Hopp til innhold

Dagfinn Høybråten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dagfinn Høybråten
Født2. des. 1957[1]Rediger på Wikidata (66 år)
Oslo (Norge)[1]
BeskjeftigelsePolitiker, statsviter Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
Luther College
Kristelig Gymnasium
FarPer Høybråten[1]
PartiKristelig Folkeparti[1]
NasjonalitetNorge
UtmerkelserKommandør av St. Olavs Orden (2004)[1]
Norges arbeids- og sosialminister
18. juni 2004–17. oktober 2005
RegjeringBondevik II
ForgjengerIngjerd Schou
EtterfølgerBjarne Håkon Hanssen
Norges helseminister
19. oktober 2001–18. juni 2004
RegjeringBondevik II
ForgjengerTore Tønne
EtterfølgerAnsgar Gabrielsen
17. oktober 1997–17. mars 2000
RegjeringBondevik I
ForgjengerGudmund Hernes
EtterfølgerTore Tønne
Stortingsrepresentant
17. oktober 2005–4. mars 2013
ValgkretsRogaland
Kristelig Folkepartis leder
23. januar 2004–30. april 2011
ForgjengerValgerd Svarstad Haugland
EtterfølgerKnut Arild Hareide
Leder i Kristelig Folkepartis Ungdom
1979-1982
ForgjengerIdar Magne Holme
EtterfølgerReidar Andestad
Dagfinn Høybråten på Commons
Dagfinn Høybråten taler i Stortinget i 2009.
Foto: Lars Røed Hansen

Dagfinn Høybråten (født 2. desember 1957 i Oslo) er en norsk politiker (KrF). Han var leder i Kristelig Folkeparti 2004–2011. Han var også parlamentarisk leder fra 2005, da han ble innvalgt på Stortinget fra Rogaland. Han var visepresident i Stortinget fra 2011 til 2013. Høybråten hadde permisjon fra mars 2013 og ut stortingsperioden for å tiltre som generalsekretær i Nordisk ministerråd.[2] Han har vært styremedlem i det internasjonale vaksinefondet GAVI Alliance siden 2006 og styreleder i perioden fra 2010 til 2015.[3]

Han var formann i Kristelig Folkepartis Ungdom 1979–1982. Høybråten har vært med i den politiske ledelsen i flere regjeringer som Kristelig Folkeparti har deltatt i siden 1980-årene, både som politisk rådgiver for kirke- og undervisningsminister Kjell Magne Bondevik 1983–1986, senere som statssekretær i Finansdepartementet 1989–1990, helseminister 1997–2000 og 2001–2004 samt arbeids- og sosialminister 2004–2005. Høybråten er særlig kjent for skjerpingen av tobakksskadeloven han fikk gjennomført til tross for stor motstand fra mange hold.

Høybråten er utdannet statsviter og har yrkesbakgrunn fra Kommunenes Sentralforbund og som direktør i Trygdeetaten.

Bakgrunn, utdannelse og tidlig karrière

[rediger | rediger kilde]

Dagfinn Høybråten ble født i Oslo som sønn av kirkeverge og veterinær Per Høybråten (1932–1990) og laborant Åse Margrethe Hallen (1929–). Han er oppvokst i Oslo, men bodde tre år i Sandnes mens faren var kontrollveterinær der. Faren var politisk aktiv i Kristelig Folkeparti, blant annet som statssekretær og vararepresentant til Stortinget fra Oslo 1973–1977.

Dagfinn Høybråten tok examen artium ved Kristelig Gymnasium i Oslo i 1976 og er cand.polit. med statsvitenskap og offentlig rett fra Universitetet i Oslo fra 1984. Han har også ett års samfunnsvitenskapelige studier fra Luther College i Iowa.

Han var 1. nestformann i Kristelig Folkepartis Ungdom 1978–1979 og formann 1979–1982. Han satt i Kristelig Folkepartis sentralstyre sammenhengende 1979–1997. Erfaring fra Stortinget fikk han som personlig sekretær for parlamentarisk leder Lars Korvald 1978–1981. Da Kristelig Folkeparti og Senterpartiet gikk inn i Kåre Willochs regjering i 1983, ble Høybråten politisk rådgiver for statsråd Kjell Magne Bondevik i Kirke- og undervisningsdepartementet frem til 1986. I Jan P. Syses regjering 1989–1990 var han statssekretær i Finansdepartementet.

Da Willochs regjering gikk av begynte han som spesialkonsulent i Kommunenes Sentralforbund (KS). Etter fire år i organisasjonen ble han dens direktør 1990–1993. Han var medlem av Norges Banks hovedstyre 1991–1997 og satt i styret i Det Norske Misjonsforbund 1993–1995. I 1990-årene var han også engasjert i Oasebevegelsen.

Statsråd, stortingsrepresentant og senere arbeid

[rediger | rediger kilde]

Ved siden av en karrière i embetsverket var han medlem av Akershus fylkesting 1984–1991, medlem av KrFs skatte- og trygdeutvalg 1986–1989, leder av KrFs programkomité 1986–1991 samt leder av KrFs økonomi- og næringsutvalg 1992–1993. Han tiltrådte stillingen som rådmann i Oppegård kommune i 1994, der han jobbet frem til han i 1997 ble utnevnt til trygdedirektør og sjef for Rikstrygdeverket. Høybråten satt som trygdedirektør i perioden 1.1.1997–18.6.2004, men hadde permisjon fra stillingen mens han var helseminister fra oktober 1997 til mars 2000 og fra oktober 2001 til juni 2004.

Etter stortingsvalget 1997 ble Høybråten statsråd for helsesaker i Sosial- og helsedepartementet i Kjell Magne Bondeviks første regjering fra 17. oktober 1997 til regjeringen gikk av den 17. mars 2000. Etter stortingsvalget i 2001 ble Kjell Magne Bondeviks andre regjering utnevnt, hvor Høybråten ble statsråd i Helsedepartementet fra 19. oktober 2001 til 18. juni 2004 da han ble statsråd i Arbeids- og sosialdepartementet frem til regjeringens avgang den 17. oktober 2005. Som Helseminister frontet Dagfinn Høybråten et totalforbud mot røyking på alle serverings- og utesteder. Dette ble innført med endringer i lov om vern mot tobakksskader (røykeloven) fra 2004 etter stormende protester fra mange hold. Mange av protestene dempet seg etter en stund, og loven har i ettertid blitt framhevet[4] som et godt eksempel på politisk mot og gjennomføringskraft.[5] Selv mottok han Røykfriprisen i 2002 for sitt arbeid. I 2006 mottok han også LHLs ærespris for arbeidet med røykeloven. Høybråten var også sentral i sammenslåingen av arbeidsmarked, trygd og sosialtjenester, også kjent som NAV-reformen.

Da Valgerd Svarstad Haugland og resten av partiledelsen trakk seg i 2004 grunnet det dårlige kommunestyre- og fylkestingsvalget året før, ble Høybråten valgt til ny partileder på et ekstraordinært landsmøte. Han ble valgt inn på Stortinget for første gang fra Rogaland i 2005 og ble da også parlamentarisk leder for partiet. Etter et år i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité ble han i 2006 medlem av Stortingets utenrikskomité, hvor han ble værende frem til han ble permittert. Han var ellers medlem av Stortingets delegasjon til Nordisk råd fra 2005, medlem av delegasjonen til Europaparlamentet fra 2006, president i Nordisk råd 2007–2008 og medlem av Europautvalget fra 2009.

Den 2. oktober 2010 fortalte Høybråten til NRK at han ville gå av som partileder på landsmøtet i april 2011, og at han heller ikke ville ta gjenvalg som stortingsrepresentant i 2013.[6] På landsmøtet i 2011 ble Knut Arild Hareide valgt som ny partileder. Hans Olav Syversen tok over som parlamentarisk leder etter Høybråten ved utgangen av stortingssesjonen 2010/2011. Høybråten tok samtidig over som 5. visepresident i Stortinget etter Line Henriette Hjemdal.

I desember 2012 ble det kjent at Høybråten ville få permisjon fra Stortinget fra mars 2013 og ut stortingsperioden for å tiltre som generalsekretær i Nordisk ministerråd.[2] Kjell Arvid Svendsen rykket opp om fast representant for resten av stortingsperioden. I mars 2019 overtok Paula Lehtomäki stillingen som generalsekretær.[7]

I 2016 ble Høybråten valg inn som styremedlem i «Board of International Advisors» i det Shanghai baserte Fudan Development Institute.[8] Han var 2018–2023 leder av Sannhets- og forsoningskommisjonen, som gransket fornorskingspolitikk og urett gjort mot samer, kvener og norskfinner.[9][10]

1. april 2019 tiltrådte han som generalsekretær i Kirkens Nødhjelp.[11]

Vaksinealliansen Gavi

[rediger | rediger kilde]

Høybråten ble valgt som uavhengig styremedlem i den globale vaksinealliansen GAVI i 2006. I 2011 ble han valgt til styreleder i vaksinealliansen. Han etterfulgte Mary Robinson, Gracca Machel og Nelson Mandela i dette vervet og er den lengst sittende styreleder i organisasjonen. Gavi ble etablert i 2000 som et samarbeid mellom offentlig og privat sektor med et felles mål om å redde barns liv og bedre folks helse gjennom å øke tilgangen til vaksinering i verdens fattigste land.

I 2015 viste ny statistikk at Gavi har bidratt til å vaksinere en halv milliard barn og å redde sju millioner liv siden organisasjonen ble etablert. I løpet av Høybråtens tid som styreleder hadde vaksinealliansen Gavi to store ressursmobiliseringskampanjer for å finansiere det globale vaksinearbeidet. Både i London 2011 og i Berlin 2015 overoppfylte giverne målsettingene, og vaksinealliansen Gavi fikk inn henholdsvis 4,3 og 7,539 milliarder USD.

Dagfinn Høybråten har etter han gikk av som styreleder i desember 2015 tatt på seg oppgaven som spesialutsending for Gavi Alliansen.[12]

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

I 1999 ble Høybråten utnevnt til ærespresident av Yiyang Central Hospital i Hunan-provinsen i Kina. Sykehuset ble grunnlagt i 1906 av Høybråtens oldefar, Jørgen Edvin Nilssen. I 2004 ble det åpnet for at statsråder etter fire års tjenestetid ble tildelt St. Olavs Orden, som Høybråten da ble kommandør av. I 2005 ble han utnevnt til æresdoktor i rettsvitenskap ved Luther College i Iowa.

I 2024 ble Høybråten tildelt Kreftforeningens hederspris.[13]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e www.stortinget.no, besøkt 1. september 2019[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Kiserud, Sigbjørn (13. desember 2012). «Dagfinn Høybråten slutter før tiden». Vårt Land. Arkivert fra originalen 16. februar 2013. Besøkt 23. mars 2013. 
  3. ^ «Board members». GAVI Alliance. Arkivert fra originalen 8. mars 2013. Besøkt 23. mars 2013. 
  4. ^ «Gutten i røyken». Avisa Nordland (på norsk). 24. januar 2009. Besøkt 26. februar 2022. 
  5. ^ «Røykelovens far: - Folk takker meg». www.vg.no. Besøkt 26. februar 2022. 
  6. ^ Helljesen, Vilde; Solheim, Ingunn (2. oktober 2010). «Dagfinn Høybråten trekker seg». NRK. Besøkt 23. mars 2013. 
  7. ^ «Lehtomäki får nordisk toppstilling». www.norden.org. Besøkt 12. mai 2019. 
  8. ^ «FDDI-Fudan Development Institute - Appointment Ceremony of FDDI International Advisor & Visiting Professor was held». fddi.fudan.edu.cn. Arkivert fra originalen 5. oktober 2016. Besøkt 4. oktober 2016. 
  9. ^ «Dagfinn Høybråten leder norsk sannhetskommisjon om samer og kvener». Nordisk samarbeid. Besøkt 12. mai 2019. 
  10. ^ «Kommisjonen | UiT». uit.no. Arkivert fra originalen 12. mai 2019. Besøkt 12. mai 2019. 
  11. ^ NTB (19. november 2018). «Dagfinn Høybråten ny generalsekretær i Kirkens Nødhjelp». Nettavisen (på norsk). Besøkt 26. februar 2022. 
  12. ^ «Gavi Board thanks Dagfinn Høybråten for inspirational leadership - Gavi, the Vaccine Alliance». www.gavi.org. Besøkt 4. oktober 2016. 
  13. ^ NTB (31. mai 2024). «Kreftforeningens hederspris til Tove Strand og Dagfinn Høybråten for røykeloven». www.dagensmedisin.no. Besøkt 3. juni 2024. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Høybråten, Dagfinn (2012). Drivkraft. Oslo: Cappelen Damm. 
  • Høybråten, Dagfinn (2009). Pengene eller livet. Livskvalitet for alle. Oslo: Avenir. 
  • Mydske, Per Kristen; Høybråten, Dagfinn (1989). Organisering av lokalt styre: Mot et paradigmeskifte?. Oslo: Tano. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Dagfinn Høybråten – sitater

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dagfinn_Høybråten&oldid=24494258»