Konsulatet

De tre konsuler: Jean-Jacques Régis de Cambacérès, Napoléon Bonaparte, Charles-François Lebrun. Maleri av Auguste Couder.

Konsulatet var den franske regjeringen fra direktoriets fall i «18. brumaire»-kuppet i 1799 og fram til begynnelsen på det første franske keiserrike som ble innført av Napoléon Bonaparte i 1804. Ved dens utvidelse refererer betegnelsen Konsulatet også til denne epoken i Frankrikes historie.

I løpet av denne epoken etablerte Napoléon seg, som førstekonsul, som leder av en mer konservativ, autoritær, autokratisk og sentralisert republikansk myndighet i Frankrike, men uten å erklære seg som statens overhode. Uansett, grunnet de langvarige institusjoner som ble etablert i løpet av disse årene har historikeren Robert B. Holtman kalt konsulatet for «en av det aller viktigste periodene i all fransk historie.»

Direktoriets fall

Artikkelen inngår i serien om Frankrikes historie
Eldre historie
Gallia Frankerne Merovingerne (410–751) Karolingerne (751–987) Huset Capet (987–1328) Huset Valois (1328–1589) Bourbon-dynastiet (1) (1589–1830)
Nyere historie
Den franske revolusjon (1789–1799) Terroren (1793–1794) 1. republikk (1792–1804) 1. keiserdømme (1804–1814) Bourbon-restaurasjonen (1814–1830) Julimonarkiet (1830–1848) 2. republikk (1848–1852) 2. keiserdømme (1852–1870) Pariskommunen (1871) 3. republikk (1870–1940) Vichy-regimet (1940–1944) 4. republikk (1946–1958) 5. republikk (1958– )

De franske militære nederlagene i 1798 og 1799 hadde rystet direktoriet, og til sist splittet det. Historikerne har tidvis datert begynnelsen på direktoriets politisk fall til 18. juni 1799 da Emmanuel-Joseph Sieyès med hjelp av Paul Barras klarte å kvitte seg med de andre fortsatt sittende direktørene. En uregelmessighet oppsto i valget av Jean Baptiste Treilhard, som trakk seg til fordel for Louis-Jérôme Gohier. I løpet av dager ble Philippe-Antoine Merlin (Merlin de Douai) og Louis-Marie de La Revellière (La Révellière-Lépeaux) presset til å trekke seg; baron Jean-François-Auguste Moulin og Roger Ducos erstattet dem.

Det var stor uro og usikkerhet preget av ytterligere noen militære nederlag, rojalistiske opprør i sør, det rojalistisk Chouannerie-opprøret i et dusin vestlige departementer, hovedsakelig i Bretagne, intriger fra høyreorienterte orléanistene. For å berolige befolkningen og beskytte grensene, var det ytterligere grep som ble tatt. Det nye direktoriet, ledet av Sieyès, besluttet at nødvendig revidering av konstitusjonen ville kreve «et hode» (hans eget) og «et sverd» (en general som støttet ham). Jean Victor Moreau var ikke tilgjengelig som hans sverd, og Sieyès ønsket seg Barthélemy Catherine Joubert, men Joubert ble drept i slaget ved Novi den 15. august 1799. Han vendte seg ta til general Napoléon Bonaparte.

Selv om Guillaume Marie Anne Brune og André Masséna vant slaget om Bergen-Binnen i Nederlandene mot britene og russerne, og ved Zürich, og selv om den andre koalisjonskrigen dro ut ved fronten som de hadde gjort etter slaget ved Valmy i 1792, var tilliten til direktoriet fortsatt ikke gjenopprettet. Suksess ble reservert for Bonaparte som brått gikk i land ved Fréjus med prestisje etter sine seirer i øst, og nå, etter Hoches død i 1797, opptrådte han som den enslige herre av de franske hærer.

I 18 brumaire-kuppet den 9. november 1799 grep Bonaparte den franske parlamentariske og militære makten i et todelt statskupp, og tvang de sittende direktørene i regjeringen til å trekke seg. Om natten til 10. november 1799 ble levningen av Conseil des Anciens, de eldres råd, overhuset i direktoriet, tvunget til å oppheve Konstitusjonen av 1795, legaliserte statskuppet til fordel for Bonaparte med den nye Konstitusjon av 1799, Constitution de l'an VIII.

Den nye regjering

Det innledende statskuppet synes å være en seier for Sieyès framfor Bonaparte. Sieyès sto for en ny regjeringsform for republikken, og kuppet synes innledningsvis å sikre at hans system ble satt i virksomhet. Bonapartes dyktighet lå i motsette seg Pierre Claude François Daunous plan for den til Sieyès, og støttet kun de som tjente hans egne ambisjoner.

Den nye regjeringen var sammensatt av tre parlamentariske forsamlinger: Statsråd som utformer lover, tribunatet som diskuterte dem uten å stemme over dem, og den lovgivende forsamling som stemte på dem uten å diskutere dem. Allmenn stemmerett ble beholdt, skjønt forvansket av listen med notabiliteter (hvor medlemmer av rådene ble valgt av sénat conservateur, det konservative senatet). Den utøvende autoritet ble sikret i tre konsuler som ble valgt for ti år.

Bonaparte nedla veto mot Sieyès' opprinnelig ide om ha en enkelt Grand Elector som øverste statssjef. Sieyès hadde til hensikt å sikre den viktige posisjonen for seg selv, og ved å nekte ham posisjonen, sørget Bonaparte å styrke autoriteten til konsulene, en posisjon som selv kom til å ta. Bonaparte var heller ikke tilfreds med å kun være en del av et likestilt triumvirat. Etter hvert som årene gikk kom han til å samle sin egen makt som førstkonsul, og etterlate de to andre konsulene, Jean Jacques Régis de Cambacérès og Charles-François Lebrun, duc de Plaisance, foruten også rådene, svake og underdanige. Ved å samle makten ble Bonaparte i stand til å omforme den aristokratiske konstitusjonen til Sieyès til et åpent diktatur.

Den 7. februar 1800 bekreftet en folkeavstemning den nye konstitusjonen. Den la all reell makt i hendene til førstekonsulen, etterlot kun en nominell rolle for de to andre konsulene. I henhold til det oppgitte valgresultatet var det 99,9 prosent som godkjente forslaget.

Mens denne nær enstemmige valgresultatet helt klart er åpent for spørsmål, var Napoléon Bonaparte generelt meget populær blant velgerne, og etter en periode med strid og uro, var mange i Frankrike beroliget av hans blendende om enn ikke vellykte fredstilbud til den seierrike andre koalisjonskrig, hans raske avvæpning av opprøret i Vendée, og hans taler om stabilitet i regjeringen, orden, rettferdighet og moderasjon. Han ga alle en følelse av at Frankrike på nytt var styrt av en virkelig statsmann, og at en kompetent og dyktig regjering endelig hadde ansvaret.

Napoléons samling av makt

Napoléon Bonaparte som førstekonsul, februar 1803, maleri av François Gérard.

Bonaparte hadde nå kvittet seg med Sieyès og de republikanere som ikke var villig til å overlate republikken til en leder, i særskilt Moreau og Masséna, hans militære rivaler. Seieren i slaget ved Marengo den 14. juni 1800 sikret ham ytterligere og økte hans popularitet. Den rojalistiske Rue Saint-Nicaisekonspirasjonen den 24. desember 1800, som var et forsøk på attentat mot Bonapartes liv, gjorde det mulig å rense ut blant de demokratiske republikanerne som til tross for deres uskyld ble deportert til straffekoloniene i Fransk Guyana. Han opphevet rådene og gjorde senatet allmektig i konstitusjonelle saker.

Fredsavtalen i Lunéville, signert i februar 1801 mellom den franske republikken og det tysk-romerske rike, inkludert Østerrike, som hadde blitt avvæpnet Jean Moreaus seier i Hohenlinden. Avtalen gjenopprettet freden i Europa, ga bortimot hele Italia til Frankrike, og gjorde det mulig for Bonaparte å eliminere alle opposisjonslederne i rådene i diskusjonen om lovverket som samlet alle de franske lovene, og som endte opp med code civil des français, også kjent som Code Napoléon. Konkordatet av 1801, en avtale mellom Bonaparte og Den hellige stol (paven), regulerte den franske kirkens forhold til Vatikanet. Det avsluttet den franske kampen mot den katolske kirke, og ga tilfredsstillelse til landets religiøse følelser. Ved Bonapartes egenmektige tilføyelse av de 77 såkalte organiske artikler ble det imidlertid i vesentlig grad modifisert i Kirkens disfavør, blant annet ved at de forbød enhver pavelig rettsakt i Frankrike som ikke var blitt godkjent av landets styre. Pavens protest mot dette var uten resultat. Det gjorde det mulig for Bonaparte å skaffe seg bøndenes overbevisningen og tiltro, og viktigst av alt, fjernet det rojalistenes fremste våpen.

Fredstraktaten i Amiens ble underskrevet av den 25. mars 1802 av Joseph Bonaparte og Charles Cornwallis og sørget for en «endelig fredsavtale» mellom Frankrike og Storbritannia. Frankrikes allierte, Spania og Den bataviske republikk betalte alle kostnadene. Bonapartes egen Rubicon ble krysset denne dagen og hans marsj mot keiserriket hadde begynt. Den 2. august 1802 ble en andre folkeavstemning holdt, denne gangen for å bekrefte at Napoléon Bonaparte som «førstkonsul på livstid». Enda en gang ga valget et enestående resultat, 99,8 prosent ga sin godkjennelse.

Etter hvert som Napoléon Bonaparte økte sin makt lånte han mange teknikker fra Ancien Régime («det gamle styresett»), det vil si monarkiets eneveldet som representert av solkongen Ludvig XIV, i sin nye enmannsregjering. Som det gamle monarkiet gjeninnførte han fullmektiger, var oversentralisert og benyttet strengt utilitarisk administrative og byråkratiske metoder, og førte en politikk av underdanige, pedantiske skolastikk overfor landets universiteter. Han samlet økonomiske midler nødvendig for nasjonale institusjoner, lokale myndigheter, et juridisk system, organer for finans, banksystem, lover, og tradisjoner av pliktoppfyllende, veldisiplinerte arbeidskraft.

Frankrike nøt en høy grad av fred og orden under Bonaparte som bidro til å øke velstanden. Dagligvarer til Paris, som tidligere hadde manglet og ført til sult, hadde blitt billige og i overflod. Mens handelen blomstret gikk lønningene opp. Luksusen til nouveaux riches, de nyrike, ble vist fram i salongene til «den gode» Joséphine de Beauharnais, «den vakre» Thérésa Tallien, og «den guddommelige» Juliette Récamier. I styrkningen av statens maskineri skapte Bonaparte en særegen hedersbevisning, Légion d'honneur, æreslegionen, og gjeninnførte indirekte skattelegging. Det siste ble sett på som forræderi overfor revolusjonen.

Bonaparte var i stor grad i stand til å slå ned misnøye innenfor regjeringen ved å forvise de mest høylydte kritikerne, slike som Benjamin Constant og madam Germaine de Staël. Ekspedisjonen til Santo Domingo i Karibia reduserte den republikanske hæren. Jevnlig krigføring bidro til demoralisere og spre de militære lederne som var blitt sjalu på deres tidligere offiserskamerat Bonaparte. Den største utfordringen til Napoléon Bonapartes autoritet kom fra general Jean Moreau som ble komprimert i en rojalistisk sammensvergelse. Også han ble sendt i landsforvisning til Amerika. I motsetningen til opposisjonen av senatorer og republikanske generaler, flertallet i den franske befolkningen forble ukritisk til Bonapartes eneveldige autoritet. Alle hentydninger om muligheten av hans død ble ikke akseptert.

Slutten på den første republikken

De mange konspirasjoner mot Bonapartes liv begynte å føre til bekymringer om republikken ville kollapse kort tid etter hans død, fulgt av at enten ble monarkiet gjeninnført, et militært diktatur, eller jakobinerne med deres giljotin. Joseph Fouché, minister for politiet, foreslo at Napoléon Bonaparte opprettet en arvelig tittel for å sikre hans arv og minske sannsynligheten for at regimet vil endres med hans død. Bonaparte var i begynnelsen motstrebende til å akseptere en slik tittel, men ble overtalt under forutsetningen at makten som ble gitt ham kom fra folket, og ikke ved guddommelig rett. Den 18. mai 1804 vedtok senatet en lov som introduserte det franske keiserrike og med Napoléon Bonaparte som keiser. Kroningsseremonien skjedde den 2. desember 1804 hvor Bonaparte kronet seg selv som keiser over franskmennene og etablerte keiserriket.

Litteratur

• Boudon, Jacques-Olivier (2003): Histoire du Consulat et de l'Empire, Perrin, Paris.
• Lentz, Thierry (1999): Le Grand Consulat, Fayard, Paris.
• Tulard, Jean (1999): Dictionnaire Napoléon, Fayard, Paris.