Sosialhistorie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sosialhistorie er en gren av historiefaget som særlig benytter samfunnsvitenskaplige metoder. Historieskriving som regnes som sosialhistorisk har gjerne et «nedenfra og opp perspektiv» på samfunnet og la større vekt på underpriviligerte i samfunnet. Sosialhistorikere pleide i sine analyser å tone ned fokuset på politikk på topp-planet og eliter.

De fleste historikere regner 1970-tallet som disiplinens gullalder. Disiplinen fikk kritikk for et for stort fokus på arbeiderhistorie og fagorganisering, og for at mange av sosialhistorikerne var for ideologisk farget av (særlig) marxistisk klasseanalyse. Det andre historiefagfeltet som ble løftet frem av sosialhistorikere på 1970 og 1980-tallet, kvinne- og kjønnshistorie, har derimot fått stadig større vekt i historiefaget. Sosialhistorie har i stor grad blitt innarbeidet i akademisk historieforskning, og nevnes derfor sjelden som en eget fagfelt lenger.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ingar Kaldal: Frå sosialhistorie til nyare kulturhistorie Kort (110s) bok om fremveksten av kulturhistorie
  • Knut Kjeldstadli Fortida er ikke hva den en gang var : en innføring i historiefaget 1. utg 1990.