Slaget ved Sedan

Slaget ved Sedan
Konflikt: Den fransk-prøyssiske krig
Kart over slaget
Dato 1. september 1870 Sted Sedan, Ardennes, Frankrike 49°42′N 4°56′Ø Resultat Tysk seier Slutt for Det andre franske keiserdømme
Stridende parter
Preussen Kongeriket Bayern	Det andre franske keiserdømme
Kommandanter og ledere
Wilhelm I Helmuth von Moltke Ludwig Freiherr von und zu der Tann-Rathsamhausen	Napoleon III Patrice Mac-Mahon Auguste-Alexandre Ducrot
Styrker
200 000 774 kanoner	120 000 564 kanoner
Tap
2 320 døde 5 980 sårede 700 savnede	3 000 døde 14 000 sårede 21 000 tatt til fange 83 000 overga seg de følgende dagene

For slaget med samme navn under slaget om Frankrike, i 1940 se slaget ved Sedan (1940)

Slaget ved Sedan ble utkjempet 1. september 1870 og ble på mange måter avgjørende for utfallet i den fransk-tyske krigen, selv om det skulle gå ytterligere ni måneder før endelig fredsslutning.

Den franske kommandanten Mac-Mahon hadde egentlig ikke planlagt et slag ved Sedan, men omstendighetene gjorde at han til slutt ikke hadde noe valg da de prøvde å komme de beleirede styrkene i Metz til unnsetning. Mac-Mahon ble skadet tidlig om morgenen 1. september og hans etterfølger Ducrot trodde fremdeles at de kunne komme seg vekk fra Sedan via Mezieres. Like etter dukket imidlertid general Wimpffen opp med fullmakt fra Paris til å ta over kommandoen. Han bestemte seg straks for å avslutte planene om et tilbaketog og ville kjempe. Det viste seg snart at franskmennene var sjanseløse til å vinne slaget. De var omringet, hadde for få soldater og tyskernes overlegne artilleri gjorde sitt til at de rundt klokken 16.00 måtte heise det hvite flagget, og hele Chalons-armeen med Napoleon III i spissen måtte dagen etter gå i krigsfangenskap.

Det var riktignok ingen billig seier, for tyskerne tapte 9 000 soldater mens franskmennene tapte 17 000 og 104 000 ble krigsfanger. 2. september ble siden feiret som Sedandagen i Tyskland.

Bakgrunn

Etter Marskalk Bazaines nederlag ved Gravelotte, var den franske Rhin-armeen tvunget til å trekke seg tilbake til Metz, hvor de ble beleiret av godt over 150 000 prøyssere. Keiser Napoleon III opprettet deretter sammen med marskalk Mac-Mahon en ny fransk hær, som skulle marsjere mot Metz for å redde Bazaine. Napoleon III stilte seg personlig i spissen for hæren ledsaget av Mac-Mahon. De fulgte en rute mot nordøst til den belgiske grensen for å unnvike de preussiske styrkene, før de vendte mot sør for å nå frem til Metz og slutte seg til Bazaines styrker.

Prøysserne, under von Moltkes kommando, vendte imidlertid dette til egen fordel og fanget franskmennene i en knipetangsmanøver. Den franske taktikken var uklok, ettersom prøysserne adskillige ganger tidligere hadde utmanøvrert de franske troppene og vunnet en rekke seirer i løpet av august 1870. Dessuten hadde marsjen tæret på de franske soldatenes krefter og etterlatt begge flanker åpne. Moltke delte sin hær i to og etterlot den ene halvdelen ved Metz og førte den andre mot nord, hvor de møtte franskmennene ved Beaumont den 30. august. Etter en hard kamp trakk franskmennene seg tilbake til Sedan, for å hvile ut og få nye forsyninger.

Etter å ha omgruppert hæren i byen, ble et mindre korps plassert for å forsinke den preussiske fremrykningen, men korpset ble raskt isolert av den preussiske hæren som samlet seg ved byen. Franskmennene kunne på grunn av utmattelse ikke trekke seg ytterligere tilbake. Dessuten manglet det ammunisjon. Baktroppen tok oppstilling ved fortet i Sedan og bakkene og skogen ved Calvaire d'Illy.

Moltkes oppfatning av de franske styrkenes tilstand var mer optimistisk enn den reelle situasjonen; han mente at deres eneste mulighet for å redde bare en del av hæren var en fortsatt tilbaketrekning. Derfor delte han sin hær i tre: én som skulle angripe franskmennene hvor de var; én som fortsatte fremrykningen for å fange en tilbaketrekkende hær; og en siste som skulle holde elvebredden. Den franske hær var imidlertid ute av stand til at flytte seg ytterligere og måtte kjempe der den stod. Det lyktes dermed prøysserne å omringe franskmennene ved Sedan.

Slaget

Slaget ble åpnet da den franske Châlons-armé med 202 infanteribataljoner, 564 artillerikanoner og 80 kavalerieskadroner angrep den omringende preussiske 3. og Meuse-armé, som bestod av 222 infanteribataljoner, 774 artillerikanoner og 186 kavalerieskadroner. Napoleon III hadde beordret Mac-Mahon å bryte ut av den tyske omringingen, og det eneste stedet hvor det virket mulig var ved byen La Moncelle, hvor flankene var beskyttet av en befestning. Prøysserne valgte likeledes La Moncelle som et sted der de kunne etablere et innfall. Prins Georg av Sachsen ble sammen med det preussiske XI. korps tildelt denne oppgaven. General Baron von der Tann fikk ordre om samtidig å angripe Bazeilles på den venstre flanken.

Brandenburger Tor opplyst etter slaget ved Sedan.

Dette førte til de første trefninger, der franske tropper hadde barrikadert gatene i Bazeilles. Tann sendte en brigade over en pongtongbro tidligt om morgenen, som møtte hard motstand og derfor bare vant fotfeste i en liten del av byen. Senere ankom flere franske brigader. Fire timer senere nådde prøyssernes 8. division frem, og Tann besluttet at det var tid for et avgjørende fremstøt.

Det hadde ikke vært mulig å føre kanoner med over Meuse før en time senere. Kampene spredte sig til hele den sørlige delen av byen, og den 8. divisjon ble nå sendt inn som forsterkning til de bayerske styrkene i La Moncelle. Kampene her var begynt to timer senere enn i Bazeilles. I første omgang hadde den franske kommandant Auguste Ducrot beordret tilbaketrekning fra La Moncelle, men general de Wimpffen ga kontraordre og kastet sine tropper mot sachserne. Dette skapte fornyet samling av de franske styrkene som presset sachserne og bayerne tilbake. Da Bazeilles var falt og en frisk bølge av preussiske tropper ankom, falt det franske motangrepet imidlertid sammen.

Det preussiske artilleris heftige bombardement og nye preussiske angrep fra nordvest og vest drev den franske hæren inn i skogen Bois de la Garenne, hvor den ble omringet med middagstid. Det franske kavalleriet foretok tre desperate angrep på et preussisk korps i landsbyen Floing. Kommandanten Marguerite ble hardt skadet (døde noen dager senere) under det første angrepet, og de to følgende medførte ikke annet enn harde tap.

Avslutning og etterspill

Napoleon III overgir sitt sverd.

Henimot kvelden stod det klart for Napoleon III at enhver tanke om å bryte ut var håpløs, og han beordret alle angrep innstilt. Franskmennene hadde mistet over 17 000 mann, som enten var døde eller sårede, og 21 000 var allerede blitt tatt til fange. Prøysserne rapporterte at 2 320 var blitt drept, 5 980 såret og 700 var savnet.

Den neste dagen beordret Napoleon III at det hvite flagget ble heist, og han overga seg selv sammen med hele Châlons-arméen til Moltke og den preussiske kongen.

Fordi den franske keiseren ble tatt til fange betød at det nå ikke var en fransk regjering som kunne innlede fredsforhandlinger. Da nyheten om det fatale nederlaget nådde Paris to dager senere, ble monarkiet styrtet og en provisorisk regjering innsatt. Denne nye franske regjeringen fortsatte krigen i fem måneder i håp om å vende krigslykken.

Napoleon III i samtale med Bismarck etter at han ble tatt til fange (maleri fra 1915).

Nederlaget ved Sedan og at Napoleon III ble tatt til fange var et tap Frankrike ikke kunne overkomme, og det endelige nederlaget var derfor uunngåelig. Napoleon III selv var nødt til å gå i eksil i England, mens den tyske hæren rykket videre mot Paris.

I 1873 var Napoleon III siste ord på sitt dødsleie til sin venn Henri Conneau:

-«Henri, var du der ved Sedan?» (Henri, étais-tu à Sedan?)

-«Ja, deres majestet» (Oui, Sire)

-«Vi var ikke feiginger ved Sedan vel?» (N'est-ce pas que nous n'avons pas été des lâches à Sedan?)

Kort etter døde han.

Eksterne lenker

• Article on the Battle of Sedan at 'Battlefields Europe'