Hopp til innhold

Warszawaoppstanden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Warszawaoppstanden 1944»)
Må ikke forveksles med opprøret i Warszawagettoen (1943)
Warszawaoppstanden
Konflikt: Andre verdenskrig

Den polske hjemmearméen posisjoner dag 4, den 4. august 1944
Dato1. august–2. oktober 1944
StedWarszawa i Polen
52°13'48"N 21°0'39"Ø
ResultatTysk pyrrhosseier
Stridende parter
Tysklands flagg Tyskland Polske hjemmearmé
Kommandanter og ledere
Tysklands flagg Erich von dem Bach
Reiner Stahel
Heinz Reinefarth
Bronislav Kaminskij		Tadeusz Bór-Komorowski
Antoni Chruściel
Tadeusz Pełczyński
Styrker
25 00040 000
Østfronten
Barbarossa – Finland – Murmansk – Leningrad – Smolensk 1 – Kyiv 1 – Kharkov 1 – Moskva – Krim og Sevastopol – Rzjev – Kharkov 2 – Blau og Kaukasus – Stalingrad – Velikiye Luki – Kharkov 3 – Kursk – Smolensk 2 – Dnepr – Kyiv  2 – Kamenets-Podolsk – Bagration – Lvov-Sandomierz – Lublin-Best – Warszawa – Romania – Ungarn – Wisła-Oder – Berlin – Praha

Warszawaoppstanden under andre verdenskrig, høsten 1944, var den polske «hjemmearmeen» Armia Krajowas forsøk på å frigjøre Warszawa fra den tyske okkupasjonsmakten. Det var det største opprøret i det okkuperte Europa, men mislyktes.

Kampene begynte 1. august 1944, og varte frem til 2. oktober. På polsk side ble 18 000 opprørere drept og 25 000 såret, og opp mot 200 000 sivile mistet livet. Tyskerne mistet 17 000 soldater, mens 9 000 ble såret. Etter oppstanden ble 85 % av byen rasert av tyske styrker, etter ordre fra Adolf Hitler.[1][2][3]

Etter oppstanden ble mesteparten av den overlevende sivilbefolkningen sendt til Tyskland.[4] Byen hadde 1,3 millioner innbyggere før krigen, men etter Den røde armés innmarsj var det bare 160 000 innbyggere igjen. Til sammen døde over halvparten av byens innbyggere under andre verdenskrig.[5][6] Oppstanden i 1944 var det andre store opprøret i byen etter oppstanden i Warszawagettoen i 1943.[7]

Oppstanden begynte da Den røde armé nærmet seg Warszawa og tyske styrker var ventet å trekke seg ut innen kort tid.[8] Den røde armé nådde bydelene øst for Wisła mens oppstanden pågikk og ble stående der. Oppstanden ble slått ned i en operasjon ledet av SS, som den eneste militære operasjon av betydning ledet av SS. I ettertid er den sovjetiske passiviteten omstridt og en kilde til polsk bitterhet.[9][10][11] Warszawaoppstanden regnes som et klassisk eksempel på geriljakrig i by og en del av forspillet til den kalde krigen.[12][13][14]

I årene etter krigen sørget Josef Stalin for at oppstanden ikke ble omtalt, mens oppstanden i gettoen ble omtalt og fikk minnesmerker, noe som førte til sammenblanding av de to hendelsene. I ettertid har oppstanden dels blitt ansett som en enestående modig handling og stort offer, dels blitt ansett som ubetenksomt og håpløst. Etter regimeskiftet i 1989 har oppstanden i større grad blitt hyllet som heroisk.[7]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Invasjonen av Polen og Generalguvernementet

Andre verdenskrig begynte da tyske styrker invaderte Polen 1. september 1939. Tyske stridsvognstyrker nådde hovedstaden Warszawa 9. september, og byen ble også angrepet av Luftwaffe inntil kapitulasjonen den 27. september. Sovjetiske styrker invaderte Polen fra øst, slik at landet ble delt, og nazistenes terrorregime begynte i vest og det sovjetiske i øst. Warszawa havnet i området som den tyske okkupasjonsmakten administrerte som Generalguvernementet.[7][15][12][16] Da Katyn-massakren (drap på polske offiserer som Sovjetunionen sto bak) ble avdekket i april 1943, ba den polske eksilregjeringen i London om en uavhengig gransking. Den sovjetiske diktatoren Josef Stalin svarte med å bryte de diplomatiske forbindelsene.[2][16]

Den polske militære aktiviteten fortsatte i eksil og som en betydelig undergrunnsbevegelse i det okkuperte landet. Undergrunnsbevegelsen la til grunn at de kjempet mot to fiender: Tyskland og Sovjetunionen. De polske eksilstyrkene var på over 100 000 soldater, inkludert et betydelig bidrag til de allierte flystyrkene fra 1940. Den polske eksilregjeringen forholdt seg hovedsakelig til britiske myndigheter. Eksilregjeringens mål var å gjenopprette Polen som suveren stat. De allierte i vest nølte med å love polakkene noe på grunn av Polens uavklarte forhold til Sovjetunionen.[16][7]

Gamlebyen skrev seg for en stor del fra 1300-tallet, mens den såkalte Nybyen skrev seg fra de påfølgende hundreårene.[2] Siden middelalderen hadde bydelene på vestsiden av elven Wisła vært den dominerende delen av byen, og under industrialiseringen på 1800-tallet skjedde utviklingen særlig i vest.[17] Før andre verdenskrig lå 80 % av byens bebyggelse på vestsiden av elven, inkludert sentrum, og en omtrent like stor andel av befolkningen.[2]

I 1939 hadde byen 1,3 millioner innbyggere,[5] hvorav omkring en tredjedel var jødiske (bare New York hadde flere jødiske innbyggere).[18][19] Warszawa var et industrisenter i Polen og hadde mange av landets ledende kultur- og utdanningsinstitusjoner. I 1939 studerte 40 % av landets studenter i Warszawa, og halvparten av alle polske bøker ble utgitt der.[17]

Warszawa var den største byen mellom Berlin og Moskva, og Wisła ble krysset av fem broer, to for jernbane og tre for veitrafikk. Bortsett fra elven hadde byen ingen naturlige barrierer, men en kaotisk bebyggelse. Mange små, krokete gater gjorde den velegnet for urban geriljakrig.[17]

Warszawa under tysk okkupasjon

[rediger | rediger kilde]

Okkupasjonsmakten gjorde Kraków til hovedstad for Generalguvernementet, mens Warszawa var tiltenkt en mer beskjeden rolle.[20] Warszawas store jødiske befolkning ble i 1940 stuet sammen i en getto.[21][22]

Det var opp mot 20 militære baser og 100 politistasjoner inne i byen. Den militære forlegningen var dimensjonert for 36 000 soldater; sommeren 1944 var antallet soldater halvert.[22] Øverste leder for Schutzstaffel (SS), Heinrich Himmler, forfremmet i mars 1944 Paul Otto Geibel til SS- og politisjef (SSPF) for Warszawa-distriktet, til erstatning for Franz Kutschera, som ble drept i et attentat.[23]

Motstandsbevegelsen

[rediger | rediger kilde]
Stefan Rowecki (1895-1944) var leder av Armia Krajowa til han ble arrestert i 1943 og internert i Sachsenhausen. Himmler beordret ham henrettet da oppstanden begynte.[24]

Polens motstandsbevegelse regnes som den største under andre verdenskrig. Den ble etablert i september 1939 i Warszawa og omfattet på det meste opp mot 400 000 personer. Den polske hjemmehæren, Armia Krajowa, drev geriljakrigføring, sabotasje og etterretning for de allierte.[25][12][9]

Armia Krajowa ble ansett som del av Polens regulære militære styrker, var lojale mot eksilregjeringen i London, og blir beskrevet som disiplinerte og regulert av instrukser og kommandolinjer.[2][25] Armia Krajowa fikk mye støtte fra britene, ikke minst gjennom den hemmelige enheten SOE.[9]

Kommunister og høyreradikale var ikke involvert i Armia Krajowa. Kommunistenes undergrunnsbevegelse var mye mindre, drev operasjoner for det meste i Lublin-området og samarbeidet med Sovjetunionen i opposisjon til Armia Krajowa.[12][9]

Hjemmehæren så allerede ved årsskiftet 1939/1940 for seg en væpnet oppstand mot okkupasjonsmakten.[25] Krigens gang i resten av Europa gjorde tidspunktet for en oppstand stadig mer usikkert. Konkrete planer omfattet hele landet, og skisserte tilførsel av polske styrker via luften eller sjøen.[17] General Tadeusz Bór-Komorowski overtok som leder for Armia Krajowa i 1943, da Stefan Rowecki ble arrestert. General Antoni Chruściel var stabssjef i Armia Krajowa og i praksis leder for de polske styrkene i Warszawa under oppstanden.[26] I mars-april 1944 fløy britiske og polske flyvere 175 turer med forsyninger fra Italia til Polen.[16]

I juli 1944 hadde Armia Krajowa i Warszawa 860 tropper med 40 000 soldater. I tillegg var det en håndfull mindre, frittstående grupper på 500 til 1 000 i hver. Styrkene var konsentrert til sentrum, Mokotów (sør for sentrum) og Praga (øst for elven).[27] Okkupasjonsmakten stengte institusjoner for høyere utdanning og forskning, noe som førte til at et stort antall godt utdannede unge ikke var sysselsatt. Motstandsbevegelsen lyktes i stor grad med hemmelighold, og den hadde bred folkelig støtte.[28]

Warszawagettoen

[rediger | rediger kilde]

Warszawagettoen ble opprettet 16. oktober 1940. På det meste bodde rundt 400 000 mennesker der, rundt 30 % av Warszawas befolkning. Gettoen utgjorde 3 % av byens areal.[21][12] Det ble fullt opprør i gettoen fra 19. april 1943, da den tyske okkupasjonsmakten sendte inn styrker for å gjennomføre deportasjoner til tilintetgjørelsesleirene.[29][30][31]

Jødene i gettoen hadde blant annet fått våpen fra motstandsbevegelsen. SS-Gruppenführer Jürgen Stroop ledet den tyske nedkjempelsen av opprøret med en styrke på over 3 000 mann. Opprøret i gettoen endte 16. mai. Stroop og hans mannskap satte fyr på kvartal etter kvartal, og de skjøt på alle som beveget seg. Opprøret var godt merkbart i andre deler av byen i form av røyk, flammer, skyting og skrik. Omkring 20 000 av innbyggerne ble drept, og 16 000 overlevende ble sendt til den tyske tilintetgjørelsesleiren Treblinka. En del hundre overlevende fra gettoen deltok i oppstanden året etter.[32][12][33]

Østfronten

[rediger | rediger kilde]
Fanen til 1. hviterussiske front, den store sovjetiske armégruppen som gikk mot Warszawa og senere inntok Berlin.

Krigen på østfronten begynte da tyske styrker invaderte Sovjetunionen i juni 1941, blant annet med oppmarsjområde i det okkuperte Polen.[34] Med Sovjetunionen på alliert side var polakkene i den paradoksale situasjonen at de var forventet å kjempe sammen med fienden som hadde okkupert en stor del av landet to år tidligere.[7]

Etter over to år med krig på østfronten kom sovjetiske styrker i januar 1944 tilbake til den polsk-sovjetiske grensen fra før september 1939.[35] Under den sovjetiske styrkeoppbyggingen i Hviterussland (dagens Belarus) ble Den røde armé forsterket med en polsk kommunistisk hær ledet av Zygmunt Berling. Berlings hær var på rundt 100 000 soldater da den i april 1944 sluttet seg til 1. hviterussiske front, en armégruppe ledet av den polskfødte[36] marskalk Konstantin Rokossovskij. Berlings armé ble særlig rekruttert fra det store antallet polske flyktninger og internerte/deporterte i Sovjetunionen.[37] Wojciech Jaruzelski, senere general og president, var løytnant i Berlings hær.[38]

Sovjetiske myndigheter og polske kommunister skapte i januar 1944 en konkurrerende polsk motstandsstyrke, Armia Ludowa (Folkets hær). Den sovjetiske ledelsen betraktet Armia Krajowa som terrorister, og i Lublin-området ble flere tusen polske motstandsfolk arrestert av det hemmelige sovjetiske politiet NKVD. Mange soldater i Armia Krajowa i Lublin ga fra seg sine våpen til sovjetiske styrker, som ga våpnene videre til Armia Ludowa.[39][9][12]

Sovjetisk innmarsj i Polen

[rediger | rediger kilde]
Elvene Bug og Wisla (Vistula), med gjeldende landegrenser.

Den vestallierte invasjonen i Normandie 6. juni 1944 åpnet en ny front i Europa.[40] Sovjetiske styrker med blant annet 146 infanteridivisjoner og 43 stridsvognbrigader satte 23. juni i gang operasjon Bagration på østfronten,[2] og rykket raskt gjennom Hviterussland.[9][39][9] 1. hviterussiske front nådde Brest-Litovsk og krysset elven Bug. Sovjetiske styrker inntok Lublin 24. juli 1944.[41][42][43][44] Moskva radio og den sovjetkontrollerte Kosciuszko radio oppmuntret i radiosendinger i juli 1944 Warszawas befolkning til å gjøre motstand mot okkupanten.[4]

Den polske eksilregjeringen i London instruerte lokale tjenestemenn og motstandsbevegelsen om å sikre fri passasje for Den røde armé. Lokale tjenestemenn skulle ta kontrollen da den tyske okkupanten trakk vestover, og tyske styrker skulle angripes.[35] Den hemmelig sivile administrasjonen ble kalt Delegatura. Frigjøringen av Polen i regi av eksilregjeringen og Armia Krajowa skulle skje i henhold til planen operasjon Storm (polsk: Burza).[39][9]

I slutten av juli kontrollerte de sovjetiske styrkene flyplasser som var 20 minutter flytid fra Warszawa. De sovjetiske styrkene nådde Wisla 26. juli, og etablerte brohoder på elvens vestre bredd ved Magnuszew, Deblin og Puławy 40 til 60 km sør for Warszawa.[9] Tyske stridsvognstyrker under general Decker stanset sovjetiske stridsvognstyrker under et stort slag 30. juli øst for Warszawa. Sovjetiske styrker ble påført store tap, og trakk seg midlertidig tilbake til Wolomin.[44]

Den sovjetiske overmakten, også i luften, var så stor at det tyske Luftwaffe trakk tilbake flere avdelinger fra Warszawa-området.[9] I juli 1944 ble tyske sivile evakuert i stort antall, tyske institusjoner stengte, og militære enheter kjørte vestover. Warszawas borgere tok den dels panikkartede evakueringen som et tegn på at okkupasjonen snart var over.[4]

Årsaker til opprøret

[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig planla ikke Armia Krajowa å drive væpnet kamp i Warszawa av frykt for gjengjeldelse fra okkupasjonsmakten. De skulle bare angripe tyske styrker som gjorde retrett vestover. General Władysław Anders, leder for 2. polske korps, var mot oppstand. General Władysław Sikorski skal ikke ha ønsket opprør uten klar avtale om konkret bistand fra de allierte. General Kazimierz Sosnkowskis etterfulgte Sikorski som øverstkommanderende. Den britiske regjeringen ba ikke om et opprør.[12][16] Sikorski godkjente i oktober 1940 (i London) en plan om generell oppstand som skulle falle sammen med tilførsel av betydelige styrker fra Storbritannia.[45] Sosnkowski var motstander av oppstand og han trodde ikke at selvstendig polsk krigføring ville sikre Polens uavhengighet; Sosnkowski mente planen lagt frem av general Tadeusz Bór-Komorowski i januar var håpløs og ville at Bór-Komorowski skulle gi opp operasjon Burza (Tempest). Sosnkowski var tilhenger av en hard linje overfor Sovjetunionen.[16]

I 1943 så polske offiserer i London for seg at britisk/amerikansk innmarsj i Ungarn (fra Italia, den britiske lederen Winston Churchill foretrukne plan) som det rette tidspunktet for en oppstand; samtidig var offiserne skeptiske til oppstand dersom sovjetiske styrker inntok Polen. Etter slaget ved Kursk innså eksilregjeringen at polsk territorium trolig ville bli frigjort av sovjetiske styrker. Den amerikanske utenriksministeren Cordell Hull informerte i november 1943, før Teheran-konferansen, president Franklin D. Roosevelt om at en oppstand var planlagt til det øyeblikk sovjetiske styrker gikk inn i Polen.[45]

Politiske motiver

[rediger | rediger kilde]

Innenfor Armia Krajowa var det en tiltagende utålmodighet om å kjempe mot den tyske okkupanten. Bór-Komorowski mente at okkupasjonsmakten ville styrke den militære posisjonen i Warszawa om man ikke handlet sommeren 1944. Okkupasjonsmakten planla å utskrive 100 000 unge polske menn til å anlegge befestninger utenfor byen, noe som ville føre til at Armia Krajowa ville miste mye av sitt mannskap. Dersom tyske styrker trakk seg ut av Warszawa uten kamp ønsket Armia Krajowa å ta kontroll over byen før Den røde armé ankom. Bór-Komorowski ville også komme kommunistene i forkjøpet. Nasjonal stolthet kan ha medvirket til ønsket om å gjøre opprør slik at hovedstaden kunne bli frigjort av polakkene selv.[12][9] Eksilregjeringen antok at de ved å frigjøre hovedstaden ville være i en bedre forhandlingssituasjon med tanken på blant annet Polens grenser etter krigen og landets styreform.[4] Oppstanden var militært rettet mot den tyske okkupanten, men politisk rettet mot Sovjetunionen.[46] Lublin-komiteen, den sovjet-støttede komiteen for nasjonal frigjøring, ble proklamert som Polens legitime regjering i Lublin 22. juli.[2]

Militære vurderinger

[rediger | rediger kilde]

Bór-Komorowski trodde sommeren 1944 at det 3. sovjetiske panserkorps snart ville rykke inne i Warszawa, og ønsket at hovedstaden i stedet skulle frigjøres av nasjonale styrker.[44] De polske lederne antok at de tyske styrkene snart ville oppgi Warszawa.[36] Attentatet og kuppforsøket mot Hitler 20. juli styrket oppfatningen av at tyske styrker var i ferd med å miste kampviljen. Den røde arme tok Chelm 22. juli 1944, den første vesentlige byen vest for Bug.[2] Den røde armé rykket raskt frem, de var ventet i Warszawa innen få dager, og kunne da innsette Lublin-komiteen i hovedstaden.[2]

General Stanisław Tatar møtte 29. juli general Colin Gubbins og andre offiserer i SOE. Tatar fortalte at en oppstand var ventet å begynne snart. Han ba de vest-allierte om støtte i form av blant annet flyslipp, bombing av tyske flyplasser ved Warszawa, overføring av polske jagerflyskvadroner til Polen, og anerkjennelse av Armia Krajow som alliert styrke. Gubbins var positiv.[47]

Planer og beslutning

[rediger | rediger kilde]

Planer tok utgangspunkt i to scenarier: gjennombrudd på vestfronten slik at vestallierte umiddelbart kunne bistå motstandsbevegelsen eller et sammenbrudd i Wehrmacht på østfronten. Eksilregjeringen og den militære øverstkommanderende hadde myndighet til å sette i gang en oppstand. Det var uklart hvordan motstandsbevegelsen skulle forholde seg til sovjetiske styrker når den polske regjeringen ikke hadde diplomatiske relasjoner med Moskva.[17]

Armia Krajowa så først for seg å innlede et opprør når de tyske væpnede styrkene, Wehrmacht, var i ferd med gi opp. Etterhvert ble opprøret knyttet til sovjetisk innmarsj i Polen. Tanken var å begynne en landsomfattende oppstand i øst og fortsette vestover etterhvert som tyske styrker gjorde retrett. Blant annet i de daværende polske byene Vilnius og Lwow forsøkte motstandsbevegelsen å ta kontroll i juli før Den røde armé ankom. Armia Krajowa samarbeidet om å frigjøre disse byene fra tyske styrker, hvorpå de polske soldatene ble avvæpnet og i mange tilfeller arrestert.[2][16]

Beslutningen om opprør ble tatt 21–25. juli og begynte 1. august. Byens befolkningen ble ikke advart og var ikke forberedt.[2][12]

Ledelsen så for seg at opprøret bare skulle vare noen dager inntil de fikk støtte av sovjetiske styrker som de antok snart ville krysse elven. Den polske ledelsen antok at oppstanden i hovedstaden ville være en av mange slike i landets større byer. De antok at væpnet motstand ville fungere som en maktdemonstrasjon som ville beskytte sivilbefolkningen mot gjengjeldelse. Ingen av de tre antakelse slo til.[4] Bór-Komorowski undervurderte trolig de tyske styrkene i byen.[9]

Oppstanden

[rediger | rediger kilde]

Oppstanden (polsk powstanie warszawskie) begynte 1. august 1944 klokken 17:00, med eksplosjoner og skyting. Armia Krajowa mobiliserte da en styrke på 30 000–40 000 hvorav bare én av ti hadde våpen. Omtrent 8 000 kvinner var innrullert før oppstanden, samt omtrent 1700 personer fra andre grupperinger inkludert kommunister. Et mindre antall utlendinger, blant andre ungarske og italienske desertører, sluttet seg til polakkene. Det var i utgangspunktet 15 000 godt utstyrte tyske soldater i byen, og disse ble snart forsterket fra omlandet, til en total styrke på 40 000. Byens befolkning støttet entusiastisk opp om den polske hjemmefrontens opprør, og polske flagg dukket opp overalt. De sivile bidro raskt med bygging av barrikader, holdt utkikk fra hustak, håndterte matforsyning og hjalp de sårede. Overlevende jøder kom frem fra skjulestedene og sluttet seg til oppstanden.[12][2] Stefan Rowecki, tidligere leder av Armia Krajowa internert i Tyskland, ble på Himmlers ordre henrettet 2. august.[48] Tyske styrker fikk overtaket 5. august.[9]

  • Warszawaoppstanden, kampene i august og september
  • En Sd.Kfz. 251, et pansret halvbeltekjøretøy, kapret fra de tyske styrkene
    En Sd.Kfz. 251, et pansret halvbeltekjøretøy, kapret fra de tyske styrkene
  • Barrikade i en av Warszawas gater
    Barrikade i en av Warszawas gater
  • Offiserer i den tyske Kaminski-brigaden under oppstanden
    Offiserer i den tyske Kaminski-brigaden under oppstanden
  • Tysk soldat med flammekaster setter fyr på bygning, tidlig september 1944 Foto: Bundesarchiv, Bild 146-1996-057-10A / Schremmer / CC-BY-SA 3.0
    Tysk soldat med flammekaster setter fyr på bygning, tidlig september 1944
    Foto: Bundesarchiv, Bild 146-1996-057-10A / Schremmer / CC-BY-SA 3.0
  • Tyske soldater tatt til fange av opprørere Foto: Imperial War Museum
    Tyske soldater tatt til fange av opprørere
    Foto: Imperial War Museum
  • Polakker henrettet av tyske styrker, 23. september 1944
    Polakker henrettet av tyske styrker, 23. september 1944
  • Warszawaoppstanden, 1944
    Warszawaoppstanden, 1944
  • Den polske bataljonen Chrobry I, gatekrysset mellom Chłodna and Żelazna, 3. august 1944
    Den polske bataljonen Chrobry I, gatekrysset mellom Chłodna and Żelazna, 3. august 1944

Motstandsbevegelsens situasjon

[rediger | rediger kilde]

Motstandsbevegelsen fikk våpen fra ulike kilder: Noe gjemt av den polske hæren før kapitulasjonen i 1939, våpen etterlatt av sovjetiske styrker i 1941, kjøp eller kapring av våpen fra tyskere og flyslipp fra SOE som hadde en polsk avdeling. Knapphet på ammunisjon var særlig et problem under oppstanden.[12] Ved innledningen til oppstanden hadde Armia Krajowa 1000 rifler, 1700 pistoler, 300 maskinpistoler, rundt 60 maskingeværer, 35 antitanksvåpen og 25 000 håndgranater. I løpet av de første dagene kapret de 6 haubitser, 7 bombekastere, 13 tunge og 57 lette maskingeværer, 370 rifler, 103 pistoler og 27 Panzerfaust fra tyskerne. De polske styrkene var helt underlegne i utrustning, og var ikke i stand til å erobre sentrale posisjoner som broer, flyplasser og militære stillinger.[2]

Skisse over kloakksystemet som motstandsbevegelsen brukte til å bevege seg mellom bydeler.

Tyske styrker og ledelse

[rediger | rediger kilde]

De tyske styrkene hadde ikke gjort spesielle forberedelser, men oppstanden kom ikke overraskende fordi aktiviteten i byen ble lagt merke til. Paul Otto Geibel, SS- og politisjef (SSPF) i Warszawa, satte 5000 SS- og politimenn i full beredskap klokken 16:00 tirsdag 1. august. Wehrmachts 9. arme som sto ved elven rett øst for sentrum og ble ikke trukket direkte inn i kampene, og politistyrker fra andre områder ble sendt til Warszawa. Hitler instruerte om kvelden 1. august Himmler at byen skulle ødelegges.[2] SS-offiseren Erich von dem Bach-Zelewski overtok kommandoen over alle de tyske styrkene for å bekjempe oppstanden.[9] Bach-Zelewski hadde erfaring fra anti-partisan virksomhet i Hviterussland der han var kjent for umåtelig brutalitet.[23][2][49]

Oskar Dirlewanger og hans 36. Waffen-grenaderdivisjon av SS ankom Warszawa 4. august for bistå. Dirlewanger hadde i likhet med Bach-Zelewski erfaring fra Hviterussland. HSSPF for Warthegau, SS-Gruppenführer Heinz Reinefarth, var operativ leder.[2][49] Reinefarths styrke besto av SS, politi fra Poznan og mannskap med erfaring fra utryddelsesleiren Kulmhof.[23] General i Wehrmacht Günther Rohr ledet en kampformasjon som inkluderte Kaminski-brigaden ledet av den sovjetisk nazikollaboratøren Bronislav Kaminski (1899–1944).[2][50] Kaminski-brigaden var kjent for svak disiplin, fyll og uvanlig brutalitet. Både Wehrmachts ledelse og SS hadde lenge før oppstanden begynte å anse sivilbefolkningen som potensielle partisaner eller som partisanenes medhjelpere.[23] Bataljoner fra SS-panserdivisjonene Totenkopf og Wiking medvirket i bekjempelsen av oppstanden.[51][52]

General Rainer Stahel kom til Warszawa 31. juli og fikk spesielt ansvar for jernbaneknutepunkter i tilfelle oppstand.[53] Stahel var Wehrmachts kommandant i Vilnius da motstandsbevegelsen der gjorde opprør 7. juli straks før sovjetiske styrker angrep. Stahel fikk med seg 3000 av 17 000 soldater ut av Vilnius, de øvrige ble drept eller tatt til fange av sovjetiske styrker som tok kontroll 15. juli.[54]

Kamper og massakrer

[rediger | rediger kilde]
Stridsvognen Kubuś laget av Armia Krajowa.

Armia Krajowa kjempet stort sett i kompanier på 50 til 100 soldater. På oppstandens første dag tok de kontroll over Gamlebyen og en god del av sentrum. I begynnelsen angrep de mange tyske stillinger, men vant få av dem, blant annet fordi de var uerfarne og hadde lette våpen. Polakkene angrep i dagslys en ettermiddag om sommeren og mistet mye mannskap. De polske styrkene var ikke i stand til å anlegge brohoder ved Wisła slik at den sovjetiske armeen lettere kunne krysse elven. Luftwaffe angrep byen 4. august, for første gang siden 1939, og slapp store mengder bomber på Gamlebyen (mer enn noen annen by under andre verdenskrig). Tyske styrker tok kontroll, område for område. De polske styrkene forsøkte uten hell å bryte ut av Gamlebyen, omtrent 1500 unnslapp via kloakken. Da tyske styrker oppdaget den polske aktivitetene i rør og tunneler kastet de granater og gassbomber ned i gangene.[12][6]

Tyske soldater på Teaterplassen tidlig september 1944.
Foto: Bundesarchiv, 146-2005-0034 / Seidel

Sammenraste bygninger var gunstige tilholdssted for gerilja, stridsvogner var sårbare og til liten nytte. Omkring 270 tyske stridsvogner ble ødelagt, blant annet med molotovcocktailer.[12]

General Bór ba 14. august motstandsgrupper i Warszawas omland om å bistå. Sovjetiske styrker hindret disse å nå frem til Warszawa. Da oppstanden begynte var sovjetiske styrker omtrent 15 km fra byen. Utover i august kunne de sovjetiske styrkene betrakte oppstanden fra østsiden av Wisła, og mot slutten av opprøret kunne byens innbyggere se Den røde armé stå passivt på andre siden av elven. Det er uklart hvorfor de sovjetiske styrkene ikke bisto opprørerne på vestsiden. General Bór-Komorowski forsøkte uten hell å komme i forbindelse med de sovjetiske styrkene øst for byen.[12]

SS-sjef Heinrich Himmler ga 1. august Paul Otto Geibel, SS- og politisjef i byen, ordre om drepe titusenvis; Ludwig Hahn, sjef for SD og Sipo, fikk samtidig tilsvarende ordre om å bruke brutale metoder ved å brenne alle hus og drepe alle polakker. Dirlewanger fikk 3. august Himmlers fullmakt til å bruke uhemmet vold.[55] Himmlers overordnete ordre til Bach-Zelewski og Reinefarth om å slå ned oppstanden ble gitt i tre punkter:[2][48][55]

  1. Arresterte opprørere skal drepes selv om de kjemper i samsvar med Haag-konvensjonen.
  2. Ikke-stridende del av befolkningen (inkludert kvinner og barn) skal drepes.
  3. Byen skal jevnes med jorden.

Ordren om å jevne byen med jorden kom fra Hitler, mens Himmler tilføyde punktet om å drepe sivile. Det var svært uvanlig at nazistene ga direkte ordre om å drepe alle sivile i et område (unntaket var den jødiske befolkningen). Wehrmacht-generalene Heinz Guderian (sjef for generalstaben), Georg-Hans Reinhardt (sjef for Armégruppe sentrum fra august) og Nikolaus von Vormann (sjef for 9. arme) bifalt ordren.[2]

Radiosending
Radiosending fra Armia Krajowa på engelsk, under oppstanden i 1944
Problemer med å lytte til denne filen? Se Hjelp:Multimedia.

Feltmarskalk Walter Model ville ikke at Wehrmacht skulle medvirke til slikt og overlot det til SS. Armia Krajowa behandlet vanlige tyske soldater som krigsfanger, mens SS-menn ble henrettet på stedet. Tyske styrker brukte til dels kvinner og barn som levende skjold for sine stridsvogner da de angrep Armia Krajowas stillinger. Tyske fly bombet sykehus som var tydelig merket.[12][23]

Bygninger ble ødelagt for å gjøre dem ubrukelige for motstandsfolk og innbyggere. SS drev summarisk henrettelse av sivile, og dette fokus på å drepe polakker hemmet den tyske militære offensiven. Den tyske brutaliteten førte til store flyktningestrømmer mellom ulike deler av byen, men sivilbefolkningen forlot ikke byen, og sluttet i stor grad opp om Armia Krajowa på grunn av tyskernes brutalitet. I varmen i august ble det vannmangel, og etterhvert matmangel. Mens allierte styrker nærmet seg fra øst og vest, brukte Tyskland store militære ressurser på å utslette Warszawa.[12][23] Polske fanger ble tvunget til å samle og brenne likene som lå overalt i gatene.[23] På en idrettsplass laget Dirlewanger-brigaden store groper delvis dekket av stålbjelker. Polakker ble tvunget til å legge seg på bjelkene for å bli henrettet; når likhaugen var passelig store ble den påtent med bensin og de brennende likene ble dyttet ned i gropen.[55]

Etter massakren i Wola og raseringen av Gamlebyen fortsatte kampene i september i andre deler av byen holdt av opprørerne. Brutaliteten de foregående ukene styrket polakkenes motstandsvilje, og tyskerne så etter mulighet til å avslutte kampene. Bach-Zelewski fikk 7. september ordre fra Hitler om å behandle Armia Krajowa som regulære styrker. Motstandsfolkene i Czerniakow ga opp 23. september; tyske styrker inntok Mokotow 26. september etter et stort angrep og Zoliborz ble tatt 29. september. Bach-Zelewski la en plan for tømming av byen 30. september før det var inngått kapitulasjonsavtale med motstandsbevegelsen. Kapitulasjonsavtalen ble signert 2. oktober og tømming av byen begynte 3. oktober. På dette tidspunkt var en god del av byen intakt mens noen områder var lagt helt i ruiner. Omkring 600 000 sivile hadde overlevd, og disse ble sendt til transittleir i Pruszkow; av disse ble 60 000 sendt til konsentrasjonsleirer (inkludert Auschwitz) og 90 000 til tvangsarbeid i Tyskland.[2][26]

Situasjonen for innbyggerne

[rediger | rediger kilde]

Mens kampene pågikk ga polakkene ut aviser, behandlet pasienter i improviserte klinikker, det ble avholdt gudstjenester og guttunger opprettholdt en brevdistribusjon i kloakken.[12] Nær slutten av oppstanden, gjorde mangelen på mat og medisiner, samt overbefolkning og tyske luft- og artilleriangrep situasjonen for sivile mer og mer desperat. De sivile innbyggerne gledet seg over at oppstanden begynte. Etterhvert som det trakk ut og hjelpen uteble ble stemningen nedtrykket samtidig som innbyggerne fortsatte å støtte oppstanden praktisk og samarbeidet med mostandsbevegelsen. Det var en tiltagende bitterhet over mangel på bistand fra de allierte. Det kom etterhvert mer kritikk av oppstanden og Armia Krajowa, særlig når det gjaldt tidspunktet og det fremmet synspunkt som at oppstanden var en dumhet uten mulihet til å lykkes.[56]

Massakren i Wola

[rediger | rediger kilde]
General Rainer Stahel (1892–1955), døde i sovjetisk krigsfangenskap.

I løpet av få dager, fra og med 5. august, drepte de tyske styrkene omkring 40 000, hovedsakelig sivile, i bydelen Wola vest for sentrum. Dette var en av de største massakrene under andre verdenskrig, på størrelse med Babij jar og Aktion Erntefest. Dirlewangers brigade drepte 5. august rundt 12 500.[2] Sivile ble drept uansett alder og kjønn, og likene lå overalt i gater og bygninger. Ifølge polske kilder ble 38 000 til 50 000 drept i den vestlige bydelene, frem til 10. august.[23]

Reinefarth angrep 5. august Wola med mannskap fra SS, politi og Wehrmacht, inkludert Oskar Dirlewangers brigade. Dirlewanger hadde som mål å komme general Rainer Stahel, som var omringet i sitt hovedkvarter i Brühl-palasset, til unnsetning. Dirlewanger sendte sivile, inkludert kvinner og barn, foran seg til å rydde barrikadene i Wolska-gaten.[2]

Etterhvert som Dirlewangers folk rykket frem ødela de alle bygninger de passerte med bensin eller granater. De drepte alle sivile de kom over: For eksempel, i et barnehjem ble 350 barn drept, fra Wolski-sykehuset ble 2000 hentet ut og henrettet, hvorpå sykehuset ble brent, og de tok med seg kvinnelige sykepleiere som ble hengt nakne etter voldtekt. Tvangsarbeidere ble 8. august sendt til Ursus-fabrikken for å brenne likene av 5000 sivile, massakrert der tre dager tidligere. Drepingen ble 6. august forsinket av mangel på ammunisjon.[2]

Gamlebyen

[rediger | rediger kilde]

Etter massakren i bydelen Wola (5–8. august) rettet Bach-Zelewski angrepet mot Gamlebyen, med sikte på å opprette forbindelse med den 9. tyske armé via Kierbedź-broen samt Citadell-jernbanebroen (polsk: Most przy Cytadeli). Disse to broene var intakte og nær Gamlebyen. Formiddag 13. august angrep 39 000 tyske soldater, støttet av 26 stridsvogner, artilleri og fly Gamlebyen.[2][23]

I løpet av få dager var en tredjedel av Gamlebyen lagt i ruiner. Flere tusen sivile ble drept. Bach-Zelewski hadde offisielt stanset de utstrakte massakrer på kvinner og barn fordi det skapte et kaos som hindret militær fremgang. Massedrapene og plyndringen tok tid som burde brukes til å angripe motstandsbevegelsen som skulle nedkjempes før sovjetiske styrker krysset elven.[2][23]

Motstandsbevegelsens 5000 soldater kontrollerte 17. august litt over 1000x1000 meter. Opprørerne slo tilbake flere angrep hver dag, men måtte gi opp mer og mer av ruinene. Motstandsbevegelsen i Gamlebyen hadde 1. september brukt opp sin ammunisjon og Gamlebyen ble evakuert gjennom kloakken. Tyske styrker inntok Gamlebyen 2. september og massakrerte et stort antall sårede, syke, funksjonshemmede og gamle. Omkring 30 000 sivile ble drept i Gamlebyen og rundt 5000 motstandsfolk. Omkring 35 000 ble internert i konsentrasjonsleirer eller sendt til Tyskland på tvangsarbeid.[2][23]

Kapitulasjon

[rediger | rediger kilde]
Opprører kommer opp fra kloakken og går i fangenskap, 27. september 1944.
Foto: Bundesarchiv, Bild 146-1994-054-30 / August Ahrens / CC-BY-SA 3.0

Bach-Zelewski foreslo for Himmler å behandle motstandsfolkene som regulære krigsfanger og å sende ikke-stridende sivile til tvangsarbeid.[23]

Den tyske hæren gikk 2. oktober med på å behandle soldater i Armia Krajowa som krigsfanger i henhold til Geneve-konvensjonen, og de polske styrkene kapitulerte. På denne tiden hadde polakkene kontroll over noen mindre områder i sentrum av byen. Noen polske styrker overga seg 30. september, og deretter var rundt en fjerdedel av de polske styrkene aktive og kontrollerte knapt 7 km2 i sentrum. General Bor ga 2. oktober ordre til Armia Krajowa om å overgi seg. Siste skudd ble løsnet klokken 19:00 lokal tid 2. oktober, og natt til 3. oktober ble kapitulasjonsavtalen undertegnet.[12][57][8][4][58]

Døde og internerte

[rediger | rediger kilde]

15 400 polakker ble tatt som krigsfanger og marsjert ut av byen. Armia Krajowa hadde mistet rundt 22 000, noen tusen var savnet og opp mot 200 000 sivile var døde. De sivile døde ved massehenrettelser, bombing og branner.[12][57][8][4][58] Oppstanden var en katastrofe for byen og for Polen[59] og bortsett fra Leningrad var det knapt noen storby som led slike tap som Warszawa.[6] Mange av dem som mistet livet var personer som trolig ville ha spilt en viktig rolle i landets gjenopprettelse,[60] skjønt en stor del av den polske intelligentsiaen var allerede blitt drept under den sovjetiske og tyske invasjonen i 1939.

Bach-Zelewski anslo de tyske tapene til 20 000; general Bor anslo at 10 000 tyske soldater var drept, 9 000 såret og 7 000 savnet. I henhold til kapitulasjonsavtalen måtte alle sivile forlate byen.[12][57][8][4] De sivile ble internert. I strid med kapitulasjonsavtalen ble 90 000–100 000 polske sendt på tvangsarbeid i Tyskland og 10 000 ble sendt til de tyske konsentrasjonsleirene Auschwitz, Mauthausen og Ravensbrück.[4][2]

Alliert bistand og Sovjetunionens rolle

[rediger | rediger kilde]
Motstandsfolk i fangenskap 5. oktober 1944.

Armia Krajowa var den største motstandsbevegelsen i Europa og et betydelig hinder i Stalins planer for etterkrigstidens Polen. I mai 1943 etablerte Stalin en polsk kommunistisk hær med Zygmunt Berling som kommandant og Berling ble samtidig general i Den røde arme. Stalin etablerte også en kommunistisk undergrunnsbevegelse som alternativ til Armia Krajowa. Inne i Warszawa var det noen hundre kommunister.[61][12][9]

Da oppstanden begynte hadde Berlings hær 90 000 soldater som sto rett øst for Warszawa. I frigjorte Lublin ble en kommunistisk marionettregjering, Den nasjonale frigjøringskomite også kalt Lublin-komiteen, opprettet som alternativ til eksilregjeringen i London. Det polske kommunistpartiet i Moskva benektet den første uken at det pågikk et opprør og beskyldte Armia Krajowa for å være nazikollaboratører. Stalin omtalte lederne for Armia Krajowa som en håndfull maktkåte kriminelle, og kalte oppstanden et kriminelt eventyr.[61][12][9] Lublin-komiteen støttet av Stalin ble senere anerkjent som landets regjering.[9]

Den sovjetiske generalen Rokossovskij skrev i sine memoarer om hva han så 2. august:[62]

Fra et utkikkspunkt som var blitt satt opp på en høy fabrikkpipe kunne vi se Warszawa. Byen var dekket av røykskyer. Her og der var det hus som brant. Bomber og granater eksploderte. Alt tydet på at striden var i gang.[62]

Konstantin Rokossovskij, sovjetisk general

Britiske og amerikanske initiativ

[rediger | rediger kilde]

Den britiske statsministeren Churchill informerte den sovjetiske diktatoren Stalin 2. august om at britene ønsket å hjelpe opprørerne; Stalin svarte at han ikke trodde noe på meldinger om oppstand. Natten 8–9. august 1944 slapp vest-allierte fly for første gang beholdere med våpen og ammunisjon. De britiske flyene tok av fra baser i Italia. Det britiske flyvåpenet sendte 79 flytokt 13–16. august med store tap. President Roosevelt og hans generalstab hadde lite lyst til å medvirke i stor forsyningsoperasjon innenfor en krigssone som var sovjetisk ansvarsområde. Roosevelt mente han hadde etablert et konstruktivt og godt samarbeid med Moskva (blant annet med tanke på å angripe Japan fra sovjetiske baser i Sibir), og ville ikke sette dette på spill ved å konfrontere Stalin om Warszawa. President Władysław Raczkiewicz, og andre polske ledere appellerte til USA om hjelp. USA gjorde ikke noe for å støtte oppstanden før midten av august.[9][44][59]

Churchill var opptatt av å støtte motstandsbevegelsens oppstand. Stalin hevdet at han ikke var i stand til å gi noen form for bistand til opprørerne i Warszawa. Han var oppbragt over Stalins likegyldighet overfor Warszawa, men delte ikke eksil-polakkenes syn at Stalin holdt tilbake sine styrker for å la tyske styrker utslette kommunistenes rivaler i Armia Krajowa.[61][9][12] Den amerikanske regjeringen ble kritisert for å være forsiktig overfor Stalin.[59]

De store amerikanske bombeflyene var best egnet til et oppdrag med å levere forsyninger til motstandsbevegelsen inne i Warszawa, men det forutsatte bruk av sovjetiske flybaser for å fylle drivstoff før retur til Storbritannia.[9][44][59] Churchill foreslo for Roosevelt å stanse hjelpesendinger til Sovjetunionen om Stalin ikke lot vestallierte fly bruke sovjetiske flybaser.[61] Churchill la stadig press på Roosevelt for å sette igang forsyninger med amerikanske fly.[9]

USAs ambassadør til Sovjetunionen, W. Averell Harriman, forsøkte på oppdrag fra Roosevelt å få sovjetisk tillatelse til å bruke sovjetiske flybaser i forbindelse med flyslipp over Warszawa. Stalin svarte Harriman og Churchill 15. august at de ikke ønsket å støtte det «tankeløse eventyret» som pågikk i Warszawa, men sovjetiske myndigheter hadde ikke noe i mot britisk og amerikansk støtte. Harriman meldte straks til Roosevelt at det ikke var tekniske eller operative problemer som hindret Sovjetunionen å bistå, men hensynsløs politisk kalkulasjon («...refusal is based not on operational difficulties or denial that the resistance exists but on ruthless political considerations»).[9][59] USAs ambassadør W. Averell Harriman mente det ikke var tekniske eller operative problemer som hindret Sovjetunionen å bistå, men hensynsløs politisk kalkulasjon.[9][12]

Det var særlig utenriksminister Cordell Hull som overfor Roosevelt argumenterte for at USA og Storbritannia ikke kunne svikte polakkene. Saken var offentlig kjent i USA og det var uro blant Roosevelts rådgivere for at manglende støtte til polakkene kunne bli en valgkampsak samme høst. USAs utenriksdepartement konkluderte i september med at Stalin ikke ville støtte oppstanden av politisk motiver: for å undergrave Stanisław Mikołajczyk posisjon og sikre at den sovjetisk-støttede Lublin-komiteen skulle få mest mulig kontroll over Polen.[9][59]

Churchill vurderte i slutten av august å sende amerikanske fly med forsyninger, og lande på sovjetiske flyplasser uten Stalins klarsignal. Roosevelt mente dette var politisk for risikabelt. USA og Storbritannia anerkjente 29. august Armia Krajowa som en av de alliertes regulære styrker og dermed beskyttet under krigens folkerett.[9]

Britiske myndigheter konkluderte tidlig i september at det amerikanske flyvåpenet var best egnet til å gjennomføre en omfattende forsyningsoperasjon med langtrekkende fly.[9] Det amerikanske flyvåpenet så for seg en operasjon med 70 bombefly og 100 kampfly der 50 bombefly skulle slippe forsyninger over Warszawa mens øvrige tunge bombefly skulle rette angrep mot tyske flybaser ved Warszawa.[9][59] Stalin avslo opprinnelig britiske og amerikanske forespørsler om mellomlanding i sovjetiske område for å fylle drivstoff. Stalin ga tillatelse 13. september om tilførsel av noen ubetydelige forsyninger med sovjetiske fly. Noen få allierte fly med polsk mannskap nådde frem med forsyninger.[9][12] I slutten av september meldte Harriman fornøyd til Roosevelt at Stalin for første gang snakket pent om opprørerne.[59]

Sovjetisk aktivitet

[rediger | rediger kilde]

Sovjetiske styrker sikret 4. august to brohoder på vestsiden av elven og stanset fremrykkingen der.[2] General Rokossovskij ba i siste del av august om å gjennoppta offensiven mot Warszawa.[7]

Tidlig i september ble sovjetiske myndigheter bekymret for at situasjonen var dårlige for Sovjetunionens renommé.[59] Sovjetiske styrker inntok 10. september forstaden Praga på østsiden av elven og tyske infanteristyrker trakk seg tilbake. Polsk-sovjetiske styrker nådde 13. september broene over Wisla; tyske styrker sprengte alle broer unntatt den nordligste som panserstyrkene brukte til å trekke seg tilbake over. Sovjetiske fly begynte 13. september slipp av forsyninger over Warszawa og flyplassene begynte samtidig med sovjetisk angrep på byen. Den 16. september 1944 nådde Den røde armé et punkt innen fem hundre meters avstand fra byen, på den andre siden av elven Wisła. Til sammen slapp sovjetiske fly vel 50 tonn og mye ble ødelagt fordi slippene var uten fallskjerm. General Bór-Komorowski meldte at de sovjetiske matforsyningene kom i tide fordi det praktisk talt ikke var mat igjen.[9] Fra 14. september til slutten av september fløy sovjetiske fly 2243 turer over Warszawa og slapp 156 bombekastere, 505 panservernvåpen, 2667 automatvåpen, 3 millioner patroner, 42 000 håndgranater og 500 kg legemidler. En del av flyslippene havnet i tyske hender.[59]

Amerikansk flyoperasjon

[rediger | rediger kilde]

Stalin ga 13. september tillatelse til at amerikanske fly kunne bruk sovjetiske flybaser. Den amerikanske forsyningsoperasjonen, kalt Frantic 7, kom praktisk i gang 18. september da 110 fly av typen B-17 støttet av tre grupper P-51 tok av fra britiske flyplasser. Flyverne så flammene i Warszawa på 60 kilometers avstand. Av 1284 containere sluppet med fallskjerm havnet knapt 300 hos polakkene. 105 B-17 landet på sovjetiske flyplasser. Den amerikanske ledelsen var ikke fornøyd fordi bare en fjerdedel av forsyningene kom frem og kostnaden var tap av og skader på fly. General George Marshall ønsket ikke gjennomføre flere flyvninger.[9][63]

Byens ødeleggelse

[rediger | rediger kilde]
Kart fra 1949 over ødeleggelsene, rødt er ødelagte områder, blått ble ikke ødelagt. Praga på høyre bredd, sentrum på venstre.

Etter at de av Warszawas befolkning som hadde overlevd oppstanden var blitt fordrevet, begynte tyske styrker på Hitlers ordre å ødelegge det som var igjen av byen. Egne tyske avdelinger ødela kulturminner, fabrikker, andre bygninger, infrastruktur og boliger.[4][18] Himmler hadde 12. oktober gitt Geibel i oppdrag å lede ødeleggelse av det som var igjen av byen med klar beskjed om at ødeleggelse var i henhold til Hitlers klare ønske.[23]

Spesielle grupper av ingeniørsoldater ble sendt gjennom hele byen for å brenne og rive ned det som var igjen, bygning for bygning. Det ble lagt spesiell vekt på historiske monumenter, polske nasjonalarkiver og severdigheter – ingenting skulle være igjen av det som en gang var en by. Av 957 verneverdige bygninger ble 782 helt ødelagt og 141 delvis ødelagt, kun 35 var intakte etter raseringen.[2][5] Materielle ødeleggelser omfattet 25 kirker (deriblant Allehelgenskirken), 14 bibliotek (blant annet Nasjonalbiblioteket), 81 grunnskoler, 64 høyskoler, Universitetet i Warszawa og Det tekniske universitet i Warszawa. Vannforsyning, strøm, telefonsystem og jernbane var ødelagt; kulturinstitusjoner som museer, teatre og bibliotek ble ødelagt; spesielle ryddenheter (Räumungsstab) tok med seg blant annet malerier, skulpturer, altertavler og historiske våpen. Noen soldater forlot byen tungt lastet med stjålne gjenstander. Enkelte Wehrmacht-offiserer klaget over ødeleggelser som ikke hadde militær hensikt.[2][23]

Tyske styrker rakk ikke å fullføre ødeleggelsene fordi de sovjetiske styrkene gjenopptok fremrykkingen.[2][5] Frem til januar 1945 var nær 90 % av bygningene ødelagt:[64] 25 % som følge av selve oppstanden, 35 % som følge av systematiske tyske aksjoner etter oppstanden, og resten som følge av den tidligere gettooppstanden i 1943 (15 %) og invasjonen av Polen i 1939 (10 %).[17] På vestsiden av elven ble 92 % av byen ødelagt, mens 56 % av østsiden (Praga) ble ødelagt.[4]

Ødeleggelsene omfattet 74 millioner m3 bygningsvolum av totalt 105 millioner m3.[2][23] Nesten én million mennesker mistet alt de eide. Det nøyaktige omfanget av ødeleggelsene av privat og offentlig eiendom, så vel som kunst samt kultur- og vitenskapsmonumenter er ukjent. En egen historisk kommisjon har anslått ødeleggelsene til 54,6 milliarder amerikanske dollar (2004-kurs), dette tallet tar kun hensyn til skadene på offentlig og ikke privat eiendom.

  • Warszawaoppstanden, ødeleggelsen
  • Brühl-palasset (oppført 1642) ble brukt av Wehrmacht; helt ødelagt i desember 1944
    Brühl-palasset (oppført 1642) ble brukt av Wehrmacht; helt ødelagt i desember 1944
  • Brühl-palasset etter systematisk ødeleggelse i 1944
    Brühl-palasset etter systematisk ødeleggelse i 1944
  • Warszawa etter andre verdenskrigs slutt
    Warszawa etter andre verdenskrigs slutt
  • Den ødelagte Prudentialskyskraperen
    Den ødelagte Prudentialskyskraperen
  • Gamlebyen i Warszawa, markedsplassen, i 1945
    Gamlebyen i Warszawa, markedsplassen, i 1945
  • Ødelagte leiegårder mellom ul. Smolna og al. 3 Maja i Warszawa
    Ødelagte leiegårder mellom ul. Smolna og al. 3 Maja i Warszawa

Vurderinger i ettertid av de alliertes rolle

[rediger | rediger kilde]

Det er uklart i hvilken grad og hvor raskt de sovjetiske styrkene øst for Wisla faktisk kunne ha kommet motstandsbevegelsen til unnsetning om Stalin hadde gitt tillatelse.[36][46] I ettertid fremholdes at mangel på ytre støtte (blant annet fra Den røde armé), og noen andre faktorer, førte til at oppstanden mislyktes og operasjon Burza i sitt hovedmål: å frigjøre deler av de polske territoriene, slik at man kunne opprette en regjering lojal mot den polske eksilregjeringen i London, istedenfor en sovjetisk marionettstat. Blant en del historikere antas det sovjeterne stanset offensiven i Polen for å la tyskerne knuse oppstanden.[65] I ettertid har det samtidig vært pekt på at sovjetiske styrker hadde utfordringer ved Wisla: Blant annet feilet forsøk i september på å sende polske enheter i Den røde armeen over elven, og senere forsøk på å ferge stridsvogner over ble stanset av tyske bombing. Den amerikanske historikeren Arthur Schlesinger jr. fremhever at Stalin samtidig hindret alliert flyslipp, og hadde klar politisk gevinst av at Armia Krajowa ble utslettet.[14]

Arthur Schlesinger jr. (foto 1951), historieprofessor ved Harvard, senere nær rådgiver for John F. Kennedy.

Oppstanden og den sovjetiske passiviteten har i ettertid fått mye oppmerksomhet fra historikerne, samtidig var situasjonen i Warszawa bare et punkt av mange på Stalins omfattende dagsorden: sovjetiske styrker inntok Bucurest i august, 5. september gikk Sovjetunionen til krig mot Bulgaria og i slutten av august gjorde slovakene opprør med håp om sovjetisk bistand.[59] En hypotese er at Stalin hadde all oppmerksomhet rettet mot utviklingen på Balkan.[7]

Siden den avdekket sovjetisk adferd på sitt verste – i bunn og grunn var den et sent eksempel på et de facto samarbeid mellom nazister og sovjetere – prøvde kommunistregimet etter krigen lenge å legge lokk på historien.

Historikeren Norman Davies i Europa i krig, s. 330–331

Den polske/sovjetiske offiseren Konstantin Rokossovskij hevdet i sine memorarer at de sovjetiske styrkene var for utslitte og dårlig utrustet til å fortsette offensiven i august 1944. General Georgij Zjukov kritiserte i sine memorarer general Bór-Komorowski for ikke å ha kontaktet sovjetiske styrker før oppstanden ble igangsatt.[7]

Den amerikanske historikeren Richard Lukas konkluderte med at den allierte bistanden kom for sent, og var for liten til å ha noen betydning for kampene. Lukas fremholdt at sovjetiske styrker kunne ha bidratt med forsyninger tidligere, ha bombet tyske stillinger, tillat amerikanske fly tidligere, og satt seg i forbindelse med opprørerne på den andre siden av elven.[9]

Den amerikanske historikeren Timothy Snyder skrev at fra Stalins perspektiv ga det mening å oppmuntre til oppstand, for deretter å unnlate å bistå. Sovjetisk propaganda oppmuntret til motstand. Snyder tror ikke at Stalin stanset den militære fremrykkingen med vilje, men forsinkelsen ved Wisla passet Stalins politiske mål godt. Utslettelse av Armia Krajowa ville fjerne mye av den polske intelligentsiaen, fordi disse overlappet.[6]

Den britiske historikeren Anthony Beevor skrev at Stalin åpenbart ønsket at oppstanden skulle mislykkes, og at Stalin så seg tjent med at tyskerne drepte flest mulig potensielle polske ledere.[66]

Historikeren Norman Davies har karakterisert den sovjetiske passiviteten som «et de facto samarbeid mellom nazister og sovjetere» og opprørerne ventet forgjeves på hjelp. Norman Davies fremholder at beslutningen om å sette igang oppstanden bør vurderes utifra den informasjonen lederne hadde, blant annet at sovjetiske styrker snart ville krysse elven og støtte oppstanden. Ifølge Davies var opprørerne klar over risikoen for sivilbefolkningen og de polske ledelsen mente samtidig at det verste scenariet var en langtrukket kamp mellom tyske og sovjetiske styrker med en front gjennom byen.[67] Davies anklager i boken Rising '44 de allierte for å svikte på alle måter og bare Storbritannia under Churchill gjorde et hederlig forsøk på bistand til opprørerne. Davies fremholdt at unnfallenhet overfor Stalin var en vesentlig årsak til svikten.[68][69]

Den polske historikeren Włodzimierz Borodziej (1956–2021) omtalte oppstandene i Lwow, Vilnius og Lublin (forløpere for oppstanden i Warszawa) som militært vellykkede, men uten politisk effekt.[70] Borodziej publiserte i 2001 en detaljert beskrivelse av opprøret inkludert hvordan befolkningen fikk falske forhåpninger om at opprøret hadde utsikter til å lykkes. Borodziejs nøkterne fremstillinger tenderer på noen punkter mot kommunistregimets perspektiv som har mistet legitimitet etter regimeskiftet.[7]

Historieprofessor Janusz K. Zawodny konkluderte i 1978 med at sovjetiske styrker øst for elven kunne ha fortsatt fremrykningen andre uke i august 1944, men at Stalin med vilje utsatte innmarsjen i Warszawa av politiske, ikke militære, hensyn. Zygmunt Berlings polske soldater i sovjetisk tjeneste forsøkte tidlig i september på eget initiativ å krysse elven, men uten støtte av øvrige sovjetiske styrker var det fåfengt.[71][72]

Den polske journalisten Piotr Zychowicz (født 1980) skapte i 2013 oppstyr med boken Obled 44 ("galskap 44") der han kalte oppstanden et gigantisk, nytteløst offer. Zychowicz kritiserte hjemmestyrkenes ledelse for dårlige vurderinger og ga dem skylden for tusenvis av døde. Historikeren Jacek Mlynarczyk ved Nikolaus Kopernikus-universitetet mener oppstanden ikke kan bedømmes i tilbakeblikk fordi opprørerne hadde mye mindre informasjon enn ettertiden.[73] Historikeren Władysław Bartoszewski deltok i opprøret og fremholdt at med ettertidens kunnskap om de allierte er det klart at oppstanden var dømt til å mislykkes.[74][7]

Etterspill

[rediger | rediger kilde]
Bronislav Kaminski (1899-1944), leder for Kaminski-brigaden, ble henrettet av SS under oppstanden og brigaden oppløst.

Sovjetiske styrker inntok vestsiden av Warszawa 17. januar 1945 og rykket raskt frem fra Wisla mot Oder.[36] Da var det 162 000 innbyggere igjen i byen (mot 1,3 millioner før krigen), av disse omkring 20 000 på vestsiden som praktisk talt var tømt for mennesker etter oppstanden. I 1946 var folketallet 460 000 i Warszawa.[75][5] I 1990 var folketallet omlag 1,6 millioner.[76] Motstandskjempere som var i krigsfangenskap i Tyskland ble frigjort av de vest-allierte og de fleste offiserene fra Armia Krajowa gikk i eksil hovedsakelig i Storbritannia.[7]

Hitler tildelte Bach-Zelewski og Dirlewanger jernkorsets ridderkors 30. september 1944 (før polsk kapitulasjon) for innsatsen under oppstanden.[23][77] Dirlewanger og hans brigade ble sendt til Republikken Slovakia for å bidra til å slå ned opprøret som pågikk der.[78] Ludwig Hahn ble tildelt jernkorset av 1.klasse og Reinefarth fikk jernkorset med eikeløv. Hitler tildelte alle tyske styrker i Warszawa en spesiell utmerkelse. Reinefarth uttalte til Ostdeutscher Beobachter at fienden var overvunnet og fienden fikk et tap på en kvart million personer.[23][2]

Dwight D. Eisenhower, alliert øverstkommanderende, besøkte den nylig frigjorte byen og uttalte at han aldri hadde sett ødeleggelse med slik bestialitet.[23][2] I ettertid ble de tyske overgrepene i Warszawa en av mange begått av tyske styrker under andre verdenskrig.[59]

Janusz Piekałkiewicz (1925-1988) gikk 17 år gammel inn i den polske undergrunnsbevegelsen og deltok i oppstanden. Hans onkel Jan Piekałkiewicz var politisk leder av den polske undergrunnen til han ble drept av nazistene i 1943. Piekałkiewicz ga ut flere bøker om andre verdenskrig blant annet et verk i mange bind Den andre verdenskrig på norsk på Peter Asschenfeldts forlag.[44][79]

Politikk

[rediger | rediger kilde]
Fra skueprosessen i Moskva, 1945.

Manglende sovjetisk støtte under oppstanden økte polakkenes bitterhet overfor Sovjetunionen.[36] Konstantin Rokossovskij, som ledet de sovjetiske styrkene, ble forsvarsminister i Polen i 1949.[80] Under kommunistene i etterkrigstiden ble historien om oppstanden fortiet[46] eller forvrengt. Armia Krajowa ble fremstilt som reaksjonære, bourgeoisi og dermed en fiende av det nye Polen; Armia Krajowa og eksilregjeringen fikk ansvaret for oppstanden som et «kriminelt eventyr». Høsten 1944 beskrev den kommunistiske Lublin-komiteen general Bor som en fascist og Hitlers betalte håndlanger.[23] Bor ble kritiserte for å ha unnlatt å evakuere til østsiden av Wisla. I mars 1945 ble 16 ledere fra den polske undergrunnen inviterte til møte i Pruszkow med sovjetiske myndigheter. De 16 ble arrestert og 12 dømt i en skueprosess under ledelse av Vasilij Ulrikh i Moskva for anti-sovjetisk virksomhet. Dommene var fra 4 måneder til 10 år i fengsel. Skueprosessen er kjent som rettssaken mot de seksten (polsk: Proces szesnastu). Blant de dømte var general Leopold Okulicki som var den siste kommandant for hjemmestyrkene og fløye til Polen av RAF. Det var ingen offisielle protester mot rettssaken og vestlige presse var mest opptatt av de milde dommene.[7][3]

I årene etter krigen sørget Josef Stalin sammen med de lojale myndighetene for at oppstanden ikke ble omtalt, mens oppstanden i gettoen ble omtalt og fikk minnesmerker noe som førte til sammenblanding av de to hendelsene. Den sovjetiske innsatsen ble samtidig hyllet.[7]

For Polens eksilregjeringen innebar den mislykkede oppstanden at de mistet mye av muligheten til å påvirke landets politikk etter krigen.[59] Eksilregjeringen og den sivile undergrunnsbevegelsen gikk oppløsing etter den mislykkede oppstanden noe som hjalp kommunistene å komme til makten. Warszawaoppstanden regnes som en del av forspillet til den kalde krigen.[81][82][83]

Den kommunistiske regjeringen fratok general Antoni Chruściel hans polske statsborgerskap mens han var utenlands etter krigen og kom aldri tilbake til hjemlandet. General Bór bodde resten av livet i Storbritannia og var en periode statsminister i den ikke-anerkjente polske eksilregjering i London.[26] Fra 1956 begynte en delvis rehabilitering av Armia Krajowa med offentlige markeringer av oppstanden og minnesmerker over falne.[23] Etter av-stalinisering var det tautrekking mellom regimet og opposisjonen om kontroll over minnet om oppstanden.[70] På 1950-tallet ble 1. august innstiftet som minnedag om oppstanden og motstandskjemperne ble hyllet som helter. I 1957 fremstilte Andrzej Wajda opprøret i filmen Kanal ("kloakk"); oppstanden var da så lite kjent at mange trodde at den utrolige historien var oppdiktet.[7][84]

Minnesmerke (1989) på Krasiński-plassen.

På 1960-tallet ble det satt opp hundrevis av små minnesmerker i byen og kommunistregimet anerkjente oppstanden.[7] I 1989 avduket preident Wojciech Jaruzelski og kardinal Jozef Glemp i fellesskap et stort monument på Krasiński-plassen. Avdukingen ble overført på fjernsyn. Et lite, alternativt monument ble avduket på en kirkegårdsmur med et par tusen Solidaritets-tilhengere som publikum. Jaruzelski var veteran fra de polske styrkene under sovjetisk kommando.[7][38]

Sovjetiske styrkers manglende støtte til oppstanden på andre siden av elven blir ansett som et ledd i Stalins ambisjon om å ta kontroll over Polen.[85][14]

Norman Davies og den polske offentligheten etter 1990 har tendert mot å hylle opprøret.[7]

Ved 50-års markeringen i 1994 talte Tysklands president Roman Herzog ved minnesmerket over de som falt i oppstanden. Herzog ba om tilgivelse for alle ugjerninger tyskerne hadde begått mot polakkene. President Boris Jeltsin meldte avbud.[86] Herzogs besøk var kontroversielt kom på en dristig invitasjon fra fagforeningsaktivist Lech Walesa. Herzog var den første tyske presidenten invitert. Walesa sa i sin tale at oppstanden feilet fordi Stalin hindret hjelp til opprørerne.[7][87] Ved 60-års markeringen i 2004 deltok forbundskansler Gerhard Schröder, vistestatsminister John Prescott og utenriksminister Colin Powell. Det var ingen offisielle representanter for Russland.[88]

Hvert år 1. august kl 17:00, tidspunktet da oppstanden begynte, går flyalarmen i Warszawa og alle stanser i stillhet for å minnes hendelsen. Franz Walter Steinmeier deltok på 80-års markeringen i 2024 der han i talen omtalte oppstanden som et av de mest heoriske øyeblikk i Polens historie og han ba om tilgivelse.[87][89][90] Barbara Sowa, den lengstlevende av opprørerne, døde samme dag 106 år gammel.[91][92]

Gjenreising

[rediger | rediger kilde]

Opprydning etter ødeleggelsene og gjenoppbygging begynte kort tid etter at sovjetiske styrker inntok byen.[1][57] Det ble diskutert å forlate den ødelagte byen og gjenoppbygge den et annet sted. Blant annet i eksilmiljøet i Storbritannia ble det diskutert om Gamlebyen (polsk: Stare Miasto) overhode skulle bygges opp igjen og modernistisk orienterte arkitekter foreslo å benytt anledningen til å reise en moderne by på ruinene.[93]

I 1949 satte presidenten i gang en seks-års-plan for gjenreising av byen og gjenreisningsarbeidet ble lagt under kommandostrukturen i landets planøkonomi. Warszawa bød på en god mulighet for det nye regimet til å vise seg frem og skape et samfunn for fremtiden. Gjenreisingen av Warszawa ble feiret med nasjonal stolthet.[93] Spor av oppstanden og raseringen var fortsatt synlig noen steder i byen i 1950-årene.[23]

Gamlebyen ble gjenoppbygget med kirker, slott og bymur. Utenfor gamlebyen ble det reist en moderne storby med høyhus og brede avenyer.[94] De gjenreiste bygningene og fasadene i Gamlebyen er stort sett ikke slik bygningen var rett før krigen. Istedet ble bygningenes og områdets utseende undersøkt i kilder og malerier, og de gjenreiste byggene ble utformet på en representative måte for byggets og stedets historie. Boligbygg og kontorbygg fikk et moderne interiør, mens kirker og museer fikk et historisk interiør.[5]

I 1980 ble Gamlebyen oppført på UNESCOs liste over verdens kulturminner.[5]

Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]
Ludwig Hahn (t.v.) under rettsoppgjør i Hamburg i 1972.

Bach-Zelewski

[rediger | rediger kilde]

Erich von dem Bach-Zelewski (1899–1972) ble ved rettsoppgjøret dømt for saker fra før andre verdenskrig og ingen av dommene hadde tilknytning til hans aktiviteter i Polen under andre verdenskrig, eller til hans rolle under holocaust.[95][23][96][97] Bach-Zelewski vitnet for aktoratet ved Nürnbergprosessen. Bach-Zelewski vitnet om at Himmler ga en tydelig ordre at alle skulle drepes også kvinner og barn. Bach-Zelewski hevdet at han kom til Warszawa 8-10. august (etter de verste massakrene).[23] Han tok ansvar for ordrene han hadde gitt, men ikke for ulovligheter og overgrep som hans mannskap begikk mot sivile og motstandsfolk. Bach-Zelewski hevdet at han forgjeves appellerte til Guderian om å få Hitler til trekke tilbake den mest radikale delen av ordren.[98]

Guderian og Wehrmacht

[rediger | rediger kilde]
Se også: Myten om det rene Wehrmacht

Heinz Guderian (1888–1954) fortalte i Nürnberg at han hadde hørt om ordren, men ikke mottatt den selv. Ifølge Guderian var utslettelsen av Warszawa en SS-sak og, i tråd med myten om det rene Wehrmacht, ikke noe han hadde var involvert i. Ettertiden har vist Guderian var godt informert om situasjonen i Warszawa: Oppstanden sperret den viktigste øst-vest forbindelsen for hans forflytning av styrker og nedkjemping av oppstanden var høyt prioritert av Wehrmacht, som var involvert fra 2. august 1944. Wehrmacht støttet fullt ut ødeleggelsen av byen slik at sovjetiske styrker skulle bli forsinket i fremrykking vestover.[23] Guderian innrømmet at SS og politi ledet av Bach-Zelewski kunne ha begått overgrep mot sivilbefolkningen og brutt folkeretten, men avviste at den tyske 9. armé hadde medvirket til forbrytelser.[98]

Øvrige

[rediger | rediger kilde]

Oskar Dirlewanger (1895–1945) døde i allierte varetekt 5. juni 1945 under uklare omstendigheter.[99][100][101][49] Bronislav Kaminski ble trolig drept av SS på Himmlers ordre i august 1944 fordi han var for egenrådig[50] og fordi han blant annet stjal store mengder verdisaker.[102] Rainer Stahel var i Bucurest i krigens sluttfase og ble arrestert av sovjetiske styrker der; Stahel døde i sovjetisk fangeleir i 1955.[53]

Ludwig Hahn (1908–1986) var var Jürgen Stroops nestkommanderende under opprøret i gettoen i 1943. Hahn ble i 1973 dømt til 12 års fengsel for sitt virke i SD og Sipo i Warszawa, han ble frikjent på alle punkter som gjaldt Warszawa-oppstanden.[23] Hahn kommanderte mannskap som massakrerte sivile, og skal egenhendig ha myrdet flere.[54]

Paul Otto Geibel (1898–1966) ble arrestert og dømt i Tsjekkoslovakia som utleverte ham til Polen etter soning. En polsk domstol dømte Geibel i 1954 til livstid i fengsel. Geibel var den eneste høyere offiser dømt for ugjerningene i Warszawa.[23]

Heinz Reinefarth (1903–1979) vitnet i Nürnberg. Reinefarth ble ikke tiltalt for noe av det han medvirket til i Polen og arbeidet etter krigen som jurist og var ordfører i byen Westerland på Sylt.[103] Vest-tyske myndigheter og den amerikanske okkupasjonsmakten avslo utlevering til Polen. I 1949 ble Reinefarth renvasket av en denazifiseringskommisjon.[23][104][105][106] Reinefarths underordnete vitnet om at alle sivile ble ansett som ulovlig stridende og Reinefarth ga ordre om at alle sivile de kom over kunne skytes på stedet.[23]

Museum

[rediger | rediger kilde]
Museet i bydelen Wola. Museet ble innviet 31. juli 2004 av borgermester Lech Kaczyński.[7] Foto i forbindelse med en seremoni i 2022.

Et museum, Muzeum Powstania Warszawskiego, som dekker mange aspekter ved oppstanden ble etablert i 1983. Museusmbygningen ble reist i Wola-bydelen og åpnet 31. juli 2004, til 60-årsmarkeringen.[107][60] Det var Lech Kaczyńskisom borgermester sørget for å få reist museumsbygningen. Begge hans foreldre medvirket i oppstanden.[108][109] Museet legger vekt på en heroisk fremstilling av oppstanden, fremhever det sovjetisk bidraget til katastrofen, og toner ned kritiske og kontroversielle aspekter. Guideboken til museet omtaler massakrene som folkemord (polsk: ludobójstwo) med samme ord som er kjent fra beskrivelse av holocaust (for eksempel «utryddelse» og «seleksjon») slik at det antyder likhet mellom de to hendelsene. Ved museet er en vegg med navn på 11 000 falne inngravert.[110]

Solidaritetsbevegelsen

[rediger | rediger kilde]

Massakrene og ødeleggelsen av byen var en av de viktigste hendelsene i Polen under krigen. Til omkring 1980 var hendelsen nesten ikke omtalt i byens historie. Fagbevegelsen Solidaritet gjorde på 1980-tallet oppstanden til et tema. Fra 1956 ble opprørernes heoriske handlinger omtalt, mens ledelsen for oppstanden fortsatt ble ansett som kriminelle. Solidaritets suksess skyldes dels bruken av historien om oppstanden og de betraktet seg som Armia Krajowas arvtakere. Tidlig på 1980-tallet var det relativ ytringsfrihet og det kunne snakkes relativt fritt om oppstanden. I 1982 ble Solidaritets demonstrasjoner slått sammen med minnedagen for oppstanden og demonstrantene krevde Lech Walesa løslatt.[7]

Pianisten

[rediger | rediger kilde]

Filmen Pianisten (2002) foregår i Warszawas getto og under oppstanden. Filmen er basert på Władysław Szpilmans memorar fra krigen Śmierć miasta («byens død», 1946). Boken var uakseptabel for kommunistene og ble trukket tilbake. Boken var lenge ukjent utenfor Polen. Arthur Rubinstein forsøkte å få den publisert i vest på 1970-tallet. Wolf Biermann fikk den i 1998 publisert i tysk oversettelse.[7][111] En fullstendig versjon av Szpilmans historie ble gitt ut i Polen i 2001.[112]

Szpilmans memorar inspirerte den polske filmen Miasto nieujarzmione («byen som ikke forsvant»; 1950; opprinnelig tittel Robinson Warszawski) regissert av Jerzy Zarzycki. I denne filmens fremstilling er de polske kommunistene heltene i samarbeid med sovjetiske styrker og Armia Krajowa får sammen med tyskerne skylden for katastrofen (i en tidlig versjon av filmen omtales Armia Krajowas ledelse som fascister). I stedet for en overlevende jødisk pianist (Szpilman) er hovedpersonen en etnisk polsk arbeider. Filmen ble sett av 5 millioner i Polen.[112]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Øst-Europa. Gyldendal. 1987. ISBN 8205173052. 
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ ø å aa ab ac ad ae Kay, Alex J. (2021). Empire of Destruction: A History of Nazi Mass Killing. Yale University Press. ISBN 978-0-300-23405-3. doi:10.2307/j.ctv1z9n1qs.21. 
  3. ^ a b Davies, Norman (2008). Europa i krig. Oslo: Gyldendal. ISBN 9788205383302. 
  4. ^ a b c d e f g h i j k Tucker, Erica L. (2011). Remembering Occupied Warsaw: Polish Narratives of World War II. Cornell University Press. ISBN 978-0-87580-655-6. doi:10.7591/j.ctv177td9b.10. 
  5. ^ a b c d e f g Niemczyk, Maria (1998). «City Profile — Warsaw (Warszawa)». Cities. 15 (4): 301–311. ISSN 0264-2751. doi:10.1016/s0264-2751(98)00024-9. Besøkt 19. juni 2024. 
  6. ^ a b c d Snyder, Timothy (2012). Dødsmarkene. Gyldendal. ISBN 9788205376465. 
  7. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u Stempel, Victoria (2017): Warsaw Rising Through History. Barnard College, department of history, New York.
  8. ^ a b c d Dyrhaug, Tore (1984). Europeisk etterkrigspolitikk - og vår egen. Den Norske atlanterhavskomité. ISBN 8290161182. 
  9. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ ø å aa ab Lukas, Richard C. (1975). «The Big Three and The Warsaw Uprising». Military Affairs. 39 (3): 129–135. ISSN 0026-3931. doi:10.2307/1986905. Besøkt 16. juni 2024. 
  10. ^ Deutscher, Isaac (1950). Stalin. En politisk biografi. no: Cappelen. 
  11. ^ Richie, A. (2013). Warsaw 1944: Hitler, Himmler, and the Warsaw Uprising. Macmillan.
  12. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z Joes, Anthony James (2007). Urban Guerrilla Warfare. University Press of Kentucky. doi:10.2307/j.ctt2jckq0.4. 
  13. ^ Vogt, Johan (1977). Okkupasjon og statsfornuft. Cappelen. ISBN 8202039045. 
  14. ^ a b c Schlesinger, Arthur (1967). «Origins of the Cold War». Foreign Affairs. 46 (1): 22–52. ISSN 0015-7120. doi:10.2307/20039280. Besøkt 17. juni 2024. 
  15. ^ Davies 2005, s. 53-57, 69.
  16. ^ a b c d e f g Schwonek, Matthew R (2006). «Kazimierz Sosnkowski as Commander in Chief: The Government-in-Exile and Polish Strategy, 1943-1944». The Journal of Military History (på engelsk). 70 (3): 743–780. ISSN 1543-7795. doi:10.1353/jmh.2006.0194. Besøkt 7. juli 2024. 
  17. ^ a b c d e f Borodziej, Włodzimierz (2006). The Warsaw Uprising of 1944 (på engelsk). Oversatt av Barbara Harshav. Madison: University of Wisconsin Press. s. 3–13. ISBN 0-299-20730-7. 
  18. ^ a b Wójcik, Adrian; Bilewicz, Michał; Lewicka, Maria (1. august 2010). «Living on the ashes: Collective representations of Polish–Jewish history among people living in the former Warsaw Ghetto area». Cities. 4. 27: 195–203. ISSN 0264-2751. doi:10.1016/j.cities.2010.01.002. Besøkt 19. juni 2024. 
  19. ^ «Warsaw». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 19. juni 2024. 
  20. ^ Davies 2005, s. 110.
  21. ^ a b Anderson, Gary; Herr, Kathryn (2007). «Warsaw Ghetto Uprising». Encyclopedia of Activism and Social Justice. Thousand Oaks, California. doi:10.4135/9781412956215. 
  22. ^ a b Davies 2005, s. 113-114.
  23. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ ø Finder, Gabriel N.; Prusin, Alexander V. (2018). Justice behind the Iron Curtain: Nazis on Trial in Communist Poland. University of Toronto Press. ISBN 978-1-4875-2268-1. doi:10.3138/j.ctv2fjwqpm.13. 
  24. ^ Davies 2005, s. 258.
  25. ^ a b c Davies 2005, s. 185.
  26. ^ a b c Olsen, Per Erik (2017). Slaget om Warszawa 1944. Ares forl. ISBN 9788292938638. 
  27. ^ Davies 2005, s. 196.
  28. ^ Davies 2005, s. 197.
  29. ^ Fischel, J. R. (2010). Historical dictionary of the Holocaust (Vol. 42). Scarecrow Press.
  30. ^ Edelheit, A. (2018). History of the Holocaust: a handbook and dictionary. Routledge.
  31. ^ Mędykowski, Witold Wojciech (2018). «Harvest Festival (Erntefest)—Extermination of the Remaining Jews in the District of Lublin». Macht Arbeit Frei?. Academic Studies Press. s. 273–291. ISBN 978-1-61811-596-6. doi:10.2307/j.ctv75d8v5.13. Besøkt 6. april 2024. 
  32. ^ Burstin, Barbara Stern (1980). «The Warsaw Ghetto: A Shattered Window on the Holocaust». The History Teacher. 13 (4): 531–541. ISSN 0018-2745. doi:10.2307/494023. Besøkt 15. juni 2024. 
  33. ^ Davies 2005, s. 214.
  34. ^ Davies 2005, s. 62-63.
  35. ^ a b Davies 2005, s. 69.
  36. ^ a b c d e Deutscher, Isaac (1950). Stalin. En politisk biografi. no: Cappelen. 
  37. ^ Davies 2005, s. 149.
  38. ^ a b «POLES COMMEMORATE WARSAW UPRISING». Washington Post (på engelsk). 1. januar 2024. ISSN 0190-8286. Besøkt 6. august 1989.  Sjekk datoverdier i |besøksdato= (hjelp)
  39. ^ a b c Blackwell, James W. (2011). «The Warsaw Uprising: The View from Lublin». The Slavonic and East European Review. 2. 89: 274–300. ISSN 0037-6795. doi:10.5699/slaveasteurorev2.89.2.0274. Besøkt 16. juni 2024. 
  40. ^ Davies 2005, s. 69-70.
  41. ^ Davies 2005, s. 72-73.
  42. ^ «Lublin/Majdanek Concentration Camp: Conditions». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 27. juli 2023. 
  43. ^ «Killing Centers: An Overview». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 27. juli 2023. 
  44. ^ a b c d e f Piekalkiewicz, Janusz (1988). Den annen verdenskrig, 9: Tysklands og Japans tilbaketog. P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105556. 
  45. ^ a b Davies 2005, s. 217-218.
  46. ^ a b c Johansen, Jahn Otto (1981). Det polske drama. Cappelen. ISBN 8202048257. 
  47. ^ Davies 2005, s. 90-91.
  48. ^ a b Ziemke, Earl F. (1982). Den russiske bjørn. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205116776. 
  49. ^ a b c Rozett, R., & Spector, S. (2013). Encyclopedia of the Holocaust. Routledge.
  50. ^ a b Erickson, John (1994). Barbarossa: The Axis and the Allies. Edinburgh University Press. ISBN 978-0-7486-1111-9. doi:10.3366/j.ctvxcrd44.21. 
  51. ^ Davies 2005, s. 399.
  52. ^ Walker, J. (2011). Poland Alone: Britain, SOE and the Collapse of the Polish Resistance, 1944. The History Press.
  53. ^ a b Davies 2005, s. 249.
  54. ^ a b Richie, A. (2013). Warsaw 1944: Hitler, Himmler, and the Warsaw Uprising. Macmillan.
  55. ^ a b c Brewing, D. (2022). In the Shadow of Auschwitz: German Massacres against Polish Civilians, 1939–1945. Berghahn Books.
  56. ^ Hanson, J. K. (2004). The civilian population and the Warsaw Uprising of 1944. Cambridge University Press.
  57. ^ a b c d Dau, Mary (1990). Øst-Europas Hvem hva hvor. Schibsted. ISBN 8251613574. 
  58. ^ a b Davies 2005, s. 423-424.
  59. ^ a b c d e f g h i j k l m Roberts, G. (2006). Stalin's Wars: From World War to Cold War, 1939-1953. Yale University Press.
  60. ^ a b «Was it all worth it?». The Economist. 31. juli 2010. ISSN 0013-0613. Besøkt 2. juli 2024. 
  61. ^ a b c d Kitchen, Martin (1987). «Winston Churchill and the Soviet Union during the Second World War». The Historical Journal. 30 (2): 415–436. ISSN 0018-246X. Besøkt 18. juni 2024. 
  62. ^ a b Davies 2005, s. 183.
  63. ^ McFarland, Marvin W. (1956). «AIR POWER AND THE WARSAW UPRISING (August-September 1944)». The Air Power Historian. 4. 3: 186–194. ISSN 0277-9048. Besøkt 2. juli 2024. 
  64. ^ Galford, Ellen (1987). Øst-Europa. Oslo: Gyldendal. s. 33. ISBN 8205173052. «Men på det tidspunkt var nesten 90 % av Warszwawa (sic) blitt jevnet med jorden eller sto tilbake som gapende vegger uten gulv og tak. Mer enn 11000 bygninger var fullstendig ødelagt og ytterligere 14000 var alvorlig skadd. Av byens 957 historiske bygninger lå 782 i ruiner og mer enn 90 % av fabrikkene var ødelagt.» 
  65. ^ Westad (2017), s. 61
  66. ^ Beevor, Antony (2013). Den andre verdenskrig. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 9788202421465. 
  67. ^ «Norman Davies: A defence of the Warsaw Uprising in eight theses». Notes From Poland (på engelsk). 1. august 2020. Besøkt 2. juli 2024. 
  68. ^ D'Este, Carlo (25. juli 2004). «'Warsaw Will Be Liquidated'». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 14. august 2024. 
  69. ^ Smith, David (31. juli 2004). «'Warsaw uprising' veterans demand Britain says sorry». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 14. august 2024. 
  70. ^ a b Matthew R. Schwonek (2007) The Warsaw Uprising of 1944, History: Reviews of New Books, 35:3, 110-111, DOI: 10.1080/03612759.2007.10527065
  71. ^ Lukas, Richard C. (1978). «Review of Nothing but Honour: The Story of the Warsaw Uprising, 1944». The Polish Review. 4. 23: 105–108. ISSN 0032-2970. Besøkt 28. oktober 2024. 
  72. ^ Mitcham, S. W. (2007). The German Defeat in the East 1944-45. Stackpole Books.
  73. ^ «The wounds of Warsaw – DW – 08/01/2014». dw.com (på engelsk). Besøkt 14. august 2024. 
  74. ^ Lyman, Rick (28. april 2015). «Wladyslaw Bartoszewski, 93, Dies; Polish Auschwitz Survivor Aided Jews». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 14. august 2024. 
  75. ^ Birkenes, Jon (2001). Polen. Gyldendal. ISBN 8205273839. 
  76. ^ Fuhrmann, Magdalena (1. november 2019). «Spatial, social and economical dynamic of contemporary Warsaw – City profile». Cities. 94: 286–295. ISSN 0264-2751. doi:10.1016/j.cities.2019.05.012. Besøkt 19. juni 2024. 
  77. ^ Davies 2005, s. 409.
  78. ^ Davies 2005, s. 455.
  79. ^ Wróbel, P. (2014). Historical Dictionary of Poland 1945-1996. Routledge.
  80. ^ Bjøl, Erling (1979). Duellen uten ende. Internasjonal politikk etter 1945. Cappelen. ISBN 8202041090. 
  81. ^ Joes, Anthony James (2007). Urban Guerrilla Warfare. University Press of Kentucky. doi:10.2307/j.ctt2jckq0.4. 
  82. ^ Vogt, Johan (1977). Okkupasjon og statsfornuft. Cappelen. ISBN 8202039045. 
  83. ^ Schlesinger, Arthur (1967). «Origins of the Cold War». Foreign Affairs. 46 (1): 22–52. ISSN 0015-7120. doi:10.2307/20039280. Besøkt 17. juni 2024. 
  84. ^ Falkowska, J. (2006). Andrzej Wajda: History, Politics & Nostalgia In Polish Cinema. Berghahn Books.
  85. ^ Lundestad, Geir (1991). Øst, vest, nord, sør. Hovedlinjer i internasjonal politikk 1945-1990. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200213129. 
  86. ^ Bratbak, Bjørn (1994). Polen. Polsk-Skandinavisk Forskningsinstitut. ISBN 8789048342. 
  87. ^ a b «Poland commemorates 80 years since Warsaw Uprising – DW – 07/31/2024». dw.com (på engelsk). Besøkt 13. august 2024. 
  88. ^ Porter, A. (2010). The Ghosts of Europe: Journeys Through Central Europe's Troubled Past and Uncertain Future. D & M Publishers.
  89. ^ Reporter, Jasmine Laws Live News (1. august 2024). «Taylor Swift war sirens warning: 'Don't panic!'». Newsweek (på engelsk). Besøkt 13. august 2024. 
  90. ^ «Steinmeier begs forgiveness on Warsaw Uprising anniversary – DW – 08/01/2024». dw.com (på engelsk). Besøkt 13. august 2024. 
  91. ^ «Poland marks 80th anniversary of Warsaw Uprising, honoring heroes of doomed fight for freedom». Voice of America (på engelsk). 1. august 2024. Besøkt 13. august 2024. 
  92. ^ «Zmarła najstarsza uczestniczka Powstania Warszawskiego. Miała 106 lat». TVN Warszawa (på polsk). 1. august 2024. Besøkt 14. august 2024. 
  93. ^ a b Crowley, David (1997). «People's Warsaw / Popular Warsaw». Journal of Design History. 10 (2): 203–223. ISSN 0952-4649. Besøkt 18. juni 2024. 
  94. ^ Faarlund, Thorbjørn (1977). Polen. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203081657. 
  95. ^ Arendt, Hannah: Eichmann in Jerusalem: the banality of evil, side 7, New York: Viking Press 1963.
  96. ^ Ruth Bettina Birn, Criminals as Manipulative Witnesses: A Case Study of SS General von dem Bach-Zelewski, Journal of International Criminal Justice, Volume 9, Issue 2, May 2011, Pages 441–474, https://doi.org/10.1093/jicj/mqq055
  97. ^ Cocks, Geoffrey (1. mars 2013). «Nazis after Hitler: How Perpetrators of the Holocaust Cheated Justice and Truth . By Donald M. McKale. (Lanham, MD: Rowman & Littlefield Publishers, 2012. Pp. xxvi, 405. $39.95.)». The Historian. 1 (på engelsk). 75: 204–205. ISSN 0018-2370. doi:10.1111/hisn.12004_64. Besøkt 30. juni 2024. 
  98. ^ a b Finder, Gabriel N.; Prusin, Alexander V. (2018). Justice behind the Iron Curtain: Nazis on Trial in Communist Poland. University of Toronto Press. ISBN 978-1-4875-2268-1. doi:10.3138/j.ctv2fjwqpm.9. «Kapittel 2: Poles at Nuremberg» 
  99. ^ Davies 2005, s. 539.
  100. ^ Rhodes, R. (2007). Masters of death: The SS-Einsatzgruppen and the invention of the Holocaust. Vintage.
  101. ^ Ingrao, C. (2013). The SS Dirlewanger Brigade: The History of the Black Hunters. Skyhorse Publishing Inc..
  102. ^ Walker, J. (2011). Poland Alone: Britain, SOE and the Collapse of the Polish Resistance, 1944. The History Press.
  103. ^ Richie, A. (2013). Warsaw 1944: Hitler, Himmler, and the Warsaw Uprising. Macmillan.
  104. ^ Goda, N. J. W. (2015). [Review of Der Fall Reinefarth: Eine biographische Studie zum öffentlichen und juristischen Umgang mit der NS-Vergangenheit, by P. Marti]. The German Quarterly, 88(4), 585–586. http://www.jstor.org/stable/24756692
  105. ^ Epstein, C. (2010). Model Nazi: Arthur Greiser and the occupation of western Poland. Oxford University Press, USA.
  106. ^ Lukas, Richard C. (1982). Bitter Legacy: Polish-American Relations in the Wake of World War II. University Press of Kentucky. doi:10.2307/j.ctt130j3kt.8. 
  107. ^ https://www.1944.pl/en/article/the-warsaw-rising-museum,4516.html
  108. ^ Adamowski, Jaroslaw (11. april 2010). «Lech Kaczynski obituary». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 14. august 2024. 
  109. ^ Michta, Chelsea (23. juli 2021). «The Warsaw Uprising Museum and the Polish politics of history (PhD thesis, Queen's College, Cambridge)». doi:10.17863/CAM.71673. Besøkt 14. august 2024. 
  110. ^ Radonić, Ljiljana (1. mars 2020). «‘Our’ vs. ‘Inherited’ Museums. PiS and Fidesz as Mnemonic Warriors». Comparative Southeast European Studies (på engelsk). 68 (1): 44–78. ISSN 2701-8202. doi:10.1515/soeu-2020-0003. Besøkt 14. august 2024. 
  111. ^ «The Pianist (Śmierć miasta)». The Pianist (Śmierć miasta) (på engelsk). De Gruyter Oldenbourg. 21. juni 2021. s. 317–320. ISBN 978-3-11-067105-6. doi:10.1515/9783110671056-077. Besøkt 12. august 2024. 
  112. ^ a b Haltof, M. (2022). Polish film and the Holocaust: politics and memory. Berghahn Books.

Kilder

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Warszawaoppstanden&oldid=24795899»