Antroposofi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Antroposofi (av gresk anthropos, «menneske» og sophia, «visdom») er en esoterisk filosofi og bevegelse grunnlagt av Rudolf Steiner (1861–1925). Antroposofien er særlig blitt kjent gjennom sine mange praktiske anvendelser på en rekke livsområder som f.eks. Steinerskoler, bio(logisk)-dynamisk jordbruk, medisin, terapi, økonomi som f.eks. bankvirksomhet osv.

Steiner karakteristerte sin lære som en «åndsvitenskap», en moderne vei til utforskning av oversanselige virkelighetsområder. Tilhengerne av antroposofien mener Rudolf Steiners forskning har utvidet det de kaller naturvitenskapens reduksjonistiske og endimensjonale menneske- og verdensbilde. Antroposofien hevdes ikke å være et læresystem, men «en erkjennelsesvei som vil føre det åndelige i mennesket til det åndelige i verdensaltet».

Antroposofien er praksisorientert. Steiner beskrev den som «en forsøksmetode for det allmennmenneskelige og for allmenne verdensfenomener». Dermed uttalte han også hvilken holdning han forventet at antroposofien ble møtt med: den er ikke et ferdig og lukket «system», men en arbeidsmåte som bare kan eksistere ved at den er i kontinuerlig utvikling i og mellom mennesker.

Antroposofien utgjør en desentralisert bevegelse bestående av et betydelig antall uavhengige organisasjoner og aktiviteter over hele verden. Antroposophische Gesellschaft er den opprinnelige organisasjonen viet til antroposofien, grunnlagt av Steiner. Denne organisasjonen har hovedkvarter i Goetheanum, med navn etter Goethe, i den sveitsiske kantonen Solothurn. Antroposophische Gesellschaft har avleggere i mange land, men disse selskapene har ingen direkte forbindelse til praktiske virksomheter som skole, bankvirksomhet og landbruk.

Innhold 1 Historie 2 Grunntrekk 3 Praktisk virksomhet 4 Antroposofi i Norge 5 Referanser 6 Eksterne lenker

[rediger] Historie

Antroposofer over hele verden er organisert i Antroposofisk selskap, en organisasjon Steiner og hans tilhengere opprettet i 1913 etter et brudd med Teosofisk Samfunn, der Steiner hadde vært leder for den tyske seksjon. I Antroposofisk Selskap var Steiners ledende rolle ubestridt. Antroposofien beholdt grunntrekkene i madame Blavatskys teosofiske lære, men med større vekt på vestlig filosofisk tradisjon.

Steiner skrev et tredvetalls bøker og holdt over fem tusen foredrag. De aller fleste av disse er utgitt i bokform, på tysk og også i norsk, svensk eller dansk oversettelse.

Antroposofien ble i det 20. århundre en avantgarde-bevegelse som hovedsakelig hadde sin oppslutning blant akademikere og kunstnere. I vår tid er antroposofien blitt mer allment kjent.

[rediger] Grunntrekk

Antroposofien inneholder elementer fra klassiske humanistiske og esoteriske tradisjoner som platonisme og gnostisisme. Antroposofiens verdensbilde forutsetter at mennesket og verden eksisterer på ulike plan, sju i alt, hvorav den fysiske virkelighet bare er (deler av) det laveste nivå. Den åndelige virkelighet er det primære; de høyere, overfysiske nivåene, er altså styrende for den fysiske virkelighet.^[1]

Steiner beholdt hovedtrekkene i madame Blavatskys teosofi, men mente hun etter hvert hadde kommet under innflytelse fra indiske og andre østlige åndsretninger ^[2] Han mente østens åndelige disipliner er uegnet for vestens mennesker. Han hentet derfor i stedet fram vestlige esoteriske tradisjoner som rosenkreutzerne.^[3]

Steiner la stor vekt på de åndelige ulikhetene mellom ulike raser og folkegrupper. Samtidig vektla han viktigheten av å ikke bedømme et menneske ut fra folke- eller rasekjennetegn. I 1909 uttalte han at «det er nødvendig at den antroposofiske bevegelse i sin grunnkarakter kvitter seg med det rasemessige, at den søker å forene mennesker av alle raser, av alle nasjoner, og dermed slå bro over avgrunnen som finnes mellom ulike menneskegrupper». Han sa videre at i vår tid (1908) må rasebegrepet forsvinne. Vi kan, hevder han, ennå tale om raser, men bare i en betydning som innebærer at det egentlige rasebegrepet mister sin mening. ^[4]

Antroposofien står i stor gjeld til Goethe og hans fenomenologisk orienterte naturbetraktning. Steiner utvidet det han kalte goetheanisme til å innbefatte tilværelsens åndelige side. Han tok i sin kosmologi klart avstand fra den kartesianske dualismen til fordel for en monistisk filosofi. Han begrunner dette med at "virkeligheten ikke er annet enn innholdet av våre erfaringer, og monismen vet at tenkningen har kraft til å innestå for denne virkelighet" ^[5].

Som hovedregel regnet Steiner med tre bestanddeler i mennesket; sjel, ånd og legeme. Menneskets åndelige kjerne overlever den fysiske død, og inkarneres etter varierende tid i nye legemer.^[6] Steiner betraktet jorden som et livsvesen som hadde utviklet seg gjennom det han karakteriserer som planetariske tilstander. Fra en ren varmesubstans skal jorden gradvis ha fortettet seg til den nåværende mineralske jord. Mennesket skal ha gjennomgått en lignende utvikling, som henger sammen med jordens planetariske tilstander.^[7]

Alt som inntreffer i fortid, nåtid og framtid lagres ifølge Steiner i en universell hukommelse, akashakrønikene. Gjennom spesielle øvelser kan mennesket erverve et høyere klarsyn og dermed bli istand til å lese disse krønikene. Steiner hevdet selv å være i besittelse av et slikt klarsyn, og kunne berette detaljert om universets og jordklodens utvikling og blant annet om menneskehetens tidligere eksistens på kontinenter som Lemuria og Atlantis.

[rediger] Praktisk virksomhet

Rudolf Steiners livsverk er et av de mest omfattende, særegne og omstridte i nyere tid. Ved siden av verdens største litterære etterlatenskap (350 bind skrifter og foredrag, eller nærmere 90 000 boksider) omfatter det også en mengde originale kunstneriske, sosiale og faglige fornyelsesimpulser. Steiner vektla alltid selv det aktive, prosessuelle aspektet ved antroposofien mer enn det innholdsmessige: “Antroposofi er bevissthet om det menneskelige i meg”, var en av karakteristikkene han ga. Gjennom sin praktiske og sosiale orientering skiller antroposofien seg fra de fleste andre spirituelle "retninger" i samtiden. I mer enn 100 år har den foregrepet flere gryende innsikter på en rekke områder, f.eks. økologisk landbruk, miljø- og naturforståelse, pedagogikk, terapi og samfunnstenkning, og Steiners arbeid har resultert i en rekke bevegelser.

Antroposofien er kjent for sine originale virksomheter, og blant disse praktiske frukter finner vi blant annet:

• Steinerskolebevegelsen (Die Waldorfschule), som ble grunnlagt i 1919 og har avleggere i hele verden
• En bevegelse for Biodynamisk landbruk (Demeter)
• Camphill-bevegelsen - landsbystiftelser for utviklingshemmede, f.eks. Vidaråsen
• Banker, i Norge blant annet Cultura Sparebank
• En kristen kirke basert på antroposofiske idéer (i Norge Kristensamfundet)
• Bevegelseskunsten eurytmi
• En ny type farmasi og legekunst, i dag kjent gjennom merker som Wala og Weleda, og gjennom Vidarklinikken i Sverige.
• Steiner ga også impulser til ny arkitektur. Mange antroposofiske virksomheter har bidratt til å videreføre denne arkitekturen.
• Forlagsvirksomhet som utgir og selger Rudolf Steiners verk og bøker innenfor den antroposofiske tematikken Antropos forlag og bokhandel.

[rediger] Antroposofi i Norge

Norge skiller seg ut i internasjonal sammenheng ved at antroposofien har stått usedvanlig sterkt i landets åndselite siden begynnelsen av 1900-tallet^[8]. Dette har resultert i at Norge har en rekke godt etablerte antroposofisk orienterte virksomheter, både steinerskoler, biologisk-dynamisk landbruk, bærekraftig bankvesen, arkitektur, kunst og kultur og annet. Impulsene fra bevegelsen har nådd langt ut over bevegelsen selv; dette gjelder ikke minst steinerskolene, men også andre deler av bevegelsens praktiske arbeid. Antroposofene introduserte biologisk-dynamisk landbruk i Norge allerede på 1930-tallet. Denne retningen sto lenge i motsetning til andre økologiske jordbruksmetoder, liksom antroposofien lenge var fiendtlig overfor de nye åndelige strømningene, som slo igjennom på 1970-tallet og seinere, gjerne kalt new age.

Litteraturviteren Tore Rem mener Norge kan beskrives som «antroposofiens fyrtårn i Europa» utfra bevegelsens gjennomslag i forhold til folketallet^[8]. «Antroposofien representerer den viktigste alternative kulturen i Norge på 1900-tallet. Den har fremført en viktig, motkulturell modernitetskritikk», mener idéhistorikeren Jan-Erik Ebbestad Hansen^[8].

I tiårene etter andre verdenskrig var antroposofer svært synlige i norsk kulturoffentlighet, og markerte seg som motstandere av både samnorsk-politikken, enhetsskolen, landssvikoppgjøret, den sosialdemokratiske velferdsstaten, positivismen og teknokratiet^[9]. Hans Fredrik Dahl peker i Norsk idéhistorie^[10] på at den antroposofiske bevegelsen i Norge i stor grad har vært overlappende med riksmålsbevegelsen, og at antroposofer var spesielt aktive i riksmålsbevegelsens aktivistiske fase på 50-tallet og kampen mot samnorsk. Tore Rem mener at «det er vanskelig å tenke seg 1950-tallets riksmålskamp uten antroposofene», men nevner at antroposofene hadde sine særegne begrunnelser for sitt engasjement^[9] (bl.a. beskrevet i Ernst Sørensens bok Sprogstriden og dens åndelige bakgrunn). Jens Bjørneboes roman Jonas blir oppfattet som en av 1950-tallets mest sentrale norske tendensromaner, og er en sterk kritikk av den offentlige skolen og et forsvar for steinerskolene^[11]. Romanen setter antroposofien i sammenheng med klassiske dannelsesidealer, en kosmopolitittisk holdning og et humanistisk menneskesyn.

Forfatteren Ingeborg Møller var den som tok initiativ til å invitere Steiner til Norge. Andre kjente kulturpersonligheter som sluttet seg til antroposofien tidlig på 1900-tallet var dikteren Olav Aukrust, sangeren Bokken Lasson, anarkisten og teologen Ivar Mortensson-Egnund og forfatteren Alf Larsen. Til de norske pionérene hører også Christian Smit, den første presten i Kristensamfunnet. I etterkrigstiden markerte fetterne Jens Bjørneboe og André Bjerke seg i offentligheten som antroposofer, hvor Bjørneboe blant annet skildrer pedagogikken i Steinerskolen i romanen Jonas. Bjørneboe brøt imidlertid mer eller mindre med antroposofien i 1957 og var senere til dels meget kritisk mot det han anså som sekteriske og autoritære trekk ved bevegelsen. Andre sentrale personer var Ernst Sørensen, Leif Wærenskjold, Sophus Clausen, Øistein Parmann og Niels Magnus Bugge. De siste årene har Cato Schiøtz, Kaj Skagen og Peter Normann Waage gjort seg til talsmenn for antroposofiske idéer i offentligheten.

[rediger] Referanser

[rediger] Eksterne lenker

• Antroposofisk Selskap i Norge Antroposofisk Selskap
• AntroPost nyhetsbrev AntroPost
• Antropos forlag og bokhandel Antropos
• Forum Berle er en brobygger mellom det antroposofiske miljøet og det allmenne kulturliv Forum Berle
• Oversikt over Rudolf Steiners foredrag i Norge Steiners foredrag
• The Fifth Gospel, by Rudolf Steiner. Fem foredrag holdt i Norge i oktober 1913 Rudolf Steiner Archive
• Det allmenne antroposofiske selskaps arbeidssentrum i Dornach ved Basel, Sveits Goetheanum
• Steinerkritikk på norsk: steinerkritikk.no
• Steinerkritikk på dansk: steinerkritik.dk
• Waldorfcritics http://www.waldorfcritics.org
• Skepsis.no: Uten sans for sannhet? Rudolf Steiner og sansefri forskning Av Bjørn Are Davidsen