Traktaten i Berlin, 1878

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sørøst-Europa etter kongressen i Berlin

Traktaten i Berlin i 1878 var den endelige avtalen fra kongressen i Berlin (13. juni-13. juli 1878), holdt på initiativ fra Otto von Bismarck, hvor stormaktene Tyskland, Østerrike-Ungarn, Storbritannia, Frankrike, Italia, Russland og Det osmanske riket reviderte traktaten fra San Stefano, signert 3. mars samme år.

Avtalen anerkjente uavhengigheten til fyrstedømmene Romania, Serbia og Montenegro. Det nordlige Bulgaria ble et autonomt fyrstedømme under formell osmansk overhøyhet, mens søndre del, Øst-Rumelia, forble en osmansk provins med mer begrenset autonomi, som et mottrekk mot russiske planer for et «stor-Bulgaria». Den osmanske provinsen Bosnia-Hercegovina og det tidligere Novi Pazar-Sandsjak (militærdistrikt) ble plassert under østerriksk-ungarsk okkupasjon, selv om begge områder formelt forble deler av Det osmanske riket.

De tre nye uavhengige statene erklærte seg deretter som kongeriker (Romania i 1881, Serbia i 1882 og Montenegro i 1910), mens Bulgaria krevet full uavhengighet i 1908 etter å ha blitt forent med Øst-Rumelia i 1885. Østerrike-Ungarn annekterte Bosnia-Hercegovina (som kondominium) i 1908, noe som førte til en stor europeisk krise.