Bernhard av Clairvaux

Bernhard av Clairvaux
Født		Antagelig 1091 Fontaine-lès-Dijon (Hertugdømmet Burgund, Kongeriket Frankrike)
Død		20. aug. 1153 Clairvaux (grevskapet Champagne, Kongeriket Frankrike)
Beskjeftigelse		Teolog skribent filosof geistlig salmedikter mystiker medlem av katolsk orden
Embete		Abbot of Clairvaux (1115–1153) abbed
Far		Tescelin de Fontaine
Mor		Alèthe
Søsken		Nivard of Clairvaux Gerard of Clairvaux Humbeline of Jully
Nasjonalitet		Kongeriket Frankrike
Bernhard av Clairvaux på Commons

Bernhard av Clairvaux (latin: Bernardus Claraevallensis, også kalt sankt Bernhard eller den hellige Bernhard; født 1090 i Burgund, død 20. august 1153) var en fransk kirkelærer og abbed, og den fremste reformator av den katolske cistercienserordenen i 1098. Bernhard var en av de viktigste åndelige og politiske personer på sin tid. Han ble kanonisert i 1174; katolsk festdag: 20. august.

Liv og virke

Bakgrunn

Familien tilhørte den franske adelen; hans far var ridder og vasall under hertugen av Burgund. Bernhard fikk en god utdannelse og viste seg allerede i unge år å ha en meditativ og studieinnrettet legning. På skolen viste han særlig interesse for litteratur, og tilegnet seg gode bibelkunnskaper samt kjennskap til kirkefedrene og et antall romerske, klassiske forfattere – som Seneca, Horats, Tacitus, Cicero, Vergil og Ovid.

Klosterlivet

Da han var seksten eller sytten år gammel døde Bernhards mor. Dette tapet preget ham sterkt. I år 1113, da Bernhard var 22 år, gikk han i kloster; et lite cistercienserkloster i Cîteaux der han levde et strengt liv. Han var så inderlig og veltalende i sin lovprisning av fordelene med denne livsstil at han snart fikk selskap i klosteret av fire av sine brødre, sin far som var blitt enkemann og tretti andre slektninger. Bernhard ble kjent som en svært intens predikant.

Klosteret i Cîteaux var fattig, og livet der var preget av en kravløshet og enkelhet som tiltalte Bernhard, som strebet etter et liv i enkelhet og religiøs meditasjon. Han viste en stor ydmykhet i sitt levesett, spiste og sov ikke mer enn hva som krevdes for at han skulle kunne holde seg på beina. Ryktet om hans selvforsakelse og fromhet spredte seg raskt, og i 1115 ble han utsett til leder for en gruppe munker som skulle grunnlegge et nytt kloster i Clairvaux i regionen Champagne. Innen et par år hadde klostret i Clairvaux blitt så framgangsrikt at det hadde gitt opphav til ytterligere 163 kloster. Ved Bernhards død i 1153 hadde klosteret i Clairvaux syv hundre munker.

Det var i Clairvaux at Bernhard begynte å utforme sine åndelige skrifter, og alt som ung abbed gav han ut en serie betraktninger om Jomfru Marias bebudelse. I disse utviklet han jomfru Marias fortjenester, fremfor alt som fredsstifter. Hans kjærlighet til henne fremheves i alle hans betraktninger og bekreftes ytterligere i hans forsikring om at han som barn hadde fått guddommelig inspirasjon ved å drikke tre dråper melk fra brystet på den svarte madonnastatuen i Châtillon, en opplevelse som til en viss grad forklarer hans forkjærlighet for andakten for den sorte madonna. Bernhard skrev bortimot 60 betraktninger om Høysangen i Det gamle testamente, der han assosierer kvinnen som sier om seg selv: «Svart er jeg, men søt» (versreferanse: Høys 1,5) til Maria fra Betania, på den tiden benyttet som om det var synonymt med Maria Magdalena.

Tempelherreordenen

Bernhard av Clairvaux er også blitt knyttet til tempelherreordenen og var den fremste talsmann for selskapet som offisielt anerkjente den som en militær og religiøs orden. Hans forbindelser med Tempelherreordenen strakk seg imidlertid lengre enn så, da han hjalp til med å utforme den ed som alle ordenmedlemmer skulle avlegge. Den ble kalt Tempelherrenes ordensregel og innebar at ordenmedlemmene sverget lydighet mot Betania, Marias og Martas borg.

Økende innflytelse

Bernardi Opera, 1719

Takket være Bernhards gode anseelse og mangfold av skrifter spredde hans innflytelse og makt seg med tiden utenfor Clairvaux' grenser. I år 1130 ble han benyttet som megler i forsøkene på å få det pavelige skisma til å opphøre. Det utgjorde på den tid en trussel mot kirkens stabilitet og samhold. Da pave Honorius II i 1130 døde, ble to kandidater nominert som konkurrerte om paveembetet – Anaclet II og Innocens II. Det falt i Bernhards lodd å fastslå pretendentenes verdighet og avgjøre hvilken kandidat som var best egnet. Etter moden overveielse bestemte han seg for Innocens II som levde i landflyktighet i Frankrike. Med sin vanlige iherdighet klarte Bernhard å overtale Frankrike, England, Spania og Tyskland til å akseptere Innocens II som pave. Til slutt var også keiseren overbevist, og Anaclet II ble sendt bort fra Roma.

Bernhard er blitt husket for at han tilretteviste og ruinerte Pierre Abelard, en innflytelserik intellektuell hvis prekener ofte ble betraktet som kjetterske. Bernhards iherdige fordømmelse av Abelard, som ble initiert av hans gode venn Guillaume de Saint-Thierry, fortsatte selv etter at abbeden Petrus Venerabilis hadde kommet et stykke på vei mot å overbygge kløften mellom de to menn. Hvordan det enn var, var Abelard allerede økonomisk ruinert. Bernhard avskydde alle former av kjetteri og kjempet lenge og intensivt mot alle kjettere, men i særdeleshet mot albigenserne.

Som ombud for pave Eugenius III talte Bernhard i sine prekener for et nytt korstog, og overbeviste mange til å ta til våpen mot vantro som blokkerte veien til Jerusalem og de hellige steder. Det andre korstog ble imidlertid mislykket, ja, med en katastrofal slutt for korsfarerne. Den som fikk skylden ble Bernhard som ble ansett å være opphavsmann til den ulykksalige krigen.

Bernhard kastet seg helhjertet og entusiastisk inn i alt han gav seg inn på.

Litteratur

• Gran, John W. (1991): Den hellige Bernhard av Clairvaux, UNKF (blabok hos Universitetetsbiblioteket)