Dominique de Villepin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dominique de Villepin
FødtDominique Marie François René Galouzeau de Villepin
14. nov. 1953[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (70 år)
Khémisset
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat, skribent, jurist, deltager i internasjonale fora Rediger på Wikidata
Embete
  • Frankrikes statsminister (2005–2007)
  • utenriksminister (2002–2004)
  • secrétaire général de la présidence de la République (1995–2002)
  • innenriksminister (2004–2005)
  • utenriksminister (2002–2002) Rediger på Wikidata
Utdannet ved
EktefelleMarie-Laure de Villepin
FarXavier de Villepin
MorYvonne Hétier
SøskenPatrick de Villepin
Véronique Albanel[6]
BarnMarie Steiss
Arthur de Villepin
Victoire de Villepin
PartiUnion pour un mouvement populaire
Rassemblement pour la République
NasjonalitetFrankrike
Utmerkelser
16 oppføringer
Storkorset av Den nasjonale fortjenstorden (2005)[7]
Kommandørstorkors av Storfyrst Gediminas av Litauens orden
Storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden
2. klasse av Trestjerneordenen
Prix de la langue française
Storkorset av Infante Dom Henriks orden[8]
Storoffiser av Stjerneordenen
Litauens fortjenstorden
Storkors av republikken Polens fortjenstorden
Prix Premier-Empire (2001)
Prix d'Académie
Arbeidets æresorden
Pierre Lafue Prize (2009)
Kommandørkors med stjerne av Republikken Polens fortjenstorden
Storkors av Den sivile fortjenstorden (2006)[9]
Kommandør av Æreslegionen (2023)[10]

Dominique de Villepin, fullt navn Dominique Marie François René Galouzeau de Villepin (født 14. november 1953 i Rabat i Marokko) er en fransk politiker. Han var Frankrikes statsminister fra 31. mai 2005 til 17. mai 2007.[11] Før han ble statsminister var han utenriksminister (7. mai 2002–31. mars 2004) og deretter innenriksminister. Som utenriksminister uttalte han seg skarpt mot USAs invasjon av Irak.[11] Villepin var medlem av det konservative gaullistpartiet Union pour un mouvement populaire (UMP), som før 2002 het Rassemblement pour la République (RPR). Etter konflikt med UMPs leder Nicolas Sarkozy startet han i juni 2010 sentrum-høyre-partiet Republique Solidaire. Han har blant annet studert ved ENA, og arbeidet før han ble minister i embedsverket og som diplomat. Han har aldri vært folkevalgt.[11]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Etter magistereksamen ved École nationale d'administration (ENA) og Institut d'études politiques de Paris i litteratur og rettsvitenskap hadde Villepin en kortvarig diplomatisk karriere.

På 1980-tallet ble han presentert for Jacques Chirac og ble hans utenrikspolitiske rådgiver. Villepin ble i 1993 utnevnt til statssekretær for utenriksminister Alain Juppé i Édouard Balladurs regjering.

Utenriks- og statsminister[rediger | rediger kilde]

I 2002 ble Villepin utnevnt til utenriksminister, og to år senere ble han istedet innenriksminister.

To dager etter folkeavstemningen om Den europeiske konstitusjon 29. mai 2005, fratrådte Jean-Pierre Raffarin som statsminister, og Villepin ble utnevnt til hans etterfølger.

Villepin gikk av som statsminister i samband med Sarkozys tiltredelse som president, og ble etterfulgt av François Fillon.

Nytt parti[rediger | rediger kilde]

Den 19. juni 2010 offentliggjorde Villepin dannelsen av et nytt parti, Solidarisk republikk.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Villepin ble i 2000 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.[12]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 2001 : Les Cent-Jours ou l'esprit de sacrifice" (ed. Perrin) om Napoleons endelikt.
  • 2002 : Le cri de la gargouille (ed. Albin Michel)
  • 2003 : Éloge des voleurs de feu (ed. NRF-Gallimard)
  • 2003 : Forord til Vers un nouveau monde? (ed. Stanley Hoffmann)
  • 2003 : Forord til Aventuriers du monde 1866-1914: Les grands explorateurs français au temps des premiers photographes"
  • 2004 : Le requin et la mouette

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Dominique-de-Villepin, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Roglo, Roglo person ID p=dominique;n=galouzeau+de+villepin, oppført som Dominique Galouzeau de Villepin[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ GeneaStar, oppført som Dominique De Villepin, GeneaStar person-ID galouzeaudevillepind[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Dominique Galouzeau de Villepin, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id villepin-dominique-galouzeau-de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.legifrance.gouv.fr[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.lexpress.fr[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.legifrance.gouv.fr, rettsgrunnlag Code de la Légion d'honneur, de la médaille militaire et de l'ordre national du Mérite[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ BOE ID BOE-A-2006-5566[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ NOR PRER2312781D, www.legifrance.gouv.fr[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b c Caroline Wyatt (28. januar 2011): Profile: Dominique de Villepin Profile: Dominique de Villepin BBC, hentet 3. juni 2013
  12. ^ Norges statskalender 2011. Norwegian Government Yearbook. Fortegnelse over konstitusjonelle organer og statsforvaltningen mv., Oslo: Kommuneforlaget, s. 657.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Dominique de Villepin – sitater

Forgjenger:
 Jean-Pierre Raffarin 
Frankrikes statsminister
Etterfølger:
 François Fillon 
Forgjenger:
 Nicolas Sarkozy 
Frankrikes innenriksminister
Etterfølger:
 Nicolas Sarkozy 
Forgjenger:
 Hubert Védrine 
Frankrikes utenriksminister
Etterfølger:
 Michel Barnier