Det andre franske keiserdømme
| Empire Français Det andre franske imperiet | |||||
| Imperium | |||||
| |||||
|---|---|---|---|---|---|
| |||||
| Motto Liberté, égalité, fraternité «Frihet, likhet, brorskap» | |||||
| Nasjonalsang Partant pour la Syrie «Avreise til Syria» | |||||
.png) | |||||
| Hovedstad | Paris | ||||
| Språk | Fransk | ||||
| Religion | Katolisisme | ||||
| Styreform | Konstitusjonelt monarki | ||||
| Keiser | |||||
| - 1852-1870 | Napoleon III | ||||
| Statsminister | |||||
| - 1852-1869 | Ingen | ||||
| - 1869-1870 | Émile Ollivier | ||||
| - 1870 | Charles de Palikao | ||||
| Lovgivende forsamling | Parlament | ||||
| - Overhus | Senatet | ||||
| - Underhus | Corps législatif | ||||
| Historisk periode | Nyimperialismen | ||||
| - 1851-kuppet | 2. desember 1851 | ||||
| - 1852-grunnloven | 14. januar 1852 | ||||
| - Den fransk-prøyssiske krig | 19. juli 1870 | ||||
| - Slaget ved Sedan | 1. september 1870 | ||||
| - Republikk erklært | 4. september 1870 | ||||
| Valuta | Franske franc | ||||
| I dag en del av |  Algerie | ||||
.svg){kind=small}
-2.svg)
.svg)
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Eldre historie |
|
Frankerne Huset Capet Huset Valois Bourbon-dynastiet (1) |
| Nyere historie |
|
Den franske revolusjon 1. republikk 1. keiserdømme Bourbon-restaurasjonen Julimonarkiet 2. republikk 2. keiserdømme Pariskommunen 3. republikk Vichy-regimet 4. republikk 5. republikk |
Det andre franske keiserdømme (fransk: Second Empire)) eller Det andre keiserdømme var det keiserlige bonapartistregimet til Napoleon III av Frankrike fra 1852 til 1870, mellom Den andre republikk og Den tredje republikk i Frankrike.
Imperiet opphørte etter Napoleon IIIs nederlag i Den fransk-prøyssiske krig. Det ble avløst av en nasjonalregjering, proklamert av Léon Gambetta, som fortsatte kampen mot Preussen.[1]
Historie[rediger | rediger kilde]
I 1848 vedtok den franske nasjonalforsamlingen endringer i forfatningen til den andre republikk. Endringene inkluderte opprettelsen av et presidentembete, hvor det skulle velges en president hvert fjerde år. I desember samme år blir Louis Napoléon Bonaparte, Napoléon Bonapartes nevø, valgt til president. I 1851 gjennomførte han et statskupp, og ble til slutt utropt til keiser Napoleon III i desember 1852.[2]
Napoleon III førte en aggressiv utenrikspolitikk og var involvert i en rekke kriger, blant annet Krimkrigen, den andre italienske frigjøringskrig og intervensjonen i Mexico. Han sendte også ekspedisjoner til Midtøsten og Vietnam, som la grunnlaget for deler av det franske koloniriket.[3]
Under det andre franske keiserdømmet ble det også gjennomført store utbygginger og moderniseringer for å bidra til økonomisk vekst, blant annet investering i jernbanenettet. Paris ble også modernisert på en måte som fortsatt preger byen i dag, ved bygging av gjennomgående boulevarder, store offisielle bygninger og offentlige plasser.[4] Napoleon III var visjonæren bak endringene, og samlet den politiske støtten som trengtes til implementering av de store planene.[5]
Den 2.september 1870 blir Napoleon III tatt til fange av prøyssiske tropper under slaget ved Sedan. Den 4. september proklamerer Léon Gambetta opprettelsen av en nasjonalregjering i Paris, og keiserdømmet avskaffes.[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Fenby, Jonathan (2015). «Reform and Disaster». The History of Modern France. London: Simon & Schuster. s. 159. ISBN 978-1-4711-2929-2.
- ^ a b Greve, Tim (29. mars 2020). «Frankrikes historie (1815-1875)». Store norske leksikon. Besøkt 13. juni 2021.
- ^ Fenby, Jonathan (2015). «The Opportunistic Empire». The History of Modern France. London: Simon & Schuster. s. 145. ISBN 978-1-4711-2929-2.
- ^ Kirkland, Stephan (2013). «A New Empire». Paris Reborn - Napoleon III, Baron Haussmann, and the quest to build a modern city. New York: Picador. s. 62. ISBN 978-1-250-04268-2.
- ^ Kirkland, Stephane (2013). «A New Empire». Paris Reborn - Napoleon III, Baron Haussmann, and the quest to build a modern city. New York: Picador. s. 63. ISBN 978-1-250-04268-2. «The paternity of the new Paris of the Second Empire is often misattributed to Baron Haussmann. But the reality is unequivocal: The man who defined the vision for Paris and gathered the political means to implement it was none other than the emperor himself.»