Boris Jeltsin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Boris Nikolajevitsj Jeltsin
Борис Николаевич Ельцин
Борис Николаевич Ельцин.jpg
Boris Jeltsin
FødtБорис Николаевич Ельцин
1. februar 1931
Sovjetunionen Butka, Sverdlovsk i Sovjetunionen
Død23. april 2007 (76 år)
Russland Moskva i Russland
Gravlagt Novodevitsjijkirkegården
Ektefelle Naina Yeltsina (19562007)
Barn Tatjana Jumasjeva, Elena Yeltsina
Utdannet ved Ural statlige tekniske universitet, Ural føderale universitet
Beskjeftigelse Bygningsingeniør
Parti Partiløs (fra 1990)
Sovjetunionens kommunistparti (1961-1990)
Nasjonalitet Sovjetunionen, Russland
Språk Russisk
Medlem av Sentralkomiteen i det sovjetiske kommunistpartiet (1981–)
Utmerkelser
24 oppføringer
Leninordenen (1981), Arbeidets røde fanes orden (1971), Arbeidets røde fanes orden (1974), Ærestegnets orden (1966), Minnemedaljen for Kazans tusenårsjubileum (2006), Medaljen til minne om 100-årsdagen for Vladimir Iljitsj Lenin (1969), Jubileumsmedaljen i anledning av 30-året for seieren i den store fedrelandskrigen 1941–1945 (1975), Jubileumsmedaljen for 60-året for Sovjetunionens væpnede styrker (1978), Den olympiske orden i gull, 1. klasse av Fedrelandets fortjenstorden (2001), Æresborger av Jerevan, Gold Medal Exhibition of Economic Achievements, 1. klasse av Trestjerneordenen, Grand Cross of the Order of the Cross of Vytis, storkors av Æreslegionen, storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden, Den gylne ørns orden, Medaljen for 13. januar, Francysk Skaryna-ordenen, Q4335877, Honorary Citizen of Sverdlovsk region, Order of Grand Duke Dmitry Donskoy 1st Class, 1. klasse av Jaroslav den vises orden, maroon beret
Russlands president
10. juli 199131. desember 1999
Forgjenger-
EtterfølgerVladimir Putin
Signatur
Boris Jeltsins signatur

Boris Nikolajevitsj Jeltsin (kyrillisk: Борис Николаевич Ельцин uttale født 1. februar 1931 i Butka ved Sverdlovsk, nå Jekaterinburg, Sovjetunionen, død 23. april 2007 i Moskva[1][2]) var en russisk ingeniør og politiker, og Russlands president fra 1991 til 1999. Han var den første demokratisk valgte statslederen i Den russiske føderasjonen etter oppløsningen av Sovjetunionen. Han medvirket selv til oppløsningen av unionen i selvstendige republikker.[3]

Oppvekst og utdanning[rediger | rediger kilde]

Jeltsin var bondesønn og vokste opp i vanskelige kår. To år etter at han ble født måtte familien flytte til byen Kazan, der faren jobbet som bygningsarbeider. Han gikk på Urals polytekniske institutt i Sverdlovsk fra 1949 til 1955, hvor han utdannet seg til bygningsingeniør.[2] Han var en energisk og dyktig student som gikk ut med meget gode karakterer. Som unggutt var han kjent som en urokråke i sentrum for begivenhetene. Han hadde idrettstalent og behersket flere disipliner som ski, boksing, turn, friidrett og volleyball. Han var en periode en det beste spillerne i Sverdlovsk volleyballag i 1. divisjon. Etter utdanning til bygningsingeniør var en tid vanlig arbeider i anleggsbransjen for å skaffe seg erfaring.[1]

Yrkesliv[rediger | rediger kilde]

Jeltsins harde og kompromissløse stil skaffet ham som ung fiender i partiet og i arbeidslivet. Han ble 32 år gammel sjef for et stort fabrikkompleks i Sverdlovsk med flere tusen ansatt. Denne jobben ga ham ry som en effektiv og rettskaffen administrator. Han viste omtanke for vanlige arbeidere noe som gjorde ham populær. På grunn av de gode resultatene i bedriften fikk han også et godt omdømme i kommunistpartiet. Jeltsins neste jobb var som leder for byggeavdelingen i partiets distriktskomite, et prestisjetungt verv. Han avanserte til sekretær for distriktskomiteen og ble deretter førstesekretær som i praksis var Sverdlovsks mektigste stilling.[1]

Politikk[rediger | rediger kilde]

Fra signeringen av Minsk-avtalen som oppløste Sovjetunionen. Fra venstre Leonid Kravtsjuk (Ukraina), Stanislav Sjusjkevitsj (Hviterussland) og Jeltsin (Russland).

Jeltsin ble medlem av det sovjetiske kommunistpartiet i 1961. Jeltsin og Mikhail Gorbatsjov var like gamle og hadde lignende yrkeserfaring. Begge var ulike den foregående generasjon ledere i Sovjetunionen. De var folkelige, åpne for nye ideer og kritiske til utviklingen i Sovjetunionen. De hadde hatt noe kontakt tidligere som førstesekretærer i henholdsvis Sverdlovsk og Stavropol.[1]

Etter at Gorbatsjov tok over toppledelsen fikk Jeltsin i april 1985 stillingen som leder av Sentralkomiteens byggeavdeling, og i juni 1985 ble han forfremmet til sekretær i Sentralkomiteen - et av de fremste vervene i Sovjetunionen.[1] I 1985 ble Jeltsin kandidat politbyrået og året etter ble han utnevnt av Mikhail Gorbatsjov til partisjef i Moskva, en av de mektigste stillingene i partiet. Som partisjef i Moskva sparket han funksjonærer han anså som udugelig eller korrupte. Jeltsins brutale «ryddesjau» skapte uro og skaffet ham fiender i partiet samtidig som Gorbatsjov og andre mente at noe måtte gjøres i Moskva. Gorbatsjov ble stadig mer misfornøyd med Jeltsin. På plenumsmøtet i Sentralkomiteen ba Jeltsin fra talerstolen om å bli fritatt fra vervene som partisjef og medlem av politbyrået. Jeltsin kritiserte i talen Gorbatsjov reformarbeid som han mente hadde gitt lite resultat og han advarte mot personkult rundt landets leder. Sentralkomiteen vedtok enstemmig å anse Jeltsins innlegg som «politisk feilaktig» og Jeltsin var med det utstøtt.[1] I 1987 forlot han disse stillingene etter å ha blitt kritisert for «politisk umodenhet» og «sviktende lederskap». Han ble da degradert til viseformann i sentralkomiteen for byggesaker.[2]

På partikongressen i 1986 skapte han seg ry som en uredd og ukonvensjonell politiker med omtanke for vanlige folk.[2]

I 1988 fikk Gorbatsjov gjennom at det for å styrke de demokratiske organene skulle holde delvis fri valg til våren etter.[1] I mars 1989 ble han valgt til den nye Folkekongressen for Sovjetunionen (russisk: Съезд народных депутатов СССР) med 89 % av stemmene fra velgerne i Moskva. Myndighetene hadde forsøkt å hindre ham å stille til valg.[4] Jeltsin ble populær ved blant annet å stå i kø i butikken sammen med vanlige folk og klage over dårlig vareutvalg.[5] Fra Folkekongressen ble han valgt inn som fast representant i Det øverste sovjet. I mai 1990 ble han formann i RSFSRs øverste sovjet.[1] Han forlot kommunistpartiet på den 28. kongressen sommeren 1990.[2] I juni 1990 fikk han gjennom at Russlands lover skulle ha rang foran Sovjetunionens lover.[6]

Kuppforsøket i 1991[rediger | rediger kilde]

Jeltsin på en stridsvogn under kuppforsøket i august 1991.

Den 12. juni 1991 ble Jeltsin valgt til den russiske sovjetrepublikkens president med 57 prosents majoritet ved direkte valg. Jeltsin ble da den første direkte folkevalgte lederen i Russlands og Sovjetunionens historie.[1] Dette ga Jeltsin større folkelig legitimitet enn Gorbatsjov som ikke var direkte valgt. Befolkningen var misfornøyd med at Gorbatsjovs reformer ikke ga resultater.[4] I august 1991 lyktes det ham med folkelig støtte å avverge et kuppforsøk mot Mikhail Gorbatsjov. Jeltsin fremsto med dette som landets redningsmann og ble for alvor kjent internasjonalt og en nasjonalhelt for russerne. Kuppmakernes planer om å arrestere Jeltsin mislykkes helt. Ved å redde Gorbatsjov ble de to på nytt allierte. Rollene ble samtidig byttet om: Jeltsin fremsto som den klare lederen mens Gorbatsjov var på defensiven.[3][1][7] På denne bakgrunn forbød han i november kommunistpartiet i Russland.[4]

Oppløsningen av Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

Litauen erklærte seg selvstendig fra Sovjetunionen i 1990. Tidlig i januar 1991 var det en spent situasjon og Jeltsin sendte 12. januar ut et dramatisk opprop til «Russlands borgere». I oppropet advarte han mot å bruke våpen mot en fredelig befolkning, han manet til selvkontroll og advarte mot fare for diktatur i landet. Han rettet klar kritikk mot Gorbatsjov. I Vilnius ble 13 sivile drept av russiske militære 13. januar 1991, «den blodige søndagen». Jeltsin støttet de baltiske landenes rett til å tre ut av unionen. Etter uroligheten i Baltikum ble Russlands øverste sovjet sammenkalt før tiden og Jeltsin fikk gjennom et opplegg for å forhandle om en unionsavtale som var tenkt å omfatte Russland, Hviterussland, Ukraina og Kasakhstan. Gorbatsjov hadde på denne tiden svært lite oppslutning i befolkningen, mens Jeltsin var svært populær.[7][8]

Gro Holm skrev i februar 1991 at Sovjetunionen «neppe vil bestå til år 2000» og antok at Jeltsin og Gorbatsjov for ettertiden mest ville fremstå som overgangsskikkelser.[8]

Velgerne i Ukraina stemte 1. desember 1991 med stort flertall for utmelding fra Sovjetunionen og Ukrainas ledere var klar over at USA kom til å anerkjenne en uavhengig stat. Både Jeltsin og Gorbatsjov hadde sagt tydelig at Ukraina var Sovjetunionen utenkelig. Den 8. desember erklærte Jeltsin sammen med Ukrainas president Leonid Kravtsjuk og Hviterusslands leder Stanislav Sjusjkevitsj at Sovjetunionen var oppløst. De andre lederne reagerte på det de oppfattet som et kupp fra de slaviske republikkenes side.[4]

President for Russland[rediger | rediger kilde]

I oktober 1992 overleverte han til Polens president, Lech Wałęsa, dokumenter som viste at Stalin hadde beordret Katyn-massakren. Han besøkte Sør-Korea i 1992 og landene undertegnet en historisk vennskapsavtale. I januar 1993 undertegnet han START II-avtalen med USAs president.[9] Han var på offisielt besøk i Norge 25-26. mars 1996. Det første frie presidentvalget i landets historie ble avholdt 16. juni 1996. Jeltsin fikk 34,8 % av stemmene i første valgomgang, mot Gennadij Ziuganov som oppnådde 32,1 %. I andre valgomgang 3. juli fikk Jeltsin 53,7 % og Ziuganov 40,4 %.[10]

Det brannskadde «hvite hus» i Moskva etter stridighetene i oktober 1993. Bygget huset parlamentet som etter dette ble reformert av Jeltsin og flyttet til et annet bygg.

I september-oktober 1993 var det en konstitusjonell krise i Russland mens det pågikk en tautrekking mellom presidenten og parlamentet. Jeltsin brukt hæren som skjøt med tanks mot parlamentsbygningen. Da motstanderne i parlamentsbygget ga opp innførte han unntakstilstand og forbød flere organisasjoner blant annet kommunistpartiet. Pravda og flere andre aviser måtte innstille publiseringsvirksomheten.[11] Det var en stund frykt for at situasjonen kunne utvikle seg til borgerkrig. Med unntak av Folkerepublikken Kina støttet andre land i praksis Jeltsin i denne situasjonen.[1]

Jeltsin er blitt kritisert for sin innsats som president i Russland; en innsats som omfatter flere regjeringskriser og krig i Tsjetsjenia. Den første krigen i Tsjetsjenia (1995-1996) og økonomiske problemer, med ukontrollert inflasjon, økende fattigdom og oligarker som beriket seg, underminert Jeltsins autoritet og grep om makten midt på 1990-tallet.[3][2] Ved valget til den nye nasjonalforsamlingen i desember 1993 gikk Jeltsins støttepartier sterkt tilbake. Jeltsin senket etter dette farten i de raske reformene ved overgang til markedsøkonomi. I august 1994 var han Berlin da de siste russiske styrkene forlot byen som hadde vært okkupert av de allierte etter andre verdenskrig.[1]

Han ble gjenvalgt som president i 1996 og gjennomgikk kort tid etter valget en omfattende hjerteoperasjon som gjorde ham sykmeldt i flere måneder. Hans andre periode var preget av lange fravær og fire utskiftinger av statsminister.[1]

Død og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Fra Jeltsins begravelse i 2007. Fra venstre Bill Clinton, Vladimir Putin, George H. W. Bush (bak), Ljudmila Putina

Jeltsins dårlige helse og alkoholproblem bidro til at han fratrådte sin presidentpost den 31. desember 1999. Avgangen kom overraskende. Han ble etterfulgt av sin statsminister, Vladimir Putin, som ble valgt til Russlands president den 26. mars det påfølgende år.[3]

SitatBoris Yeltsin's finest moment came in August 1991, when he stood on a tank in Moscow and opposed the hardline leaders of a coup against Gorbachev. But the former Russian president, who died Monday, ended his period in power in disgrace.Sitat
Der Spiegel[2]

Jeltsin døde 23. april 2007 i en alder av 76, etter et hjerteinfarkt.[3] Han ble begravd på Novodevitsjekirkegården den 25. april.

Ifølge biografien (2000) av Leon Aron, kom Jeltsin til Moskva med ekte omsorg og bekymring for sine landsmenn. På en reise til USA i 1989 skal han blitt dypt sjokkert over vanstyret i Sovjetunionen sammenlignet med USA. En typisk «appartchik» fra utkanten, var en annen dom over Jeltsin. Han hadde små kunnskaper om økonomi og statsbygging, ifølge Nesavisimaja Gaseta og Der Spiegel. Jeltsin medvirket til å utvikle demokratiske institusjoner i Russland blant i form av en lovgivende forsamling og fri presse.[3] Før avgangen ved årtusenskiftet var det bare 2 % av velgerne som mente han gjorde en god jobb. Flere år senere var det flere som mente at Stalin hadde gjort mer godt for landet enn det Jeltsin hadde, bare 17 % av velgerne mente at Jeltsin-perioden hadde gjort mer godt enn vondt for landet.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m Stefansen, Arnt (2000). Verdens store ledere. Oslo: Faktum Orfeus forl. s. 80. ISBN 8254002886. 
  2. ^ a b c d e f g h Mettke, Jörg R. (24. april 2007). «Boris Yeltsin, RIP: The Rise and Fall of the Drunken Czar». Spiegel Online. Besøkt 2. mars 2019. 
  3. ^ a b c d e f Berger, Marilyn (24. april 2007). «Boris N. Yeltsin, Reformer Who Broke Up the U.S.S.R., Dies at 76». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 2. mars 2019. 
  4. ^ a b c d Egge, Åsmund (1993). Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Universitetsforl. ISBN 8200212130. 
  5. ^ Skovmand, Sven (1990). Gorbatsjovs revolusjon. Gyldendal. 
  6. ^ Steinfeld, Hans Wilhelm (1990). Nærbilder fra et politisk jordskjelv. Oslo: Cappelen. ISBN 8257408344. 
  7. ^ a b Steinfeld, Hans Wilhelm (1991). Tilbake til Europa. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8257409200. 
  8. ^ a b Holm, Gro (1991). Gorbatsjov og maktkampen i Sovjetunionen. Oslo: Den norske atlanterhavskomite. 
  9. ^ Hvem, hva, hvor. Oslo: Schibsted. 1993. ISBN 8251614449. 
  10. ^ Hvem, hva, hvor. Oslo: Schibsted. 1996. ISBN 8251616107. 
  11. ^ Steele, Jonathan; Hearst, David (5. oktober 1993). «Yeltsin crushes revolt». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 6. mars 2019. «President Boris Yeltsin moved swiftly last night to stamp his absolute power on Russia by suspending a range of political movements and closing opposition newspapers after the surrender of his main parliamentary opponents in the wake of the assault on the Russian White House. Under a decree following the state of emergency that Mr Yeltsin imposed on Sunday, the National Salvation Front, the Russian Communist Party, the United Front of Workers and the Union of Officers were banned, while Pravda, the former organ of the Soviet Communist Party, and a number of other papers were told to cease publication.» 

Litteratur[rediger | rediger kilde]