Frankrikes historie
 | Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. |
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Eldre historie |
|
Frankerne Huset Capet Huset Valois Bourbon-dynastiet (1) |
| Nyere historie |
|
Den franske revolusjon 1. republikk 1. keiserdømme Bourbon-restaurasjonen Julimonarkiet 2. republikk 2. keiserdømme Pariskommunen 3. republikk Vichy-regimet 4. republikk 5. republikk |
Frankrikes historie handler om en av Europas eldste nasjonalstater. Frankrike har vært befolket siden steinalderen, og allerede med frankerne fra 800-tallet oppstod forløperen til det moderne Frankrike. Opp igjennom historien har landet vært en av de mektigste i Europa, med berømte herskere som Ludvig XIV og Napoléon Bonaparte.
Den franske revolusjon er en av de viktigste hendelser ved inngangen til moderne tid, og satte landet på hodet både kulturelt, politisk og sosialt. På attenhundretallet, under La Belle Époque var Frankrike verdensledende innenfor kunst, litteratur og annen kultur. På første halvdel av nittenhundretallet var landet sentralt i både første og andre verdenskrig.
I etterkrigstiden har Frankrike vært en av de store pådriverne for EU-samarbeidet, samtidig som landet har blitt preget av avkolonialiseringen. Landet har fått en styreform som ofte kalles semipresidensystem.
Forhistorisk tid
[rediger | rediger kilde]De eldste bosetningene man har funnet spor av i Frankrike er ca. 25 000 år gamle. I Lascaux har man funnet hulemalerier som er datert til ca. 15 000 år f.Kr.
Fra og med år 5000 f.Kr antas det at datidens folkegrupper begynte med faste bosetninger, en viss samfunnsstruktur samt organisert religion.
I løpet av de neste tusen år begynte jordbrukssamfunnet å utvikle seg, i hovedsak i Parisområdet, i Rhônedalen og i det sørlige Languedoc. Disse samfunnene har etter alt å dømme praktisert handel med andre kulturer og regioner, samt hatt en felles religion.
Arkeologiske funn antyder at i perioden fra 850 f.Kr. ble mange bosetninger oppgitt, i det området gikk inn i jernalderen. Dette indikerer at denne perioden var urolig sosialt og militært.
Gallia
[rediger | rediger kilde]
Den keltiske folkegruppen gallerne begynte å befolke området som etterhvert ble kjent som Gallia rundt år 1000 f.Kr. Mer er kjent om gallerne enn om andre tilsvarende folkeslag fra denne perioden; man har en mengde funn av våpen, smykker og redskaper fra denne epoken.
I tillegg til arkeologiske funn har man flere greske og romerske kilder som beskriver det galliske samfunnet. Disse beskriver et velorganisert samfunnssystem, med geografisk store riker med en sterk, styrende krigerklasse. Som andre keltiske grupper hadde gallerne også en sterk presteklasse, druidene.
Gallernes ekspansjon ble begrenset av indre kamper, de sloss like ofte innad som mot andre grupper. Enkelte kriger ble likevel vellykkede, i 387 f.Kr. erobret en gallisk hær under høvdingen Brennus Roma og plyndret byen.
I denne perioden ble også den franske middelhavskysten kolonisert av blant annet fønikere og grekere. Marseille ble grunnlagt som den fønikiske handelskolonien Massilia i ca. år 600 f.Kr.
Romerne erobrer Gallia
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Gallerkrigene
Romernes nærvær i Gallia begynte ca. 200 år f.Kr, som en blanding av forsvarstiltak mot aggressive gallere og som egen imperiebygging. Allerede i år 121 f.Kr. var området rundt Lyon og Toulouse innlemmet i Romerriket, og fikk utbygget infrastrukturen etter romersk mønster med akvedukter og romerveier.
I 59 f.Kr. begynte Julius Cæsar å blande seg inn i galliske affærer, noe som førte til et gallisk opprør mot romerne i år 52 f.Kr. under høvdingen Vercingetorix. Etter at opprøret endelig ble slått ned ved Alesia, økte tempoet på latinifiseringen av Gallia. Det nordlige Gallia ble etterhvert underlagt Roma, og det latinske språket utkonkurrerte de keltiske språkene.
Frankerne
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Frankerne
I løpet av 400-tallet var Gallia blitt overtatt av germanske stammer, denne perioden kalles folkevandringstiden. Etter at det vestromerske riket gikk til grunne i 476 kom den germanske stammen frankerne inn og fylte maktvakuumet.
Frankernes leder Klodvig ble døpt og gikk over til kristendommen i 498, noe som sikret frankernes maktbase. Etter en rekke felttog og allianser med andre stammer i Gallia fikk Klodvig samlet riket, og gjorde Paris til ny hovedstad. Etter Klodvigs død i 511 ble imidlertid riket delt mellom de fire sønnene hans.
I 751 overtok karolingeren Pipin den yngre som frankisk konge, kastet Klodvigs merovingere fra makten og samlet Frankerriket igjen. I 771 overtok Karl den store tronen, og i år 800 lot han seg krone som tysk-romersk keiser. På Karl den stores tid omfattet Frankerriket både dagens Tyskland og dagens Frankrike; det var ikke før etter sønnen Ludvig den frommes død og den påfølgende traktaten i Verdun i 843 at riket ble delt og konturene av det moderne Frankrike kunne sees.
Middelalderen
[rediger | rediger kilde]
Hugo Capet kom til makten i 987. Huset Capet og dets sidegrener Valois-dynastiet og Bourbon-dynastiet beholdt makten i Frankrike i hele 800 år, frem til den franske revolusjonen.
Samtidig ble den franske atlanterhavskysten på denne tiden plaget av vikingraid. Vikingen Gange-Rolv ble gjort til hertug av Hertugdømmet Normandie i 911, mot at han gikk over til kristendommen og forsvarte Seinens munning mot andre vikinger. Gange-Rolvs etterkommer Vilhelm Erobreren dro 155 år senere over Den engelske kanal og erobret den engelske tronen.
Henrik II ble kronet til konge av England i 1154. Samtidig var han også greve av Anjou og hertug av Normandie, og etter et ekteskap fikk han også kontrollen over den franske provinsen Aquitaine. Etter å ha gjort hertugen av Bretagne til sin vasall kontrollerte Henrik nå like mye av Frankrike som den franske kongen, og det var ikke før etter slaget ved Bouvines i 1214 at det ble klart at makten i Frankrike lå i den franske kongen Filip IIs hender.
Etter at Karl IV av Frankrike døde i 1328 uten mannlige arvinger, gikk retten til den franske tronen over til Valois-dynastiet. Dette ble imidlertid bestridt av den engelske kong Edvard III, som så sitt snitt til å gjenvinne kontrollen over Frankrike. I 1337 gikk Edvard til krig mot den franske kongen Filip VI, noe som innledet serien med konflikter som ble kjent som hundreårskrigen.
I 1348 kom også svartedøden til Frankrike. Som de fleste andre steder utryddet denne epidemien store deler av befolkningen, befolkningen på ca. 18-20 millioner i 1328 var nede i ca. 11 millioner 150 år senere. Svartedøden i kombinasjon med krigen førte også til stor sosial uro, et bondeopprør brøt ut i 1358, ledet av bonden Jacques Bonhomme. Jacquerie, som opprøret er blitt kjent som, ble imidlertid relativt raskt slått ned av adelen.
Hundreårskrigens første fase, frem til 1360 og Brétignytraktaten, ble en katastrofe for Frankrike. Franskmennene hadde stor fremgang de neste femti årene, men den knusende engelske seieren i slaget ved Agincourt i 1415 gjorde at den franske kongen etterpå kun hadde makt sør for elven Loire.
Jeanne d'Arcs korte karriere som fransk hærfører gav nytt liv til den franske hæren. På tross av hennes tilfangetagelse og død i 1431 greide franskmennene å gjenerobre Paris i 1436, Normandie i 1450 og Guyenne i 1453. Dette gjorde at det bare var Calais-området som fortsatt var under engelsk kontroll.
Engelskmennenes sorti samt inkorporasjonen av de tidligere uavhengige områdene Bretagne (1532) og Burgund (1477) gjorde at Frankrike ble omgjort fra et løst sammenknyttet rike til en sterk stat med en klar sentralmakt. Frankrike ble etter dette en av de sterkeste maktene i Europa.
Renessansen
[rediger | rediger kilde]1500-tallet var preget av stadige kriger mellom Frankrike og habsburgerne. I perioden mellom 1494 og 1559 var Frankrike en av hovedaktørene i de italienske kriger. Kong Karl VIII begynte den franske innblandingen i Italia ved å forsøke å overta herredømmet over kongedømmet Napoli, men måtte trekke seg ut av Italia etter tapet i slaget ved Fornovo i 1495.
Kong Frans I brukte den spanske invasjonen av Navarra i 1521 som påskudd til å gå til krig mot den unge tysk-romerske keiseren Karl V. Felttoget utviklet seg imidlertid katastrofalt, i slaget ved Pavia i 1525 tapte Frans og ble tatt til fange og ført til Madrid.
Reformasjonen førte til uro i Frankrike som alle andre steder. De franske protestantene (kalt Hugenotter) økte stadig i antall, spesielt i byene. Rundt 1560 var det ca. en million hugenotter i Frankrike, spesielt i de sørlige og sentrale deler av landet. Hugenottene utgjorde likevel aldri mer enn ca. 10 % av befolkningen i Frankrike.
Religionskrigene i Frankrike brøt ut i 1562, etter at en protestantisk menighet var blitt angrepet i Vassay den 1. mars, med det resultat at flere hundre ble skadet og drept. Denne hendelsen innledet en periode på 30 år med borgerkrig.
Den styggeste hendelsen i denne krigen var det som ble kjent som Bartolomeusnatten. Den 24. august 1572 startet en tre uker lang periode med massakre, blodbadet ble satt i gang i Paris og spredde seg senere til resten av landet. Det anslås at 70 000 mennesker ble drept i disse hendelsene.
Kong Henrik IV garanterte protestantenes religionsfrihet i 1598 gjennom ediktet i Nantes. Dette ediktet ble imidlertid opphevet i 1685, noe som førte til at store mengde protestanter emigrerte fra Frankrike, spesielt til Preussen, England og Nederland.
Enevelde
[rediger | rediger kilde]I løpet av Ludvig XIIIs regjeringstid ble eneveldet innført i Frankrike. Under ledelse av den mektige Kardinal Richelieu ble Frankrike den mektigste staten i Europa, og begynte samtidig å legge under seg kolonier i Afrika og Amerika.
Under tredveårskrigen spilte Frankrike en aktiv rolle. På tross av at landet var katolsk, sørget Richelieu for at Frankrike allierte seg med det protestantiske Sverige. Denne krigen var en fin anledning for Frankrike til å motarbeide sine gamle fiender habsburgerne, men franskmennene hadde undervurdert styrken på de keiserlige arméer. Mellom 1636 og 1643 raste krigen, i løpet av denne tiden ble store deler av Frankrike okkupert av spanske og tyske styrker.
I 1642 døde Richelieu, året etter døde også kongen. Den da fem år gamle Ludvig XIV overtok tronen, med Kardinal Mazarin som Frankrikes nye sterke mann. En serie militære seiere de første årene av Ludvigs regjeringstid gjorde at tredveårskrigen kunne avsluttes med freden i Westfalen i 1648. Et Tyskland i ruiner og den tysk-romerske keiserens svekkede makt gjorde at Frankrike under Ludvig XIV ble Europas ubestridt ledende makt, både politisk og kulturelt.
Ludvig XIV skulle bli kjent som «solkongen». I hans regjeringstid fra 1643 til 1715 økte Frankrikes territorium med blant annet Alsace, Roussillon og deler av de spanske Nederlandene (Flandern).
Det var også under Ludvigs regjeringstid at det storslåtte slottet Versailles ble bygget. I dette praktpalasset blomstret kulturlivet, samtidig som fransk litteratur gikk inn i en gullalder med store diktere som blant annet Molière og Pierre Bayle.
Utover på 1700-tallet beholdt Frankrike sin stilling som Europas senter for kultur. Fransk språk var dominerende blant adel og kongelige i hele Europa, samtidig som opplysningstidens franske filosofer, som blant annet Voltaire, Montesquieu og Rousseau, var ledende i åndslivet.
Militært og politisk gikk det imidlertid noe nedover med Frankrike utover 1700-tallet. Preussen og Storbritannias økende makt truet Frankrike, og med det franske tapet i syvårskrigen 1756–1763 og det påfølgende tapet av Ny-Frankrike overtok britene posisjonen som Europas ledende stormakt.
Den franske revolusjon
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Den franske revolusjon
Mot slutten av det attende århundre hadde statens overambisiøse militære eventyr ført til store økonomiske problemer. De store samfunnsmessige ulikhetene førte til omfattende sosial uro, adelen og geistligheten hadde store privilegier på bekostning av borgerne og bøndene.
Den økonomiske krisen i kombinasjon med den store matmangelen gjorde at kong Ludvig XVI måtte kalle inn en Stenderforsamling i 1789. Forhandlingene her var mislykkede, og den 17. juni 1789 erklærte tredjestanden seg som Frankrikes parlament.
Den 14. juli ble fengselet Bastillen i sentrum av Paris stormet av de revolusjonære. Den håpløse politiske og militære situasjonen gjorde at kongen måtte gå av, og den franske revolusjonen var i gang.
Etter at kongen var ryddet av veien forsøkte man først å reformere det franske samfunnet. En erklæring om menneskets og borgerens rettigheter ble vedtatt, samtidig som kongen med familie ble henrettet og en folkevalgt nasjonalforsamling ble etablert. Frankrike ble så erklært som republikk.
Den pågående krigen med Preussen og Østerrike gjorde imidlertid at uroen i Frankrike fortsatte. Maximilien de Robespierre grep så makten under det såkalte Skrekkveldet, og satte i gang en knallhard forfølgelse av både reelle og imaginære motstandere. Robespierres linje var så hard at det franske nasjonalkonventet etterhvert måtte kaste ham fra makten. Han ble senere henrettet.
I denne perioden gjorde en ung korsikaner, Napoléon Bonaparte, lynkarriere i hæren. Napoléon ledet Frankrike til mange militære seiere i perioden frem mot 1799, da han sørget for å kaste det sittende styret (kalt Direktoriet) og i praksis gjøre slutt på republikken ved å opprette det såkalte Konsulatet i et statskupp. Konsulatet varte imidlertid ikke lenge, og Napoléon ble snart Frankrikes diktator.
Napoléon Bonaparte
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Napoléon Bonaparte
Fra og med august 1802 var Napoléon gjort til konsul på livstid. Det republikanske systemet ble gradvis avviklet, og den 18. mai 1804 gav senatet Napoléon tittelen keiser. Napoléon satte i gang en serie med reformer, med lovsamlingen Code Napoléon kom det nye rettigheter til blant annet personlig frihet, eiendomsrett og regler for ekteskapsinngåelser.
Napoléon satte også i gang en serie kriger, kalt Napoléonskrigene. Den militære fremgangen var stor, etter slaget ved Austerlitz i desember 1805 var Østerrike og Russland slått og Frankrike var kontinentets dominerende makt.
I 1806 knuste Napoléon Sachsen og Preussen i slagene ved Jena og Auerstedt. Napoléon kunne okkupere Berlin, og fortsette fremmarsjen inn i Polen. Etter å ha knust den russiske tsaren kunne Napoléon gjøre Polen til en fransk satellittstat under navnet Hertugdømmet Warszawa.
I 1812 satte Napoléon i gang et felttog for å knekke Russland en gang for alle. Felttoget ble en katastrofe, og nesten hele den 600 000 mann store Grande Armée gikk tapt. En storallianse bestående av Storbritannia, Sverige, Preussen, Østerrike og andre tyske stater sørget høsten 1813 og våren 1814 for Napoléons nederlag. Napoléon måtte så abdisere og trekke seg tilbake til øyen Elba utenfor Italia.
Våren 1815 returnerte Napoléon til Frankrike, der han raskt fikk folket med seg på å kaste den nye kongen Ludvig XVIII. Etter å ha overtatt makten i Frankrike reiste han raskt en ny hær for å kunne gjenoppta krigene med de andre europeiske stormaktene. I slaget ved Waterloo den 18. juni 1815 kom imidlertid Napoléons endelige nederlag, noe som førte til at han ble forvist til St. Helena der han døde seks år senere.
Restaurasjonen
[rediger | rediger kilde]Napoléons nederlag førte til at Ludvig kunne gjeninnsettes på den franske tronen. I løpet av den såkalte «hvite terroren» sørget det nye regimet for å kvitte seg med alle som hadde bånd til revolusjonen eller Napoléon.
I 1824 døde Ludvig, og ble etterfulgt av broren, Karl X. Karl X utnevnte den ultrareaksjonære Jules Armand de Polignac til statsminister, og Polignac satte snart i gang med å erobre Algerie. Polignacs upopulære politikk bidro imidlertid til julirevolusjonen i 1830, en oppstand som førte til at Karl måtte abdisere.
Karls etterfølger ble Ludvig Filip, som konge i det såkalte julimonarkiet. Han ble relativt populær, og fikk tilnavnet «borgerkongen». Kongens makt ble imidlertid begrenset, nasjonalforsamlingen fikk den reelle makten.
I 1848 kom det en ny omveltning, februarrevolusjonen. Ludvig Filip ble tvunget til å abdisere, og en ny grunnlov ble skrevet. Frankrike ble igjen gjort til republikk. Denne republikken ble senere kjent som Den annen franske republikk.
Napoléon III
[rediger | rediger kilde]Louis Napoléon Bonaparte var nevø av Napoléon I, og ble i valget i 1848 valgt inn i den franske nasjonalforsamlingen. Senere samme år ble han valgt til republikkens president.
På grunn av bestemmelser om at en kandidat bare kunne sitte én periode, gjorde Louis Napoléon statskupp i desember 1851. Etter å ha skaffet seg en overlegen seier i en folkeavstemning satte han presidentperioden til ti år og økte samtidig sine egne fullmakter. I 1852 foreslo senatet å gjøre Louis Napoléon til keiser, og etter at han ble kronet i desember under navnet Napoléon III gikk Frankrike inn i perioden kjent som Det andre franske keiserdømme.
Under Napoléons ledelse deltok Frankrike i Krimkrigen fra 1853 til 1856. Det russiske nederlaget ble en stor fransk triumf, og i 1859 gikk Napoléon til krig med Østerrike i forbindelse med Italias samling. Denne krigen førte til at Frankrike kunne utvide territoriet til å omfatte Nice og Savoie. De seiersrike krigene gjorde at Frankrike igjen var en europeisk stormakt å regne med.
Etter at Mexicos statsminister Benito Juárez i 1861 stoppet tilbakebetalingen av deler av statsgjelden, fikk Napoléon en unnskyldning til å invadere Mexico. I januar 1862 ankom franske tropper landet, og etter fremgang det første året kunne franskmennene innta hovedstaden Mexico by i juni 1863.
Napoléon sørget nå for at den franske marionetten Maximilian av Habsburg ble gjort til keiser av Mexico. Motstanden mot Maximilian og Frankrike økte imidlertid i styrke utover i 1865, da slutten på den amerikanske borgerkrigen gjorde at USA kunne forsyne republikanerne med våpen. I 1866 begynte den franske tilbaketrekningen, og året etter ble krigen vunnet av republikanerne.
I 1870 ble Napoléon tvunget til å erklære krig mot Preussen. Den fransk-prøyssiske krig 1870-71 ble et stort nederlag for Frankrike, i slaget ved Sedan ble Napoléon og over 100 000 mann tatt til fange av tyskerne. Dette nederlaget førte til Napoléons fall, etter at general Louis Jules Trochu dannet en nasjonal forsvarsregjering og erklærte Frankrike som republikk igjen. Etter krigen måtte også franskmennene gi fra seg områdene Alsace-Lorraine (Elsass-Lothringen) til Preussen.
Den tredje republikk
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Den tredje franske republikk
Krigen med prøysserne fortsatte nå under republikansk ledelse. Etter at Paris hadde vært beleiret i fire måneder, grep en venstreradikal gruppering makten i byen i mars 1871. Disse erklærte så byen som en selvstendig enhet, Pariskommunen.
Preussen så med skepsis på denne sosialistiske revolusjonen, og frigav straks 100 000 franske krigsfanger slik at den franske hæren kunne rykke inn for å knuse opprøret. Den 4. april gikk regjeringen til angrep, men det var ikke før den 28. mai at hele byen var gjenerobret.
Formelt sett ble den tredje franske republikk grunnlagt 30. januar 1875. Et tokammersystem ble innført, samt en statsminister som sto ansvarlig overfor både presidenten og parlamentet. Det var imidlertid ikke gitt at Frankrike nå skulle bli republikk, sterke krefter jobbet for å gjeninnføre monarkiet.
Debatten om å gjeninnføre monarkiet dominerte fransk politikk på hele 1870-tallet, og det var ikke før den monarkivennlige president Patrice Mac-Mahon trakk seg i 1879 at debatten ble lagt død. I 1877 hadde Mac-Mahon sparket den republikkvennlige regjeringen og utskrevet nyvalg i håp om å få parlamentarisk flertall for monarkiet. Dette slo imidlertid feil, og Mac-Mahon og presidentembedet kom så svekket ut av dette at statsministerposten skulle bli Frankrikes viktigste politiske verv helt frem til etter andre verdenskrig.
I løpet av de neste tiårene var Frankrike preget av politisk ustabilitet. De forskjellige regjeringers levetid var svært kort, da sosialister, anarkister, konservative, liberale, republikanere og monarkister stadig kjempet om makten.
På slutten av 1800-tallet begynte en epoke kjent som la Belle Époque. Frankrike var i løpet av denne perioden ikke innblandet i noen kriger, og teknologiske nyvinninger gjorde livet lettere for folk. Det franske kulturlivet blomstret, innenfor kunsten fikk man impresjonismen og innenfor arkitekturen kom stilarten art nouveau.
I 1914 fikk de gode tidene en brå slutt med utbruddet av første verdenskrig. Den 3. august erlærte Tyskland krig mot Frankrike, og krigserklæringen ble fulgt opp av en umiddelbar invasjon. Etter en viss tysk fremgang den første tiden, greide britiske og franske styrker å redde Paris etter seieren ved det første slaget ved Marne 5.-10. september.
Etter dette utviklet krigen seg til å bli en fastlåst skyttergravskrig utover i 1915. I løpet av de fire årene krigen varte ble det små endringer på frontlinjene på vestfronten, på tross av mange store offensiver fra begge sider. Spesielt kjent er den allierte offensiven som ble til slaget ved Somme, sensommeren og høsten 1916 døde en million mann her uten resultater av betydning.
Da krigshandlingene endelig opphørte i november 1918 hadde Frankrike mistet 1,3 millioner mann, i tillegg til 4,2 millioner sårede. I Versailles-traktaten, fredsavtalen etter krigen, tok Tyskland på seg skylden for krigen og gikk med på å betale krigserstatninger. Samtidig ble området Alsace-Lorraine (Elsass-Lothringen) overført til Frankrike, etter at man hadde vært tvunget til å avstå området til Preussen etter den fransk-prøyssiske krig.
Etter krigen fortsatte de indre motsetningene i Frankrike, med stadige regjeringsskifter. Felles for alle regjeringene i denne perioden var den sterke anti-tyske politikken som ble ført. Under Raymond Poincaré rykket franske og belgiske tropper inn i Ruhrdistriktet for å okkupere viktige tyske industriområder på bakgrunn av manglende tyske betalinger av krigserstatningene. Samtidig rustet Frankrike seg for en ny krig med Tyskland, i løpet av mellomkrigstiden ble det veldige forsvarssystemet kjent som Maginotlinjen bygget langs den tysk-franske grensen for å kunne motstå et tysk angrep.
I 1933 ble Édouard Daladier fransk statsminister for første gang. Daladier førte en passiv utenrikspolitikk overfor Adolf Hitler og den tyske opprustningen. Daladier var en av arkitektene bak Münchenavtalen i 1938, der Frankrike gikk bort fra sine forpliktelser om å forsvare Tsjekkoslovakia og gav Tyskland rett til å annektere Sudetenland.
Andre verdenskrig
[rediger | rediger kilde]
Da Tyskland invaderte Polen den 1. september 1939, svarte Frankrike sammen med Storbritannia med å erklære Tyskland krig. Andre verdenskrigs første åtte måneder var preget av inaktivitet på vestfronten, en situasjon som ble kalt skyggekrigen. Den manglende franske offensive viljen førte til Daladiers fall, han ble erstattet av Paul Reynaud den 19. mars 1940.
I mai 1940 angrep den tyske hæren Vest-Europa, i hva som senere ble kjent som slaget om Frankrike. I løpet av seks uker med lynkrig knuste den tyske hæren de allierte fullstendig, med franske tapstall på 130 000. Den 24. juni kapitulerte Frankrike, etter at Paris hadde falt ti dager før.
Den franske kapitulasjonen førte til at 60 % av landet, inkludert hele atlanterhavskysten, ble okkupert av tyske styrker. Den resterende delen av Frankrike ble gjort om til en tyske marionettstat, det såkalte Vichy-Frankrike. Vichy-regimet ble ledet av marskalk Philippe Pétain, en krigshelt fra første verdenskrig.
Den franske offiseren Charles de Gaulle godtok imidlertid ikke kapitulasjonen, og reiste til London og stilte seg i spissen for De frie franske styrker. De franske koloniene delte seg i synet på hvem som var landets legitime regjering. Kamerun og Fransk Ekvatorial-Afrika støttet de Gaulle, og senere kom også Fransk Polynesia og Ny-Caledonia over på alliert side. Fransk Indokina, Guadeloupe og Martinique forble lojale mot Vichy-regimet.
De Frie franske styrkene kjempet på alliert side i mange felttog i løpet av krigen. De deltok spesielt i kampene i koloniene, og kjempet mot italienske styrker i Etiopia og Vichy-styrker i Syria og Libanon. De Frie franske styrkene forsøkte også å organisere de åtte store motstandsgruppene i tyskokkupert Frankrike til en mer enhetlig motstandsbevegelse.
I juni 1944 invaderte de allierte Normandie. Etter visse vanskeligheter i starten, løsnet det for de allierte da Caen ble frigjort en måned etter landgangen. Etter at Paris ble frigjort den 25. august dannet de Gaulle en midlertidig fransk regjering. De Frie franske styrker fortsatte å bidra i kampene mot Tyskland, og økte stort i antall etter Frankrikes frigjøring. Mot slutten av krigen sto over en million mann under de Gaulles kommando.
Frankrike hadde måttet betale 20 millioner franc om dagen i «okkupasjonskostnader»,en svimlende sum som slukte 25 % av landets nasjonalprodukt (Norge og Belgia måtte likevel ut med 50 % av sitt nasjonalprodukt for å være okkupert). 42 % av Tysklands inntekter fra de okkuperte områdene kom fra Frankrike. 75 % av jernutvinningen, 50% av bauxitten og 15 % av kullproduksjonen i 1943 gikk til Tyskland. 70 % av de franske togene kjørte i tyske ærend.[1]
Den fjerde republikk
[rediger | rediger kilde]Etter frigjøringen fra den tyske okkupasjonen ble en ny fransk konstitusjon vedtatt den 13. oktober 1946. Dette skapte Den fjerde franske republikk. På grunn av de ustabile politiske forholdene i den tredje republikken og de mange skiftende regjeringene forsøkte man å styrke presidentembetet i den nye konstitusjonen, uten at dette fikk den ønskede effekten. De tolv årene den fjerde republikk eksisterte hadde landet hele 17 forskjellige statsministre, fordelt på 22 forskjellige regjeringsdannelser.
Et av de store politiske stridstemaene i denne perioden var dekoloniseringsprosessen. I 1947 begynte den første indokinesiske krig, etter at vietnameserne hadde erklært Vietnam uavhengig i kjølvannet av andre verdenskrig. Denne krigen pågikk frem til 1954, da det katastrofale nederlaget i slaget ved Dien Bien Phu tvang den franske hæren til å trekke seg ut av området.
I 1950 tok den franske utenriksministeren Robert Schuman initiativet til det europeiske kull- og stålfellesskap. Dette fellesskapet var i utgangspunktet tenkt å være et tysk-fransk prosjekt, der man satte administrasjonen av kull- og stålindustri bort til felles institusjoner. Imidlertid sluttet også Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg seg til fellesskapet.
Den 26. mars 1957 ble Romatraktaten underskrevet. Denne traktaten skapte et felles europeisk marked, og ble startskuddet til EU. Traktaten ble underskrevet av de samme seks landene som deltok i kull- og stålfellesskapet.
Den femte republikk
[rediger | rediger kilde]I 1958 var det store problemer i Frankrike på grunn av borgerkrigen i Algerie. Den store franske befolkningen i Algerie motsatte seg kravene om algerisk uavhengighet, og den pågående krigen truet med å velte hele den franske staten. Man[hvem?] anså at krigshelten Charles de Gaulle var den eneste som kunne holde landet sammen, og han fikk frie hender til å utarbeide en ny konstitusjon. Den 28. september 1958 stemte 79,2 % av befolkningen for den nye grunnloven, og de Gaulle kunne innta presidentpalasset. I de Gaulles nye femte republikk fikk presidenten store fullmakter, og ble valgt for en syvårsperiode. Presidenten fikk ansvaret for å danne regjeringer, fikk full kontroll over utenrikspolitikk samt retten til å oppløse nasjonalforsamlingen og skrive ut nyvalg.[trenger referanse] Voldshandlingene i Algerie spredte seg i 1958 og kulminerte med Massakren i Paris i 1961.[2]
De Gaulle førte en aktiv og selvstendig utenrikspolitikk de ti årene han satt med makten. I 1962 sørget han for å avslutte krigen i Algerie, og gav landet dets uavhengighet. I 1960 ble Frankrike en atommakt, og 1965 det tredje landet etter USA og Sovjetunionen som skjøt opp sin egen satellitt. I 1966 trakk de Gaulle Frankrike ut av NATOs felles kommandostruktur, og året etter la han ned veto mot Storbritannias medlemskap i EF (senere EU).
I mai 1968 brøt det ut omfattende opptøyer i Frankrike mot det mange oppfattet som de Gaulles svært autoritære styre og det svært konservative samfunnsklimaet. Urolighetene begynte i studentmiljøene ved Sorbonne i Paris, og etter kort tid hadde problemene spredd seg til hele landet. 10 millioner arbeidere gikk ut i streik, og hundretusener av demonstranter krevde de Gaulles avgang. De Gaulle svarte med å oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg i juni. Han beordret også de streikende arbeiderne tilbake på jobb, og truet med unntakstilstand om uroen fortsatte. De Gaulle vant en stor seier i dette valget og fikk 358 av 487 mandater i nasjonalforsamlingen, men etter et nederlag i en folkeavstemning året etter angående endringer i den politiske strukturen gikk de Gaulle av den 28. april 1969.
Ny president ble Georges Pompidou, de Gaulles tidligere statsminister og mannen som hadde ansvaret for den forholdsvis fredelige løsningen på krisen i 1968. Pompidou satt frem til sin død i 1974, og ble etterfulgt av Valéry Giscard d'Estaing. D'Estaing gikk inn for å modernisere Frankrike, og var blant annet ansvarlig for byggingen av høyhastighetstogsystemet TGV. D'Estaing ble bare sittende i én periode, da han tapte valget i 1981 for sosialisten François Mitterrand.
Mitterrand ble den femte republikks første venstreorienterte president, og regjeringen hans ble den første venstreorienterte regjeringen på 23 år. Mitterrand førte straks politikken mot venstre, og sørget for å avskaffe dødsstraffen samt for innføringen av nye skatter. Han sørget også for byggingen av flere prestisjeprosjekter, som blant annet Grande Arche, Bibliothèque nationale og Kanaltunnelen.
Det ble ført en aktiv europapolitikk under Mitterrand. Han var en av arkitektene bak Enhetstraktaten, den første større revisjonen av Romatraktaten. Enhetstraktaten ble undertegnet i 1986; samme år ble også EU utvidet med Spania og Portugal, en utvidelse støttet av Mitterrand. Mitterrand var også en av hovedmennene bak Maastricht-traktaten, traktaten som definerer dagens EU.
Mitterrands presidentperiode sluttet i 1995. Den 17. mai tiltrådte den konservative Jacques Chirac, en tidligere statsminister, som ny president. Chirac fikk sterk kritikk fra internasjonale miljøverngrupper etter å ha gjennomført tester av kjernefysiske våpen på Mururoaatollen i Stillehavet. Året etter uttalte han imidlertid at Frankrike nå «for alltid» hadde gitt opp slike tester.
Chirac ble valgt på et program som innebar økonomiske reformer med tanke på å bekjempe den høye arbeidsledigheten. Reformene til Chirac og statsminister Alain Juppé ble imidlertid svært upopulære, og i parlamentsvalget i 1997 tapte høyresiden slik at sosialisten Lionel Jospin ble ny statsminister. «Samboerskapet» mellom Jospin og Chirac varte i fem år, en periode preget av politiske motsetninger mellom presidenten og regjeringen.
I presidentvalget i 2002 fikk overraskende nok lederen for det høyreradikale partiet Front national, Jean-Marie Le Pen, flere stemmer enn Jospin, og gikk til andre runde sammen med Chirac. I andre runde fikk Chirac hele 82,21 % av stemmene, etter bare å ha fått 19,88 % i første runde. I forkant av andre runde hadde flere hundre tusen franskmenn demonstrert i gatene mot Le Pen, og alle andre kandidater hadde oppfordret sine støttespillere til å stemme Chirac for å hindre Le Pen i å få makten.
I løpet av Chiracs andre periode har han utmerket seg som en skarp kritiker av USAs president George W. Bushs utenrikspolitiske linje, og gjorde det klart at han ville legge ned veto i FNs sikkerhetsråd mot all bruk av våpenmakt mot Irak.
I 2005 var det folkeavstemning i Frankrike angående fransk tilslutning til den nye «EU-grunnloven». Nei-siden vant denne med 55 % av stemmene, noe som var stort nederlag for Chirac og regjeringen. To dager etter avstemningen gikk den upopulære statsministeren Jean-Pierre Raffarin av. Hans etterfølger ble Dominique de Villepin.
I 2007 ble Nicolas Sarkozy valgt til ny president etter Chirac. Den høyreorienterte Sarkozy slo den sosialistiske motkandidaten Ségolène Royal i en knepen seier.
I presidentvalget i 2012 tapte Sarkozy for sosialisten François Hollande. Da var det 17 år siden sist Frankrike hadde hatt en venstreorientert president.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Henning Poulsen: Hitlers krig (s. 246), Gyldendal, 1990, ISBN 87-00-32462-0
- ^ Jim House (2001) Antiracist memories: The case of 17 October 1961 in historical perspective, Modern & Contemporary France, 9:3, 355-368, DOI: 10.1080/09639480120065999