grupper og språk[rediger | rediger kilde]

Av befolkningen på ca. 814 000 den 1. juli 2013 var 85,9 % hvite (84,7 % unntatt latinamerikanere), 8,8 % indianere, 1,3 % svarte eller afroamerikanere og 0,9 % asiater. 1 % hadde en annen etnisitet, mens 2,1 % hadde blandet etnisitet. Latinamerikanere utgjorde 2,7 % av befolkningen.[33] I 2011 tilhørte 25,4 % av Sør-Dakotas befolkning under ett år etniske minoriteter.[36]

I perioden 2007–2011 var anslagsvis 42,8 % av Sør-Dakotas befolkning av i hovedsak tysk avstamning. Tilsvarende var 14,7 % av norsk, 11,1 % av irsk, 6,9 % av engelsk, og 4,9 % av nederlandsk avstamning.[34] De tyskættede er den største gruppen i mesteparten av delstaten, særlig i øst. De nedstammer for en stor del fra volgatyskere.[37][38] Det er også en stor skandinaviskættet befolkning i noen fylker. Sør-Dakota er blant de delstatene hvor norsk- og andre skandinaviskættede som andel av befolkningen er størst.[39]

Indianerreservatene i Sør-Dakota er markert i rosa.

Indianere, i første rekke siouxstammene lakota, dakota og nakota, er den største etniske gruppen i flere fylker og utgjør 20 % av befolkningen vest i delstaten. Sør-Dakota er den delstaten med tredje størst andel av indianere, etter Alaska og New Mexico.[40] Fem av fylkene i delstaten ligger i sin helhet innenfor indianerreservater.[41] Reservatene ligger spredt og er svært mye mindre enn det opprinnelige Siouxreservatet, som ble opprettet av myndighetene i 1868, og som den gangen innbefattet hele det vestlige Sør-Dakota. Reservatene er avsidesliggende og mangler naturgitte forutsetninger for næringsutvikling, noe som gjør at levestandarden i mange av reservatene er blant de laveste i hele USA.[42][43] Så sent som i 1995 manglet 58 % av husstandene i Pine Ridge-reservatet telefon.[44] I 2002 var arbeidsledigheten i Fort Thompson i Crow Creek-reservatet 70 %, og 21 % av husstandene hadde ikke innlagt vann eller grunnleggende kjøkkenfasiliteter.[45] Rusmisbruk er langt mer utbredt enn i befolkningen ellers.[46][47]

I 2010 hadde over 93 % av befolkningen over 5 år engelsk som hjemmespråk. Mellom 2000 og 2010 ble tysk passert av spansk som det nest mest brukte hjemmespråket, som følge av latinamerikansk innvandring. I 2010 hadde ca. 2 % spansk, 1,4 % siouxspråk og 1,4 % tysk som hjemmespråk.[48] De skandinaviskættede er for lengst språklig assimilert. Et svært lite antall snakker fortsatt norsk som hjemmespråk, og samtlige av disse er eldre mennesker. Det er samlet et talespråkkorpus av norsktalende i Midtvesten, deriblant fra Sør-Dakota, og påvist stor likhet i uttale og ordforråd dem imellom.[49][50]

Religion[rediger | rediger kilde]

East Side Lutheran Church i Sioux Falls.

De fleste i Sør-Dakota har en gudstro, og nesten alle som bekjenner seg til en religion, er kristne.[51] I 2010 mente flest av disse, 196 001 personer, å tilhøre hovedretningen innen amerikansk protestantisme, etterfulgt av katolisisme og evangelikalsk protestantisme, mens 337 348 personer ikke tilhørte noen bestemt trosretning. De største kirkesamfunnene var Den katolske kirke med 148 883 medlemmer, Den evangelisk-lutherske kirke i Amerika med 112 649, Metodistkirken med 36 020 og Missourisynoden med 30 487 medlemmer. Det er bare et lite antall som tilhører ikke-kristne trossamfunn.[52]

Det er en viss sammenheng mellom etniske grupper og religiøs tilknytning, men de skiller seg ikke lenger fra hverandre med bruk av forskjellige kirkespråk. Både protestanter og katolikker er sterkt representert i den store, tyskættede delen av befolkningen. Noen av de første tyskerne som kom til Dakota-territoret, var mennonitter og hutteritter, som begge var protestantisk-anabaptistiske minoriteter som flyktet fra forfølgelse i Tsar-Russland i 1870-årene.[38][53] Sør-Dakota har fortsatt USAs største gruppe av hutteritter.[54] De skandinaviskættede er for det meste protestanter. Opprinnelig etablerte de mange egne kirkesamfunn. De fleste forble små, og særlig blant nordmennene var det mange splittelser. Allerede tidlig på 1900-tallet begynte nordmenn å slutte seg til større kirkesamfunn som følge av språklig assimilering.[38] Noen gamle, norske kirker og gravlunder er vernet som kulturminner.

Sentralisering[rediger | rediger kilde]

Store deler av landsbygda i Sør-Dakota opplever befolkningsnedgang. Mønsteret er det samme i de andre delstatene på De store slettene. Dette har blitt kalt «flukten fra landsbygda». Familiejordbruket har gått tilbake, og ungdom har flyttet inn til byene for å søke annet arbeid. Mellom 1990 og 2000 var det befolkningsnedgang i 30 fylker i Sør-Dakota; i ni av dem var nedgangen på over 10 %, og i Harding County, lengst nordvest i delstaten, så mye som 19 %.[55][56] Lave fødselstall og netto fraflytting gjør at disse fylkene har en aldrende befolkning. I 24 fylker er minst 20 % av befolkningen over 65 år.[55]

Ikke hele delstaten opplever befolkningsnedgang. Delstatens største by, Sioux Falls, vokste med 23 % mellom 1990 og 2000. Det var også befolkningsvekst i de store fylkene langs hovedveien Interstate 29, deriblant Lincoln County, i Black Hills og i mange indianerreservater. Veksten i disse områdene har kompensert for nedgangen i resten av delstaten.[55][56] Sør-Dakotas samlede befolkning vokser jevnt, men saktere enn landsgjennomsnittet.[55]

Historie[rediger | rediger kilde]

Helleristninger fra oldtiden i Craven Canyon i Black Hills.
Karl Bodmers portrett av en arikarakriger fra 1840-årene.

Det har vært menneskelig bosetning i det som nå er Sør-Dakota i flere tusen år. De første innvånerne var paleo-indianere som levde som jegere og sankere. De forsvant fra området rundt 5000 år f.Kr. Mellom 500 og 800 år e.Kr. levde et nomadefolk i sentrale og østlige deler av Sør-Dakota. De regnes til de førkolumbiske kulturene som kalles «haugbyggere», etter de mange gravhaugene som de har etterlatt seg i det amerikanske landskapet.[57] Midt på 1300-tallet ble hundrevis av menn, kvinner og barn massakrert i Crow Creek ved elven Missouri, noe som senere er avdekket ved arkeologiske utgravninger.[58]

På 1500-tallet hadde arikaraene slått seg ned over store deler av nedbørsfeltet til elven Missouri.[59] De første europeerne som kom til området, var franske pelshandlere og oppdagelsesreisende fra slutten av 1600-tallet. Franske kart viser at de besøkte dalføret ved elven Big Sioux flere ganger.[60] La Vérendrye-brødrene og deres reisefølge gjorde krav på området på vegne av Frankrike som en del av Fransk Louisiana i 1743.[61] Fra 1762 til 1802 var hele området en del av Spansk Lousiana (Ny-Spania). Tidlig på 1800-tallet hadde siouxstammene for det meste fortrengt arikaraene som den dominerende indianerstammen i området.[62]

Ved Louisiana-kjøpet i 1803 ble det meste av Sør-Dakota kjøpt av USA fra Frankrike. Amerikanerne utrustet Lewis og Clarks ekspedisjon for å utforske området.[63] I 1817 ble det etablert et amerikansk handelsfaktori for pels ved det som nå er Fort Pierre. Det ble begynnelsen på den varige amerikanske bosettingen i området. Det amerikanske forsvaret kjøpte Fort Pierre i 1855, men flyttet allerede i 1857 til Fort Randall lengre sør.[64] Den amerikanske og europeiske bosettingen økte raskt, og i 1858 inngikk USA en avtale med indianerne om å overta kontrollen over det meste av det østlige Sør-Dakota.[65]

Deadwood ble, som mange andre landsbyer i Black Hills, grunnlagt under gullrushet.

To av de største byene i det østlige Sør-Dakota, Sioux Falls og Yankton, ble grunnlagt av eiendomsspekulanter i 1856 og 1859.[66] I 1861 etablerte de føderale myndighetene Dakota-territoriet, som omfattet dagens Nord- og Sør-Dakota og deler av Montana og Wyoming. Nybyggere kom raskt til området fra østkysten og Vest- og Nord-Europa,[67] særlig etter at Yankton ble tilknyttet jernbanenettet østover i 1873.[68] Den økonomiske krisen i 1870-årene tvang også mange på østkysten til å søke annet arbeid, og siden mye av jordbruksarealet allerede var i drift, søkte mange vestover som nybyggere.[69] Sør-Dakota lå på den nordlige ruten for norske utvandrere til USA. De fleste som utvandret før 1890, fulgte denne ruten.[70]

Under en militær ekspedisjon ledet av George Armstrong Custer i 1874, ble det oppdaget gullforekomster i Black Hills.[71] Gullgravere og oppdagelsesreisende begynte å trenge inn i området som var lovet lakotastammen. I en avtale med siouxindianerne av 1868 var hele det vestlige Sør-Dakota forbeholdt et indianerreservat.[72] Siouxindianerne tillot hverken gruvedrift eller salg av eiendom i Black Hills. Da USA ikke stanset gullgravere eller nybyggere i området, brøt Black Hills-krigen ut.[73] Slaget ved Little Bighorn er for ettertiden det mest kjente, fordi indianerne under ledelse av høvdingene Crazy Horse og Sitting Bull vant. USA overvant til slutt indianerne, og det store reservatet ble redusert til fem mindre reservater, hvor lakotastammen også ble henvist.[64] USAs høyesterett og USAs kongress vedtok i 1980 å utbetale erstatning til lakotastammen for den ulovlige ervervelsen av Black Hills. Tvisten er fortsatt ikke løst, ettersom lakotastammen nektet å motta erstatningen, og i stedet opprettholdt kravet på området.[74]

Det var hensynene til både en voksende befolkning og til politisk taktikk som førte til at Sør-Dakota ble en egen delstat.[75][76] I februar 1889 underskrev den avtroppende president Grover Cleveland et forslag om å dele Dakota-territoriet og oppta Montana og Washington som delstater innen ni måneder. Republikanerne i Kongressen innså at de sannsynligvis ville tjene på at Dakota ble delt, og holde New Mexico utenfor unionen, og overså at en stor del av den kommende delstaten Sør-Dakota tilhørte siouxindianerne.[77] President Benjamin Harrison underskrev erklæringene som opptok Nord- og Sør-Dakota som delstater i november 1889. Harrison fikk seg forelagt papirene i tilfeldig rekkefølge, så han ikke visste hvilket som ble underskrevet først. Presidentens ordre ble heller ikke protokollført.[76][77]

I 1890 ble minst 146 siouxindianere, mange av dem kvinner og barn, drept i massakren ved Wounded KneePine Ridge-reservatet. 31 amerikanske soldater ble også drept i sammenstøtet. Massakren ved Wounded Knee regnes som det siste væpnede sammenstøtet mellom den innfødte lakotanasjonen og USA, og som avslutningen på indianerkrigene.[78] Etter 1890 fantes det ikke lenger noe klart grenseland mellom de fremrykkende nybyggerne og indianerne. Historiker Frederick Jackson Turner mente at dette avsluttet en periode der fremrykningen i grenselandet definerte den amerikanske folkekarakteren.

Toget passerer Mobridge ved elven Missouri i Sør-Dakota.
Innhøsting i Sør-Dakota i 1898.
En gård i Sør-Dakota som ble begravet under Dust Bowl i 1936.

Fra slutten av 1800-tallet og frem til 1930-årene, da veinettet ble konkurransedyktig med helårs bilveier, ble mye av den økonomiske aktiviteten og bosetningen i Sør-Dakota styrt av jernbaneutbyggingen. I denne perioden bygget ulike jernbaneselskaper over 7 000 km jernbanespor i Sør-Dakota; under 3 000 km av disse var trafikkert i 2007.[79] Jernbaneselskapene spekulerte i fremtidig inntjening fra godstransport, og solgte jord langs jernbanen til nybyggere, og etablerte små stasjonsbyer for å tiltrekke handel og fungere som trafikale knutepunkt.[69][80][81] Jernbanetelegrafen og postgangen var også viktig.[69] Det var for det meste godstrafikk på jernbanen, og etter at den store innvandringen fra Europa avtok, ble passasjertrafikken enda mindre i omfang og lønnsomhet. I 1969 opphørte den siste regulære passasjertrafikken på jernbanen i delstaten.[82][83]

Jordbruket i Sør-Dakota gikk inn i en krisetid i 1920- og 1930-årene, da de høye matvareprisene fra den første verdenskrig normaliserte seg og eiendomsprisene falt. Sør-Dakota og de andre præriestatene gikk inn i en økonomisk depresjon flere år før resten av landet. I 1924 hadde 175 banker i Sør-Dakota gått konkurs. Svært mange ble tvunget til å forlate gårdene sine.[84] Børskrakket i 1929 og den store depresjonen forverret situasjonen. Årelang tørke og dårlige jordbruksmetoder kom til å forårsake Dust Bowl, som ødela jordsmonnet og hele avlinger. Antallet gårdsbruk i Sør-Dakota ble redusert med nesten en tredjedel mellom 1915 og 1940.[82]

Da USA gikk inn i den andre verdenskrig i 1941, økte etterspørselen etter jordbruks- og industriprodukter, og økonomien i Sør-Dakota fikk et oppsving.[85] Utbyggingen av radio og telefonnettet økte kraftig. I 1944 vedtok Kongressen en plan for vannkraftutbygging, som resulterte i seks vannkraftverk i elven Missouri, hvorav fire helt eller delvis i Sør-Dakota. Delstatens tilgang på rimelig og sikker energi økte, og vassdragsreguleringen fungerte som flomsikring.[86]

I etterkrigstiden ble jordbruket i Sør-Dakota preget av sterk mekanisering og strukturrasjonalisering.[87] I 1974 var antallet gårdsbruk redusert til 43 500.[88] Utbyggingen av det delstatseide hovedveinettet fra og med 1950-årene effektiviserte veitransporten og førte til stor vekst i lastebilnæringen.[82] Veiutbyggingen la også grunnlaget for vekst i reiselivsnæringen, særlig i Black Hills. Finansnæringen begynte særlig å vokste idet Citibank flyttet sine kredittkorttjenester fra New York til Sioux Falls i 1981. Sør-Dakota var den første delstaten som fjernet rentetaket. Citibank har siden fått følge av flere andre virksomheter innen bank, forsikring og kapitalforvaltning i Sioux Falls og Rapid City.[89]

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Delstatsbygningen i Pierre huser både guvernørembedet og delstatsforsamlingen.

Delstatsmyndighetene i Sør-Dakota følger den samme maktfordelingen som på føderalt nivå med en utøvende, lovgivende og dømmende makt. Oppbygningen og maktfordelingen er bestemt av Sør-Dakotas grunnlov. Grunnloven kan endres av et flertall i begge kamrene i delstatsforsamlingen, eller ved borgerinitiativ.[90]

Sør-Dakotas guvernør har den utøvende makten. Guvernøren har myndighet å utnevne en regjering, til å sanksjonere eller nedlegge veto mot lovgivning som delstatsforsamlingen har vedtatt, til å være øverstkommanderende for nasjonalgarden (reservestyrkene), og til å forkorte straffer eller benåde straffedømte. Guvernøren velges for en fireårsperiode ved direkte valg, og kan ikke sitte lengre enn to sammenhengende perioder.[90]

Delstatsforsamlingen består av to kamre; Senatet med 35 medlemmer og Representantenes hus med 70 medlemmer. Sør-Dakota er inndelt i 35 valgkretser, som hver velger én senator og to representanter ved direkte valg.[90]

Den dømmende makten ligger hos domstolene. Sør-Dakotas høyesterett har fire høyesterettsdommere og en høyesterettsjustitiarius. Under høyesterett finnes det 7 distriktsdomstoler med 41 distriktsdommere. Under distriktsdomstolene finnes magistratdomstoler, som dømmer i mindre straffesaker og sivile saker.[91]

Sør-Dakota er representert i Kongressen på føderalt nivå med to medlemmer av Senatet, som alle delstater, og ett medlem av Representantenes hus. Sør-Dakota er én av syv delstater med bare ett sete i Representantenes hus, hvor representasjonen fordeles etter folketall.[92]

Sør-Dakota er dominert av Det republikanske parti, som har vunnet delstatens valgmannsstemmer ved alle presidentvalg unntatt i 1896, 1932, 1936 og 1964, da Det demokratiske parti vant, og i 1912, da Theodore Roosevelts progressive parti vant. Ikke engang George McGovern, som var demokratenes presidentkandidat i 1972 og kom fra Sør-Dakota, vant hjemstaten.[93] Bare Alaska har blitt vunnet færre ganger av demokratene.[94] Ingen demokrat har blitt valgt til guvernør i Sør-Dakota siden 1974. Demokratene har derimot vunnet flere valg til Kongressen. Tom Daschle fra Sør-Dakota var også leder for Det demokratiske parti i Senatet fra 1995 til 2005.

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

En B-1 Lancer tar av fra Ellsworth Air Force Base. Flystasjonen er av Sør-Dakotas største arbeidsgivere.
Kornmølle i Rapid City.
En rancher driver kveg.

Sør-Dakota står for en liten andel av den amerikanske økonomien. I 2018 hadde Sør-Dakota et BNP på 52,5 milliarder amerikanske dollar. I BNP per innbygger lå Sør-Dakota omtrent på landsgjennomsnittet. Inntektene er størst i byene. Sioux Falls hadde det 30. høyeste BNP per innbygger blant storbyområdene i USA i 2017.[95] Arbeidsledigheten er stabilt lav; mellom 2008 og 2018 varierte ledigheten mellom 2,5 og 5 %.[96]

Sør-Dakota er en utpreget jordbruksstat med det sjette største jordbruksarealet i USA. Gårdsbrukene er relativt store. Med 3,7 millioner storfe er staten blant de største kjøttprodusentene i USA, svineproduksjonen er også stor, og det dyrkes betydelig hvete, mais og soyabønner.[97] Sør-Dakota har også en stor næringsmiddelindustri med blant annet matvareforedling og fremstilling av bioetanol til innblanding i drivstoff.

Tjenesteytende næringer er svært viktige for Sør-Dakotas økonomi. Noen viktige bransjer er handel, finans og helsetjenester. Militær virksomhet er også viktig for økonomien, spesielt vest i delstaten. Ellsworth Air Force Base ved Rapid City er en av de største arbeidsgiverne i delstaten. Reiselivsnæringen er også viktig, og det er særlig naturopplevelsene i Black Hills som tiltrekker besøkende.[98] I 2018 hadde Sør-Dakota over 14 millioner besøkende som kjøpte varer og tjenster for nesten 4 milliarder dollar.[99]

Økonomiske nøkkeltall Verdi År, kilde
BNP 52,5 mrd US$ 2018, Bureau of Economic Analysis[95]
Arbeidsledighet 2,9 % Juni 2019, Bureau of Labor Statistics[96]
Andel fattige 13 % 2017, Bureau of the Census[31]
BNP per innbygger 51 997 US$ 2018, Bureau of Economic Analysis[95]

Transport og infrastruktur[rediger | rediger kilde]

South Dakota Highway 10 ved Sisseton.

Vei- og gatenettet i Sør-Dakota har en samlet lengde på 134 556 km, i tillegg til 1 093 km med delstatseide hovedveier (Interstate Highway). En stor del av veinettet eies og vedlikeholdes av lokale myndigheter, men de delstatseide hovedveiene står for nesten halvparten av veitrafikken i delstaten.[100] Især to av disse er viktige i Sør-Dakota: Interstate 90, som går fra øst til vest i den sørlige delen av delstaten, og Interstate 29, som går fra nord til sør i den østlige delen av delstaten. Det går flere føderale hovedveier gjennom Sør-Dakota. U.S. Route 12, 14, 16, 18 og 212 går fra øst til vest, og U.S. Route 81, 83, 85 og 281 går fra nord til sør.

Sør-Dakota hadde 2 960 km med jernbanespor som ble trafikkert i 2007.[79] All jernbanetrafikk i Sør-Dakota er godstrafikk, unntatt to museumsjernbaner i Black Hills. Det største jernbaneselskapet i Sør-Dakota er BNSF Railway, etterfulgt av Rapid City, Pierre and Eastern Railroad (tidligere Dakota, Minnesota and Eastern Railroad). I 2014 eide de til sammen 80 % av jernbanenettet.[101] Sør-Dakota og Wyoming er de eneste delstatene i det kontinentale USA som ikke betjenes av Amtrak.[102]

Sør-Dakotas største kommersielle lufthavner etter passasjertall er Sioux Falls regionale lufthavn og Rapid City regionale lufthavn. Flere andre byer betjenes også av mindre regionale lufthavner. Noen av disse støttes økonomisk av føderale myndigheter.

Skolevesen[rediger | rediger kilde]

Den gamle hovedbygningen på University of South Dakota i Brookings, delstatens eldste universitet.

De fleste barn i skolepliktig alder i Sør-Dakota går på offentlige grunnskoler.[103][104] De offentlige skolene drives innen skoledistrikter med hvert sitt skolestyre som øverste myndighet. I 2017/2018 var det 149 skoledistrikter.[105] På landsbygda er det mange små skoler. Ingen delstat har flere skoler i forhold til folketallet enn Sør-Dakota,[106] noe som gir høy lærertetthet.[105] Likevel var lærerlønningene og skolebevilgningene per elev blant de laveste i USA i 2017/2018.[105] På de nasjonale utvalgsprøvene (ACT) i 2013 og 2017 scoret elevene i Sør-Dakota noe over gjennomsnittet for hele USA.[107] I perioden 2013–2017 hadde 91,4 % av befolkningen i Sør-Dakota over 25 år fullført high school, og 27,8 % hadde en collegeutdannelse eller høyere grad.[31]

Sør-Dakota har seks offentlige universiteter med et felles universitetsstyre, oppnevnt av guvernøren. Det største universitetet er South Dakota State University i Brookings med over 12 000 studenter i 2018.[108] University of South Dakota i Vermillion er delstatens eldste universitet, og det eneste med fakulteter for jus og medisin. Det finnes også flere private universiteter, hvorav det største er Augustana University i Sioux Falls, som har en luthersk tradisjon og ble grunnlagt av skandinaviske innvandrere.

Medier[rediger | rediger kilde]

Sør-Dakotas første avis, Dakota Democrat, ble utgitt i Yankton i 1858.[109] I 2018 var den største dagsavisen Argus Leader i Sioux Falls med et opplag på 20 513, etterfulgt av Rapid City Journal i Rapid City med et opplag på 15 834.[110] Argus Leader eies av mediekonsernet Gannett, som eier USA Today og en mengde lokalaviser i USA.[111] De fire neste avisene i Sør-Dakota etter opplagstall i 2018 var The American News i Aberdeen, Mitchell Daily Republic i Mitchell i Davison County, Watertown Public Opinion i Watertown og Yankton Daily Press & Dakotan i Yankton.[110] I 1981 grunnla Tim Giago en avis for indianersamfunnet i Pine Ridge-reservatet, Lakota Times, som nå utgis i New York og distribueres over hele USA som Indian Country Today.[112] Sioux City Journal, som utgis i Sioux City i Iowa, dekker også deler av Sør-Dakota.

Det finnes en rekke TV- og radiostasjoner i Sør-Dakota. South Dakota Public Broadcasting (SDPB), som eies av delstaten, begynte med radiosendinger i 1922 og TV-sendinger i 1961. SDPB sender fra flere steder i delstaten.[113] KELO-TV sender fra Sioux Falls og dekker hele Sør-Dakota og store deler av Iowa, Minnesota, Nord-Dakota og Wyoming. KELO-TV har det største dekningsområdet av alle TV-stasjoner i USA.[114]

Kultur[rediger | rediger kilde]

Black Elk med familie, ca. 1910.

Sør-Dakotas kultur preges av både indianske og europeiske røtter, westernkultur og landsbygdkultur. Det finner sted en rekke feiringer og markeringer av ulike sider ved delstatens kulturarv, for eksempel rodeo i Deadwood, tsjekkiske dager i Tabor,[115] og de årlige feiringene av St. Patricks dag og Cinco de Mayo i Sioux Falls. Indianerstammene har sine årlige dansefester på reservatene i delstaten, og noen inviterer også ikke-indianere til å delta.[116] Custer State Park arrangerer sin årlige Buffalo Roundup, hvor frivillige ryttere samler nasjonalparkens bisonbestand på rundt 1 500 dyr.[117]

Lakotaindianeren Black Elk var medisinmann og spirituell leder. Han opplevde overgangen fra et tradisjonelt levevis til å leve på et indianerreservat. Hans skildringer av indianerkrigene og åndedansbevegelsen på 1800-tallet, og hans dype tanker om egne syner og naturreligion, er utgangspunkt for boken Black Elk Speaks, som først ble utgitt i 1932.[118]

Laura Ingalls Wilder er en av Sør-Dakotas mest kjente forfattere. Hennes bøker er «en krønike om en nybyggerfamilies skjebne, konsekvent sett med et barns øyne av en stor forfatter», basert på hennes egen barndom og tidlige voksenliv.[119] Hun brukte minner fra oppveksten ved De Smet i Sør-Dakota i fem av sine romaner: Det vesle huset langt mot vest og Det vesle huset og den lange vinteren, som begge er oversatt til norsk, og Little Town on the Prairie, These Happy Golden Years og The First Four Years.[120] Wilders bøker ble igjen meget populære i USA og flere andre land idet Huset på prærien ble en TV-serie i 1974.

En annen forfatter som skildret nybyggersamfunnet, var norskamerikaneren Ole Rølvåg, som kom til Sør-Dakota som gårdsarbeider i 1896. Som hans mest betydelige verk regnes de fire innvandrerromanene I de dage, Riket grundlægges, Peder Seier og Den signede dag, som alle ble oversatt til engelsk og fikk en større leserkrets blant amerikanere.[121]

Sør-Dakota har også fostret kjente kunstnere. Harvey Dunn vokste opp på en gård på prærien, ikke langt fra Laura Ingalls Wilder, på slutten av 1800-tallet. Selv om Dunn arbeidet det meste av sin karriere som reklametegner, er hans mest kjente verker med motiver fra nybyggersamfunnet.[122] Oscar Howe var dakotaindianer, født på Crow Creek-reservatet, og kjent for sine kaseintemperamalerier med abstrakte motiver.[123] Terry Redlin, opprinnelig fra Watertown, ble kjent som figurativ maler med motiver fra landsbygd og villmark. Mange av hans verker er utstilt på kunstgalleriet i Watertown.[124]

Organisert idrett[rediger | rediger kilde]

Friluftsliv[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «State Nicknames» (engelsk). netstate.com. Besøkt 15. april 2014. 
  2. ^ «Census Regions and Divisions of the United States» (PDF) (engelsk). United States Census Bureau. Arkivert fra originalen (PDF) 7. april 2009. 
  3. ^ a b Hasselstrom (1994), s. 2–4.
  4. ^ a b Johnson, Dirk (9. oktober 1988). «Gold Divides Dakotans as River Did». The New York Times (engelsk). Besøkt 16. april 2014. 
  5. ^ a b c «Elevations and Distances in the United States» (engelsk). United States Geological Survey. 2001. Besøkt 13. januar 2019. 
  6. ^ Garcia-Castellanos, Daniel og Lombardo, Umberto (2007). «Poles of Inaccessibility: A Calculation Algorithm for the Remotest Places on Earth» (PDF). Scottish Geographical Journal (engelsk) (3): 227–233. Arkivert fra originalen (PDF) 30. juni 2014. 
  7. ^ «Eastern South Dakota Wetlands» (engelsk). United States Geological Survey. Arkivert fra originalen 11. mai 2009. Besøkt 16. april 2014. 
  8. ^ Thompson (2009), s. 14.
  9. ^ Thompson (2009), s. 17–18.
  10. ^ Schell (2004), s. 4–6.
  11. ^ a b c Jarrett, Martin J. (1994). «The geology of South Dakota». Undervisningsmateriale utarbeidet av South Dakota Geological Survey. Northern State University. Arkivert fra originalen 18. august 2018. 
  12. ^ «Pleistocene Deposits» (engelsk). South Dakota Department of Environment & Natural Resources. Besøkt 13. januar 2019. 
  13. ^ Schell (2004), s. 6.
  14. ^ «Mesozoic Formations» (engelsk). South Dakota Department of Environment & Natural Resources. Besøkt 13. januar 2019. 
  15. ^ «Paleozoic Formations» (engelsk). South Dakota Department of Environment & Natural Resources. Besøkt 13. januar 2019. 
  16. ^ «South Dakota Flora». Undervisningsmateriale. Northern State University. Besøkt 13. januar 2019. 
  17. ^ a b «South Dakota Fauna». Undervisningsmateriale. Northern State University. Besøkt 13. januar 2019. 
  18. ^ Anderson, Mary (1995). «Ring-necked pheasant». Undervisningsmateriale. Northern State University. Besøkt 13. januar 2019. 
  19. ^ Stone, Clifton. «Paddlefish». Undervisningsmateriale. Northern State University. Besøkt 13. januar 2019. 
  20. ^ a b Thompson (2009), s. 31.
  21. ^ Piva, Ronald J., Haugan, Douglas; Josten, Gregory J. og Brand, Gary J. (2007). South Dakota’s Forest Resources in 2005 (PDF). Forest Service Resource Bulletin (engelsk). 5. United States Department of Agriculture. 
  22. ^ a b «Climate of South Dakota» (PDF) (engelsk). National Climatic Data Center. Arkivert fra originalen (PDF) 24. juni 2008. 
  23. ^ «Each state's high temperature record». USA Today (engelsk). 1. november 2007. Besøkt 14. januar 2019. 
  24. ^ «Each state's low temperature record». USA Today (engelsk). 10. februar 2011. Besøkt 14. januar 2019. 
  25. ^ «Precipitation Normals (1971–2000)» (engelsk). South Dakota State University. Arkivert fra originalen 17. april 2012. 
  26. ^ «Tornado Alley» (engelsk). National Oceanic and Atmospheric Administration. Arkivert fra originalen 13. november 2018. 
  27. ^ «Annual Average Number of Tornadoes, 1953–2004» (engelsk). National Climatic Data Center. Arkivert fra originalen 10. juli 2008. 
  28. ^ a b c «South Dakota» (engelsk). National Park Service. Besøkt 14. januar 2019. 
  29. ^ Nettinga, Curt (13. august 2013). «Saving the bison may have saved Wind Cave Park». Rapid City Journal (engelsk). Besøkt 14. januar 2019. 
  30. ^ «Mammouth Site & Museum» (engelsk). Besøkt 14. januar 2019. 
  31. ^ a b c «State & County QuickFacts. South Dakota» (engelsk). United States Census Bureau. Besøkt 20. september 2019. 
  32. ^ «Population and Housing Unit Estimates Tables» (engelsk). United States Census Bureau. Besøkt 20. september 2019. 
  33. ^ a b «Profile of General Population and Housing Characteristics: 2010. 2010 Demographic Profile Data» (engelsk). United States Census Bureau. 2010. Besøkt 30. juni 2014. 
  34. ^ a b «2007-2011 American Community Survey 5-Year Estimates. South Dakota» (engelsk). United States Census Bureau. Besøkt 12. november 2012. 
  35. ^ «Population and Population Centers by State: 2000» (engelsk). United States Census Bureau. Besøkt 12. november 2012. 
  36. ^ Exner, Rich (3. juni 2012). «Americans under age 1 now mostly minorities, but not in Ohio: Statistical Snapshot». The Plain Dealer. Besøkt 3. april 2013. 
  37. ^ Pfeiffer, John Edward (1970). «The German-Russians and Their Immigration to South Dakota». South Dakota Historical Collections (engelsk). 35: 303–321. 
  38. ^ a b c Ostergren, Robert C. (1983). «European Settlement and Ethnicity Patterns on the Agricultural Frontiers of South Dakota» (PDF). South Dakota History (engelsk). 13 (1): 66–79. 
  39. ^ «South Dakota Historical First Ancestry Data» (engelsk). USA.com. Besøkt 16. april 2014. 
  40. ^ «States Ranked by American Indian and Alaska Native Population, July 1, 1999» (engelsk). United States Census Bureau. 30. august 2000. Besøkt 30. juni 2014. 
  41. ^ «Press Releases – Uniquely South Dakota» (engelsk). South Dakota Department of Tourism. Arkivert fra originalen 10. desember 2008. 
  42. ^ Anderson, Terry L. og Parker, Dominic P. (2008). «Sovereignty, Credible Commitments, and Economic Prosperity on American Indian Reservations». The Journal of Law and Economics (engelsk). 51 (4): 641–666. doi:10.1086/590205. 
  43. ^ Garrigan, Mary (10. desember 2010). «Ziebach County still poorest in America». The Rapid City Journal (engelsk). Arkivert fra originalen 14. september 2017. 
  44. ^ «Transportation Investments and Tourism Development at the Pine Ridge Indian Reservation» (engelsk). Federal Highway Administration. 2003. Arkivert fra originalen 14. september 2017. 
  45. ^ Hetland, Cara (1. oktober 2002). «South Dakota has nation's poorest county» (engelsk). Minnesota Public Radio. Arkivert fra originalen 9. august 2018. 
  46. ^ Davis, Melinda M. m.fl. (2016). «Disparities in Alcohol, Drug Use, and Mental Health Condition Prevalence and Access to Care in Rural, Isolated, and Reservation Areas: Findings From the South Dakota Health Survey». The Journal of Rural Health (engelsk). 32 (3): 287–302. doi:10.1111/jrh.12157. 
  47. ^ Ponicki, William R. m.fl. (2018). «Spatial Epidemiology of Alcohol- and Drug-Related Health Problems Among Northern Plains American Indians: Nebraska and South Dakota, 2007 to 2012». Alcoholism: Clinical and Experimental Research (engelsk). 42 (3): 578–588. doi:10.1111/acer.13580. 
  48. ^ «Most Spoken Languages in South Dakota: Compare 2000 and 2010» (engelsk). Modern Language Association. Arkivert fra originalen 15. august 2013. 
  49. ^ «Norsk i Amerika» (norsk). Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo. Besøkt 19. januar 2019. 
  50. ^ Kildahl, Mari (10. juli 2014). «Norsk er en dialekt i Midtvesten» (norsk). Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo. Besøkt 19. januar 2019. 
  51. ^ «South Dakota». Religious Landscape Study (engelsk). Pew Research Center. Arkivert fra originalen 15. januar 2019. 
  52. ^ «State Membership Report: South Dakota» (engelsk). Association of Religion Data Archives. Arkivert fra originalen 16. april 2018. 
  53. ^ Richter, Anthony H. (1991). «A Heritage of Faith: Religion and the German Settlers of South Dakota» (PDF). South Dakota History (engelsk). 21 (2): 155–172. 
  54. ^ Cobb, Kathy (1. januar 2006). «Color them plain but successful». fedgazette (engelsk). The Federal Reserve Bank of Minneapolis. Besøkt 30. juni 2014. 
  55. ^ a b c d Brooks, Trevor, McCurry, Mike og Hess, Donna (2008). South Dakota State and County Demographic Profiles (engelsk). South Dakota State University. s. 1–4. Arkivert fra originalen 20. januar 2019. 
  56. ^ a b O'Driscoll, Patrick (12. mars 2001). «Sioux Falls powers South Dakota growth». USA Today (engelsk). Arkivert fra originalen 25. mai 2017. 
  57. ^ Schell (2004), s. 15–16.
  58. ^ Holm, Tom (2002). «American Indian Warfare: The Cycles of Conflict and the Militarzation of Native North America». I Deloria, Philip J. og Salisbury, Neal. A Companion to American Indian History. Blackwell. s. 161. ISBN 978-0-631-20975-1. 
  59. ^ Schell (2004), s. 16–18 og Hasselstrom (1994), s. 124.
  60. ^ Hogan, Edward Patrick og Fouberg, Erin Hogan (2001). The Geography of South Dakota (engelsk) (3 utg.). Sioux Falls: The Center for Western Studies – Augustana College. ISBN 0-931170-79-6. 
  61. ^ Schell (2004), s. 27–29.
  62. ^ Schell (2004), s. 18–21 og Hasselstrom (1994), s. 125.
  63. ^ Thompson (2009), s. 56–57.
  64. ^ a b «Chronology of South Dakota History» (engelsk). South Dakota Historical Society. Arkivert fra originalen 1. september 2007. 
  65. ^ Thompson (2009), s. 69–71.
  66. ^ Schell (2004), s. 72–73.
  67. ^ Schell (2004), s. 168–170.
  68. ^ Schell (2004), s. 113.
  69. ^ a b c Hufstetler, Mark og Bedeau, Michael (2007). South Dakota’s Railroads: An Historic Context (PDF) (engelsk). Utgitt av South Dakota State Historic Preservation Office (2 utg.). s. 12ff. 
  70. ^ Libell, Henrik Pryser og Haugersveen, Thomas (2012). «Det norske Amerika». Aftenposten Innsikt (norsk) (7). 
  71. ^ Schell (2004), s. 129 og 140–144.
  72. ^ Thompson (2009), s. 90.
  73. ^ Schell (2004), s. 129 og 133–139.
  74. ^ Thompson (2009), s. 529.
  75. ^ Schell (2004), s. 222.
  76. ^ a b Thompson (2009), s. 115–116.
  77. ^ a b Richardson, Heather Cox (2011). Wounded Knee: Party Politics and the Road to an American Massacre (engelsk). Basic Books. s. 101. ISBN 978-0-465-02511-4. 
  78. ^ Schell (2004), s. 304–305.
  79. ^ a b «Basic Mileage» (engelsk). State of South Dakota Office of Railroads. Arkivert fra originalen 13. mars 2007. 
  80. ^ Hofsommer, Don L. (2003). «Boosterism and Townsite Development Along the Minneapolis & St. Louis Railroad in South Dakota». Journal of the West (engelsk). 42 (4): 8–16. ISSN 0022-5169. 
  81. ^ Hofsommer, Don L. (2003). «A Promise Broken: LeBeau and the Railroad» (PDF). South Dakota History (engelsk). 33 (1): 1–17. 
  82. ^ a b c Hufstetler, Mark og Bedeau, Michael (2007). South Dakota’s Railroads: An Historic Context (PDF) (engelsk). Utgitt av South Dakota State Historic Preservation Office (2 utg.). s. 21–23. 
  83. ^ Hofsommer, Don L. (1973). «The Watertown Express and the 'Hog and Human': M & St. L Passenger Service In South Dakota, 1884–1960» (PDF). South Dakota History (engelsk). 3 (2): 127–155. 
  84. ^ Schell (2004), s. 277–278.
  85. ^ Schell (2004), s. 317–320.
  86. ^ Schell (2004), s. 323–325.
  87. ^ Thompson (2009), s. 542–549.
  88. ^ Schell (2004), s. 356.
  89. ^ Hetland, Cara (24. februar 2006). «Sioux Falls 25 years after Citibank's arrival» (engelsk). Minnesota Public Radio. Besøkt 19. september 2019. 
  90. ^ a b c «Constitution» (engelsk). South Dakota Legislature. Arkivert fra originalen 7. desember 2015. 
  91. ^ «UJS Structure» (engelsk). South Dakota Unified Judicial System. Arkivert fra originalen 20. mars 2019. 
  92. ^ «Member Information» (engelsk). Office of the Clerk – United States House of Representatives. Arkivert fra originalen 28. mai 2009. 
  93. ^ «Presidential General Election Graph Comparison – South Dakota» (engelsk). Dave Leip's Atlas of U.S. Elections. Besøkt 19. september 2019. 
  94. ^ «Presidential General Election Graph Comparison – Alaska» (engelsk). Dave Leip's Atlas of U.S. Elections. Besøkt 19. september 2019. 
  95. ^ a b c «GDP and Personal Income» (engelsk). Bureau of Economic Analysis. Besøkt 20. september 2019. 
  96. ^ a b «Local Area Unemployment Statistics» (engelsk). U.S. Bureau of Labor Statistics. Besøkt 20. september 2019. 
  97. ^ National Agricultural Statistics Service (2013). South Dakota Annual Statistics Bulletin (engelsk). United States Department of Agriculture. s. 12 og 29. Arkivert fra originalen 17. april 2014. 
  98. ^ Thompson (2009), s. 554.
  99. ^ «Research & Reports» (engelsk). South Dakota Tourism Industry. Besøkt 20. september 2019. 
  100. ^ «General Information/Key Facts» (engelsk). State of South Dakota Department of Transportation. Arkivert fra originalen 12. april 2012. 
  101. ^ South Dakota State Rail Plan (PDF) (engelsk). South Dakota Department of Transportation. 2014. s. 9. Arkivert fra originalen (PDF) 2. september 2019. 
  102. ^ Gomez, Vanessa (17. oktober 2017). «Have you ever wondered: Why doesn't Sioux Falls have Amtrak service?» (engelsk). KSFY. Arkivert fra originalen 1. september 2018. 
  103. ^ «Estimated total and school-age resident populations, by state: Selected years, 1970 through 2016» (engelsk). National Center for Education Statistics. Besøkt 20. september 2019. 
  104. ^ «Private elementary and secondary schools, enrollment, teachers, and high school graduates, by state: Selected years, 2005 through 2015» (engelsk). National Center for Education Statistics. Besøkt 20. september 2019. 
  105. ^ a b c Rankings of the States 2018 and Estimates of School Statistics 2019 (PDF) (engelsk). National Education Association. 2019. Arkivert fra originalen (PDF) 27. august 2019. 
  106. ^ «Total Number of Schools (per capita) (most recent) by state» (engelsk). statemaster.com. Besøkt 20. september 2019. 
  107. ^ «Average ACT scores and percentage of graduates taking the ACT, by state: 2013 and 2017» (engelsk). National Center for Education Statistics. Besøkt 20. september 2019. 
  108. ^ «University Facts» (engelsk). South Dakota State University. Arkivert fra originalen 18. juni 2019. 
  109. ^ Hasselstrom (1994), s. 202.
  110. ^ a b «South Dakota Newspaper Membership Directory» (engelsk). South Dakota Newspaper Association. Besøkt 21. september 2019. 
  111. ^ «Gannett, owner of Argus Leader, to merge with GateHouse Media». Argus Leader (engelsk). 5. august 2019. Besøkt 21. september 2019. 
  112. ^ «Tim Giago» (engelsk). South Dakota Hall of Fame. Arkivert fra originalen 30. september 2011. 
  113. ^ «SDPB History» (engelsk). South Dakota Public Broadcasting. Arkivert fra originalen 22. juli 2019. 
  114. ^ «KELOLand, Covering News In America’s Largest Viewing Area». Marketshare (engelsk). TVNewsCheck. 18. januar 2016. Besøkt 21. september 2019. 
  115. ^ Thompson (2009), s. 133.
  116. ^ «South Dakota Powwow Schedule» (engelsk). South Dakota Office of Tribal Government Relations. Arkivert fra originalen 4. februrar 2010.  Sjekk datoverdier i |arkivdato= (hjelp)
  117. ^ «Buffalo Roundup and Arts Festival» (engelsk). South Dakota Department of Game, Fish and Parks. Arkivert fra originalen 29. januar 2010. 
  118. ^ Hultkrantz, Åke (1986). «Black Elk». I Lindberg, Lennart. Indianboken. Biografisk handbok (svensk). Stockholm: Nybloms förlag. s. 9–13. 
  119. ^ Winge, Mette (1992). «Pikebøker, guttebøker og tegneseriehelter». I Hertel, Hans, Lund, Hans Peter og Møller, Peter Ulf. Verdens litteraturhistorie. 6. Oslo: Gyldendal. s. 50. 
  120. ^ «Laura's History» (engelsk). Laura Ingalls Wilder Historic Home and Museum. Arkivert fra originalen 1. desember 2008. 
  121. ^ Thompson (2009), s. 357–359.
  122. ^ Hasselstrom (1994), s. 34–35.
  123. ^ Hasselstrom (1994), s. 215–217.
  124. ^ «Terry Redlin» (engelsk). South Dakota Hall of Fame. Arkivert fra originalen 19. juli 2011. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hasselstrom, Linda M. (1994). Roadside History of South Dakota (engelsk). Missoula: Mountain Press Publishing Company. ISBN 0-87842-262-5. 
  • Lauck, Jon K. (2010). Prairie Republic: The Political Culture of Dakota Territory, 1879–1889 (engelsk). University of Oklahoma Press. 
  • Schell, Herbert S. (2004). History of South Dakota (engelsk). Pierre: South Dakota State Historical Society Press. ISBN 0-9715171-3-4. 
  • Thompson, Harry F. (red.) (2009). A New South Dakota History (engelsk) (2 utg.). Sioux Falls: Center for Western Studies, Augustana College. ISBN 978-0-931170-00-3. 
  • Wishart, David J. (red.) (2004). Encyclopedia of the Great Plains (engelsk). University of Nebraska Press. ISBN 0-8032-4787-7. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]