Maximilien de Robespierre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Maximilien de Robespierre
Robespierre.jpg
Født 6. mai 1758
Arras
Død 28. jul. 1794
Paris
Yrke Politiker, advokat, journalist
Parti Jakobinerklubben
Statsborger i Frankrike
Alma mater Lycée Louis-le-Grand

Maximilien François Marie Isidore de Robespierre (født 6. mai 1758 i Arras, henrettet 28. juli 1794 i Paris) var en fransk revolusjonær, advokat og jurist. Han var et viktig medlem i Comité de salut public, på norsk ofte oversatt til Velferdskomitéen, som ledet Frankrike under skrekkveldet.

Han ble beskrevet som fysisk lite krevende, og ulastelig i antrekk og personlig oppførsel. Hans støttespillere kalte ham «den uforgjengelige», mens hans motstandere kalte ham «dictateur sanguinaire» (blodtørstig diktator).

Robespierre trodde fast på Rousseaus tanker og revolusjonen. Likevel endte han, som så mange andre på denne tida, livet sitt i giljotinen, men de siste seks ukene han levde fikk han tatt livet av så mange som 1400 mennesker. Da Robespierre ble halshogget i 1794, overtok 5 menn som ledere av landet (Direktoriet).

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Maximilien var eldste av fire barn av advokaten François de Robespierre og Jacqueline Marguerite Carraut, og han var bror til Augustin de Robespierre og Charlotte Robespierre. Familien stammet på farssiden fra Irland. De var kommet til Frankrike på grunn av den religiøse forfølgelse under kong Henrik VIII. Moren var datter av en velstående brygger.[1]

I juli 1764, da han var seks år, døde moren i baselseng.[2] Den 6. november 1777 døde faren i München; han uvisst hvorfor reist fra Arras noen år tidligere og var bare tilbake helt sporadisk.[3]

Ved Arras' Collège ble Robespierre betraktet som mønsterelev, og fikk ett av fire stipender[4] for det renommerte Collège Louis le Grand i Paris. Han begynte der i 1769.[5] Etter tolv års studier, delt på syv år almene studier og fire år rettsvitenskap, tok Robespierre i 1780 sun bakkalaureatseksamen som advokat, og ble i 1781 lisensiat.[6] I 1772 og 1774 var Robespierre klassens beste, i 1775 rangert som universitetets beste student, og utvalgt til å holde gilsningstalen ved et besøk av kong Ludvig XVI.[7] Han besøkte Jean-Jacques Rousseau og snakket med ham i 1778, det vil si hans dødsår.[8] Han var politisk influert av Jean-Jacques Rousseau og av den kristne jansenisme som hadde brodd mot hovedstrømningen innen katolisismen.

Le Comité de salut public (Velferdskomiteen), år II. Anonym akvarell. (Bibliothèque nationale de France, Paris.)

Den franske revolusjon[rediger | rediger kilde]

George Cruikshanks «De radikales våpen» fra 1819 er en satirisk framstilling av det franske skrekkveldet under Robespierre. «Ingen gud! Ingen religion! Ingen konge! Ingen grunnlov!» står skrevet på det republikanske banneret over giljotinen kronet med frihetslue.

Maximilien de Robespierre ble innvalgt som en av åtte representanter for Tredjestanden i Artois til Estates-General, Frankrikes stenderforsamling, i 1789. Han sluttet seg tidlig til Samfunnet konstitusjonens venner (Jakobinerklubben).

Ved Frankrikes første allmenne valg i 1791 (75 % av Frankrikes voksne menn kunne stemme) avstod han fra å stille som kandidat. Han ble i stedet utsett til allmen anklager i Paris av borgermester Pierre Villeneuve.

Etter at revolusjonen var blitt radikalisert ved stormingen av Tuileriene den 10. august 1792 og den moderate regjeringen gikk med på nye valg til en ny forsamling (Nasjonalkonventet), vendte Robespierre tilbake til rikspolitikken og ble innvalgt som første navn å representere Paris. Også hans bror Augustin ble innvalgt i den nye forsamling.

Robespierre tilhørte de personligheter som på det varmeste støttet den republikk som ble utropt 22. september. Han holdt i januar 1793 en inderlig tale ved rettegangen mot kong Ludvig XVI, som sluttet med ordene:

«Ludvig burde dø heller enn 100.000 rettferdige medborgere. Ludvig må dø, slik at nasjonen kan få leve.

Ettersom de stadig sterkere jakobinerne med våpenmakt hadde knust Girondistpartiets maktstilling i juni 1793, vant Robespierre avgjørende politisk innflytelse: Nasjonalkonventet valgte ham til medlem i den mektige velferdskomitéen, der han erstatte tidligere justisminister Georges Jacques Danton som medlem for Paris, - i praksis ble han lederen.

Skrekkveldet, «Règne de la terreur» — kalt slik av dine tilhengere — tok sin begynnelse etter mordet på jakobineren Jean-Paul Marat høsten 1793 med skinnrettssaker og dødsdommer mot eks-dronning Marie-Antoinette og girondernes ledende skikkelse Jacques Pierre Brissot, med flere. Under våren 1794 vendte utrensingene til den egne jakobinerbevegelsen, der Robespierre med kløkt og med støtte fra Danton og revolusjonstribunalets ordfører Antoine Fouquier-Tinville i løpet av noen uker klarte å utmanøvrere og knuse de ultraradikale Hébertistene respektive Camille Desmoulins - og Danton selv. Robespierre mente at forsvaret av revolusjonens høye idealer mot ytre og indre fiender krevde terroren for å lykkes.

Blant hans mest progressive tiltak var 1793 års erklæring om menneskets og borgerens rettigheter, innføring av obligatorisk og gratis skolegang, og slaveriets avskaffelse i koloniene (Robespierre hadde tidlig gått inn for allmen stemmerett skulle gjelde alle mannlige franske borgere).

Etter Dantons død var han i praksis Frankrikes uinnskrenkede diktator. Han motvirket krig med Østerrike og muligheten for et kupp av Marquis de La Fayette. Armeén ble firedoblet i styrke og alminnelig verneplikt innført, og borgerkrigslignende opprør i hele landet ble slått ned med meget hard hånd. I det sterkt rojalistiske Vendée krevdes over 100.000 dødsoffer, hvorav tusentalls ble druknet fra prammer i Loirefloden. Også de raskt voksende kvinneklubbene ble knust og ledende feminister, som Olympe de Gouges, ble avrettet.

Politisk oppfatning[rediger | rediger kilde]

Robespierre, som var kjent for sin ubestikkelighet (han hadde tilnavnet «den ubestikkelige»; Danton påstod: «Robespierre er redd for penger»), arbeidet etter egentutsagn for et fritt, likestilt og demokratisk Frankrike, oppbygd i henholdt til Jean-Jacques Rousseaus skrifter, fremst Contrat Social. Robespierre var den første ledende politiker som offisielt betegnet seg selv som demokrat. Robespierre så imidlertid, likesom sin inspirator Rousseau, ikke på kvinner som fullverdige mennesker.

Siste kjerrelast til skafottet før 9. thermidor i 1794

Robespierre tapte etterhvert kontakten med sin velgerbase, de fattige pariserne, og aksepterte en personkult, som nådde et høydpunkt under festen for Det høyeste vesen den 8. juni 1794, organisert av kunstneren Jacques-Louis David.

Attentat?[rediger | rediger kilde]

I mai 1794 ble Cécile Renault arrestert ved Robespierres leilighet med to små kniver. Det er uavklart om Cécile Renault virkelig hadde satt seg fore å prøve å ta livet av Robespierre. Men det står fast at hun den 22. mai 1794 bad om å få komme inn i hans leilighet. Da hun ble spurt hvorfor, svarte hun at hun gjerne ville se «hvordan en tyrann ser ut». Blant hennes småsaker ble det funnet en liten pennekniv. Dette var tilstrekkelig for en dødsdom under Skrekkveldet i Paris.

Renault ble henrettet ca en måned etterpå.

Robespierres fall[rediger | rediger kilde]

Den 27. juli 1794 ble Robespierre avsatt av nasjonalkonventet, hvis medlemmer fryktet ytterligere utrenskninger. Han ble nesten straks befridd ved våpenmakt av sine tilhengere, men ble tatt igjen etter en fortvilt forsvarskamp sammen med sine mest trofaste tilhengere i Hôtel de Ville. Etter noen minutters tumult var maktkampen over; Robespierre ble skuddskadet i hodet og fakket av konventets tropper.

Robespierres arrestering, trykk fra 1796
Robespierres henrettelse

I hendene på nasjonalkonventet og ute av stand til å snakke av fryktelige smerter, ble han ført uten rettegang til giljotinen den 28. juli, følgende dag, og ble avrettet på Place de la Révolution sammen med 108 av sine tilhengere.

Robespierres fall er en del av den blodige oppløsningen av Thermidorkrisen, en av revolusjonens store vendepunkter. Etter Thermidorkrisen ble skrekkveldet avviklet, blant annet på grunn av at Frankrike ikke lenger var like utsatt for faren for invasjon etter fremganger for de hardhendte tiltak som var blitt satt inn for å motvirke den dype politiske, sosiale og økonomiske krise i landet. Skrekkveldet begynte å bli til en trussel mot skrekkmennene selv. Derfor så de seg nødt til å gripe inn mot den fremste representanten for regimet, Robespierre.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Olivier Blanc: Les hommes de Londres, Paris Albin Michel, 1989 (documents inédits).
  • Bonnemain: les Chemises rouges, Mémoires pour servir à l'Histoire du règne des anarchistes, Paris, l'an VII, tome II.
  • Joseph Brugerette: Les cré religieuses de la revolution (Paris, 1904)
  • Karl Brunnemann: Maximilian Robespierre – Ein Lebensbild nach zum Teil noch unbenutzten Quellen. Severus Verlag. Nachdruck von 1885 (2011). ISBN 3863470109
  • Jean-François Fayard: Les 100 jours de Robespierre – les complots de la fin. Grancher, Paris 2005, ISBN 2-7339-0912-6.
  • Giambattista Ferrero: Disamina Filosofica de Dommi e della Morale Religiosa de Teofilantropi (Torino, 1798).
  • Max Gallo: Robespierre. Klett-Cotta, Stuttgart 1989, ISBN 3-608-93107-4 (überarbeitete deutsche Neuausgabe 2007, ISBN 978-3-608-94465-5).
  • Jean Massin: Robespierre. VEB Deutscher Verlag der Wissenschaften, Berlin 1976.
  • Albert Mathiez: La théophilanthropie et le culte décadaire (1796-1801). Essai sur l’histoire religieuse de la Révolution. Félix Alcan, Paris, 1904.
  • Thomas Paine: The Age of Reason
  • Nicole Pellegrin: Les Vêtements de la Liberté, Aix en Provence, Alinéa, 1989
  • William Hamilton Reid: The Rise and Dissolution of the Infidel Societies in this Metropolis (London, 1800):
  • Friedrich Sieburg: Robespierre. Deutsche Verlagsanstalt, Stuttgart 1987, ISBN 3-421-06342-7.
  • Maurice Tourneaux: Bibliographie de l'histoire de Paris pendant la Révolution (Paris 1890-1900).
  • Maurice Tourneaux: Contributions à l'histoire religieuse de la révolution française (Paris 1907);
  • Alexandre Tuetey: Répertoire général des sources manuscrites de l'Histoire de Paris pendant la Révolution, Paris, 1895, Volume XI.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Brunnemann: Maximilian Robespierre (1885), s. 1–2
  2. ^ Max Gallo (1989). Robespierre (fransk). Stuttgart: Ernst Klett. s. 24. 
  3. ^ Max Gallo (1989). Robespierre (fransk). Stuttgart: Ernst Klett. s. 24. 
  4. ^ Det er unklart om stipendiene ble gitt på grunn av Robespierres skoleprestasjoner, eller mer fordi familien hadde tette forbindelser til kirken, som utdelte stipendiene
  5. ^ Brunnemann: Maximilian Robespierre (1885), S. 2
  6. ^ John Hardman (1999). Robespierre (en-gb). Harlow, England: Pearson Education. s. 8. 
  7. ^ Gallo: Robespierre (1989), S. 27–29
  8. ^ Jean Massin: Robespierre. 4. Auflage, Berlin 1976 (frz. Originalausgabe 1956) , s. 17; Winkler 2009, s. 224.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Maximilien de Robespierre – bilder, video eller lyd