Gallerkrigen
Gallerkrigen var en serie med trefninger mellom Den romerske republikk og stammer i Gallia i det første århundre f.Kr. Krigene kulminerte med slaget ved Alesia i 52 f.Kr., som førte til at hele Gallia ble en romersk provins. Krigene er beskrevet i Cæsars berømte biografi, Commentarii de Bello Gallico.
Selv om Cæsar beskrev disse krigene som et defensivt tiltak mot en ekstern trussel, er de fleste moderne historikere enige om at krigene ble utkjempet for å underbygge Cæsars politiske posisjon, og for å skaffe midler som kunne dekke hans store gjeld. Flere ganger gikk han til angrep på galliske stammer som ikke var en trussel mot romerske interesser.
Gallerkrigen kan grovt sett inndeles i tre faser: Romersk innblanding i interne galliske konflikter (58 f.Kr. – 57 f.Kr.); forfølgelser av anti-romerske styrker (56 f.Kr. – 55 f.Kr.); og konsolideringsfasen (54 f.Kr. – 51 f.Kr.), der romerne bekjempet flere galliske opprør.
Romersk innblanding[rediger | rediger kilde]
Krigene begynte i 58 f.Kr. med de storstilte migrasjonene til galler-stammen Helvetii, vest for det som i dag er Sveits, som truet den romerske provinsen Gallia Transalpina. Cæsar angrep og drev Helvetii-stammen tilbake til deres hjemland (Helvetiikrigen). Senere det samme året, ba en annen gallisk stamme, Aedui, romerne om assistanse mot rivalene Sequani, som hadde startet en invasjon ledet av den germanske krigsherren Arivistus. Cæsar hjalp aeduine, bekjempet Ariovistus og drev hans styrker tilbake til den andre siden av Rhinen.
I 57 f.Kr. blandet Cæsar seg nok en gang inn i interne galliske konflikter da han angrep Belgae-stammen, som kontrollerte området som i dag er Belgia. De hadde angrepet en stamme som var alliert med Roma. Cæsars hær ble overrumplet mens soldatene hans bygde en leir nær elven Sambre og var nær ved å bli slått. Romerne ble imidlertid reddet av sin strenge disiplin og Cæsars egen deltakelse i kampen. Belgaerne led store tap og måtte til slutt kapitulere da romerne begynte å angripe byene i nærheten.
Forfølgelser[rediger | rediger kilde]
I 56 f.Kr. vendte Cæsar sin oppmerksomhet mot stammene ved den atlantiske kystlinjen, særlig Veneti-stammen i Armorika (dagens Bretagne), som hadde bygd opp en konføderasjon av anti-romerske stammer. Veneti-stammen var et sjøfarende folk som hadde bygd en flåte i Morbihangulfen og dette tvang romerne til å gjøre det samme. I det påfølgende ukonvensjonelle land- og sjøfelttoget beseiret Cæsar nok en gang gallerne.
Cæsar førte sine styrker over Rhinen i 55 f.Kr. i en straffeekspedisjon mot germanere. Sveberne, som ekspedisjonen egentlig var rettet mot, deltok imidlertid aldri i de kampene som fulgte. Deretter krysset Cæsar Den engelske kanal med to legioner, for å gjennomføre en lignende straffeaksjon mot britene. Hans britiske felttog endte nesten i katastrofe, da dårlig vær ødela mesteparten av flåten og et uvant møte med stridsvogner skapte forvirring blant legionærene hans. Cæsar trakk seg tilbake, men kom tilbake året etter med en større styrke som klarte å slå den mektige stammen Catuvellauni. De ble tvunget til å betale tributt til Roma. Ekspedisjonene hadde små varige effekter, men var et effektiv propagandaredskap for Cæsar, som vakte oppmerksomhet hjemme i Roma.
Kampanjene som Cæsar førte i 56 og 55 f.Kr. har gjennom århundrene skapt kontroverser. De var til og med kontroversielle på Cæsars tid, spesielt blant hans politiske motstandere, som beskrev dem som kostbare utvidelser av hans personlige makt. I moderne tid er historikerne splittet mellom to synspunkter: Et syn som kritiserer Cæsars åpenbare imperialisme, og et syn som legger vekt på den gevinsten de galliske kampanjene gav Roma.
Konsolidering og opprør[rediger | rediger kilde]
Misnøye blant de underkuete gallerne var med på å skape et stort opprør vinteren 54/53 f.Kr., da eburonesene i nordøst-Gallia samlet seg under ledelse av Ambiorix. Femten romerske kohorter ble utslettet ved Atuatuca Tungrorum (dagens Tongeren i Belgia). En garnison som ble ledet av Quintus Tullius Cicero, overlevde så vidt etter å ha blitt reddet av Cæsar i siste sekund. Det følgende året ble en rekke straffeaksjoner rettet mot eburonesene og deres allierte, som til slutt ble nær utryddet av romerne.
Dette opprøret ble i virkeligheten et forspill til et langt større opprør som skulle komme senere, ledet av Vercingetorix, lederen av Arvrni-stammen i sentral-Gallia. Han klarte å forene gallerne i kampen mot romerne. Vercingetorix var klar over romernes overlegenhet på slagmarken. Derfor unngikk han å møte romerne i åpne slag og brukte heller den brente jords taktikk for å hindre at fienden fikk forsyninger. Cæsar vendte i all hast tilbake fra Italia for å ta ledelsen i felttoget. Han klarte å drive gallerne tilbake og erobre byen Avaricum, men gikk senere på en smell i slaget ved Gergovia. Ved Alesia i 52 f.Kr. slo Cæsar gallerkongen og gjorde slutt på den ni år lange krigen i Gallia. Det forekom imidlertid noen småopprør i Gallia i tiden etter 52 f.Kr., men den romerske kontrollen av området var ikke lenger alvorlig truet.
Omstendigheter rundt den romerske suksessen[rediger | rediger kilde]
Den romerske suksessen i krigene mot gallerne var bygget på en kombinasjon av utspekulert politikk, effektive felttog og en overlegen romersk militær organisasjon. Cæsar førte den berømte «splitt og hersk»-taktikken, der han allierte seg med visse stammer i deres interne kamper i Gallia. Han samlet inn etterretningsinformasjon for å identifisere de ulike stammes karakteristikker og svakheter, for deretter å kvitte seg med dem en etter en.
Mange av Cæsars soldater var gallere, så konflikten var i realiteten ikke bare en krig mellom Roma og Gallia. Til tross for at den romerske hæren bestod av mange gallere, var den fortsatt en svært disiplinert og velfungerende enhet. Kjernen bestod av seks (senere ti) legioner av tungt infanteri. Cæsar stolte på utenlandske allierte i sitt kavaleri og lette infanteri, bestående av numidiere,kretanere, spanjoler, germanere og gallere.
Cæsars galliske motstandere var militært underlegne i forhold til romerne. Gallerne kunne samle store armeer, men klarte ikke å oppnå den samme fleksibiliteten og disiplinen som de romerske motstanderne hadde. Galliske krigere var voldsomme motstandere, noe de ble beundret for av romerne (se Døende galler), men de manglet disiplin i felten. Deres taktikk var å møte sin motstander en masse, og deres mangel av godt disiplinerte kohorter fratok dem muligheten til å bli sofistikerte motstandere. I tillegg manglet de logistikk i sine forsyningslinjer og klarte derfor ikke å oppholde seg i felten så lenge som romerne.
Gallerkrigen i litteraturen og kulturen[rediger | rediger kilde]
Primærkilden til gallerkrigene er Cæsars egne skildringer (Commentarii de Bello Gallico på latin), som er en av de best bevarte eksemplene på uforfalsket, antikk latin. Skriftene har vært gjennom grundige studier av latinister og har tradisjonelt vært brukt som læreboktekst i moderne latinundervisning helt frem til nyere tid.
Gallerkrigene har vært et populært tema i moderne historiefiksjon, spesielt i Frankrike og Italia. Claude Cueni skrev den halv-historiske romanen «Cæsars druide», om en oppdiktet druide som tjenestegjorde som sekretær hos Cæsar. Tegneserien Asterix, for eksempel, foregår under gallerkrigene.
|