Maximilian av Mexico

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Portrett av Maximilian I, ca. 1860.

Maximilian I (født 6. juli 1832 i Wien, død 19. juni 1867 ved Querétaro) tilhørte Habsburg-familien og var født erkehertug av Østerrike og prins av Ungarn og Böhmen. Keiser Napoleon III av Frankrike lokket ham til å la seg innsette som keiser av Mexico i 1864. Men meksikanske republikanere under ledelse av Benito Juárez beseiret Maximilians regjeringsstyrker og hans franske hjelpetropper, og han ble tatt til fange og henrettet 19. juni 1867 i Querétaro.

Liv[rediger | rediger kilde]

Maximilian var en bror av keiser Frans Josef av Østerrike. Han ble en dyktig sjøoffiser og ble kjent for liberale anskuelser. I 1857 ble han gift med prinsesse Charlotte av Belgia, og samme år ble han utnevnt til visekonge av Lombardia-Venezia. Men hans keiserlige bror avsatte ham to år senere på grunn av hans liberale styre, og han trakk seg da tilbake til slottet Miramare ved Trieste.

Mexico hadde i korte perioder etter uavhengigheten fra Spania vært et keiserdømme, og monarkistene spilte en viss rolle i landets urolige politiske liv. I 1859 fikk Maximilian tilbud fra monarkistene om å bli keiser, men nølte lenge. Napoleon III intervenerte i Mexico i 1862 med sikte på å skaffe seg et fotfeste for fransk imperialistisk ekspansjon i Amerika. Anledningen bød seg mens USA var opptatt med den amerikanske borgerkrig (18611865) og ikke kunne sette makt bak håndhevelsen av Monroe-doktrinen. Franske styrker inntok Mexico by i 1863 og lot konservative monarkister komme til makten. De arrangerte en folkeavstemning som viste flertall for keiserdømmet, og Maximilian tok denne gang imot tilbudet om Mexicos trone og gikk i land i Vera Cruz i mai 1864.

Keiser Maximilian og keiserinne Carlota slo seg ned i et slott i Chapultepec i åsene utenfor hovedstaden. Siden de var barnløse, adopterte de Agustín de Iturbide, en sønnesønn av landets første keiser, og gjorde ham til tronarving. Keiserens liberale holdninger gjorde at han fastholdt jordreformen, religionsfriheten og den utvidede stemmeretten som var innført under president Juárez. Dette skaffet ham fiender på høyresiden. Men han klarte heller ikke å vinne venstresiden for seg. Juárez nektet å anerkjenne keiserdømmet, til tross for tilbud om amnesti, og førte en vedvarende borgerkrig mot Maximilians regjeringsstyrker og hans franske hjelpetropper. Maximilian gjorde da sin største taktiske feil ved å beordre at alle opprørere skulle skytes, noe som styrket motstanden.

Henrettelsen av Maximiliano I, Miguel Miramón og Tomás Mejía. (Édouard Manet)
Gravplassen til Maximilian. Kaisergruft i Wien

Etter avslutningen av borgerkrigen kunne USA igjen begynne å føre utenrikspolitikk og motarbeide europeisk innblanding på det amerikanske kontinent. USA begynte å levere våpen til de meksikanske republikanerne, som stadig vant terreng i kampene mot regjeringen. I 1866 trakk Frankrike sine tropper ut av Mexico da det ble klart at motstanden fra USA og de mexikanske opprørerne var for sterk. Keiserinne Carlota reiste med dem tilbake til Europa, hvor hun forgjeves forsøkte å skaffe støtte i Paris og Wien. Napoleon III oppfordret Maximilian til å følge etter, men han nektet å svikte sine lokale tilhengere, selv om slaget var tapt. I 1867 ble han sammen med sine siste lojale styrker omringet Santiago de Querétaro, som ble beleiret i flere uker. 11. mai forsøkte han å flykte fra byen, men ble fanget og stilt for krigsrett. President Juárez nektet ham benådning for å demonstrere at utenlandsk innblanding ikke ville bli tålt. Keiser Maximilian ble skutt i Querétaro 19. juni sammen med to av sine generaler. Liket ble sendt hjem for begravelse i Habsburgernes familiegravsted i Wien neste år.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Pelagio Antonio de Labastida y Dávalos 
Keiser av Mexico
Etterfølger:
 Benito Juárez