Cordell Hull

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Cordell Hull
Hull-Cordell-LOC.jpg
Født 2. oktober 1871
Pickett County i Tennessee
Død 23. juli 1955 (83 år)
Washington, D.C.
Gravlagt Washington National Cathedral
Utdannet ved Cumberland School of Law
Yrke Advokat, politiker
Parti Det demokratiske parti
Nasjonalitet USA
Utmerkelser Nobels fredspris
Senator fra Tennessee
1931–1933
Forgjenger William Emerson Brock
Etterfølger Nathan L. Bachman
47. utenriksminister i USA
1933–1944
President Franklin D. Roosevelt
Forgjenger Henry L. Stimson
Etterfølger Edward Stettinius jr.

Nobel prize medal.svg
Nobels fredspris
1945

Cordell Hull (født 2. oktober 1871 i Olympus i Pickett County i Tennessee i USA, død 23. juli 1955 i Bethesda i Maryland) var en amerikansk politiker, og utenriksminister 19331944. Han ble tildelt Nobels fredspris i 1945. Hull huskes blant annet for sin overlevering av den såkalte «Hull-noten» til Japan 26. november 1941, som var USAs siste forsøk på å løse den diplomatiske konflikten med Japan. Litt senere kom angrepet på Pearl Harbor og USAs krigserklæring mot Japan.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Cordell Hull var sønn av William Paschal Hull (1840–1923) og hans hustru Mary Elizabeth Riley (1841–1903). Hanr studerte ved Montvale Institute i Celina, ved National Normal University i Lebanon i Ohio, og ved det juridiske fakultet ved Cumberland University til 1891.

I 1890 var han delegat til demokratenes partimøte i Tennessee; etter studiet arbeidet han som advokat og dommer. I 1893 ble han som 22-åring valgt til Representantenes hus i delstaten Tennessee. I 1898 tjenestegjorde Hull på Cuba under den spansk-amerikanske krig.

I 1917 giftet han seg med Rose Frances Whitney. De fikk ingen barn.

Politisk utvikling[rediger | rediger kilde]

Fra 1907 til 1921 satt Hull i Representantenes Hus i Washington og gikk der inn for opprettelsen av Folkeforbundet. I 1930 ble han valgt til Senatet, og satt der fra 4. mars 1931 til 3. mars 1933.

Utenriksminister[rediger | rediger kilde]

Fra 4. mars 1933 var Cordell Hull untenriksminister under president Franklin D. Roosevelt. I desember samme år presentertehan på Kongressen for de amerikanske stater i Montevideo USAs forslag til en ikkeinnblandingspolitikk, hvorved landet aktet å avholde seg fra politisk innblanding i de andre amerikanske staters indre og utenrikspolitiske anliggender. Denne politiske kurs ble realisert ved at USA i 1934 tilbakekalte Platt Amendment fra 1901, en bestemmelse som hadde tilkjennegitt at USA skulle kunne intervenere overalt på det amerikanske kontinent. I 1934 forlot de amerikanske styrker Haiti og i 1939 ble også intervensjonene overfor Panama avsluttet.

I 1939 førte hans sterke opposisjon til at Franklin D. Roosevelt gikk tilbake fra sin opprinnelige tilbøyelighet å gi oppholdstillatelse til enkeøte av de for det meste tyske jøiske flyktninger som var seilt over Arlanterhavet på passasjerskipet St. Louis. Flyktningeskipet var anløpt Cuba men flyktningene var der nektet å gå i land. De måtte så vende tilbake til Europa. Senere døde omlag en tredel av passasjerene i tyske konsentrasjonsleirer.

Hull (midten) i november 1941 med de japanske diplomater Nomura Kichisaburō (t.v.) og Saburō Kurusu.

Etter den japanske maktovertakelse i Mandsjuria og utbruddet av den annen japansk-kinesiske krig konaentrerte utenrikspolitikken seg om det østasiatiske område. I 1941 førte Cordell Hull uten fremgang forhandlinger med en japanske regjering om kinesernes rettigheter. Med angrepet på Pearl Harbor den 7. desember 1941 og fie dager etter de tyske og italienske krigserklæringer mot USA ble landet trukket inn i annen verdenskrig.

Hull hadde et vanskelig forhold til Roosevelt. Presidenten foretrakk sin statssekretær Sumner Welles, som egentlig var Hulls underordnede. Roosevelt holdt Hull utenfor flere viktige saker til fordel for Welles' medvirkning. Likevel utøvde Cordell Hull sitt embede som utenriksminister til han ble avløst. Samtidsvitner tegner et bilde av en hardtarbeidende og farveløs byråkrat. Hans talegaver var svake.[1]

Under krigen var Cordell Hull opptatt med planlegging av dannelsen av De Forente Nasjoner, som grunnlag for etterkrigstidens verdensorden. Den 1. januar 1942 ble det undertegnet en erklæring om FN av «de store fire»; USA, Kina, Sovjetunionen og Storbritannia, som så 22 andre nasjoner sluttet seg til. Grunnlaget for DE Forente Nasjoners charter ble utarbeidet i 1944 på Dumbarton-Oaks-konferansen i nærvær av utsendinger fra 35 land. Justeringer ble foretatt under Jaltakonferansen av Franklin D. Roosevelt, Josef Stalin og Winston Churchill i 1945. Ved begge anledninger spilte Cordell Hull en vesentlig rolle.

Under Moskvakonferansen i oktober 1943 gikk Cordell Hull først inn for standrett for de fremste av de tyske krigsforbrytere; denne mulighet ble senere oppgitt til fordel for Nürnbergprosessene. Én dag etter at finansminister Henry Morgenthau i 1944 hadde fremlagt for president Roosevelt den såkalten Morgenthauplanen, protesterte både Hull og den britiske utenriksminiter Anthony Eden mot denne ideen og kalte den «en forbrytelse mot sivilisasjonen».

Den 30. november 1944 trådte Cordell Hull tilbake som utenriksminister. Han ble imidlertid sendt av Roosevelts etterfølger Harry S. Truman som USAs delegat ved grunnleggelsen av FN.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ David Kennedy: Freedom from Fear – The American People in Deppression and War 1929–1945. Oxford 1999, s. 507.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]