Per Imerslund

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nils Per Imerslund
Født 9. mai 1912
Norge Kristiania
Død 7. desember 1943 (31 år)
Norge Oslo
Yrke Forfatter
Troskap Falangenes symbol Falange
Tyskland Tyskland
Tjenestetid 19381943
Rang SS-Oberscharführer
Enhet Sturmabteilung Sturmabteilung
Schutzstaffel Waffen-SS
Militære slag Den spanske borgerkrig
Vinterkrigen
Operasjon Barbarossa
Den finske fortsettelseskrigen
Utmerkelser Jernkorset II klasse

Nils Per Imerslund (født 9. mai 1912 i Kristiania, død 7. desember 1943Aker sykehus, Oslo) var en norsk forfatter, eventyrer, nasjonalsosialist og frontkjemper under den andre verdenskrig. Han sloss i mellomkrigstiden i de tyske SA-troppene mot kommunistene i Berlin og deltok i den spanske borgerkrigFrancos side. Han sto bak innbruddet hos Leo TrotskijHønefoss i 1936, hvor de var ute etter beviser for Trotskijs angivelig revolusjonære virksomhet mot Norge.

Innledning og sammendrag[rediger | rediger kilde]

Imerslund tilhørte venstresiden blant de norske nasjonalsosialistene, knyttet til Ragnarok-gruppen og sterkt preget av den såkalte Völkisch-bevegelsen i Tyskland. I denne tenkningen var ættetenking og etnisk renhet sentrale begreper. Bevegelsen oppfattet historien som en evig strid mellom etniske grupper og denne kampen måtte vinnes om ikke det nordiske mennesket skulle gå til grunne. De så jøder, frimurere, katolikker og kommunister som krefter som ødela germanerne og proklamerte derfor kamp mot disse. Deres avvising av kristendommen førte i Norge til at de vendte seg til de norrøne gudene. Per Imerslund ble derfor karakterisert som revolusjonær nasjonalsosialist, blant annet i biografien Det ariske idol. Imerslund var før og under krigen en sterk Quisling-motstander som han mente var i lomma på storkapitalen og tilpasset seg tyskerne i altfor stor grad. Slik ødela Quisling mulighetene for norsk selvstendighet overfor tyskerne. Det er hevdet at han planla å kidnappe Quisling, men slo opp en krigsskade fra fronten i Karelen i Finland fra mars 1942 og døde av blodforgiftning før planene kunne settes i verk.

For Imerslund var det å trekke i tysk uniform et nødvendig onde, kampen mot «bolsjevismen» var viktigere enn Tyskland. Han så på den tyske militære okkupasjonen som et overgrep og brudd på den nasjonalsosialistiske tenkningen om folkenes selvbestemmelse. Det er hevdet at han helt siden høsten 1940 forsynte den allierte etterretningen med opplysninger om den tyske tilstedeværelsen i Norge, blant annet gjennom Otto Engelschiøn.

Imerslund var en myte i norske nazistiske miljøer allerede mens han levde. Dette skyldes blant annet hans høye, blonde, atletiske og vakre utseende sammen med hans internasjonale eventyr og aktivistiske erfaringer, og ikke minst hans evne til å kommunisere disse både skriftlig og muntlig. Særlig var dette tilfelle blant de anti-establishment-orienterte og de Quisling-kritiske nazistene.

Tidlig liv – Norge og Tyskland[rediger | rediger kilde]

Faren Thorleif var opprinnelig fra Elverum og moren Maria fra Kristiania. Faren var på dette tidspunktet en vellykket forretningsmann, sine 24 år til tross. Han drev forretningen Imerslund & Co, som fremdeles eksisterer som musikkforretning. Thorleifs far hadde bidratt økonomisk til etableringen, og Thorleif var litt av en eventyrer og gambler. Han ønsket etter hvert å etablere seg i Tyskland som han så som mulighetenes land, og allerede før første verdenskrig var han på forretningsturer til keiserriket. Etter hvert satte Thorleif alle farens penger over styr, blant annet gjennom spekulasjoner under verdenskrigen og mislykkede etableringer. Men i mars 1920, mens de fortsatt hadde penger, flyttet familien – Per hadde fått søsteren Eva i 1914 – til Tyskland, og sønnen Per opplevde nøden og elendigheten i kjølvannet av den tapte krigen i en skremmende, fremmed storby tett inn på livet. Denne sto i kontrast til den materielle tryggheten han selv opplevde. Han gledet seg over at familien var samlet etter farens lange Tysklandsfravær tidligere, og Per hadde en svært nær kontakt med moren.

Vervingsplakat til Freikorps Hülsen, med tekst: «Beskytt Deres hjem, gå inn i Frikorps Hülsen»

Faren Thorleif var imidlertid ikke så innstilt på et nært familieliv og sønnen fikk aldri noen god kontakt med faren. Farens stadige homofile sidesprang slet på ekteskapet og førte til at morens oppmerksomhet ytterligere ble fjernet fra barna. Per og Eva fikk privatundervisning, men den sjenerte Per hadde dårligere progresjon enn søsteren, og kan ha fått en lav tiltro til sine intellektuelle evner. I tillegg slet han med engstelse og mørkreddhet, noe han etterhvert lærte at han kunne overvinne ved å oppsøke farene. Tiden var preget av kampen mellom de nasjonale og de røde, og Frikorpsenes kamp mot Spartakistene og alle historiene rundt dette egget en ung gutts fantasier. I deres borgerlige miljø fikk Frikorpsene en helterolle og preget nok hans holdning til det senere Sturmabteilung (SA).

Familien hadde en omflakkende tilværelse, med stadige nye adresser. Dette var både fra tiden i Oslo (fram til 1920), senere i Hamburg ([1920–1921) og Berlin (1921–1923). Dette, sammen med det urolige familielivet skapte en rastløshet hos Imerslund som skulle prege ham resten av livet. Han opplevde ustabilitet og ensomhet, en tapt kamp om morens oppmerksomhet for søsteren, foreldrenes ekteskapelige problemer, og deres meget aktive sosiale liv. Farens økonomiske spekulasjoner og forretningsmessige gambling var en hovedårsak til de stadige opp- og nedturer i familiens økonomi og deres ønske om en fasjonabel fasade rundt livet forårsaket all flyttevirksomheten.

I 1923 gikk faren konkurs. Ekteskapet fortsatte hovedsakelig som et proforma-ekteskap hvor begge ektefeller tok seg tilfeldige mannlige elskere uten å bestrebe seg på å skjule dette. Moren følte seg verdiløs siden faren bare har brukt hennes skjønnhet som et smykke utad og for å skjule sin homofili. Per havnet på «Königliche Paul-Gerhardt-Schule» i Lübben i Spreewald sørøst for Berlin, en ærverdig privatskole med prøyssisk disiplin og kjedelige lærere. Dette var neppe noe for ham, men det var dette faren i sine distanserte ambisjoner på sønnens vegne klarte å finne en finansiering for. Familien lånte et gods av en tidligere kollega av faren, hvor de ble de boende til 1926. Men familien led under den sosiale degraderingen og følelsen av å ikke lenger kunne omgås venner og bekjente på like fot. Den unge sønnen Per ble noe fritatt for både dette og foreldrenes belastende samliv da han etter et år flyttet på et elevinternat i Lübben.

Skolegang var ikke for den unge Imerslund og han hadde problemer med å innordne seg disiplinkravene. Men her fikk han de første innføringene i Völkisch-tenkningen og han utmerket seg etterhvert med idrettslige ferdigheter og friluftsliv. Men hans skyhet og usikkerhet gjorde nære vennskap vanskelig. Sommerferiene ble tilbrakt i Norge, og særlig var farfars hus i Elverum det som den unge gutten så fram til; det eneste stedet hvor han følte seg trygg og velkommen. Og da han og Eva vendte tilbake fra Norgestur høsten 1926, fikk de til hans begeistring snart beskjed om at de skulle flytte til Mexico.

Oppholdet i Mexico 1927–1928[rediger | rediger kilde]

Per Imerslund flyttet til Colima ved Mexicos vestkyst i 1927

Han var glad for å bytte ut den prøyssiske skoledisiplinen med det han så som et fritt liv på hesteryggen i det eventyrlandet han hadde lest om i guttebøkene. Helt slik ble ikke tilværelsen, men allikevel var det her lærte han nye sider ved seg selv. Faren hadde via en mannlig elsker fått tilgang på halvparten av dennes plantasje ikke langt fra Colima ved sørvestkysten av Mexico. Men det var et usunt og krevende, fuktig klima og store politiske uroligheter i området.

Den unge Imerslund innledet her et seksuelt forhold til den 13 år eldre huslæreren, tyskeren Hans-Dietrich Disselhoff, og det var en tilleggsbelastning for ham da han visste at Disselhoff samtidig har et seksuelt forhold til moren. Han antok, med rette, at Disselhoff også hadde et forhold til faren, og det må ha vært krevende for en 15 år gammel, usikker og uerfaren gutt å skulle dele samme elsker med begge foreldrene.

Men Disselhoff var også en helteskikkelse for den unge Imerslund. Den flotte, unge mannen hadde så langt hatt et eventyrlige liv fra mange verdenshjørner og hadde solid nasjonalsosialistisk forankring. Disselhoff hadde kjempet i Freikorps Löwenfeld, et av de mest sagnomsuste frikorpsene som hadde som utgangspunkt soldater fra Den tyske keiserlige flåte. Slik sett oppdaget den unge Per de homoerotiske trekk som også finnes i slike «kasernemiljøer» og den homofile praksis som fantes høyreradikale miljøer i mellomkrigstiden, blant annet innen SA. Men han var skremt og svært negativ overfor farens utsvevende og promiskuøse homofile liv og hadde vanskelig med å akseptere at han selv skulle ha en homofil legning.

Det største slaget for ham er at moren Maria etter kort tid døde av feber, malaria, matforgiftning og underlivsblødninger, sannsynligvis som følge av tidligere syfilis. På dødsleiet sjokkerte Maria barna ved å bekrefte sitt utsvevende seksuelle liv i deres påhør, selv om dette var noe de lenge hadde forstått. Tapet av moren, som ofte hadde sviktet barnas omsorgsbehov til fordel for sine egne gleder, gjorde at faren ble tildelt den totale skurkerollen ved at hans egoisme gjorde morens omsorgssvikt mildere.

Selv pådro også han seg malaria i Mexico, noe han ble plaget og svekket av resten av livet.

Norge[rediger | rediger kilde]

Etter morens død vendte han sitt kjærlighetsfokus mot Norge som stod for ham som et stadig større ideal. For ham var nok minnene om de gode sommerene hos farfaren og hans oppfatning av Norges stolte historie med på å skape et idealbilde. Det krevende klimaet og den urolige, usikre situasjonen i Mexico, kombinert med den store geografiske avstanden, var nok med på å skape denne idealforestillingen hos ham.

Han hadde derfor få motforestillinger da det kommer opp som en mulighet at han skulle reise tilbake til Norge for å få en norsk utdannelse. Og Hamar var så nært farfaren og Elverum at det ble som å vende tilbake til hjemtraktene.

Hamar 1928–1929[rediger | rediger kilde]

Han begynte i august 1928 på reallinjenHamar offentlige skole for høyere allmenndannelse (senere Hamar katedralskole). Faren hadde sørget for at han ble innlosjert på hybel hos skolens rektor, Karl Otto Nilssen, som var farens onkel. Nilsen var en mektig, stram, fryktinngytende og enerådende sjef som ikke vek så mye tilbake for de prøyssiske skolelærerene som den unge Imerslund hadde hatt i Lübben. Han var enormt skuffet over at han ikke fikk bo hos farfaren (og farfarens søster), det eneste stedet hvor han kunne få trygghet og kjærlighet. Men også det tok faren Thorleif fra ham. Han mistrivdes selvfølgelig med det rigide skoleopplegget som fulgte ham til alle døgnets tider. De eneste fristedene han fikk var å streife rundt i skogen og naturen. Hit søkte han alltid før når han følte seg presset. I motsetning til alle de andre kunne ikke han gå på ski, men det lærte han fort med en iherdighet som gjorde inntrykk på alle rundt ham. Når han satte seg mål, gjennomførte han dem!

Men viktigst for hans utvikling var kanskje de vennene han fikk her og den politiske debatten han etterhvert lot seg engasjere i. I dette miljøet var han en oppsiktsvekkende og spennende person, med bakgrunn fra eksotiske steder som Tyskland og Mexico og hadde i en alder av 16 år en erfaringsbakgrunn som knapt noen av de andre kunne drømme om å få i et helt liv. Vennene kaller ham Per Mexico og ville høre han fortelle fra de spennende stedene. Og han fortalte gjerne, i begynnelsen usikkert og litt gebrokkent, men etterhvert fengslende og spennende. Blant de vennskap han knyttet her var nok Stein Barth-Heyerdahl den aller viktigste og ble den mest lojale vennen han skulle ha for resten av livet.

Fram[rediger | rediger kilde]

Studentersamfunnet Fram ble det sosiale samlingspunktet og arenaen for de oppglødde politiske diskusjonene for skoleungdommen på Hamar. Dette var politiske brytningstider og en stadig økende politisk polarisering, både nasjonalt og internasjonalt. Den nasjonalt orienterte høyreside, som han identifiserte seg med, fryktet en nasjonal oppløsning og sosialistisk omdanning av samfunnet i en kommunistisk retning.

Blant debattantene og deltakerne i miljøet var blant andre senere statsråd Andreas Cappelen og forfatteren, filmmannen Sigurd Evensmo og musikkmannen Sverre Bergh.

Tiden i Fram var viktig for ham da han her lærte at Norge ikke var den forfedrenes idyll han hadde ønsket det skulle være. Hans Norge var truet av det han oppfattet som de samme undergravende krefter som han hadde opplevet i Tyskland og at disse satt nær maktposisjonene. Denne situasjonen virket styrkende på hans Völkish-tenkning som han ble kjent med særlig på skolen i Lübben. Men han opplevet også et miljø som delte hans tanker og oppfatninger og hvor disse kunne bli videreutviklet. Han hadde aldri opplevet et velfungerende demokrati eller politisk og sosial ro.

Men det er viktig å merke seg at i hans ungdomsopprør lå det en sterk forakt for hva han oppfattet som borgerskapets slappe og perspektivløse holdninger og den egoistiske fasadetenkning han hadde opplevet med egne foreldre. Begge de ungdommelige politiske ytterfløyer foraktet foreldregenerasjons materialistiske selvtilfredshet, slik sett ble det bare ytterfløyene som var aktuelle for ham. Hele hans tenkning om trusselbilder, nasjonenes overlevelse og Völkisch-ættetenkning gjorde at han avskydde den undergang venstresiden ville gi Norge. Og han hadde med seg både tankene fra Disselhoff og ikke minst eventyrene og helteskikkelsene fra Frikorpsenes kamper mot kommunistene fra årene i Tyskland.

I Fram stod kampen i stor grad mellom de fargerike lederskikkelsene Sigurd Evensmo for venstresiden og vennen Stein Barth-Heyerdahl for høyresiden. Og i denne polariseringen hadde Imerslund sin klare plass. Barth-Heyerdahl ga den usikre og selvforaktende Per en posisjon og satte hans eventyrlyst og engstelse inn i en politisk ramme. Hans homofile erfaringer med Disselhoff hadde ikke gjort at han aksepterte homofili, langt mindre en erkjennelse om at han selv skulle ha en slik orientering.

Tilbake i Mexico 1930–1932[rediger | rediger kilde]

Imerslunds retur til Norge for å bli kjent med forfedrenes land ble første omgang bare i et år. Dels skyldes dette at faren Thorleif igjen gikk konkurs og ikke kunne betale for sønnens opphold på Hamar. Og dels var han lykkelig for å kunne slippe unna Karl Otto Nilsens intense overvåking av hans liv. Faren hadde finansiert sine ulike forretningsmessige eventyr med sin fars penger, og dro ham med i dragsuget. Med sine siste penger kjøpte faren Thorleif en mindre gård i Mexico, beliggende i et ørkenområde. For den malariasyke Thorleif passet dette klimaet bedre, men det var også funnet indianergraver her, så mulighetene til skattejakt var absolutt til stede.

Utsiktene på skattejakt etter indianske klenodier tiltalte Per sterkt og han tilbød seg å komme sammen med Hans-Dietrich Disselhoff som Per hele tiden hadde holdt brevlig kontakt med. Disselhoff hadde stor faglig interesse av dette, han var under avslutning av sin doktorgrad, 30 år gammel, og trengte praktisk erfaring å vise til når han skulle ut på arbeidsmarkedet. I påvente av at Disselhoff skulle fullføre doktorgraden og for å finansiere reise og opphold i Mexico for dem begge, var den unge Imerslund tilbake i Tyskland høsten 1929 som bygningsarbeider på en gårdsutvidelse hos noen av foreldrenes tidligere venner. Denne høsten kom han også i kontakt med den politiske diskusjonen og dette former ham videre.

Våren 1930 var han tilbake i Mexico sammen med Disselhoff. Både på jakt etter sølv og indianerskatter. Noe ble også funnet, men ikke nok til at Thorleif kunne slå seg for alvor opp som antikvitetshandler, som han hadde drømt om. Disselhoff reiste etterhvert hjem, mens Per ble i Mexico og streifet rundt på hesteryggen og levde av det han tjente på antikvitetene og som kvegdriver. Den unge Imerslund vakte oppsikt blant mexicanerne med sitt blonde, nordiske utseende. For bondebefolkningen minnet han mest om helgenfigurene i kirkene. Enda sterkere virket det på lokalbefolkningen at han evnet å tilegne seg både den lokale dialekten og væremåte.

Hans fascinasjon av de mexicanske revolusjonsheltene Pancho Villa og Emiliano Zapata ble ikke mindre i denne perioden. Disse representerte mot, frihetstrang, handlekraft og arbeideroppstand, særlig mot klasseskiller, storkapitalen, den europeiske og nord-amerikanske imperialismen og den katolske kirken og dens autoritet. Dette passet godt med hans idealer.

Han tok denne tenkningen og erfaringene med seg hjem og opplevde at han hadde en visjon for det fremtidige Norge. Samtidig mistet han noe av sine siste holdepunkter da han fikk melding om at farfaren døde i juni 1931.

Oppholdet forsterket ytterligere hans ry som en internasjonal eventyrer da han senere vendte tilbake til Norge.

Gatekamper med SA i Berlin 1932–1933[rediger | rediger kilde]

Da han valgte å forlate Mexico, var det ikke for å dra til Norge, men for å delta i kampen. Og kampen sto i Tyskland. Og det var et annet Tyskland og Berlin enn det han kunne huske fra da han bodde der som barn, beskyttet av foreldrene. Nå havnet han 18 år gammel, uten penger og venner, alene midt i det politiske kaoset. Per forsvant inn i storbyen, men hadde en viss kontakt med søsteren (som bodde i Tyskland siden Per dro til Hamar), Disselhoff og andre tidligere venner fra den tidligere Tysklandsperioden.

Samtidig opplevde han en stor respons, også i det norske miljøet i Berlin, på sine historier og fortellinger om eventyrene i Mexico. Han ble oppfordret til å fortelle om disse gjennom en avisartikkel, og dette danner grunnlaget for romanen Hestene står salet.

Men han orienterte seg mer mot den politiske aktivismen og identifiserte seg med nasjonalsosialistene. Han var ikke vanskelig å rekruttere inn i de aksjonistiske SA-avdelingene og bodde i perioder på hjem for SA-tropper og vanket i såkalte Sturm-lokaler for SA-menn. Her opplevde han det tette kameratskapet og den interne heltedyrkelsen som kjennetegner slike miljøer.

Imerslund tok opp i seg den revolusjonære, arbeiderorienterte, anti-kapitalistiske tenkningen som SA-fløyen av den tyske nasjonalsosialismen representerte. Som så mange andre i disse miljøene ble det sett med stor skepsis mot Hitler og andre sentrale nasjonalsosialister på grunn av deres lefling med storkapitalen, industriherrene og de gamle maktstrukturene. Hans miljø og tenkning var preget av anarkistisk politikerforakt rettet mot alt pampevelde. Slik ble ikke den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933 den grunnleggende samfunnsendringen han og SA-miljøene ønsket.

Norge 1934–1937[rediger | rediger kilde]

Oslo og politikk[rediger | rediger kilde]

Han returnerte til Oslo våren 1934 og ble knyttet til Eugen Nielsens Norges Nasjonal-Socialistiske Arbeiderparti (NNSAP) med blant andre sin gamle venn Stein Barth-Heyerdahl. Partiet hadde tatt opp i seg deler av den venstre-orienterte Völkisch-tenkningen han kjente fra Tyskland, hvor Judea (dvs jøder, kommunister og frimurere; Roma (katolikker, jesuitter og kristne for øvrig) og Tibet (teosofer, antroposofer og andre østlig inspirerte tenkninger) var de demoniske åndsmakter som måtte bekjempes om ikke det germanske mennesket skulle gå under.

Han utviklet videre i dette lille politiske miljøet en del av de paranoide politiske ideene om store sammensvergelser, og prøvde å skape den samme gateaksjonisme i Oslo som i Tyskland. Dette lyktes tilsynelatende til en viss grad, da det kom til en del slagsmål med «de røde», men dette hadde et visst kunstig preg og var ikke styrt av den samme desperasjon som i Tyskland.

Partidager i Nürnberg 1935[rediger | rediger kilde]

Den rumensk fascistlederen Corneliu Zelea Codreanu gjorde sterkt inntrykk på Per Imerslund. Codreanu ble drept i 1938.

Imerslund dro til Tyskland og besøkte de massive partidagene til NSDAP i Nürnberg 10.–16. september 1935. Disse gjorde nok i seg selv et inntrykk på ham, med enorme oppmarsjer med til sammen en halv million deltakere. Temaet for denne rikspartidagen var Rikspartidag for Frihet og de nye tyske raselovene ble introdusert her. Under disse partidagene traff Imerslund mange internasjonale meningsfrender, blant annet representanter for British Union of Fascists, den italienske fascistbevegelsen og den finske fosterlandsbevegelsen. Men særlig gjorde stifteren av den rumenske Jerngarden, Corneliu Zelea Codreanu, et sterkt inntrykk.

Viktigst for ham videre i livet var at han her traff Hans S. Jacobsen, en norsk sosialøkonom og skipsmegler som ble en viktig ideologisk faktor for ham. Jacobsen ga ut tidsskriftet Ragnarok, og både tidsskriftet og Jacobsen som person ble et talerør og samlingspunkt for denne gruppen.

Nasjonalsosialistisk venstreopposisjon[rediger | rediger kilde]

Kretsen med Per Imerslund besto blant andre av Stein Barth-Heyerdahl, Hans S. Jacobsen, Geirr Tveitt, Tor Strand og Otto Sverdrup Engelschiøn og Albert Wiesener. Denne var i sterk opposisjon til Quisling og Nasjonal Samling som de så som en ryggløs, vassen utgave av nasjonal tekning som var altfor influert av kristen tankegang. Bare det at de for eksempel brukte presten og frimureren Kjeld Stub som en av sine mest brukte talere var diskvalifiserende i seg selv. Slik sett var minipartiet Nasjonal Samling mer eller mindre som de andre partiene og representerte ikke noe reelt alternativ.

Imerslund og vennene la vel så mye vekt på siste leddet i sin nasjonalsosialisme. Her var fellesskapløsninger, planøkonomi, gjerne høyt skattetrykk, offentlig eide institusjoner og sosiale systemer viktige for å få samfunnet ut av den sosiale nøden den private kapitalens grådighet og ryggløse politikere hadde fått landet inn i. Denne tenkningen var sterkt skeptisk til hele førerprinsippet, da makten skulle gå nedenfra og opp, fra aksjonistene som hele tiden var herdet i kamp og til ledere som også er aktivt deltakende i kampen og kjente denne. Kun slik kunne lederne få legitimitet. Og kampen sto mot de nevnte nedbrytende kreftene og denne sosialismen var slik sett nasjonal og nyhedensk og ikke en del av en internasjonal ideologi.

Avstanden til Quisling og hans livsfjerne, kvasikristne, abstrakte tenkning var derfor meget stor og ble av denne gruppen ansett for å være helt perspektivløs. Forakten for Quisling og NS ble enda tydeligere under okkupasjonen da denne kretsen også så på Quisling som en løpegutt for de tyske okkupantene som etter gruppens mening ikke hadde noe her å gjøre. Henrettelsen av Gunnar Eilifsen ble oppfattet som den åpenbare avsløringen av regimet.

Arbeidstjenesten 1936[rediger | rediger kilde]

Imerslund var en utpreget handlingsorientert aktivist, og trivdes dårlig med pratende polemikere. Politikk var å handle, og Norge som land skulle bygges. Han ble derfor en av drivkreftene bak Arbeidstjenesten, organisert i første rekke av Imerslund, Tor Strand og reklame- og filmmannen Walter Fürst. Hensikten var ikke først og fremst å bøte på arbeidsløsheten, men idealistisk: å fremme dugnadsånd for nasjonen blant ungdom. Denne Arbeidstjenesten var inspirert av den tyske Riksarbeidstjenesten og dannet opptakt til den tvungne Arbeidstjeneste (AT) som nazistene senere innførte under den tyske okkupasjonen. Arbeidstjenesten skulle bokstavelig talt rydde ny mark for nye småbruk. De brøt opp stubber, drenerte, fjernet stein og bygget vei, tungt kroppsarbeid i og med den norske naturen. Med morgenrevelje kl 06.00, politisk høytlesing før frokost, tungt arbeid og streng disiplin skulle de håpefulle herdes. Politiske motstandere prøvde å latterliggjøre tiltaket, og påpekte at dyrkingen av slitet og den maskuline kraft hadde klare homoerotiske undertoner.

Den første arbeidsleiren i Arbeidstjenestens regi var i Stor-Elvdal sommeren 1936. Imerslund hadde med stor suksess ledet og organisert rekrutteringen fra Midt-Norge og kastet seg over de praktiske oppgavene med stor energi. Men han ble ofte slått ut av malariaanfall, med tilhørende høy feber og dårlig allmenntilstand. Likefullt var han en sentral person på arbeidstjenesten, beundret som en profet av de andre utfra sin fargerike bakgrunn og hele sin fysiske fremtoning.

Men Imerslund og den Quislingskritiske fløyen hadde bare begrenset suksess med å distansere dette tiltaket fra Nasjonal Samling. De stilte seg bak Johan B. Hjorts opposisjonelle linje innen NS, og satte stor pris på Hjorts besøk i leiren i Stor-Elvdal. Dette var første gang Imerlund traff Hjort. Arbeidstjenesten var ikke politisk nøytral med dens idealisering av bonden og forakt for politikere, livsfjerne teoretikere og byfolk som var snyltere, herunder mange innen NS. Arbeidstjenestens farger var rødt og svart: blod og jord; rase og natur smeltet sammen.

Imerslund hadde på denne tiden hadde fått gitt ut Das Land Noruega i Tyskland, og arbeidet med den norske oversettelsen Hestene står salet til Gyldendal. Samtidig med at han hadde kåserier i NRK, men det var klart at det var i Arbeidstjenesten praktiske handling han følte seg hjemme, mer enn som forfatter og skribent.

Innbruddet hos Trotskij[rediger | rediger kilde]

Trotskij under oktoberrevolusjonen 1917

Det vakte oppstandelse i mange politiske miljøer da regjeringen Nygaardsvold sommeren 1935 ga oppholdstillatelse til den sovjetiske revolusjonshelten og nære Lenin-medarbeideren Lev Trotskij, heller ikke overraskende i Imerslunds miljø. En forutsetning for oppholdstillatelsen var at Trotskij ikke drev politisk virksomhet. Hans miljø tvilte på om Trotskij i det hele tatt hadde falt i unåde hos Stalin, og var sikker på at han drev politisk undergravingsarbeid. Dette ønsket de å finne beviser for og slik både få Trotskij ut av landet. Slik ville de sette den nye arbeiderpartiregjeringen i forlegenhet og vise for all verden at Arbeiderpartet fortsatt var et marxistisk, revolusjonært parti med internasjonal orientering man ikke kunne stole på.

Det fikk internasjonal oppmerksomhet at Trotskij hadde kommet til Norge etter fire og et halvt år i Tyrkia og to år i Frankrike. Blant journalister og andre med ukjente hensikter var ikke Imerslund og hans miljø de eneste som spanet rundt huset hvor Trotskij og hans familie var innlosjert på det lille stedet Heradsbygda rett utenfor Hønefoss. Det var en strøm av særlig utenlandske besøkende til Trotskij, av dem angivelig mange jøder, og fantasiene var store om hva som ble diskutert og angivelig instruert.

Dette var aktivisme helt etter Pers ånd, hvor aktiv politisk handling ble krydret med internasjonale sammensvergelser, personlig risiko, hemmelighetskremmerier og spenning. Utover sommeren og høsten 1936 opplevde dette miljøet det stadig mer prekært å få satt en stopper for det de mente var en farlig virksomhet som regjeringen og Trotskij stod for. Etter en tids snakk og usikker planlegging utførte Imerslund og et par andre et raskt raid mot Trotskijs hus natten mellom 5.- 6. august, da de hadde funnet ut at han var på reise til Kristiansand. De prøver å bløffe seg inn som politifolk, men blir avslørt av husvertens datter. De hadde heller ikke gjort seg tilstrekkelig kjent med huset på forhånd og det hele endte med en hurtig retrett tilbake til Oslo. De blir stoppet av politiet underveis som noterer navnene på alle, bortsett fra Imerslund. Han hadde stukket av på egen hånd og gjør et innbrudd senere på natten ved å klatre inn gjennom et vindu, men det ender uten utbytte. Husvertens datter hadde gjenkjent en i gruppen og det ender med tiltale i Drammens lagmannsrett og dom 15. desember 1936. Det ble ganske milde dommer. Statsadvokaten var Sverre Riisnæs, senere justisminister i Quislings andre regjering under krigen. Gruppen tok de milde dommene som en seier, samt ikke minst fordi omtrent samtidig, 18. desember, meddeler regjeringen at Trotskijs oppholdstillatelse er trukket tilbake og at han har fått visum til Mexico. Imerslund var glad for at Norge er kvitt «marxistjøden», men han så også ironien i at Trotskij i stedet er sendt til hans andre hjemland Mexico. Her ble Trotskij drept av Stalins agent 20. august 1941.

Den spanske borgerkrigen 1937[rediger | rediger kilde]

Frontene i den spanske borgerkrigen etter Imerslunds hjemreise i 1937.
Utfyllende artikkel: Den spanske borgerkrig

For den handlingsorienterte Imerslund var den spanske borgerkrigen en arena for politisk handling. I tillegg skulle han skrive artikler for avisen Tidens Tegn og leverte en del artikler. Men hans krigsinnsats våren 1937 ble aldri verken enkel eller glamorøs. Allerede på vei til Spania, på gjennomreise i Portugal ble han arrestert som mistenkelig utlending og måtte sitte et døgn i en svært overfylt, elendig celle. Han fikk hjelp av det norske konsulatet og kom seg videre.

Da han endelig kom til Spania var det vanskelig å finne en passende stridende avdeling. Han hadde tross alt ingen formell militær bakgrunn og den spanske fremmedlegionen var reneste selvmordsavdelinger. Etter mye om og men havnet han i den falangistiske militisen. Da han endelig kom til fronten, ble de liggende på noen avsvidde høyder på Cordoba-fronten og utveksle skudd med sosialistene noen hundre meter borte. De hadde lite vann og mat, det var svært varmt og Imerslund var dårlig av malariaen. I tillegg måtte han i brev til vennen Disselhoff bekjenne at han opplevde i stedet krigens meningsløshet. Dette kom også fram i hans til dels meget gode artikler fra denne tiden. Skuffet måtte også Imerslund konstatere at klokkens skrues tilbake i Spania etter Francos seier og at det ikke var et nytt, radikalt, revolusjonært Spania som seiret.

Men Imerslund følte seg også modnet og styrket av at han hadde vært i kamp og i livsfare ved fronten. Svekket av malaria ble han trukket ut av kamp og reiste tilbake til Oslo samme sommer.

Norge, ekteskap, Mexico 1937–1940[rediger | rediger kilde]

Han var i årene fram til utbruddet av andre verdenskrig opptatt med mange av de tidligere aktivitetene, Arbeidstjeneste om sommeren, skriving og den sedvanlige, kanskje litt rastløse reisevirksomheten resten av året. Han besøkte både Tyskland, Sverige og Mexico. I Tyskland deltok han i 1937 på det årlige seminaret for nordiske forfattere i Travemünde, blant andre sammen med Mikkjel Fønhus som Imerslund hadde foreslått som deltaker. Det var ikke ukontroversielt i Norge å delta på slike arrangementer i Tyskland.

Etter splittelsen av Nasjonal Samling i 1936 fikk også kretsen rundt Ragnarok tilsig av nye, skuffende tidligere NS-medlemmer med Johan B. Hjort i spissen. Da Walter Fürst fikk ordnet et møtelokale i Oslo sentrum for høyreradikale Nasjonal Samling-motstandere, fikk også Imerslund et mer fast tilholdssted i byen. Mye av den politiske energien ble brukt på å konspirere mot Nasjonal Samling og forsøke å etablere et alternativ.

Imerslund vakte alltid stor oppmerksomhet blant kvinner, som raskt flokket seg rundt ham. Hans tilsynelatende kjølige avstand og interesse, og mangelen på sladderaktige historier omkring denne flotte mannen synes å ha ført til en enda større interesse. Mystisk, vakker, og full av eksotiske opplevelser, men også ryddig og redelig. Selv oppfattet han nok sin manglende interesse som et problem, særlig når vennene til stadighet påpekte hans store muligheter. Men da hans venn Hans-Dietrich Disselhoff, som han hele tiden hadde hatt brevlig kontakt med, giftet seg i 1936 og litt senere fikk en datter, skjønte han at han burde følge vennens eksempel. Per aksepterte den gjengse fordømmelsen av homofili i sitt miljø og ønsket å bekjempe den. Han mente selv at hans homofili var påført ham gjennom Disselhoffs forføring.

Imerslund giftet seg derfor 26. mars 1938 i en nyhedensk seremoni med Liv Asserson, søsteren til en norsk operasangerinne i Tyskland som han først innledet et forhold til. Men han falt angivelig pladask for den 21 år gamle søsteren Liv da han traff henne. Selv var Imerslund 26 år. Antakelig hadde den eldre søsteren gjennomskuet ham og han søkte trøst det nærmeste stedet han fant. Den praktiske og jordnære Liv passet nok Per bedre enn den kunstneriske operasangerinnen. Byllupsreisen ble en rundtur til blant annet Danmark, Spania og Mexico. Det er grunn til å tro at Liv her ble klar over at hun inngikk i mannens heteroseksualiseringsprosjekt, men hun valgte å bli hos ham så lenge han levde. De fikk senere to barn sammen. Den yngste ble født etter farens død.

Men da krigen bryter ut, og særlig vinterkrigen mellom Sovjetunionen og Finland, er Imerslund klar for ny innsats.

Den andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Miljøet rundt Imerslund reagerte svært negativt på Hitler og Stalins vennskapspakt og blitzkrigen mot Polen syv dager senere. Et slikt overfall på en annen nasjon var for dem en krenkelse av nasjonalsosialismens grunnidé om det enkelte folks selvbestemmelse. Et nasjonalsosialistisk land er per definisjon ikke imperialistisk, i følge deres tenkning. Slik ekspansjonisme var det fascistene som holdt på med, som etter denne gruppen oppfatning var borgerskapets siste krampetrekning. Begge disse hendelser ble oppfattet som kynisk stormaktspolitikk. Vennskapspakten innebar også et farvel til de rasesolidariske holdningene. Verre ble det da det gikk opp for alle at vennskapspakten også var et grønt lys for Sovjetunionen å angripe Finland.

Vinterkrigen[rediger | rediger kilde]

Vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen ble et kall for den aksjonistiske Imerslund. Dette var Davids kamp mot Goliat, og han var selvfølgelig på Davids side. Finnenes innledende suksesser forsterket denne oppfatningen. Hans miljø opplevde i denne saken at her var de på linje med størstedelen av både det norske og det internasjonale samfunnet. Utover vinteren konstaterer miljøet noe indignert at det tydeligvis hadde vært lettere å mobilisere til krigsinnsats for bolsjevikene i Spania enn mot dem i Finland. Da han meldte seg til krigstjeneste, fikk han straks følge av andre fra miljøet. De ville ikke være noe dårligere enn Imerslund, som nå var blitt et idol og en myte i miljøet.

23. februar 1940 reiste han til Finland. Ved avreisen får han av Walter Fürst en lerke med jord fra Arbeidstjenestens nybrottsfelt. Som rumenske Corneliu Zelea Codreanu skulle han ha fedrelandets jord ved hjertet.

For å avlaste de finske styrkene som var sterkt presset på Det karelske nes, skulle de regulære finske styrkene ved Salla i Nord-Finland trekkes sørover og erstattes av de frivillige, internasjonale styrkene. Etter iskald trening i den nordfinske byen Kemi, med temperaturer ned mot minus 40, ble de sendt mot fronten i mars. Men idet de ankom var krigen over. Skuffet og bitter over Finlands ydmykende våpenhvileavtale og uten selv å få gjort noen innsats, måtte han og de andre dra hjem. 1. april ble Imerslund dimittert og kom hjem 4. april, fem dager før den tyske invasjonen.

I Norge[rediger | rediger kilde]

9. april 1940 ga to sjokk for Imerslund og hans miljø, den tyske invasjonen og Quislings regjeringsdannelse. Selv om de oppfattet den tyske invasjonen som en krenkelse på lik linje med invasjonen av Polen, var de av den mening at dette også skyldtes de mange feil den norske regjeringen hadde gjort i forkant. Quislings statskupp bare forsterket den forakten de følte overfor ham og hans folk.

Imerslund forsøkte å melde seg til tjeneste 9. april, og stilte med sin Finlandsuniform og full oppakning. Han fikk beskjed om å dra hjem og avvente nærmere ordre. Han deltok i stedet, dog noe passivt, i intrigene overfor tyskerne for å bli kvitt Vidkun Quisling. Denslags var imidlertid ikke noe for ham, selv om han skummet av raseri overfor dette «frimurerkuppet». Imerslunds gruppe følte en trussel ved at deres politiske motstandere hadde kommet til maktmidlene og de var redd de skulle lide samme skjebne som det tyske SA.

Raseriet var stort i miljøet, og noen av Imerslunds Finlandsvenner hadde mistet nær familie under det tyske felttoget. Alt ble oppfattet å være Quislings skyld, og de gikk med attentatplaner mot Quisling, Wilhelm F. K. Christie og Harald Franklin Knudsen, som alle bodde på Hotel Continental. Imerslund oppsøkte Christie, angivelig for å advare ham, men ble i stedet anmeldt for trusler. Imerslund nektet å oppgi navnet på de andre involverte og en lang rettsprosess endte det med at han fikk en bot. Men hele episoden vitnet om en litt overspent atmosfære.

Imerslund måtte ha et levebrød for seg og Liv, de bodde på denne tiden midlertidig hos Livs mor i Oslo. Han fikk sommeren 1940 en radiojobb i NRK. Her leste han hovedsakelig nyheter, men dro også på reportasjereise til Tyskland i august. Han var ettertraktet for tyskerne etter bokutgivelsen, sine tyskkunnskaper og sin internasjonale bakgrunn. Imerslund selv mente at han slik kunne bidra til å holde Quisling og andre NS-medlemmer unna radiomediet. Da han i oktober, etter reisen til Tyskland, holdt et radiokåseri som må ha provosert NS-medlemmene ved å framholde Tyskland som et sosialistisk arbeiderparadis, er hans radiokarriere over. Med Vidkun Quisling og Nasjonal Samling tilbake til makten gjennom Josef Terbovens kommissariske statsråder 25. september, er Ragnarok-kretsen slått ut.

Kretsen opplevde at de sto ved et veiskille med to valg og de delte seg mellom disse: inn i aktivt motstandsarbeid (som f.eks Otto Engelschiøn og Johan B. Hjort) eller bite i det sure eplet og arbeide innenfor Nasjonal Samling (som f. eks Hans S. Jacobsen). Imerslund valgte sin egen vei ved å stå utenfor, inntil «den siste frimurer forlater NS» var dette et helt uaktuelt alternativ. Men i følge Otto Sverdrup Engelschiøn førte Pers aversjon mot den tyske okkupasjonen til at han også forsynte motstandsbevegelsen med viktige opplysninger om tyskerne i Norge resten av krigen.

Med Waffen-SS i krig[rediger | rediger kilde]

Den arbeidsløse Imerslund lot seg overtale til å bli med på et lederkurs i Arbeidstjenesten vinteren 1940–41, men fant seg ikke tilrette i det han oppfattet som et underbruk av Nasjonal Samling. Vidkun Quislings appell i januar 1941 om å melde seg til krigstjeneste gjorde ingen inntrykk, snarere var Imerslund og hans krets svært skeptiske til den tyske imperialismen.

Men med Operasjon Barbarossa ble kortene fordelt på nytt. Tysklands vennskap med Sovjetunionen var over og det ble også i Norge kallet til kamp mot bolsjevikene i øst. Imerslund meldte seg til tjeneste umiddelbart under løfte om å skulle kjempe under norsk flagg og kommando mot kommunismen og i solidaritet med Finland under den finske fortsettelseskrigen. Etter å ha blitt bombet av sovjetiske fly, gikk finske styrker over grensen 25. juni i Karelen for å ta tilbake områdene Finland hadde mistet etter vinterkrigen.

Ukraina[rediger | rediger kilde]

Fortsettelseskrigen, hvor Imerslund tjenestegjorde ved Sallafronten, der hvor XXXVI korps stod mot 14 armé

Men noen norsk avdeling ble det ikke noe av, ei heller ikke den lovede krigstjenesten i Finland under vervingsmottoet «Hjelp broderfolket i nød!». Dette mottoet må ha fjernet de siste av Imerslunds reservasjoner, men løftebruddene fratok all hans tillit til tyskerne. Men disse var ikke nok til å kunne gå ut av kontrakten uten krigsrett. Sammen med anslagsvis 1 000 andre nordmenn ble han sendt til Operasjon Barbarossa og tjenestegjorde i Waffen-SS, 5. SS-Panzer-Division «Wiking» som en del av Armégruppe Sør i Ukraina, hele veien til Dnepropetrovsk. Imerslund tjenestegjorde som vanlig menig selv om han med sin bakgrunn kunne ha fått en mer kvalifisert tjeneste. Men også her var han midtpunktet blant soldatene.

De vanskelige forholdene på Østfronten førte til at han etter fire måneders tjeneste i oktober 1941 ble innlagt på sykehus i Breslau med dysenteri. Han var da glad for å slippe ut av krigens helvete, men vi vet ikke om han deltok eller var vitne til den nedslakting av sivile, særlig jøder og russiske krigsfanger som foregikk under framrykningen, og ikke minst der hvor Division Wiking rykket fram. Men han sa senere at opplevelsene her kunne få en gammel nasjonalsosialist til å miste troen. Imerslund offentliggjorde senere svært lite om sine opplevelser i denne tiden.

Finland[rediger | rediger kilde]

Imerslund ble tildelt den tyske militærordenen Jernkorset av andre klasse etter innsatsen i Finland 1941. Han ga senere medaljen til hunden sin.

På denne tiden fikk han også vite at Liv var gravid. Sønnen Ole ble født i desember 1941, mens han selv lå på sykehuset. Han var sykmeldt i hele tre måneder etter felttoget i Ukraina, hvor han nok hadde presset seg lengre enn hva han tålte. Alt tyder på at Imerslund var psykisk skadet etter redslene ved fronten i Ukraina. Etter endelig å ha sluppet ut av sykehuset i Breslau, hvor det lavere tyske befalet fortsatte den evige trakasseringen, var hans skepsis og forakt for den tyske krigføringen om mulig enda større. Han ble glad da innflytelsesrike bekjente fikk ham over til tjeneste i Finland, hvor han hele tiden ville. Imerslund var fremst ved fronten i Salla i Nord-Karelen som Kriegsberichter med grad av oberscharführer, noe som innebar at han som soldat skulle også skriver artikler til SS-bladet Das Schwarze Korps. Imerslund dekket her den finske sabotasjevirksomheten bak de russiske linjene.

På et slikt oppdrag ble han truffet av et russisk dumdum-skudd i skulderen, kuler som ekspanderer og river opp når de treffer kroppen. Skulderen og overarmen ble sterkt skadet og han ble innlagt på feltlasarettet i Kemi innerst i Bottenviken, hvor han hadde vært to år tidligere. Legen ville amputere venstre arm, men han nektet dem å gjøre dette. Imerslund ble tildelt Jernkorset av andre klasse for tapperhet i felt, og fikk beskjed om at han kunne forvente forfremmelse. Sterkt skadet reiste han hjem til Norge og ble lagt inn på Aker sykehus. Her ankom han i mai 1942, sterkt svekket av skadene og høy feber. Men den østerrikske kirurgen klarte å lappe ham sammen, selv om han måtte tåle store smerter og i hele 15 måneder gå med et stativ som holdt overarmen i vannrett posisjon ut fra skulderen. Imerslund kalte armen på stativet for «Stukaen».

Krigstraumatisert og kamp mot Quisling[rediger | rediger kilde]

Foruten alle vennene som kom på sykebesøk hos Imerslund, var det nok som en seier at justisminister Sverre Riisnæs også besøkte ham og ba om unnskyldning for sin rolle som aktor i Trotskij-saken. Riisnæs var kjent som en av frontkjempernes beste venn, og til tross for sin posisjon, delte han Imerslunds og hans miljøs skepsis til Vidkun Quisling og Nasjonal Samling. Riisnæs' arbeid med å etablere den pangermanske Germanske-SS Norge kan sees som et tiltak for å skaffe seg en posisjon basert på miljøer som Imerslund tilhørte. Dette var også en organisasjon som Imerslund og flere av hans venner sluttet seg til, inntil også den ble overtatt av Nasjonal Samling og til dels militarisert av Jonas Lie utover 1942 og rammet av Eilifsen-saken.

Fortsatt mens han lå på sykehuset gjenopptok Imerslund sin skribenttilværelse. Han skrev om deler av sine frontopplevelser og hvordan det var å komme hjem. Men det viste seg vanskelig å få dette publisert, da pressen var kontrollert av det Per og hans miljø kalte «Heimesittere», de feige og dvaske med klare opportunistiske preg. Men i Germanske-SS Norges organ «Germaneren» slapp Imerslund til.

«Germaneren» ble sammen med «Ragnarok» de viktigste talerørene for den Quisling- og NS-kritiske fløyen av den norske nasjonalsosialismen. Her publiserte Imerslund blant annet i artikkelen «Sabotører i egne rekker» et svært sterkt angrep på det han kaller «de kunstige jødene», altså frimurerne i Nasjonal Samling. NS ved generalsekretær Rolf Jørgen Fuglesang svarer skarpt at dette var lojale og «anstendige nasjonalsosialister». Fuglesang var med god grunn bekymret, i opposisjonsmiljøet var han den fremste eksponent for de slappe «heimesitterne».

I ettertid kan denne frimurerfikseringen virke noe konspiratorisk, men Imerslund var på denne tiden sterkt preget av krigsopplevelser og det han opplevet som et svik fra mange kanter. Han holdt seg til sine gamle venner og andre tidligere frontkjempere og søkte tryggheten i dette fellesskapet av åndsfrender og skjebnefeller. Etter å ha blitt skrevet ut fra Aker sykehus, ble han overført til Rekonvalesenthjemmet Ragnar BergVoksenkollen for rekonvalesens. Utover høsten 1942 fortsatte han herfra sin skribentvirksomhet med stadige nye angrep mot establishment og en idyllisering av den norske bonde.

Samme høst kjøpte han og Liv en gård ved Haglebu i Eggedal for penger lånt av Livs mor. Imerslund var imidlertid der mest på korte og hektiske besøk og reiste tilbake til byen ved første anledning. Eller så kom han med mange venner og installerte seg med dem på stabburet. Ved Oslo fikk han et rom i Grav gård i Bærum som var eid av en av hans venner. Her redigerte han etter oppfordring fra Hans S. Jacobsen en artikkelsamling. En del andre artikler han skrev på denne tiden er sterkt preget av at han er krigstraumatisert og lider av det vi i dag kaller posttraumatisk stresslidelse. Men i hans eget miljø ble han i stadig større grad oppfattet som en visjonær seer, og ble gjenstand for en viss persondyrking.

Som så mange andre ble også Imerslund og hans miljø sjokkerte over Eilifsen-saken, hvor politifullmektig Gunnar Eilifsen 16. august 1943 ble henrettet etter å ha stilt seg bak fem av sine underordnede som hadde nektet å arrestere tre unge jenter som ikke møtte til Arbeidstjenesten. Igjen ble Quisling avslørt som en løpegutt for Josef Terboven. Imerslund inviterte vennene til stabburet på gården i Eggedal og i månedsskiftet september/oktober ble det konspirert om en aksjon mot Vidkun Quisling. Planen var å kidnappe ham fra «førerresidensen» GimleBygdøy. Gruppen hadde fått brakt på det rene at det var et ganske utilstrekkelig vakthold. Dette skulle komme etter en periode med sabotasje og geriljaaktivitet av motstandsceller med tidligere frontkjempere og andre pålitelige nasjonalsosialister mot en stadig mer demoralisert okkupasjonsmakt ettersom krigen gikk stadig dårligere. Fjerningen av Quisling skulle være signalet til alle gruppene om det åpne væpnede sluttoppgjøret. Målet var å opprette en stat styrt nedenfra og opp av folk som var herdet av kampen, i kjent SA-tenkning.

Med Imerslund som pådriver planla kretsen her å ta skrittet fullt ut og slutte seg til motstandsbevegelsen. Terbovens terror og Quislings lydighet var uutholdelig. Hans S. Jacobsen hadde som nazistisk fylkesmann i Østfold førstehånds erfaringer med hvordan regimet fungerte, herunder de korrupte, selvberikende elementene. Gruppens utgangspunkt var å redde nasjonalsosialismen fra Terboven og Quisling sverting av dens egentlige, sanne og rene lære. De fremste målene var Vidkun Quisling selv, høygradsfrimureren og finansminister Frederik Prytz og opportunisten, kulturminister og generalsekretær Rolf Jørgen Fuglesang. De ble alle sett på som å ha beriket seg mest på makten, samtidig som frontkjemperne ble sviktet både moralsk og materielt.

Imerslund hadde også kontakter innen motstandsbevegelsen. Særlig var dette de som før krigen hadde vært med i de tidligste faser i arbeidstjenesten, Nasjonal Samling og i Trotskij-aksjonen, og som etter begivenhetene høsten 1940 var blitt motstandsfolk. Videre har flere kilder hevdet at Imerslund helt siden høsten 1940 drev et dobbeltspill ved å varsle motstandsfolk i fare, blant andre Otto Engelschiøn, samt forsynte den norske etterretningen med opplysninger om den tyske tilstedeværelsen i Norge. Imerslund foraktet den tyske arroganse enda mer etter krigserfaringene og de tyske overgrepene mot også Norge. Han ga Jernkorset sitt til hunden sin.

Død[rediger | rediger kilde]

I slutten av oktober dro Imerslund til byen, men det var uklart i hvilke ærender. Det er heller ikke kjent hva han egentlig gjorde, men det hevdes at han møtte tidligere frontkjempere i Oslo, Hamar, Lillehammer, Gjøvik, Moss, Porsgrunn, Grimstad og andre steder. Den 4. desember skled han på issvuller på trappen til den daværende Østbanestasjonen i Oslo og falt på den skadede venstre skulder, under ufattelige smerter. Han ble igjen innlagt på Aker sykehus og behandlet av den samme legen som sist. Bruddet i overarmen ble slått opp, det gikk infeksjon i såret og Imerslunds malariasmittede kropp hadde for dårlig immunforsvar til å takle dette. Nok en gang skal han ha nektet amputasjon. Liv ble varslet, men var igjen gravid og orket ikke lenger «å være vitne til hans lidelser».

Med malariaparasittene i kroppen gikk infeksjonen over til blodforgiftning, og den 31 år gamle Per Imerslund døde på Aker sykehus den 7. desember 1943.

Til tross for at de sentrale kretsene i Nasjonal Samling ville forbigå Imerslunds død i stillhet, møtte justisminister Sverre Riisnæs ikke overraskende opp i bisettelsen i Vestre gravlund nye krematorium.

Ragnarok kom i romjulen med et spesialnummer viet Imerslund, hvor alle vennene hadde sine hyldingsartikler, Videre ble hans død viet stor oppmerksomhet i Germaneren og Das Schwarze Korps. Dessuten hadde en del soldater gitt omtaler til SS-feltpost.

Pålitelige kilder hevder at Per Imerslund fortsatte med å koble frustrerte frontkjempere med motstandsbevegelsen, selv på dødsleiet[trenger referanse].

Forfatter[rediger | rediger kilde]

Som forfatter regnet Imerslund seg som inspirert av den amerikanske forfatteren Jack London og nordmannen Erling Winsnes. Debutromanen Hestene står salet er selvbiografisk og skildrer forfatterens opplevelser, drømmer og lengsler i det eventyrlige Mexico (sitat Sørensen).

  • Brandytelegrafen, sammen med Stein Barth-Heyerdahl under psevdonymet Kung Krees v. Kressenstein. – Ikke utgitt på forlag. (1929)
  • Das Land Noruega (Insel Verlag, 1936); norsk utgave Hestene står salet (Gyldendal, samme år)
  • Erlebnisse in Mexiko (Insel verlag, 1943); norsk utgave Videre i passgang, opplevelser i Mexiko og Spania (Kamban forlag, 1944)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]