Det fjerde korstog

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Fjerde korstog)
Gå til: navigasjon, søk
1099jerusalem.jpg
Korstogene

Det fjerde korstog (12021204) hadde opprinnelig som mål å erobre det muslimske Jerusalem ved en invasjon via Egypt. Isteden, i april 1204, invaderte og erobret korsfarerne fra Vest-Europa det kristne (østlig-ortodokse) Konstantinopel, hovedstad i det bysantinske riket. Dette har blitt betraktet som den siste handling i Det store skisma mellom det østlig-ortodokse kirke og den romersk-katolske kirke. Det har ofte blitt beskrevet som en av de mest lønnsomme og samtidig som den mest vanærende plyndring av en by i historien.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter nederlaget med Det tredje korstoget (11891192) var det liten interesse i Europa for enda et korstog mot muslimene. Jerusalem var nå kontrollert av Ayyubide-dynastiet som hersket over hele Syria og Egypt, unntatt noen få byer langs kysten fortsatt kontrollert av korsfarerkongedømmet Jerusalem, nå sentrert i Akko. Det tredje korstoget hadde også etablert et kongedømme på Kypros.

Pave Innocent III overtok pavestolen i 1198, og han anmodet for et nytt korstog, noe som ble målet for hans pontifikat. Hans kall ble stort sett oversett av europeiske monarker: tyskerne kjempet mot pavens makt, og England og Frankrike var fortsatt opptatt av krig med hverandre. Imidlertid grunnet prekene til Foulques av Neuilly ble en korsfarerhær endelig organisert ved en turnering holdt ved Écry av greve Thibaut III av Champagne i 1199. Thibaut ble valgt til leder, men han døde i 1200 og ble erstattet av en italiensk greve, Bonifatius av Monferrato. Bonifatius og andre ledere sendte sendebud til Venezia, Genoa og andre italienske bystater for å forhandle fram en kontrakt for transport til Egypt som var målet for deres korstog. En av sendebudene var den framtidige historikeren Geoffroi av Villehardouin. Genoa var uinteressert, men i mars 1201 ble det åpnet opp for forhandlinger med Venezia som sa seg enig i å frakte 33 500 korsfarere, et meget ambisiøst antall. Denne enigheten krevde et års forberedelser av Venezias innbyggere for å bygge det antall skip og trene sjømannskapet som skulle bemanne dem, noe som begrenset byens kommersielle aktivitet. Korsfarerhæren var antatt å bestå av 4 500 riddere (foruten også 4 500 hester), 9 000 væpnere, og 20 000 fotsoldater.

Den største andelen av hæren seilte ut fra Venezia i oktober 1202 og de kom hovedsakelig fra Frankrike. Den omfattet menn fra Blois, Champagne, Amiens, Saint-Pol, Île-de-France og Bourgogne. Flere andre områder i Europa bidro også med betydelige kontingenter, som Flandern og Montferrat. Andre betydelige grupper kom fra Det hellige romersk-tyske riket, blant annet menn under biskop Martin av Pairis og biskop Konrad av Halberstadt, sammen med en allianse med soldater og sjømenn fra Venezia ledet av doge Enrico Dandolo. Korstoget hadde til hensikt å dra direkte til sentrum for den muslimske verden, Kairo, og var klar til å seile den 24. juni 1202. Denne enigheten ble ratifisert av pave Innocent med et høytidelig forbud mot å angripe kristne riker.[2]

Angrepet på Zadar[rediger | rediger kilde]

Ettersom det var ingen bindende enighet blant korsfarerne at skulle seile fra Venezia valgte mange å seile fra andre havner, spesielt Flandern, Marseille, og Genoa. Ved 1201 var hovedmengden av korsfarerne samlet ved Venezia, skjønt langt færre tropper enn antatt; 12 000 istedenfor 33 500. Venezia hadde oppfylt sin del av avtalen; det lå krigsgalleier, store transportskip for menn og hester – mer enn nok for tre ganger den eksisterende hæren. Venezia under deres aldrende og blinde doge ville ikke la korsfarene seile uten at det fulle beløpet som var avtalt var blitt betalt; opprinnelig 85 000 sølvmerker. Korsfarerne var derimot kun i stand til å betale rundt 51 000 sølvmerker, og det kun ved å redusere seg selv til ytterste fattigdom. Dette var ulykksalig fro Venezia som hadde utsatt deres kommersielle handel i lang tid for å forberede ekspedisjonen. I tillegg til de 20 000, kanskje 30 000, av Venezias befolkning på rundt 60 000 mennesker som trengtes for håndtere flåten, kom Venezias økonomi under stor slitasje.[3]

Dandolo og venetianerne lyktes dog å vende korsfarertoget til deres eget nytte som en form for betaling. I kjølvannet av massakrene av alle utlendinger i Konstantinopel i 1182 hadde hele venetianske handelstanden blitt utvist av den herskende Angelus-dynastiet med støtte fra den greske befolkningen.[4] Disse hendelsene hadde gitt venetianerne en fiendtlig holdning mot Bysants. Dandolo, som slo seg sammen med korstoget i løpet av en offentlig seremoni i Markuskirken, foreslo at korsfarerne kunne betale deres gjeld ved å angripe havnen i Zara (senere kalt Zadar) i Dalmatia (dagens Kroatia).[5] Byen hadde vært dominert økonomisk av Venezia gjennom hele 1100-tallet, men den hadde gjort opprør i 1181 og alliert seg med kong Emeric av Ungarn og Kroatia (som var i personalunion). Påfølgende angrep fra Venezia var blitt slått tilbake og i 1202 var byen blitt økonomisk uavhengig og lå under beskyttelse av kongen.[6]

Den ungarske kongen var katolikk og hadde selv sagt seg enig i å delta i korstoget (skjønt det var hovedsakelig av politiske årsaker, og han hadde ikke gjort noen forberedelser for å reise). Mange av korsfarerne var motstandere av å angripe Zadar, og noen, ledet av en styrke under ledelse av den eldre Simon de Montfort, nektet å delta i det hele tatt og gjorde vendereis. Mens den pavelige legat til korstoget, kardinal Pietro Capuano (Peter av Capua) støttet handlingen som en nødvendighet for å forhindre at hele korstoget gikk i oppløsning ble pave Innocent alarmert av denne utviklingen og skrev et brev til korsfarernes ledelse hvor han truet med bannlysing.[7]

Historikeren Geoffrey Hindley nevner at i 1202 «forbød» pave Innocent III korsfarere fra vestlige, kristne riker fra å delta i noen former for avskyelig handlinger mot deres kristne naboer, til tross for hans ønske om å sikre pavelig autoritet over Bysants.[8] Brevet fra paven med trusselen om bannlysning ble holdt skjult for resten av hæren og angrepet gikk i gang som planlagt. Borgerne i Zadar opplyste åpenbart at de også var kristne og katolikker ved å henge bannere med kors fra vinduene og fra bymurene, men byen falt uansett etter en kort beleiring. Både Venezia og korsfarerne ble øyeblikket truet av bannlysning for denne handlingen av pave Innocent III.

Omveg til Konstantinopel[rediger | rediger kilde]

Korsfarernes inntog i Konstantinopel, maleri av Eugène Delacroix, 1840. Den mest betryktede handlingen til det fjerde korstoget var plyndringen av den kristne byen Konstantinopel.

Bonifatius av Monferrato hadde i mellomtiden forlatt flåten før den seilte fra Venezia for å besøke sin fetter Filip av Schwaben. Grunnene for hans besøk er omdiskutert; han kan ha forstått venetianernes planer og forsøkt å unngå bannlysning, eller han kan ha ønsket å møte den bysantinske prins Alexios, svoger av Filip og sønn av den nylig avsatte bysantinske keiser Isak II Angelos. Alexios hadde flyktet til Filip da hans far ble veltet overende i 1195, men det er ukjent om Bonifatius kjente til at prinsen var ved Filips hoff. Der tilbød uansett Alexios hele 200 000 sølvmerker, 10 000 menn for å hjelpe korsfarerne, vedlikehold av 500 riddere i Det hellige land, tjenesten til den bysantinske flåten for å frakte korsfarerne til Egypt og legge den gresk-ortodokse kirke under den romersk-katolske kirke om korsfarerne seilte til Bysants og fjernet den regjerende keiser Alexios III Angelos. Det var et fristende tilbud for et foretak uten midler. Gresk-latinske forbindelser hadde vært komplisert helt siden Det store skisma av 1054.

Latinerne fra det første, andre og tredje korstog hadde vært fiendtlig innstilt til Konstantinopel på deres veg til Det hellige land hvor grekerne hadde blitt beskyldt for å ha forrådt korsfarerne til tyrkerne. Et stort antall venetianske handelsmenn hadde også blitt angrepet og utvist i løpet av de anti-latinske opptøyene i Konstantinopel i 1182. Imidlertid betydde prinsens forslag at han selv ble gjeninnsatt på tronen, og ikke at hans hovedstad skulle bli herjet da greve Bonifatius inngikk avtalen. Alexios IV reiste tilbake sammen med markien for å reiste sammen med flåten til Korfu etter å ha seilt fra Zadar. De øvrige korsfarerlederne aksepterte etterhvert planen. Det var dog mange ledere av ulik rank som ikke ønsket å ha noe med planen å gjøre, og mange deserterte. Flåten besto av 60 krigsgalleier, 100 hestetransportskip og 50 større transportskip – hele flåten var bemannet med 8 000 venetianske rorere og sjøfolk og den nådde Konstantinopel i slutten av juni 1203.[9] I tillegg var det 300 beleiringsmaskiner som ble fraktet ombord i flåten.[10]

Da det fjerde korstoget nådde fram til Konstantinopel hadde byen en befolkning på 150 000 mennesker, en garnison på 30 000 soldater, blant annet også 5 000 væringer, og en flåte på 20 galleier.[11] Korsfarernes opprinnelige motiv var å gjeninnsette Isak II Angelos på den bysantinske tronen slik at de kunne få den støtte som de var blitt lovet. Conon de Béthune avleverte denne beskjeden til Lombardias sendebud som ble sent til den regjerende keiser Alexios III Angelos som hadde avsatt sin bror Isak. Borgerne av Konstantinopel var ikke opptatt av den avsatte keiser og hans landsforviste sønn; tronrøvere skjedde ofte i bysantinsk politikk, og denne gangen hadde tronen uansett forblitt i den samme familien.

Korsfarerne seilte langs Konstantinopel med 10 galleier for å vise fram prinsen, men fra Konstantinopels bymurer ble korsfarerne hånt og spottet av borgerne, noe som forbauset dem da de hadde blitt lovt at prinsen ville bli varmt ønsket tilbake.[12] Først angrep, erobret og herjet korsfarerne byene Chalcedon og Chrysopolis, og deretter beseiret de 500 bysantinske kavalerisoldater i kamp med kun 80 frankiske riddere.[13]

Beleiringen i juli 1203[rediger | rediger kilde]

For å ta byen med makt måtte korsfarerne først krysse Bosporos, stredet som skiller Europa fra Asia. 200 skip, transportskip og galleier ble benyttet for å frakte hæren over det smale stredet hvor Alexios III Angelos hadde stilt opp den bysantinske hæren i kampformasjon langs bredden, nord for forstaden Galata. Korsfarernes riddere angrep rett fra transportskipene og den bysantinske hæren flyktet sørover.

Korsfarerne fulgte etter og angrep Galata-tårnet som holdt enden av kjeden som blokkerte tilgangen til Det gylne horn. Etter å ha beleiret tårnet gikk grekerne til motangrep med en del innledende hell. Da korsfarerne slo tilbake trakk grekerne seg tilbake til tårnet og korsfarerne var i stand til å følge soldatene gjennom porten og tårnet overga seg. Det gylne horn lå da åpent for korsfarerne og den venetianske flåten gikk inn.

Den 11. juli tok korsfarerne posisjoner på motsatt side av Blachernæ-palasset på nordvestenden av byen og begynte beleiringen tidligst den 17. juli med fire divisjoner som angrep murene mens den venetianske flåten angrep muren fra Det gylne horn. Venetianerne tok en seksjon av muren med omtrent 25 tårn mens det væringene som greide å holde korsfarerne fra murene på landsiden. Væringene skiftet side for å møte den nye trusselen og venetianerne trakk seg tilbake under en skjerm av ild. Angrepet ødela omtrent 120 acre eller 485 000 m2 av byen.

Alexios III gikk endelig til motoffensiv og la 17 divisjoner fra St. Romanus-porten, noe som tallmessig var korsfarerne overlegne. Alexios IIIs hær på rundt 8 500 mann møtte korsfarernes 7 divisjoner (omtrent 3 500 menn), men Alexios IIIs mot sviktet og den bysantinske hæren trakk seg tilbake til byen uten å komme i kamp. Tilbaketrekningen og virkningen av ildbombingen hadde ødeleggende effekt på moralen og borgerne av Konstantinopel snudde seg mot Alexios III som da flyktet. Den ødeleggende ilden etterlot 20 000 mennesker hjemløse.[14] Prins Alexios overtok den bysantinske tronene som Alexios IV sammen med sin blinde far Isak.

Ytterligere angrep på Konstantinopel[rediger | rediger kilde]

Erobringen av Konstantinopel av det fjerde korstoget i 1204.

Alexios IV innså raskt at hans løfter til korsfarerne ble vanskelige å holde. Alexios III hadde lyktes å flykte med 1 000 pund gull og en del kostbare smykker, noe som etterlot den keiserlige skattkiste tom for midler. Den unge keiseren ga ordre om ødeleggelsen og smeltingen av verdifulle bysantinske og romerske ikoner for ribbe disse for deres gull- og sølvmetaller, men selv da kunne han kun skrape sammen 100 000 sølvmerker. I øynene på alle grekerne som kjente til dette var det et sjokkerende tegn på desperasjon og svak lederskap som fortjente Guds straff. Den bysantinske historikeren Niketas Khoniates karakteriserte det som «vendepunkt mot undergangen for den romerske staten».

Deretter måtte Alexios IV møte det voksende raseriet til Konstantinopels borgere for «latinen» og motsatt. I frykt for sitt liv ba keiseren korsfarerne om å fornye deres kontrakt for ytterligere seks måneder til slutten av april 1204. Det var uansett fortsatt kamper i byen. I august 1203 angrep korsfarene en moské som ble forsvart av en kombinert motstand av muslimer og greske kristne. I mellomtiden ledet Alexios IV en korsfarerhær på rundt 6 000 menn mot hans rival Alexios V Dukas i Adrianopel (dagens Edirne).[15]

I det andre forsøket til venetianerne for å sette opp en brannmur for å støtte deres flukt satte de samtidig i gang en storbrann som brente ned store deler av Konstantinopel. Opposisjonen mot Alexios IV vokste, og en av hans hoffmenn, Alexios V Dukas (kalt for «Murtzuphlos» på grunn av hans tykke øyenbryn) fikk veltet ham fra tronen og deretter kvalt til døde. Den nye Alexios tok tronen som Alexios V Dukas. Den gamle keiseren Isak døde kort tid etter, sannsynligvis av naturlige årsaker.

Korsfarerne og venetianerne ble rasende på grunn av mordet på deres antatte patron, og krevde at Alexios V Dukas opprettholdt deres kontrakt som de var blitt lovt. Da den nye bysantinske keiseren nektet angrep korsfarerne igjen byen. Den 8. april kjempet Alexios V Dukas’ hær og ga fra seg hard motstand som avskrekket korsfarerne.

Grekerne kastet store prosjektiler på fiendens beleiringsmaskiner og ødela flere av dem. Dårlig vær ga ytterligere vanskeligheter for korsfarerne. Vind blåste fra kysten og forhindret de fleste skipene fra å komme nær nok bymurene til å angripe. Kun fem av de greske tårnene ble til slutt angrepet og ingen av disse ble erobret, og ved slutten av ettermiddagen var det opplagt at korsfarernes angrep hadde feilet.

Korsfarernes presteskap diskuterte situasjonen blant seg selv og besluttet å sende en beskjed til den demoraliserte hæren. De måtte overbevise mennene at hendelsene den 9. april ikke var Guds dom over et syndig foretak: hærtokten, argumenterte de, var riktig og med behørig tro ville de også lykkes. Presteskapet forklarte at midlertidig tilbakegang var Guds måte å teste deres tro. Prestenes beskjed var formet for å gjenopprette korsfarernes tro og mot. Deres argument for å angripe Konstantinopel besto av to temaer: Først, grekerne var forrædere og mordere ettersom de hadde drept deres rettmessige herre Alexios IV, og at «grekerne var verre enn jøder», og at de nedkallet Guds autoritet og at paven måtte handle.

Det faktum at pave Innocent III hadde gjentatte ganger krevd at korsfarerne ikke skulle angripe var pavens brev blitt holdt tilbake av presteskapet og korsfarerne forberedte et nytt angrep fra landsiden mens venetianerne på nytt skulle angripe fra sjøsiden. Alexios V Dukas’ hær ble i byen for å kjempe sammen med væringene, men Alexios V Dukas selv flyktet i løpet av natten.

Den endelige erobringen av Konstantinopel[rediger | rediger kilde]

Den 12. april 1204 var værforholdene endelig til fordel for korsfarerne. En sterk nordlig vind støttet de venetianske skipene til å komme nærmere bymurene. Fra landsiden greide rundt 70 korsfarere etter en kort kamp å komme seg inn i byen. Noen korsfarere greide å slå hull i muren, nok til at noen riddere greide å krype gjennom. Venetianerne var også heldige å klatre og bestige murene fra sjøsiden, men møtte hard og blodig motstand fra væringene. Korsfarerne erobret Blachernæ-delen av byen i nordvest og benyttet den som base for å angripe resten av byen, men mens de forsøkte å forsvare seg selv ved en mur av ild kom de til å sette fyr på og brenne ned enda mer av byen. Denne andre brannen gjorde ytterligere 15 000 mennesker hjemløse og i løpet av den 12. april var byen erobret.[15]

I løpet av tre dager herjet, plyndret og ødela korsfarerne i seierrus og galskap Konstantinopel. I løpet av denne tiden ble mange antikke og middelalderske romerske og greske verker enten stjålet eller ødelagt. Det praktfullt biblioteket i Konstantinopel ble uerstattelig ødelagt. Til tross for deres eder og trusselen om bannlysning herjet korsfarerne hensynsløst og systematisk byens helligsteder, ødela, brente, eller stjal alt de kunne legge hendene på. Ingen og ingenting ble spart. Det har blitt sagt at den totale plyndringen kom opp mot 900 000 sølvmerker, men til tross for den uhyre summen kan den totale menneskelige lidelse og materielle verdier knapt verdsettes. Venetianerne mottok 150 000 sølvmerker som var deres andel mens korsfarerne mottok 50 000. Ytterligere 100 000 sølvmerker ble delt mellom venetianerne og korsfarerne. De resterende 500 000 sølvmerker forsvant blant de mange deltagerne.

Historikeren Speros Vryonis har i boken Byzantium and Europe gitt et levende redegjørelse for plyndringen av Konstantinopel av frankiske og venetianske korsfarere under det fjerde korstoget:

«De latinske krigsfolk underkastet den største byen i Europa overfor en ubeskrivelig plyndring. I løpet av tre dager myrdet, voldtok, plyndret og ødela i en målestokk som selv oldtidens vandaler og gotere ville ha funnet utrolig. Konstantinopel hadde blitt et veritabelt museum av antikk og bysantinsk kunst, et stormagasin av slik utrolig rikdom at latinerne ble lamslått av de kostbarheter de fant. Selv om venetianerne hadde stor sans og smak for kunst som de oppdaget (de var selv delvis bysantinske) og berget mye av det, ødela franskmennene og andre alt over en lav sko, og stoppet kun opp for å drikke vin, voldta nonner og myrde ortodokse prester. Korsfarerne ga utløp for deres hat mot grekere, mest spektakulært i ødeleggelsen av kristendommens største kirke i verden. De knuste ikonostasis av sølv, ikonene og de hellige bøkene i Hagia Sofia, og plasserte på tronen til den ortodokse kirkens overhode, patriarken, en hore som sang vederstyggelige sanger mens de drakk vin fra den mektige kirkens hellige skåler. Atskillelsen mellom øst og vest som hadde skjedd i løpet av et par århundrer kulminerte i en forferdelig massakre som kom i kjølvannet av erobringen av Konstantinopel. Grekerne var overbevist om at selv tyrkerne, om disse hadde tatt byen, ikke ville ha vært så ondskapsfulle som de latinske kristne. Bysants’ nederlag, allerede i nedgang, fremmet av politisk degenerering, betydde at bysantinerne til slutt ble et lett bytte for tyrkerne. Korsfarernes handlinger resulterte til slutt for en endelig seier for islam, et resultat som selvsagt var det helt motsatte av det som var korstogets opprinnelige hensikt».[16]

I henhold til den samtidige historikeren Niketas Choniates ble en prostituert, som nevnt over, plassert på patriarkens trone[17] Da pave Innocent III fikk høre om hans pilegrimers oppførsel ble han fylt med skam og han irettesatte dem strengt.

I henhold til avtalen som var gjort på forhånd ble Østromerriket fordelt mellom Venezia og korsfarernes ledere, og det latinske riket Konstantinopel ble etablert. Bonifatius av Monferrato ble ikke valgt til ny keiser, skjønt det synes som at de overlevende borgerne av byen kan ha betraktet ham som det. Venetianerne mente at han hadde for mange forbindelser til det tidligere riket da hans bror Renier av Montferrat var gift med Maria Komnene, keiserinne på 1170-tallet og 1180-tallet. Isteden ble Balduin av Flandern plassert på tronen. Bonifatius dro og grunnla kongedømmet Thessaloniki (et område i nordlige Hellas), en vasallstat av det nye latinske riket. Venezia grunnla også «Ducato dell'arcipelago», bokstavelig hertugdømmet øygruppene, i Egeerhavet. I mellomtiden grunnla bysantinske flyktninger deres egne etterfølgerstater, de mest kjente av disse var Keiserriket Nikea under Teodor I Laskaris (en slektning av Alexios III Angelos), rikene Trebizond og despotatet Epirus.

Utkommet[rediger | rediger kilde]

Kart som viser delingen av det østromerske riket til flere mindre riker etter 1204.

Nesten ingen av korsfarerne kom noen gang til Det hellige land og det ustabile latinske riket ledet vekk det meste av Europas korsfarerenergi. Arven etter det fjerde korstoget var en dyp følelse av forræderi som latinerne hadde begått mot deres greske trosfrender. Med hendelsene fra 1204 var splittelsen (skisma) mellom katolske Vesten og ortodokse Østen fullført. Som en epilog til hendelsene tordnet mannen som hadde satt i gang korstoget, pave Innocent III, mot korsfarerne:

«Hvordan vil grekernes kirke, uansett hvor strengt hun er angrepet med lidelser og forfølgelser, komme tilbake til den kirkelige union og til en hengivenhet for det apostoliske setet, når hun har sett i latinere kun et eksempel på fortapelse og mørkets arbeid, slik at hun nå, og med grunn, avskyr latinere mer enn hunder? For de som var antatt å søke Jesus Kristus’ mål, og ikke deres egne, som gjorde deres sverd, som skulle brukes mot hedninger, dryppe av kristent blod, de har spart hverken religion, ikke alder, ikke kjønn (...). De har til og med revet sølvplater fra alterne og har hakket dem i småbiter og fordelt dem blant seg selv. De har krenket hellige steder og har stjålet kors og relikvier».[18]

Det latinske riket møtte snart et stort antall fiender som korsfarerne ikke hadde tatt med i betraktningen. Foruten de enkelte bysantinsk-greske statene i Epirus og Nikea, møtte riket stort press fra muslimske Seldjuk-sultanene i Rûm (østlige Tyrkia) og det bulgarske riket. De greske statene kjempet om overhøyhet mot både latinere og mot hverandre. Bortimot samtlige greske og latinske forkjempere av katastrofen i Konstantinopel ble drept kort tid etter. Alexios V Dukas («Murtzuphlos») forræderi av Alexios III førte til at han ble tatt til fange av latinerne og han ble henrettet i Konstantinopel. Ikke lenge etter ble Alexios III selv tatt til fange av Bonifatius og sendt i eksil sørlige Italia. Et år etter erobringen av byen ble keiser Balduin I avgjørende beseiret i slaget ved Adrianopel den 14. april 1205 av bulgarere. Han ble tatt til fange og senere henrettet av den bulgarske keiser Kalojan. To år senere, den 4. september 1207, ble Bonifatius drept da han falt i et bulgarsk bakhold, og hans hode ble sendt til Kalojan. Han ble etterfulgt av sin sønn, ennå et spedbarn, Demetrius av Montferrat, som hersket inntil han ble myndig, men ble til slutt beseiret av Teodor I Ducas av Epirus, og en slektning av Murtzuphlos, og således kom kongedømmet Thessaloniki igjen under bysantinsk styre i 1224.

Ulike latinske og franske herredømmer over hele Hellas — spesielt hertugdømmet Athen og fyrstedømmet Akaia — førte til kulturelle kontakter med vestlige Europa og fremmet studiet av gresk. Det var en også et fransk kulturelt arbeid, særlig produksjonen av en lovsamling, Assises de Romanie («Den greske domstol»). Moreakrønikien ble skrevet på både fransk og gresk (og senere på italiensk og aragonesisk, sistnevnte en form for spansk). Imponerende ruiner av korsfarerfestninger og gotiske kirker kan fortsatt bli sett i Hellas. Uansett, det latinske riket hvilte på usikker grunn og byen ble gjenerobret av grekere fra Nikea under Mikael VIII Palaiologos i 1261, og den kommersielle handelen med Venezia kom i gang igjen.

Under en ironisk rekke av hendelser i løpet av midten av 1400-tallet forsøkte den latinske kirke å organisere et korstog som hadde det mål å gjeninnføre det bysantinske riket som gradvis ble revet i stykker av osmanske tyrkere. Forsøket feilet da flertallet av bysantinerne nektet å slå sammen den østlige kirken med den vestlige kirken. Den greske befolkningen mente at den bysantinske sivilisasjon som var bygget på den ortodokse tro ville være faktisk mer sikker under osmansk styre. Bysantinerne ofret sin politiske frihet for å bevare deres tros tradisjoner og ritualer. På slutten av 1300-tallet og tidlig på 1400-tallet ble to former for korstog organisert av kongedømmene Ungarn, Polen, Valakia (en del av dagens Romania) og Serbia. Begge ble kontrollert av det Det osmanske rike. I løpet av den osmanske beleiringen av Konstantinopel i 1453 døde en betydelig andel av riddere og soldater fra Venezia og Genova i forsvaret av byen.

Arv etter det fjerde korstoget[rediger | rediger kilde]

Åttehundre år etter det fjerde korstoget uttrykte pave Johannes Paul II to ganger sorg for hva som skjedde under dette korstoget. I 2001 skrev han til Christodoulos, erkebiskop av Athen, «Det er tragisk at angrepet, som satte ut for å sikre fri adgang for kristne til Det hellige land, vendte seg mot deres trosbrødre. Det faktum at de var latinske kristne fyller katolikker med dyp anger».[19]

I 2004 da Bartholomeus I, patriark av Konstantinopel, besøkte Vatikanet, spurte Johannes Paul II «hvordan kan vi ikke dele, selv på en avstand av åtte århundrer, den smerte og vemmelse».[20] Dette ble sett på som en unnskyldning til den gresk-ortodokse kirke for den forferdelige massakrene som ble gjort av soldater fra det fjerde korstoget.[21]

I april 2004, i en tale ved 800-års jubileet ved byens erobring tok den økumeniske patriarken Bartholomeus I formelt imot unnskyldningen. «Forsoningens ånd er sterkere enn hatets», sa han i løpet av en liturgi som ble overværet av den romersk-katolske erkebiskop Philippe Barbarin fra Lyon, Frankrike. «Det er et faktum at en forbrytelse ble begått her i byen for 800 år siden. Forsoningens ånd ved gjenoppstandelsen... sporer oss mot en forsoning av våre kirker», sa Bartholomeus I videre.[22]

Det fjerde korstoget var et av de siste store korstog som ble styrt av pavedømmet, selv om dette korstoget raskt falt ut av pavens kontroll. Krangling og munnhoggeri mellom lekmenn og pavens legater førte til det fjerde korstogets sammenbrudd, senere korstog ble ledet av individuelle monarker, hovedsakelig mot Egypt. Kun et påfølgende korstog, det sjette, lyktes å gjeninnføre kristent styre over Jerusalem, og da for kun kort tid. Korsfarerne, synes det som, ble sporet av politisk og økonomisk grunner heller enn åndelige.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Phillips: The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople, intro., xiii).
  2. ^ «History of the Church», Innocent III & the Latin East, side 370, Philips Hughes, Sheed & Ward, 1948.
  3. ^ Phillips, J.: The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople, side 57
  4. ^ Nicol, Donald: The last centuries of Byzantium, 1261-1453 (Cambridge, 1993)
  5. ^ Zara er i dag byen Zadar i Kroatia. Den ble kalt for «Jadera» i latinske dokumenter og «Jadres» av franske korsfaree. Det venetianske (italienske) «Zara» er en senere avledning av det samtidige folkelige «Zadra».
  6. ^ Jonathan Phillips, sidene 110-111.
  7. ^ «History of the Church», Innocent III & the Latin East, side 371, Philip Hughes, Sheed & Ward, 1948.
  8. ^ (Hindley, side 143, 152)
  9. ^ Madden, T.: Crusades: The Illustrated History, 105
  10. ^ Phillips, J.: The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople, 113
  11. ^ Phillips, J.: The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople, side 159
  12. ^ Phillips, J.: The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople, side 164
  13. ^ Phillips, J.: The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople, side 162
  14. ^ Phillips, J.: The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople, 176-177
  15. ^ a b Phillips, J.: The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople, 209
  16. ^ Vryonis, Speros: Byzantium and Europe, side 152. «History of the Church Vol II», Innocent III & the Latin East, side 372, Philip Hughes, Sheed & Ward, 1948
  17. ^ "The Sack of Constantinople", Nicetas Choniates, 1204.
  18. ^ Pope Innocent III, Letters, 126 (utgitt 12. juli 1205, og adressert til den pavelige legat som hadde frifunnet korsfarerne fra pilegrimsløfter). Teksten er tatt fra Internetts middelalderske kildebok (Internet Medieval Sourcebook) ved Paul Halsall. Modeifisert og oversatt for anledning av Wikipedia.
  19. ^ EWTN – In the Footsteps of St. Paul: Papal Visit to Greece, Syria & Malta – Words
  20. ^ Pope Expresses «Sorrow» Over Sacking of Constantinople
  21. ^ In Communion » News – issue 33
  22. ^ In Communion » News – issue 33

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primære kilder[rediger | rediger kilde]

Sekundære kilder[rediger | rediger kilde]

  • Crusades – Encyclopædia Britannica 2006
  • Brand, Charles: Byzantium Confronts the West, 1180-1204
  • Godfrey, John: 1204: The Unholy Crusade Oxford: Oxford University Press, 1980.
  • Hindley, Geoffrey: The Crusades: A History of Armed Pilgrimage and Holy War. New York, NY: Carroll and Graf Publishers, 2003 New edition: The Crusades: Islam and Christianity in the Struggle for World Supremacy New York, NY: Carroll and Graf Publishers, 2004.
  • Lilie, Ralph-Johannes: Byzantium and the Crusader States, 1096-1204 Translated by J. C. Morris and Jean E. Ridings Oxford: Clarendon Press, 1993; originally published in 1988
  • Madden, Thomas F. (2003): Enrico Dandolo and the Rise of Venice. Baltimore: Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-7317-7.
  • Madden, Thomas F., & Donald E. Queller: The Fourth Crusade: The Conquest of Constantinople. Philadelphia, PA: University of Pennsylvania Press, 1997
  • Marin, Serban: A Humanist Vision regarding the Fourth Crusade and the State of the Assenides. The Chronicle of Paul Ramusio (Paulus Rhamnusius), Annuario del Istituto Romano di Cultura e Ricerca Umanistica vol. 2 (2000), pp. 51-57
  • McNeal, Edgar, & Robert Lee Wolff: The Fourth Crusade, i A History of the Crusades (redigert av Kenneth M. Setton og andre), bind. 2, Philadelphia, PA: University of Pennsylvania Press, 1962
  • Nicol, Donald M.: Byzantium and Venice: A Study in Diplomatic and Cultural Relations
  • Noble, Peter S.: Eyewitnesses of the Fourth Crusade – the War against Alexius III, Reading Medieval Studies v.25, 1999
  • Phillips, Jonathan: The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople London, U.K.: Pimlico, 2005
  • Queller, Donald E.: The Latin Conquest of Constantinople. New York, NY; London, U.K.; Sydney, NSW; Toronto, ON: John Wiley and Sons, Inc., 1971
  • Queller, Donald E., & Susan J. Stratton: «A Century of Controversy on the Fourth Crusade», i Studies in Medieval and Renaissance History v. 6 (1969): 237-277; gjenopptrykt i Queller, Donald E.: Medieval Diplomacy and the Fourth Crusade London, U.K.: Variorum Reprints, 1980

Ytterligere lesning[rediger | rediger kilde]

  • Angold, Michael: The Fourth Crusade: Event and Context. Harlow, NY: Longman, 2003.
  • Bartlett, W. B.: An Ungodly War: The Sack of Constantinople and the Fourth Crusade. Stroud: Sutton Publishing, 2000.
  • Harris, Jonathan: Byzantium and the Crusades. London, U.K.: Hambledon and London, 2003.
  • Kazdhan, Alexander: «Latins and Franks in Byzantium», i Angeliki E. Laiou & Roy Parviz Mottahedeh (red.): The Crusades from the Perspective of Byzantium and the Muslim World. Washington D.C.: Dumbarton Oaks, 2001: 83-100
  • Kolbaba, Tia M.: «Byzantine Perceptions of Latin Religious ‘Errors’: Themes and Changes from 850 to 1350», i Angeliki E. Laiou and Roy Parviz Mottahedeh (red.): The Crusades from the Perspective of Byzantium and the Muslim World Washington D.C.: Dumbarton Oaks, 2001: 117-143.