Dominique de Villepin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Dominique de Villepin
Launch Republique Solidaire 2010-06-19 n05.jpg
FødtDominique Marie François René Galouzeau de Villepin
14. november 1953 (64 år)
Rabat
Ektefelle Marie-Laure de Villepin
Far Xavier de Villepin
Søsken Patrick de Villepin, Véronique Albanel
Barn Marie Steiss
Utdannet ved Institut d'études politiques de Paris, Universitetet i Paris, Sorbonne, École nationale d'administration (19781980), Université Paris-Nanterre, Université Panthéon-Assas
Beskjeftigelse Politiker, diplomat, skribent, advokat
Parti Union pour un mouvement populaire, Rassemblement pour la République
Nasjonalitet Frankrike
Språk Fransk
Livssyn Den romersk-katolske kirke
Utmerkelser
10 oppføringer
Storkorset av Den nasjonale fortjenstorden, kommandørstorkors av Storhertug Gediminas av Litauens orden, storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden, 2. klasse av Trestjerneordenen, Prix de la langue française, storkorset av Infante Dom Henriks orden, storoffiser av Stjerneordenen, Litauens fortjenstorden, Republikken Polens fortjenstorden, prix Premier-Empire (2001)

Dominique de Villepin, fullt navn Dominique Marie François René Galouzeau de Villepin (født 14. november 1953 i Rabat i Marokko) er en fransk politiker. Han var Frankrikes statsminister fra 31. mai 2005 til 17. mai 2007.[1] Før han ble statsminister var han utenriksminister (7. mai 2002–31. mars 2004) og deretter innenriksminister. Som utenriksminister uttalte han seg skarpt mot USAs invasjon av Irak.[1] Villepin var medlem av det konservative gaullistpartiet Union pour un mouvement populaire (UMP), som før 2002 het Rassemblement pour la République (RPR). Etter konflikt med UMPs leder Nicolas Sarkozy startet han i juni 2010 sentrum-høyre-partiet Republique Solidaire. Han har blant annet studert ved ENA, og arbeidet før han ble minister i embedsverket og som diplomat. Han har aldri vært folkevalgt.[1] Villepin ble i 2000 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Dominique de Villepin er sønn av diplomaten og senatorn Xavier de Villepin og hans hustru Yvonne Hétier. Slwkten Villepin het opprinnelig bare Galouzeau.[trenger referanse] Tillegget kommer fra slutten av 1700-tallet, fra en stammoder hvis pikenavn var de Villepin.[trenger referanse]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Etter magistereksamen ved École nationale d'administration (ENA) og Institut d'études politiques de Paris i litteratur og rettsvitenskap hadde Villepin en kortvarig diplomatisk karriere. Han var velkjent som poet og forfatter og det litterære talent ble kombinert med et godt intellekt, noe som snart vant ham anseelse.[trenger referanse]

På 1980-tallet ble han presentert for Jacques Chirac og ble hans utenrikspolitiske rådgiver. Villepin ble i 1993 utnevnt til statssekretær for utenriksminister Alain Juppé i Édouard Balladurs regjering. Villepin spilte en avgjørende rolle i Chiracs fremgangsrike presidentkampanje i 1995 og ble belønnet med å utses til generalsekretær ved Palais de l'Élysée.[trenger referanse]

Utenriks- og statsminister[rediger | rediger kilde]

I 2002 ble Villepin utnevnt til utenriksminister, og to år senere ble han istedet innenriksminister. Villepin ble ansett å ha vært den som Chirac helst så som sin etterfølger.[trenger referanse]

For omverdenen ble Villepin kjent for den poetiske retorikk hvorved han som utenriksminister kritiserte den amerikanske vilje til å innlede Irakkrigen.[trenger referanse]

To dager etter folkeavstemningen om Den europeiske konstitusjon 29. mai 2005, fratrådte Jean-Pierre Raffarin som statsminister, og Villepin ble utnevnt til hans etterfølger.

I statsministerperioden minsket Villepins popularitet gradvist.[trenger referanse] I oktober 2005 startet et opprør i mange franske forsteder i protest mot de dårlige vilkår for landets innvandrere, og den franske regjeringen ble kritisert dels for dette, og dels for at man ikke innskret tilstrekkelig kraftig mot opprørene da blant annet 5000 kjøretøyer ble satt i brann.[trenger referanse]

Neste tilbakeslag for Villepins regjering kom våren 2006 da den foreslo en kritisert lov for ansatte under 26 år (CPE). Milliontalls studenter, fagforeningsaktivister og sympatisører startet en storstreik mot forslaget, som de mente skulle undergrave de unges anstettelsestrygghet.[trenger referanse] Til sist tok president Chirac i bruk av sin vetorett og trakk tilbake forslaget.

I april 2006 ble det også avdekket at Villepin hadde vært innblandet i den såkalte Clearstream 2-affæren.[trenger referanse]

Disse hendelser anses å ha minsket Villepins muligheter til å bli utsett til kandidat for de konservative i det franske presidentvalget i 2007.[trenger referanse] I stedet ble Villepins fremste konkurrent, innenriksminister Nicolas Sarkozy, som Villepin hadde hatt en rekke disputter med, hovedkandidat for de konservative. Sarkozy vant presidentvalget den 6. mai 2007. Villepin gikk av som statsminister i samband med Sarkozys tiltredelse som president, og ble etterfulgt av François Fillon.

Nytt parti[rediger | rediger kilde]

Den 19. juni 2010 offentliggjorde Villepin dannelsen av et nytt parti, Solidarisk republikk. Hermed åpnet Villepin døren for å kandidere som president i presidentvalgene 2012 mot sin tidligere partikamerat Nicolas Sarkozy.[trenger referanse]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 2001 : Les Cent-Jours ou l'esprit de sacrifice" (ed. Perrin) om Napoleons endelikt.
  • 2002 : Le cri de la gargouille (ed. Albin Michel)
  • 2003 : Éloge des voleurs de feu (ed. NRF-Gallimard)
  • 2003 : Forord til Vers un nouveau monde? (ed. Stanley Hoffmann)
  • 2003 : Forord til Aventuriers du monde 1866-1914: Les grands explorateurs français au temps des premiers photographes"
  • 2004 : Le requin et la mouette

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Caroline Wyatt (28. januar 2011): Profile: Dominique de Villepin Profile: Dominique de Villepin BBC, hentet 3. juni 2013

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Jean-Pierre Raffarin 
Frankrikes statsminister
Etterfølger:
 François Fillon 
Forgjenger:
 Nicolas Sarkozy 
Frankrikes innenriksminister
Etterfølger:
 Nicolas Sarkozy 
Forgjenger:
 Hubert Védrine 
Frankrikes utenriksminister
Etterfølger:
 Michel Barnier