Jean-Pierre Raffarin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Jean-Pierre Raffarin
Jean-Pierre Raffarin par Claude Truong-Ngoc 2013.jpg
Født 3. august 1948
Poitiers
Far Jean Raffarin
Utdannet ved Université Paris II
Parti Union pour la démocratie française, Démocratie libérale, Union pour un mouvement populaire, Parti républicain
Nasjonalitet Frankrike
Språk fransk
Religion Den romersk-katolske kirke
Utmerkelser storoffiser av Æreslegionen, storkorset av Den nasjonale fortjenstorden, Officier de l'Ordre national du Québec

Jean-Pierre Raffarin (født 3. august 1948 i Poitiers) er en fransk politiker. Han var statsminister fra 2002 til 2005.[1]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Raffarin studerte ved Faculté de droit de Paris-Assas og har diplomutdannelse fra École supérieure de commerce i Paris.[1] Han arbeidet fra 1973 med markedsføring for kaffefirmaet Jacques Vabre. I 1976 ble han rådgiver for arbeidsministeren.[2] Mellom 1978 og 1988 foreleste han ved Institut d’études politiques de Paris (Sciences Po).[1] Han arbeidet også i konsulentfirmaet Bernard Krief Communication.[2]

Raffarin regnes som giscardist.[3][4] Han var aktiv i lokal- og regionalpolitikken i Poitiers og Poitou-Charentes.[1] I 1989 ble han valgt til Europaparlamentet. I 1995 ble han generalsekretær i Union pour la démocratie française (UDF). Samme år ble han senator, et verv han hadde til 1997. Fra 1995 til 1997 var han også minister for små og mellomstore bedrifter, handel og håndverk.[1] I 1996 fikk han innført loi Raffarin, en lov som hadde som mål å beskytte småbutikker fra konkurranse fra supermarkeder og kjøpesentre.[3][5]

Fra 1995 til 1995 var Raffarin aktiv i Parti populaire pour la démocratie française (PPDF), før han i 1997 ble visepresident i partiet Démocratie libérale.[1]

Etter å holdt mindre politiske verv i det franske politiske systemet ble Raffarin utnevnt til statsminister etter at Jacques Chirac vant presidentvalget i mai 2002.[4] Raffarin ledet Union pour un Mouvement Populaire (UMP) til seier i valget til nasjonalforsamlingen i juni 2002.[2] Utover i statsministerperioden gikk populariteten hans ned.[6] Han innleverte sin avskjedssøknad etter at velgerne den 29. mai 2005 stemte nei til den europeiske konstitusjonen.[4] Han ble etterfulgt som statsminister av Dominique de Villepin.

Raffarin ble i september 2005 valgt til senator for Vienne.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f «Archives - Jean-Pierre Raffarin - Portail du Gouvernement - site du Premier ministre». archives.gouvernement.fr. Besøkt 4. desember 2016. 
  2. ^ a b c Roger East og Richard J. Thomas: Profiles of People in Power. The World's Government Leaders, London: Europa Publications, 2003, s. 180–181.
  3. ^ a b «Jean-Pierre Raffarin : Biographie et articles». Le Point.fr. Besøkt 4. desember 2016. 
  4. ^ a b c d «Jean-Pierre Raffarin». Gouvernement.fr (fr-FR). Besøkt 4. desember 2016. 
  5. ^ «La réforme de la grande distribution en France». www.ladocumentationfrancaise.fr (fransk). Besøkt 4. desember 2016. 
  6. ^ «Cote de confiance - Jean-Pierre Raffarin». www.tns-sofres.com. Kantar TNS. Besøkt 4. desember 2016. 


Forgjenger:
 Lionel Jospin 
Frankrikes statsminister
Etterfølger:
 Dominique de Villepin