Joseph Schumpeter
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Joseph Alois Schumpeter (født 8. februar 1883, død 8. januar 1950) var en østerriksk økonom. Han ble født i Triesch, Østerrike-Ungarn (nå en del av Tsjekkia), men flyttet senere til USA, hvor han i mange år var professor ved Harvard-universitetet. Han var særlig opptatt av hva som påvirket den økonomiske utviklingen over tid, og var ikke tilfreds med den nyklassiske teoris forklaringer på dette.
[rediger] Biografi
Joseph Schumpeter studerte økonomi og jus ved Universitetet i Wien. Schumpeter lot seg kraftig inspirere av Carl Mengers elever og spesielt Friedrich von Wieser og Eugun von Böhm-Bawerk. Joseph Schumpeter tok sin doktorgrad i Wien i 1906, bare 23 år gammel.
Han underviste ved Universitetet i Cznernowitz i dagens Ukraina og i 1911 ble han professor ved Universitetet i Graz. Etter første verdenskrig ble han finansminister i Østerrike og i 1925 begynte han ved Universitetet i Bonn. Han emigrerte til USA på 1930-tallet der han fikk et professorat ved Harvard.
[rediger] Økonomisk Tenkning
Schumpeter la vekt på det han kalte entreprenørenes (gründernes) og innovasjonenes (nyskapningenes) rolle i den økonomiske utviklingen. Entreprenørene var personer som i særlig grad visste å utnytte de dårlige tider til sin fordel ved å ligge i front når det gjaldt innovasjoner. De våget å satse før andre på å ta i bruk ny teknologi og kunnskap i form av nye produkter, produksjonsmetoder, distribusjon og markedsføring etc.
Ifølge Schumpeter gikk økonomien gjennom perioder med oppgang og nedgang, og det var nettopp i nedgangstider at grunnlaget for ny vekst ble lagt. I sin konjunkturteori skilte han mellom bølgebevegelser på kort, mellomlang og lang sikt. Hans analyse av langsiktige bølgebevegelser bygde blant annet på den russiske økonomen Nicolai Kondriatjev sine arbeider.
Han hadde mer sans enn sin berømte samtidige økonom John M. Keynes for det synspunkt at den kapitalistiske økonomien ville komme seg ut av krisene ved egen hjelp. Konjunkturbølger forklarte Schumpeter blant annet med at innovasjonene gjerne kom i 'svermer', slik at gode tider uvegerlig måtte avløse de dårlige. Ulikevekt og kriser hadde en positiv funksjon ved at man da kvittet seg med foreldet teknologi og utrangerte bedrifter, noe som la grunnlaget for ny vekst som hele samfunnet ville dra nytte av senere («creative destruction» og «the more cheerful side of a depression» i Schumpeters egen dramatiske språkbruk).
Schumpeter kom til heder og verdighet etter andre verdenskrig, fordi mange mente at økonomene ikke klarte å forklare den økonomiske veksten særlig godt ved hjelp av sine kvantitative modeller. Også etter 1970 da det viste seg at Keynes sine teorier ikke lenger hadde samme forklaringskraft, fikk interessen for Schumpeter et oppsving. Oppmerksomheten ble rettet mot nye produkter og produksjonsprosesser for å gi vekst. Kritikerne hevdet derimot at entreprenørene alene neppe løste problemene i samfunnet; få kan hevde at de kan lede bedrifter slik at de hele tiden er nyskapende.
