Borgund stavkirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 61°02′49″N 7°48′44″Ø

Borgund stavkirke
Stave church Borgund 2010.jpg
Foto: Micha L. Rieser
Eier Fortidsminneforeningen (1877–)Rediger på Wikidata
Område LærdalRediger på Wikidata
Bispedømme Bjørgvin bispedømmeRediger på Wikidata
Byggeår Etter 1181
Viet tilApostelen Andreas
KirkegårdFortsatt i bruk
Arkitektur
Periode Gotikk
TeknikkStavverk
ByggematerialeFuru/malmfuru
StøpulJa
TakrytterStor takrytter over skipet
PortalSkipet har vestportal og sørportal. Koret har sørportal
KorForhøyet med apsidal avslutning
SkipEnskipet med forhøyet midtrom
Kirkerommet
Prekestol15501570
DøpefontI kleberstein fra middelalderen[1]
AlterAlterbord fra middelalderen med rom for relikvier. Altertavle fra 1654 og rammen rundt fra 1620.
DiverseSøylene har maskekapitel
Beliggenhet

Borgund stavkirke
61°02′50″N 7°48′44″Ø
Borgund stavkirke på Commons

Borgund stavkirke er en langkirke der både skip og kor har hevet midtrom. Den ligger på Borgund i Lærdal kommune i Vestland fylke, ca. 30 km øst for tettstedet Lærdalsøyri, som ligger innerst i Sognefjorden. Kirken regnes som den best bevarte norske stavkirken fra middelalderen,[2] og har i mange tilfeller vært modell når andre stavkirker skulle restaureres. Blant annet Gol stavkirke, som i dag står på Bygdøy, Hopperstad stavkirke og Fortun stavkirke har brukt Borgund stavkirke som referanse.[3][4] Kirken er viet til apostelen Andreas. Kirken deler kjennetegn med en rekke andre stavkirker og har derfor gitt navn til Borgund-gruppen av stavkirker, en undergruppe av stavkirkene med opphøyd midtrom. Stavkirken brukes tilnærmet ikke i dag, men kirkegården er imidlertid fortsatt i bruk. Det ble utført bygningsarkeologiske undersøkelser av kirken i både 1969[5] og 1986.[6] Under gulvet ble det funnet spor etter bygningsdeler som kan stamme fra en tidligere kirke på stedet.[7]

Konstruksjon[rediger | rediger kilde]

Tegning av Franz Wilhelm Schiertz, gjengitt i Norge fremstillet i Tegninger. Verket viser flere av kirkens vinduer og et tilbygg som ikke lenger eksisterer

Eksteriøret[rediger | rediger kilde]

Kirken er en langkirke med hevet midtrom og hevet kor. Ut fra koret springer et rundt apsis med kjegleformet tak. Taket har seks takhøyder som hver er dekket med takspon, og på skipets tak sitter en takrytter som i middelalderen huset kirkens klokker. På skipets og takrytterens mønekammer sitter det til sammen fire dragehoder, og på toppen hviler et spir med en værhane. Rundt kirken går en svalgang med bislag med gavlavdekkede oppbygg midt på veggene både mot nord, sør og vest. Oppbyggene bærer kors på gavlspissen. Svalgangen har dvergarkader, rekker av små bueåpniger med søyler imellom, som slipper lyset inn. Svalgangen verner kirkens yttervegger mot snø og regn, og ga også ly for de som ventet på å komme inn. Kirkens skip har portaler mot vest og sør, og koret mot sør. Vestportalen har arkivolt og er flankert av halvsøyler, og er rikt dekorert med dyreornamentikk i form av sammenvevde drager og bladranker. Sørportalen i skipet ligner vestportalen, men er mer beskjedent dekorert. Den har en utskåret løve stående på toppen av hvert av kapitélene, og nederst på søylene er det skåret ut enkle masker. Korets portal har ingen utsmykning.

Detalj fra tak med takspon og kors

Mesteparten av kirkens middelalderkonstruksjon er bevart, og hovedkonstruksjonen i skip og kor med grunnstokker, sviller, staver, stavlegjer, skråstivere og veggplanker er opprinnelige. Det samme gjelder takkonstruksjonene over både skip og kor. Takrytteren over skipet, apsiden, apsidens tårn og svalgangen rundt kirken er også fra middelalderen, men visse spor kan tyde på at disse elementene kom til på et noe senere tidspunkt.[8][3] Blant annet er apsiden bygd med geissfuss og hullkil mens kirkens øvrige konstruksjon bruker rettvinklede, nedsenkede profiler.[9] Ifølge Roar Hauglid stammer takrytteren og apsiden fra det 14. århundre mens svalgangen er noe yngre.[8] Regnskap tyder på at svillene og 14 av svalgangens stokker ble skiftet ut mellom 1687 og 1689. Ifølge en synfaring fra 1686 skulle det også settes inn lave dører i svalgangens portaler for å holde dyr ute, noe man også ser spor etter i svalens åpninger.[9] Deler av skipets mønekam ble skiftet ut i 1738, noe som blant annet fremgår av en inskripsjon i dekoren på kammen hvor «Ano 1738» er skåret ut i treverket. initialene I.H.S.L., for Jens Halvors-Søn Lo, er også skåret ut i mønekammen, og viser til håndtverkeren som utførte større reparasjonsarbeid på kirken i 1738.[10] I 2011 og 2012 ble ca. 5 800 av takets rundt 18 000 takspon byttet ut.[11]

Interiøret[rediger | rediger kilde]

Grunnriss av Borgund stavkirke
Skipets østside med andreaskors og staver med maskeutskjæringer
Franz Wilhelm Schiertz' tegning fra 1830-årene som fremstiller kirkens interiør slik det skal ha stått før restaureringen på 1870-tallet

Kirkens interiør er preget av de tolv frittstående søylene som bærer skipets opphøyde midtrom. På skipets langside er det dobbelt intervall mellom de andre og tredjee stavene, men med en halvstav som hviler på den nederste avstivningsbjelken, tangen, som løper imellom. Det doble intervallet gir fri tilgang fra sørportalen til skipets midtrom, som ellers ville vært hindret av mellomstaven. Toppen av stavene er avsluttet med groteske, utskårede menneske- og dyremasker. Stavene er sikret med avstivere i form av andreaskors med solformet sentrum og utskjærte bladformer langs armene. Korsene går også igjen som mindre utprydede avstivere langs kirkens vegger. På nord- og sørsiden av skipet er det til sammen åtte glugger som slipper inn små mengder lys, og øverst i skipets vestgavl finnes et vindu av nyere dato – sannsynligvis fra førreformatorisk tid, men noen år etter at kirken ble bygd. På sørveggen i skipet finnes fortsatt innvielseskorsene på veggens innside. De innvendige korveggene har innrissede figurer og runer som trolig stammer fra middelalderen.

Det middelalderske interiøret i stavkirken står nærmest urørt. Korskillet fra middelalderen ble imidlertid fjernet etter reformasjonen. Det originale tregulvet og benkene som løper langs veggene i skipet er i stor grad bevart, sammen med et middelaldersk steinalter og en kasseformet døpefont i kleberstein. Prekestolen i kirken er fra perioden 15501570 og altertavlen stammer fra 1654, mens rammen rundt tavlen dateres til 1620.[12] Maleriet på altertavlen viser korsfestelsen i midten, flankert av jomfru Maria til venstre og Johannes Døperen til høyre. I tympanonfeltet svever en hvit due på blå bunn. Under bildet finnes en inskripsjon med gylne bokstaver på svart bakgrunn. I kirken er det også bevart et sakramentskap fra perioden 15501570 i samme stil som prekestolen. Under restaurering av kirken, utført på begynnelsen av 1870-tallet med arkitekt Christian Christie i spissen, ble benker og et galleri med sitteplasser i andre høyde fjernet. Flere vinduer, blant annet to store vinduer som ble satt inn på nord- og sørsiden på slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet, samt en himling over koret, ble også fjernet. Målet var å tilbakeføre kirken til førreformatorisk stand. Deler av kirkens innside viser tegn på å ha vært malt, noe som skal ha blitt utført etter reformasjonen; denne malingen ble også fjernet som en del av restaureringen.[9]

En lokal historie forteller at det en gang i tiden befant seg et utstoppet reinsdyr inne i kirken, skutt under en messe. Geviret til dyret ble værende igjen i kirken da dyret ble fjernet. Bilder fra 1990-tallet viser at geviret hang på den nederste, østvendte tangen i skipet,[13] men hvor mye av historien som stemmer og hvor geviret har tatt veien i ettertid vites ikke. En reisebeskrivelse fra 1668 bekrefter historien, i hvert fall til en viss grad, da det står at dyret ble skutt under en preken «da det som en veiviser marscherede frem for de andre dyrekropper».[14]

Støpulen[rediger | rediger kilde]

Til kirken hører en støpul med ei klokke fra middelalderen, bygd på midten av 1200-tallet, som er det eneste gjenværende frittstående klokketårnet i stavverk i Norge i dag.[15] Støpulen var antagelig opprinnelig åpen, men ble tildekt i senere tid. Dette kommer frem av at det i regnskapet nevnes at klokketårnet fikk ny dør rundt år 1700. Denne kledningen ble senere fjernet, etter fotografier å dømme trolig en gang mellom 1920- og 1940-tallet, og støpulen sto igjen åpen i lenger tid. For å bevare interiøret ble det bygd nye vegger på utsiden av stavverket i 1990-årene.[9] Støpulen har i dag forholdsvis nye klokker, mens en av middelalderklokkene står utstilt i nye Borgund kirke ved siden av.

Fotografi av Knud Knudsen, fra rundt 1890
Fotografi av Axel Lindahl, fra 1880–1890
Maleri av Martinus Rørbye, malt i 1833

Kirkens historie[rediger | rediger kilde]

Førreformatorisk tid (1180–1537)[rediger | rediger kilde]

Kirken blir første gang nevnt i skriftlige kilder i 1342, og det var tidligere vanlig å datere den til perioden 11501200.[16][17] Ut ifra en runeinskripsjon i kirken daterte Lorentz Dietrichson kirken til 1150 eller tidligere, men på bakgrunn av det han kaller «næsten fuldt uviklede blomstrings-ornamentik» i vestportalen argumenterer for at kirken ikke kan være eldre enn fra 1150.[9] Dendrokronologiske undersøkelser, eller årringdateringer, har vist at tømmeret som ble brukt til bygging av kirken ble felt vinteren 11801181.[18] Kirken må således ha vært bygget i perioden like etter dette, og trolig i god tid før år 1200. Under kirken er det funnet spor etter en tidligere konstruksjon, og det antas at det har ligget en kirke på samme sted tidligere. Det er også funnet rester etter en tidligere svalgang under den nåværende, men om den stammer fra en tidligere kirke eller en utskiftning vet man ikke.[19]

Kilder kan tyde på at kirken først ble bygd uten svalgang, takrytter og apsis; blant annet skriver Roar Hauglid at takrytteren og apsiden stammer fra det 14. århundre mens svalgangen er noe yngre.[8] Kirken kan dermed en gang ha vært en enklere og mer beskjeden konstruksjon enn i dag, kun bestående av skip og kor. Innsiden av kirken var også forholdsvis beskjeden, noe som fortsatte frem til reformasjonen, kun med ståplasser og med et korskille som skilte presten og menigheten. Det var sparsomt med lys; kun fire glugger på hver side av skipet, i tillegg til et par glugger i koret, slapp inn lys. Et vindu i skipets vestgavl som i senere tid ble byttet ut med et rundbuet blyglassvindu, muligens på slutten av 1600-tallet, kan ha vært til stede siden kirken ble bygd.[9]

Etterreformatorisk tid (1537–1868)[rediger | rediger kilde]

Da reformasjonen kom i 1537 kom det en rekke endringer i kirkens interiør. Mellom 1550 og 1570 ble prekestolen og sakramentskapet satt inn, og i 1654 kom altertavlen på plass. Rammen til altertavlen stammer fra 1620. Korskillet ble revet og erstattet med traleverk i dreiet tre, og det ble satt inn en rekke nye vinduer utover på 1600-tallet, både i skipet og i koret – mest nevneverdig ett ved prekestolen på sørsiden av skipet og ett omtrent midt på skipets nordside.[20] Det var også vinduer sør og øst i apsiden som kom til på uvisst tidspunkt. På 1680-tallet viser regnskapet at det ble bygd en himling i kirken, sannsynlig vis i en del av kirken som ikke allerede hadde himling, og man regner med at det var en himling i skipets opphøyde midtrom allerede fra middelalderen av.[9] Noen kilder hevder at himlingen i skipet kom til på slutten av 1500-tallet, omtrent samtidig som prekestolen og sakramentskapet.[20]

For å akommodere kirkegjengerne i de forlengede gudstjenestene som fulgte reformasjonen ble det satt inn benker som man fortsatt kan se spor av inne i kirken. Det ble også bygget et galleri med ekstra sitteplasser i andre høyden. Mellom 1702 pg 1704 betalte kirken en maler for å male stavene, benkene og vinduskarmene. Det er også tegn på at store deler av kirkens innvendige vegger var malt, men det er uvisst når dette ble utført. Alteret fikk en alterring bygd mellom 1717 og 1719.[9]

Da den store nordiske krig var ferdig i 1721 og den dansk-norske kongen var pengelens ble store jordegods solgt. Kirkene i Lærdal og Årdal, som da var ett prestegjeld, ble solgt til den lokale presten, Jonas Leirdal for 560 riksdaler. Kirken ble solgt tilbake til sognet i for 150 spesidaler.[21]

Den nye kirkelovens tid (1851– )[rediger | rediger kilde]

Da den nye kirkeloven fra 1851 ble innført og krevde sitteplasser til minst 30 % av kirkens sogn ble Borgund stavkirke, som en rekke andre norske kirker, for liten for det daværende folketallet på rundt 1 000 mennesker.[22] Allerede i 1854 sendte Fortidsminneforeningen et brev til formannskapet og ba dem holde foreningen underrettet dersom planer om å endre stavkirken ble aktuelle. På 1860-tallet gikk foreningen inn i forhandlinger med sognet for å verne kirken mot utvidelse, og en avtale med kommunen om finansiering av den nye kirken ble inngått. Avtalen fastslo at Fortidsminneforeningen skulle betale to tredjedeler av den ny kirken mens kommunen sto for finansieringen av den resterende tredjedelen på 800 spesidaler.[23] Stavkirken var i ordinær bruk frem til 1868, da den nye Borgund kirke sto ferdig like ved siden av, men på grunn av noen knuter på tråden ble ikke eiendomsretten til stavkirken overdratt til Fortidsminneforeningen før i 1877.[24] Med arkitekt Christian Christie i spissen, mannen som tegnet den nye kirken, gikk man i gang med restaureringsarbeid av stavkirken på begynnelsen av 1870-tallet. Målet var å tilbakeføre kirken til original stand, og kirken gjennomgikk derfor en rekke drastiske endringer på kun få år. Blant annet ble galleriet og alle de etterreformatoriske benkene og vinduene fjernet. Det samme ble stavenes og veggenes maling, samt alterringen og himlingene både i koret og skipet. Vestgavlens vindu i blyglass ble værende da man antok at et tidligere vindu hadde hatt samme plassering under middelalderen. Etter Schiertz' tegninger fra 1830-årene å dømme var endringene svært omfattende. Arbeidet med tilbakeføringen ble ferdigstilt i 1872, og det som sto igjen var et forholdsvis nakent interiør hvor strukturen kommer tydeligere frem.[9]

Kirken ble tidlig et turistmål, og er i dag en museumskirke. Alt i 1898 ble det laget en veileder på både norsk og engelsk for kirkens besøkende, og i nyere tid er det kommet veiledere på flere europeiske og asiatiske språk. Turismen har i de senere årene ført til et visst slitasjeproblem, og i 1973 ble det derfor lagt inn et beskyttende gulv av tre.[25] Det er også blitt satt inn plater av glass foran runeinnskriftene. Borgund stavkirke er den tredje mest besøkte stavkirken i landet, og hadde rundt 50 000 gjester i 2018. Dette utgjorde omtrent 9,3 % av det totale besøkstallet ved norske stavkirker dette året. Gol stavkirkeNorsk Folkemuseum og Garmo stavkirkeMaihaugen er de to mest besøkte og hadde henholdsvis 190 000 og 85 000 besøkende i 2018.[26] På bakgrunn av interessen ble et besøkssenter i tilknytning til stavkirken påbegynt i 2004. Senteret har utstillinger om stavkirkenes historie og deres innvikrning på middelalderens religiøse liv, samt om vikingfunn fra 800-tallet funnet 7,5 kilometer vest for kirken. Nybygget ble tegnet av Askim Lanto arkitekter og åpnet i 2005, og senteret og stavkirken ble Miljøfyrtårn-sertifiserte i 2010.[27]

Symbolikk[rediger | rediger kilde]

Ett av de fire dragehodene som pryder kirkens møner
Illustrasjon av kirkens vestportal, utført av Herman Major Schirmer i 1861

Drager[rediger | rediger kilde]

Ifølge Snorre Sturlasons verker skal Sogn ha blitt kristnet allerede i år 997, nesten to hundreår før kirken kom til, men flere forskere mener at befolkningen ofte dvelte ved de norrøne gudene og holdt igjen ved hedensk tradisjon og tro vel inn i kristen tid. I stavkirkene kan det derfor ha blitt brukt en rekke symboler med førkristen bakgrunn for å lette overgangen til kristendomen, selv om disse symbolene til tider gikk på tross av kristen tro.[28] På Borgund stavkirke er de fire utvendige dragehodene kanskje de tydeligste og mest kjente av alle symbolene, sett bort ifra korsene, og som på vikingenes skip kan de ha blitt brukt for å holde borte onde ånder som truet kirkebygget.[28] På kirken står dragehodene plassert på mønekammene på skipet og takrytterens nederste takavsats. De kan potensielt sees i sammenheng med vannkastere på katedraler som Notre-Dame i Paris, ettersom noen forskere mener at også disse har som formål å avskrekke onde ånder, men dette er et omdiskutert tema som det ikke foreligger konkrete bevis for. Blant annet setter Bugge dragehodene i motsetning til, og ikke i sammenheng med, slike figurer.[28] Noen mener at hedenske tradisjoner som utspring for drageelementene er en lite troverdig forklaring; Anker viser blant annet til flere bevarte relikvieskrin fra både Norden og kontinentet som er utformet som kirkebygg med dragehoder på mønekammene.[19]

På det nederste sidepanelet til takrytteren finner vi fire sirkulære utskjæringer. Utskjæringene er svært værbitte tjærede og dermed vanskelige å tyde, og det er uenighet om hva de symboliserer. Noen mener de representerer de fire evangelistene, sannsynlig vis gjengitt som en ørn, en okse, en løve og et menneske. Kunsthistoriker Roar Hauglid hevder imidlertid at utskjæringene viser «drager som strekker hodet over til nabofeltets drage og biter seg fast i denne», og påpeker likheten til tilsvarende utskjæringer på Høre stavkirke.[29]

Kirkens vestportal, skipets hovedinngang, er omsluttet av en større utskjæring med drager som biter hverandre i nakke og hale. Nederst ved halvsøylene som flankerer inngangsdøren, på de to innerhjørnene av utskjæringen, finner vi to dragehoder som spyr kraftige rankestengler som slynger seg oppover og flettes inn i dragene over. Utskjæringen har påfallende store likheter med vestportalen til Ål stavkirke, som også har drager i båndflettingsmønster, og den følger den vanlige komposisjonen i Sogn-Valdres-portalene, en større gruppe portaler med svært klare likhetstrekk. Som Bugge skriver kan den kristne autoritet ha avfunnet seg med slike hedenske og «ville scener» på kirkebygget fordi skurden kunne tolkes som en kamp mellom det gode og det onde, i tråd med kristendommen; i kristen middelalderkunst ble dragen ofte brukt som et symbol på djevelen selv. Videre påpeker Bugge at utskjæringene sannsynlig vis hadde en beskyttende verdi, slik som dragehodene på kirkens tak.[28]

Masker[rediger | rediger kilde]

Øverst på stavene inne i kirken finner vi groteske masker, i Borgund avbildede som menneske- og dyrefigurer. De til sammen tolv maskene i skipet kan muligens sees i sammenheng de tolv disiplene. Andre har påpekt likheten mellom de tre kattelignende maskene og den norrøne gudinnen Frøya, som hadde en kjerre trukket av to hannkatter, selv om antallet ikke stemmer over ens. Den ene av de tre maskene skiller seg imidlertid ut fra de to andre og kan muligens symbolisere et annet dyr, noe som igjen styrker teorien og symbolikk tilknyttet Frøya. Maskene kan dermed sees i sammenheng med hedenske guder og gudinner. Hauglid påpeker dog at disse maskene ikke er så gamle som man tidligere har trodd; maskene finnes ikke i noen av de eldre søylestavkirkene, og kan derfor tyde på å ha vært innført senere enn tidligere antatt. Tilsvarende masker finnes i tillegg i kirkebygg andre steder i Europa, for eksempel i kirken i Saint-Contest i Normandie i Frankrike.[30] Den franske arkitekten Victor Ruprich-Robert mente at maskeskjærerne tok inspirasjon fra skandinavisk arkitektur, mens Hauglid mener at dette ikke stemmer.[30] Maskene har paralleller i steinkirker fra samme tid, som de på Værnes og Mære.[19] Som tidligere nevnt er blant annet relikvieskrin med dragehoder fra middelalderen funnet også på kontinentet, og et hedensk utspring er derfor ikke sannsynlig, ifølge Anker.[31]

Kopier[rediger | rediger kilde]

Borgund stavkirke er den eneste stavkirken som har fått stå så å si uendret siden middelalderen, og dette er muligens grunnen til at den har tjent som modell for restaureringsarbeidet på flere andre stavkirker. Som nevnt innledningsvis har blant annet Gol stavkirke, som i dag står på Bygdøy, Hopperstad stavkirke og den nå nedbrente Fortun stavkirke (og dermed også Fantoft stavkirke, som er en kopi av sistnevte) brukt Borgund stavkirke som referanse.[3] I tillegg er det bygd en rekke kopier i utlandet: i 1908 ble det bygget en kopi av kirken i Hahnenklee i Tyskland ved navn Gustav Adolf stavkirke, og i 1969 en i Rapid City i USA ved navn Chapel in the Hills. I 1995 ble det bygget en kopi i Washington Island i Wisconsin, og i 2014 en ny kopi i Lyme i Connecticut. En modell av Borgund stavkirke ble laget til Verdensutstillingen i Paris i 1889 og står i dag på Musée National des Techniques i Paris.[25]

Stavkirken på den norske paviljongen i Epcot i Walt Disney World i Florida er en kopi av Gol stavkirke, og er dermed en indirekte kopi av Borgund stavkirke. Det samme er tilfelle for Gol nye stavkirke i familieparken GordarikeGol, bygd i 1994, og stavkirken i Scandinavian Heritage Park i Minot i Nord-Dakota fra 1999.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Thune, Nina Aldin (15. november 2018). «Borgund stavkirke». Store norske leksikon. Besøkt 29. juni 2020. 
  2. ^ Thune, Nina Aldin (15. november 2018). «Borgund stavkirke». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 25. desember 2019. 
  3. ^ a b c Anker (1997), s. 65
  4. ^ «Gol stavkirke». Stavechurch.com. Besøkt 25. desember 2019. 
  5. ^ Hans-Emil Lidén ledet en mindre graving i overflaten under gulvet i skipet.
  6. ^ Ø. Ekroll ledet en arkeologisk utgravning ute rundt apsidens svalgang og i sør foran svalgangens inngang.
  7. ^ Fortidsminneforeningen avd. Sogn og Fjordane Arkivert 30. juli 2007 hos Wayback Machine.
  8. ^ a b c Hauglid (1977), s. 36–37
  9. ^ a b c d e f g h i «Borgund stavkyrkje - Norges Kirker». www.norgeskirker.no. Besøkt 30. juni 2020. 
  10. ^ Hauglid (1973), s. 252
  11. ^ Bakken (2016), s. 192
  12. ^ «Fortidsminneforeningen avdeling Sogn og Fjordane (Borgund stavkirke)». Arkivert fra originalen 30. juli 2007. Besøkt 23. februar 2006. 
  13. ^ Anker (1997), s. 71
  14. ^ Storsletten (1995), s. 20
  15. ^ «Borgund stavkyrkje». Fortidsminneforeningen (engelsk). Besøkt 1. juli 2020. 
  16. ^ Sivilarkitekt, Dr. ing. Ola Storsletten – «En arv i tre», s. 182, ISBN 82-03-22006-1.
  17. ^ Sivilarkitekt, Dr. ing. Jørgen H. Jensenius – Borgund stavkirke (stavkirke.org) Arkivert 26. september 2007 hos Wayback Machine.
  18. ^ Bakken (2016), s. 109
  19. ^ a b c Anker og Havran (2005), s. 152
  20. ^ a b «Borgund stavkyrkje». leksikon.fylkesarkivet.no (norsk). Besøkt 9. juli 2020. 
  21. ^ Lysne (2018), s. 15
  22. ^ Lysne (2018), s. 16
  23. ^ Lysne (2018), s. 21–22
  24. ^ «Borgund stavkirke». Norske kirker. 30. oktober 2016. Besøkt 2. juli 2020. 
  25. ^ a b Storsletten (1995), s. 23
  26. ^ «Økt pågang til stavkirkene – mer enn en halv million besøkende i fjor». Ka (norsk). Besøkt 1. juli 2020. 
  27. ^ «Borgund stavkyrkje». Stavechurch.com. Besøkt 1. juli 2020. 
  28. ^ a b c d Bugge (1994), s. 48
  29. ^ Hauglid (1973), s. 267
  30. ^ a b Hauglid (1973), s. 350
  31. ^ Anker og Havran (2005), s. 154

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Aaraas, Margrethe Henden; Djupedal, Torkjell; Vengen, Sigurd og Førsund, Finn Borgen (2000). Hopperstad stavkyrkje – På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane. Bind 2. Sogn og Fjordane fylkeskommune. s. 288–295, ISBN 82-91722-14-5.
  • Anker, Peter (1997). Stavkirkene: Deres egenart og historie. Oslo: J.W. Cappelens forlag. ISBN 82-02-15978-4.
  • Anker, Leif og Havran, Jiri (2005). De norske stavkirkene. Oslo: ARFO. ISBN 82-91399-27-1.
  • Bakken, Kristin (red.); Anker, Leif; Nyhamar, Anne og Mehlum, Sjur (2016). Bevaring av stavkirkene: Håndverk og forskning. Oslo: Pax Forlag. ISBN 978-82-530-3875-9.
  • Blindheim, Martin (2004). Gothic Painted Wooden Sculpture in Norway 1220–1350. Oslo: Messel forlag. ISBN 82-7631-072-9.
  • Bugge, Gunnar (1981). Stavkirkene i Norge. Oslo. ISBN 82-09-01890-6.
  • Bugge, Gunnar og Mezzanotte, Bernardino (1994). Stavkirker. Oslo: Grøndahl Dreyer. ISBN 82-504-2072-1.
  • Christie, Håkon (1978). «Da Fortidsminnesmerkeforeningen reddet stavkirkene», Fortidsminneforeningens årbok 1978, s.43–62
  • Hauglid, Roar (1973). Norske stavkirker: Dekor og utstyr. Oslo: Dreyer. ISBN 82-09-01079-4.
  • Hauglid, Roar (1977). Norwegischer stabkirchen. Oslo: Dreyer. ISBN 82-09-00938-9.
  • Lysne, Håkon (2018). Borgund kyrkje 150 År. Lærdal: Lysne forlag. ISBN 978-82-994525-2-6.
  • Valebrokk, Eva og Thiis-Evensen, Thomas (1993). Levende fortid: De utrolige stavkirkene. Boksenteret. ISBN 82-7683-024-2.
  • Storsletten, Ola (1995). Borgund stavkirke. Hagen Offset AS.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]