Murad II

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Murad II
Murad II som bueskytter, osmansk miniatyr fra 1584

Murad II (født 1404 i Amasya, død 3. februar 1451 på vei til Edirne) var sultan av Det osmanske rike fra 1421 til 1451, unntatt en periode fra 1444 til 1446. Hans periode er dominert av krigene han førte på Balkan og de tyrkiske emiratene i Anatolia. Denne konflikten varte i 25 år.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Murad vokste upp i Amasya i det nordlige Anatolia. Da hans far Mehmet I døde i 1421, arvet Murad som 18-åring den osmanske trone. Han forlot sitt guvernørskap i Lilleasi og begav seg først til Bursa for å forsikre seg om støtte der innen han begav seg til Edirne, der regjeringen hadde klart å holde hans fars død hemmelig, for begravelse og kroning.

I et forsøk på å utnytte den instabilitet som ofte fulgte etter en ny sultans tiltredelse lot den bysantinske keiser, Manuel II Palaiologos, straks etter Murads trontiltredelse slippe dennes onkel på farssiden, Mustafa Çelebi, fri fra fangenskap i Konstantinopel og støttet ham som Beyazits rettmessige arvtager, i bytte mot at Mustafa skulli ge flere viktige havnebyer til Bysants derom han ble osmanernes hersker. Mustafa klarte å samle seg en styrke, og med støtte fra den bysantinske flåte beseiret han en hær under Murads storvesir Beyazit Pasja. Mustafa inntok deler av Thrakia, utropte seg til sultan i Edirne og begav seg over Dardanellene til Anatolia der han imidlertid ble beseiret av Murad etter at de fleste av hans menn hadde desertert. Mustafa retirerte over til Europa og søkte beskyttelse i Gallipoli der han ble beleiret av den osmanske hær og den allierte genovesiske flåte. I følge noen kilder ble Mustafa forrådt og ble utlevert til sultanen, som i Edirne lot ham kveles; i følge andre inntok Murad først byen.

Som hevn mot bysantinene lot sultanen innlede en beleiring av Konstantinopel i juni 1422. Et stort angrep mot bysmurene den 24. august ble imislertid slått tilbake. Beleiringen ble raskt hevet etter at et opprør, ledet av Murads trettenårige bror Mustafa og støttet av såvel bysantinerne som flere turkiske emirater, krevde sultanens oppmerksomhet i Anatolia. Murad fanget og avrettet i oktober sin yngre bror da denne var i ferd med å beleire Bursa. Murad fortsatte dessuten mot øst der han beseiret emiratet Isfendyaroghlu och gjorde det til vasallstat. Samtidig hadde vojvoden Vlad Dracul av Valakia angrepet det osmanske Bulgaria, men han ble drevet tilbake og ble vasall.

Våren 1423 førte Murad sin hær ned i Grekenland og invaderte det bysantinske Peloponnesos og begav seg så nordover ijgen for att beleire Thessaloniki, som var den siste større bysantinske byen nest etter Konstantinopel. Innbyggerne i byen solgte imidlertid byen til Venezia, som tok den osmanske beleiringen av byen som en krigserklæring. Murad klarte å innta Thessaloniki, men hæren ble snart drevet ut derfra og venetianerne gjeninntok byen støttet av sin sterke flåte. Murad inngikk senere en avtale med venetianerne der de fikk betale tributt for byen.

Etter at i oktober 1423 i Efesos å ha inngått en traktat med den bysantinske keiser Johannes VIII Palaiologos, som gjorde denne til vasall og gav osmanerne alle resterende bysantinske havner i Svartehavet på to nær, begav Murat seg vestover på Balkan. Han invaderte Valakia det øyemål å restituere det valakkiske vasallskap, som var blitt tapt til Ungarn. Men sen stor serbisk hær marsjerte da inn i Bulgaria og truet Sofia. Da sultanen møtte og beseiret den serbiske hær gikk en ungarsk gjennom Valakia inn i Bulgaria fra nord. Ungarerne ble med nød og drevet tilbake over Donau, og Murad var tvunget til å begi seg over til Anatolia for å møte det tyrkiske emiratet Karaman som hadde inngått forbund med Serbia og Ungarn og invadert osmansk mark. Karamanerne ble stanset men intet angrep ble foretatt mot Karaman. I stedet ble det foetatt videre felttog mot andre tyrkiske emirater og frem til år 1428 var Aydın, Germiyan, Menteşe og Tekke blitt erobret; frem til 1430 også Kastamuni, Isfendiyar og Sinop.

I 1427 døde prins Stefan Lazarević av Serbia og både kong Sigismund av Ungarn og sultan Murad gjorde krav på den serbiske krone. Begge herskerne invaderte Serbia, som nå var styrt av Georg Branković, fra hver sin retning. Ungrarerne inntok Beograd og osmanerne klarte blant annet å ta fortet Golubat.

I mars 1430 ble igjen Thessaloniki beleiret, og denne gang falt byen og ble osmansk. Murad begav seg sån til Albania og beseiret der de albanske stammene Arianit og Kastriote (den sist nevnte under Johan Kastriote). Han vasalliserte fyrst Carlo II i Epirus, som tidligere hadde vært neapolitansk vasall, samt en annen fyrste i Akarnania, i løpet av 1431.

I 1435 foretok Murad en invasjon av Serbia og kunne gjøre Georg Branković til vasall. Og i 1438 tilskanset han seg byen Buroč i nordlige Serbia hvorifra han foretok et vellykket felttog inn i det ungarske Transsylvania. Felttog ble foretatt også inn i Bosnia.

Etter kong Sigismunds død i 1437 hadde Ungarn havnet i en dyp politisk krise, og da Albert II døde i 1440 passet Murad på å angripe. Men han lyktes ikke med å erobre Beograd, som var et strategis punkt på Ungarns sørlige grense, men måtte heve beleiringen. Året derpå ble hæren dernt på plyndringstokt inn i Ungarn, mens sultanen selv begav seg til Thrakia for å støtte den bysantinske tronpretendenten Demetrios. Pretendenten mislyktes imidlertid. Og i Ungarn hadde János Hunyadi klart å forene ungarerne og drevet ut den osmanske hæren.

Bysants hadde klart å overbevise pave Eugenius IV om å utlyse et korstog mot osmanerne, noe som er blitt kjent som «det siste korstog». En koalisjon ble inngåtte mellom pavemakten, Ungarns nykronte kong Vladislav, Venezia og emiratet Karaman. Karamanerne ble relativt lett beseiret av Murad i 1443, men da Murad var opptatt i Anatolia hadde Hunyadi inntatt Niš og Georg Branković Sofia samtidig som Skanderbeg gjorde opprør i Albania.

Sultanen begav seg til Bulgaria og møtte den ungarske hær i Zlatitsapasset. Slaget ble nærmest uavgjort, og begge parter trakk seg deretter tilbake for vinteren. Ingen av sidene gjenopptok stridighetene da våren kom i 1444 og en fredsavtale for ti år, der osmanerne oppgav alle krav på Serbia og Hercegovina og anerkjente Branković som disse lands konge, ble inngått mellom Murad og Vladislav i Szegedin den 12. juni det året.

Abdikasjon[rediger | rediger kilde]

Etter å ha sluttet denne fred og trygget rikets grenser, abdoserte Murad, blant annet som følge av sorg over sin favorittsønns Ala ud-Dins bortgang, til fordel for Ala ud-Dins tolvårige bror Mehmet. Han trakk seg tilbake til sitt sommerpalass i Manisa.

Allerede i september ble imidlertid det ungarske angrepet mot osmanerne gjenopptatt etter at kardinal Julianus Cesarini på ordre av paven hadde latt oppheve fredsavtalen. Til tross for inntrengende bønner fra regjeringens vesirer nektet Murad å vende tilbake fra sitt eksil i Manisa for å lede den osmanske hæren, som tapte territorium for ungarerne. Det var ikke før den unge sultan Mehmet selv i et brev beordret sin far til å begi seg i felt som Murad forlot Manisa.

Med hjelp fra genoveserne klarte man å transportere over den osmanske hæren i Anatolia forbi den venetianske flåte til den bulgarske kyst. Slaget mellom Murad og den kristne korstogshæren kom til å stå den 10. november ved Varna. Murad seiret og korstoget gikk under, sammen med blant annet kong Vladislav og kardinal Julianus Cesarini. Murad trakk seg så atter tilbake til Manisa.

År 1446 hadde den bysantinske prins Konstantin av Mistra klart å gjenerobre det meste av Grekenland og Skanderbeg hadde tatt makten over hele Albania. Murad hadde dessuten måttet slå ned et janitsjaropprør, med krav på Mehmets avgang, som brøt ut i 1445. Den politiske krisen ble forverret av en stor brann i Edirne, og Murad lot seg etterhvert overtales av storvesiren Halil Çandarli til å la seg gjeninnsette som sultan.

Sultanen foretok et felttog i Grekenland der Konstantin ble beseiret i 1447, noe som tvang keiser Johannes VIII til å avstå alt land mellom Pindosfjellene og Korinteidet, samt at Morea ble skatteskyldig sultanen.

Murad dro så inn i Albania men fikk der rede på at János Hunyadi hadde marsjert inn i Serbia. Sultanen møtte sammen med sine vasaller Đurađ Branković av Serbia og Dan av Valakia ungarerne i oktober 1448 i de andre slaget ved Kosovo Polje og beseiret både dem og Skanderbegs armé som var kommet til deres unnsetning. Sultanen trakk så ned i Albania og fulgte etter den retirerende Skanderbeg. Denne befestet seg imidlertid i sitt klippefort i Krujë og osmanerne klarte ikke å komme ham til livs til tross for langvarig beleiring.

Da situasjonen var blitt stabilisert på Balkan begav Murad seg også til Anatolia og beseiree der Timur Lenks sønn Shah Rukh samt emiratene Karaman og Çorum Amasya.

Død[rediger | rediger kilde]

Murad døde 3. februar 1451, trolig på grunn av blodtap, på hjemvei til Edirne fra et felttåg i Albania. Hendelsen ble hemmeligholdt lenge innen Mehmet atter besteg tronen den 18. februari. Murad ble begravet i Bursa.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Franz Babinger: Mehmed the Conqueror and his Time. Princeton NJ: Princeton University Press, 1978. ISBN 0-691-01078-1
  • Jonathan Harris: The End of Byzantium. New Haven and London: Yale University Press, 2010. ISBN 978-0-300-11786-8
  • Colin Imber: The Ottoman Empire. London: Palgrave/Macmillan, 2002. ISBN 0-333-61387-2


Forgjenger
Mehmed I
IslamSymbol colored.jpg
Osmansk sultan
14211451
Etterfølger
Mehmed II