Hopp til innhold

Władysław Anders

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Władysław Anders
FødtWładysław Albert Anders
11. aug. 1892[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Błonie
Død12. mai 1970[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (77 år)
London
BeskjeftigelseOffiser, politiker, yrkessoldat, militær befalingshavende, militært personell Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedDet tekniske universitetet i Riga
EktefelleIrena Anders (1948–)[5]
SøskenTadeusz Anders
Karol Anders
Jerzy Edward Anders
BarnAnna Maria Anders[6]
NasjonalitetPolen
Gravlagtden polske krigskirkegården ved Monte Cassino
Medlem avArkonia
Rada Trzech
Utmerkelser
45 oppføringer
Den hvite ørns orden (1995)[7]
Medaljen for ti års uavhengighet
Kommandørkors av Virtuti Militari (1945)
Ridderkors av Virtuti Militari (1944)
Gullkors av Virtuti Militari (1944)
Sølvkors av Virtuti Militari (1921)
Kommandørkors av Ordenen Polonia Restituta (1938)
Offiser av Ordenen Polonia Restituta (1925)
Tapperhetskorset
Fortjenstkorset i gull
Minnemedaljen for krigen 1918–1921
Uavhengighetskorset
Minnekorset for Monte Cassino
Wound Decoration
Bronze Medal for Long Service
Silver Medal for Long Service
Fortjenstkors i gull med sverd
Army Medal for War 1939-45
Armia Krajowas kors
Order of the Star of Perseverance (1984)
Kommandør av Æreslegionen
Ridder av Æreslegionen (1921)
Kommandør av Legion of Merit (1944)
Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden
Kommandørridder av Order of the Bath
Kommandør av Sankt Savas orden (1926)
1939–1945 Star
Defence Medal
Italy Star
War Medal
4. klasse av Den hvite løves orden
Krigsfortjenstkorset
Croix de guerre 1939–1945
Médaille Interalliée 1914–1918
Krigskors for militær tapperhet
Ridder av Ordenen pro merito melitensi (1944)
Order of Lafayette
Order of Homayoun
2. klasse av Sankta Annas orden
3. klasse av Sankta Annas orden
4. klasse av Sankta Annas orden
4. klasse av Sankt Georgsordenen (1915)
4. klasse med sverd og bånd av Sankt Vladimirs orden
2. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen
3. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen
TroskapDet russiske keiserdømmet, Andre polske republikk
VåpenartDen keiserlige russiske hær, Wojsko Polskie na Wschodzie, den storpolske armé, Andre polske republikks armé, 2. polske korps, polske væpnede styrker i Vesten
Militær gradChorąży (1911), kornett (1915), stabskaptein (1916), podpolkovnik (Oberstløytnant) (23. mai 1919), major (15. juli 1920), podpolkovnik (Oberstløytnant) (15. juli 1920), oberst (1. desember 1924), brigadegeneral (1. januar 1934), divisjonsgeneral (11. august 1941), generał broni (16. mai 1954)
Enhet
  • Den keiserlige russiske hær (12. oktober 1910 – 6. september 1917)
  • Polens 1. korps i Russland (1917 – 1918)
  • Første kavaleriregiment (I KP)
  • den storpolske armé (1918 – 1919)
  • Poznans 15. lanseregiment
  • Generalinspektoratet for kavaleriet (15. juli 1924)
  • Kavaleribrigaden Kresowa (13. oktober 1926)
  • Kavaleribrigaden Nowogorod
  • General Anders' operative kavalerigruppe (12. september 1939)
  • 2. polske korps (1941 – 1942)
  • [8] Polens stridskrefter i Østen
  • 2. korps (19. august 1943)[8]
KommandoerPoznans 15. lanseregiment, Kavaleribrigaden Kresowa, Kavaleribrigaden Nowogorod, General Anders' operative kavalerigruppe, 2. polske korps,[8] Polens stridskrefter i Østen, 2. korps
Deltok iFørste verdenskrig, den storpolske oppstanden, den polsk-sovjetiske krig, andre verdenskrig
Signatur
Władysław Andersʼ signatur

Władysław Albert Anders (født 11. august 1892 i Krośniewice-Błonie nær Kutno, død 12. mai 1970 i London) var en polsk general («Generał broni») og politiker i den polske eksilregjeringen i London under den andre verdenskrig.

Anders hadde baltisk tysk bakgrunn, og studerte ved Rigas tekniske universitet og senere ved militærhøyskolen i St. Petersburg. Under den polsk-sovjetiske krig ledet han et kavaleriregiment. Ved den tyske invasjonen av Polen i september 1939 hadde han kommandoen over en kavalerienhet i østre Polen, og ble senere sovjetisk krigsfange.

Etter Tysklands invasjon av Sovjetunionen i juni 1941 ble de polske krigsfangene frigitt som følge av en polsk-sovjetisk avtale om å bygge opp en polsk hær i Sovjetunionen. General Sikorski utså den Russlandskjente Anders, som samtidig ble løslatt fra KGBs Lubjanka-fengsel i Moskva, til å være øverstkommanderende i den polske hæren i Sovjetunionen. Fra 4. august 1941 arbeidet han med å bygge opp polske væpnede styrker i Sovjetunionen; hovedsakelig av undernærte og utmattede polske GULag- og krigsfanger. De polske troppene samlet seg i Usbekistan og fikk lov til å utvandre gjennom Persia til Palestina. Anders ledet disse polske troppene under de alliertes offensiv i Italia. Italiaoffensiven stemte overens med at den britiske regjeringen valgte å ikke drive Polenspørsmålet mot Stalin og anbefale at Polen skulle avstå området øst for Curzonlinjen, som var det området som majoriteten av Anders' hær kom ifra.

Anders hadde en nærmest legendarisk posisjon blant polske emigranter og dissidentene. De viste ham stor takknemlighet for at han arbeidet med å redde polakker fra Stalins konsentrasjonsleirer. Tross heltestatusen var han persona non grata hos det sosialistiske regimet i Polen, siden han ble ansett som levende bevis på stalinismens brudd.

Anders ble belønnet med Polens høysete tapperhetsmedalje Ordenen Virtuti Militari, britiske The Most Honourable Order of the Bath, franske Æreslegionen, amerikanske Legion of Merit og polske Den hvite ørns orden, i tillegg til mange andre utmerkelser.

Władysław Anders er begravet blant sine soldater på den polske krigsgravlunden i Monte Cassino.

Utvandringen av polske krigsfanger

[rediger | rediger kilde]
General Władysław Anders' gravstein i den Polske krigsgravlunden i Monte Cassino.
Den polske krigsgravlunden i Monte Cassino, Italia.

Stalin lovte å skaffe en væpnet styrke på maksimalt 30 000 mann, noe som senere økte betydelig. Anders var dog overbevist om at Tyskland skulle seire og arbeidet for å evakuere den polske hæren[9]

I mars 1942 ble han enig med Stalin om å begrense det polske nærvær i Sovjetunionen til 44 000 mann og fikk lov å evakuere cirka 40 000 soldater via Persia og Irak til de alliertes tropper i Midtøsten. Anders insisterte dog på at sivile polakker som lyktes med å ta seg til de polske troppenes rekrutterings- og treningsleir i Buzuluk via Volga og Yangi-Yul i Usbekistan[10] skulle tas med, noe sovjetiske myndigheter tillot med unntak av polske medborgere med jødisk, hviterussisk eller ukrainsk bakgrunn.

Den sovjetiske nasjonalitetsinskrenkningen ledet til store spenninger – mange medlemmer av andre minoriteter utga seg for å være polakker men ble avslørt av de ekte som fryktet at de selv skulle fengsles på nytt om deres «falske» kamerater skulle avsløres.[11] Tross det sovjetiske forbudet, tilsluttet nærmere tusen medlemmer av disse nasjonalitetene seg til de polske styrkene, blant annet 6 000 jøder.[12][13] 3 000 jødiske soldater deserterte i Palestina og 1 000 valgte å bli, blant annet korporal Menachem Begin. Anders avsto fra å stille disse for krigsretten da han var usikker på deres motivasjon til å delta i slag.[10][14]

Etter forhandlinger med britene, som trengte soldater mer enn flyktinger, ble sammensetningen endret til 33 000 soldater og 11 000 sivile.[15] Mange av polakkene måtte ta seg til fots til Usbekistan fra Russland i mangel på annen transport.[16] Resten av evakueringen skjedde med skip fra Krasnovodsk (nå:Türkmenbaşy), ved den sørøstre delen av Det kaspiske hav til Pahlevi i Persia (Iran).

Anders ønsket å evakuere alle polakker våren 1942, som stemte overens med Churchills behov av tropper i Midtøsten. Stalin støttet også planen, trolig med tanke på forsyningsleiren, men også med tanke på å bryte kontakten med den provisoriske polske regjeringen i London, som kan ha eksistert allerede i dette tidlige stadiet.[17] 26. juli 1942, etter Władysław Sikorskis, Anders og Churchills langvarige diplomati og flere sovjetiske hinder,[18] fikk Anders sovjetiskt godkjenning på å evakuere hele hæren og det ble avsluttet i august. Denne gangen forlot 70 000 polakker Sovjetunionen.[19] Totalt 115 000 personer, hvorav 74 000 polske krigsfanger og 41 000 tusen sivile.[20] Styrken tilsluttet seg det 2. polske korps som ble bygget opp i Palestina hos de allierte i vest. Korpset deltok senere under hans ledelse i felttoget i Italia i 1944 med høydepunktet under det blodige slaget om Monte Cassino, erobringen av Ancona og Bologna. Titusentalls soldater ble dog igjen i Sovjetunionen.[18] I og med at tyske tropper ble tatt til fange, overtok det 2. polske korps de tvangsrekruterte polakkene i den tyske hæren.

I fotsporene til det 2. polske korps fulgte «vandrende lille Polen», med barnehjem, mødre- og barneomsorg, utdanning av sykepleiere som under Italiakampanjen var stasjonert i Bari og polsk presse med aviser som «Orzeł biały» (Hvite ørn), «Dziennik Żołnierza» (Soldatens dagsavis) og «Gazeta Żołnierza» (Soldatens avis) i Bari. Det polske trykkeriet ble senere stasjonert i Roma og ble første forlag i verden til å publisere ett kart over sovjetiske GULag-konsentrasjonsleirer og den avslørende bredden av undertrykkelsen i boken til K. Zamorski og S.Starzewski «Sprawiedliwość Sowiecka» («Sovjetisk rettferdighet», 1945) samt i J.Czapskis «Wspomnienia starobielskie» (1944).[21]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Wladyslaw Anders, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Wladyslaw-Anders, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Wladyslaw Anders, Munzinger IBA 00000002370, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 2544[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ culture.pl[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.gov.pl[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.prezydent.pl[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c https://encyklopedia.pwn.pl/haslo/Anders-Wladyslaw;3869228.html.
  9. ^ s. 97, 103
  10. ^ a b Norman Davies Heart of Europe s. 76
  11. ^ Anne Applebaum GULAG de sovjetiska lägrens historia s. 471
  12. ^ Dr. Shaul Sehayik An Unknown Eposode (engelsk)
  13. ^ Benjamin Meirtchak Jewish Military Casualties in the Polish Armies in World War II (engelsk)
  14. ^ Zdzisław Stahl Generał Anders i 2 Korpus (London, 1989) s. 22–23
  15. ^ Prażmowska, s. 132
  16. ^ Norman Davies Europe. East&West s. 145
  17. ^ Prażmowska, s. 128
  18. ^ a b J.Lukowski H.Zawadzki A Concise History of Poland s. 267
  19. ^ Prażmowska, sid. 148
  20. ^ Anne Applebaum GULAG de sovjetiska lägrens historia s 472
  21. ^ Zdzisław Stahl Generał Anders i 2 Korpus (London, 1989) s. 36
  22. ^ Utenriksministerens dokument (engelsk)

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Prażmowska, Anita J. Britain and Poland 1939–1943, The betrayed ally (1995). ISBN 0-521-48385-9

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]