Fortelling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En fortelling er en litterær og folkloristisk typebetegnelse på en kommunikasjonsform som har eksistert like lenge som mennesket og språket selv. Som overordnet begrep dekker fortellingen alle former for episke uttrykk, fra det lange heltediktet, ned til en poengtert og godt avsluttet vits. I videre forstand kan fortellingsbegrepet brukes som grunnlag for forståelse av hele menneskelivet, og verdenshistorien.

Den danske filosofen Johan Fjord Jensen skiller derfor mellom ulike typer grunnfortellinger som veves inn i hverandre til et større hele. Fortellingen gis altså plass innenfor en organisk historieforståelse, og får et filosofisk perspektiv.

Fjord Jensens kategorier er som følger:

  • Individets grunnfortelling – hvert enkeltmenneskes historie om seg selv.
  • Slektens grunnfortelling – dette innebærer at hvert menneske står i en tradisjon.
  • Nasjonens grunnfortelling – der alle slektsfortellingene til syvende og sist lander.
  • Verdens grunnfortelling, eller Guds grunnfortelling.

Grunnfortellingen forandres svært sjelden. Begrepet er nært knyttet til Gadamers tanke om forståelseshorisonten.

I poststrukturalistisk teori kan termen «fortelling» eller narrativ betegne kollektive forestillinger eller forklaringsmodeller som tas for gitt innenfor en bestemt kulturell, sosial og historisk kontekst (jf. diskurs). En konsekvens av et slikt syn, er at nyere arbeider innenfor historie, kulturhistorie og samfunnsfag vil behandle skriftlige kilder som «fortellinger» (i betydningen tilrettelagte fremstillinger som formidler et visst syn), hva enten tradisjonell kildekritikk har definert dem som objektive eller subjektive.

Fortellerkunst[rediger | rediger kilde]

Fortellingen er en viktig del av muntlig overlevering, og danner basis for folkeminnevitenskapen. Hver forteller setter gjerne sitt personlige preg på det som formidles og inkluderer både seg selv og sitt publikum. Fortelleren var oftest avhengig av et fortellermiljø, en naturlig arena der folk hadde tid til å lytte. I Det gamle bondesamfunnet var det en rekke slike arenaer. Naturlige situasjoner kunne dukke opp under pauser i arbeidet, i tømmerhogsten, i mølla eller når mange mennesker var samlet i slåttonna. Ellers samlet man seg gjerne etter at dagverket var endt, eller man drøyet tida på ei ferje eller på et vertshus. Situasjonene var mange.

De riktig gode fortellerne var etterspurte. Noen av de dokumenterte kunne være legdfolk som drev fra gard til gard. En av de tidlige informantene til Rikard Berge var en slik. Ofte var de selvbevisste, som Olav Tjønnstaul fra Seljordshei. Han slo ofte ned på folk som ikke gjenga fortellingene riktig.

I dag vil man finne levende fortellerkunst på barer og puber, men gjerne og i arbeidslivet som i gamle dager. Den som har ører, han høre. En vil ofte merke seg at fortellingen er en så til de grader muntlig form at det kan være vanskelig å bevare den i nedskrift. Ingeborg Refling Hagen skrev opp fortellinger etter barndomsvennen Erling Elverhøy, men hadde ønsket at han hadde skrevet dem ned selv. Han svarte han hadde prøvd, men som han sa: "Papiret dreper orda for meg". Hun noterte seg ellers at det skulle begavelse til for å gjengi fortellingene riktig og godt.

Form og stil[rediger | rediger kilde]

Den muntlige stilen skifter noe fra informant til informant. Hver forteller setter sitt personlige preg på utøvelsen. Noen fellestrekk kan en allikevel finne. Muntlig overlevering kjennetegnes ofte ved faste formler, visse typer pauseord og en viss verbal knapphet. Rikard Berge skriver i sin avhandling Om eventyrstil at stilidealet i Telemark kunne være båret oppe av en egen språklig rytme og ordvalg. Fortellerstilen på Østlandet var av en noe annen type, noe Asbjørnsen la merke til. Fast rytme og en viss grad av bokstavrim i fortellingen kunne være med på å gjøre fortellingen lett å huske. En skar ofte bort det mest unødvendige, og om en la noe til, var det for å forsterke en dramatisk effekt.

De episke heltekvadene var gjennomført rytmiske og med faste rimformularer, men stilknappheten var den samme. Veien til det episke diktet er dermed ikke lang. Skalden, sin tids primære forteller, trengte i noen samfunn flere års opplæring for å mestre den episke formen. Den keltiske Barden måtte derfor læres opp i sju år. Han skulle da også gjengi hele samfunnets grunnfortelling i fast form.

Tradering[rediger | rediger kilde]

Tradering eller overlevering handler om at fortellingene «omplantes» til nye bærere. Hvis tradisjonsbevisstheten er stor, vil fortellingene overleveres i en fast og sikker form og stil, og fortelleren vil gjøre seg flid med å gjengi den omtrent som han eller hun selv har fått den fortalt, uten å forandre på noe. Når tradisjonen går i oppløsning, kan viktige elementer gå tapt og fortellingen forandre karakter og innhold. Momenter og motiver kan dermed flytte seg over i andre fortellinger.

Tradisjonsøkologien er også avgjørende for fortellingen. Det finnes en flora av eventyrvarianter, alle knyttet til samme grunnform, men ulike på den måten at de miljømessig er tilpasset landet eller området de blir fortalt i. Verden over finner man derfor høyst ulike fortellinger med den samme kjerne, den samme moral og det samme poeng. Traderingen er avhengig av at det finnes en sender, en forteller, og en mottager, en som lytter. Lytteren som skal gi fortellingen videre må sørge for å lytte godt. Når vi opplever at en forteller av i dag gjentar poenget i vitsen eller skrøna to ganger, er det nettopp for at mottageren skal huske det og bringe fortellingen videre. Atle Antonsen demonstrerte dette for Bård Tufte Johansen og Harald Eia i serien Tre brødre som ikke er brødre.

Innen folkloristikken studeres hverdagens og folkekulturens gamle og nye fortellinger. De reflekterer menneskers opplevelser og oppfatninger av egen og andres tilværelse og livsform. Ofte formidles fantastiske fortellinger som virkelige hendelser, selv om det hele kanskje er oppdiktet. I dag kan man ta Bachelorgrad i fortelling i Norge, med mulighet for Mastergrad i blant annet England og Australia (Storytelling).

Fortellingen i dagens samfunn[rediger | rediger kilde]

Filosofen Adorno forkynte i sin tid fortellingens død. Etter dekonstruksjonismen og postmodernismen var det ikke plass til de store fortellingene lenger. Johan Fjord Jensens definisjoner kom som en reaksjon på denne påstanden. I Danmark i 1982 dukket det opp et Pædagogisk manifest der det ble fastsatt at Fortellingen er grunnlaget for all innsikt. Å holde fortellingen i live kan dermed ses som en litteraturteoretisk reaksjon på Adornos uttalelse.

Fortelling har fått langt mindre plass i vår tid i sin opprinnelige form. Film og fjernsyn er eksempler på nyvinninger som overtok mye av fortellerens rolle i et samfunn, og ikke minst har tilgang på muligheter for å nedtegne fortellinger gjort at behovet for fortellertalentet, evnen til både å huske og å formidle, til er et helt annet. I informasjonssamfunnet venter man ikke lenger på fremmedkaren som kommer til gards med sine fortellinger om hvordan den store verden henger sammen.

Som en motreaksjon til den teknologiske medieutviklingen har den muntlige fortellingen gjennomgått en renessanse de siste tiårene. På 70-tallet ble muntlig fortelling tatt i bruk i amerikanske bibliotek for å revitalisere formidling av litteratur. I Storbritannia ble fortellergruppen "The company of Storytellers" dannet i 1980,og gruppa inspirerte personer innen drama og teatermiljøene i Norge til å starte fortellerklubber og foreninger. Førsteamanuensis Marit Jerstad var drivkraften bak et eget studie i Fortellerkunst ved Høyskolen i Oslo.[1] For å skille en profesjonell utøver av fortellerkunst fra utøvere innenfor lignende felt, benyttes ofte benevnelsen sceneforteller.

Scenefortelling[rediger | rediger kilde]

Scenefortelling er en moderne videreføring av den tradisjonelle muntlige litteraturen. Den beveger seg blant annet mellom feltene folklore, eventyrformidling og teater-monologen. Likevel vil de fleste innen faget også i varierende grad ta avstand fra både teaterets regler for formspråk og virkemidler, - og langt i fra alle benytter seg av tradisjonelt materiale. Med andre ord er feltet i en nyetableringsfase, og det er kontroversielt hvilke markører som mest definerer sjangeren.

Den pedagogiske fortelling[rediger | rediger kilde]

I samme ånd som det danske manifestet ble begrepet Storyline lansert innenfor moderne pedagogikk. Her tok man igrunnen tak i en eldgammel pedagogisk form: fortellingen.

Mange eventyr, sagn og ikke minst lignelsene i det nye testamentet har et pedagogisk poeng. Fortellingen har i uminnelige tider vært lærerens kjæreste hjelpemiddel. Det har alltid vært lettere å illustrere lærdommens poeng med en historie. Dette gjelder i første rekke undervisning rettet mot barn.

Ulike typer fortellinger[rediger | rediger kilde]

Muntlige sjangere

Sjangere med et opprinnelig muntlig preg

Felles for disse gruppene er skriftliggjøringen. Innunder her finnes også mesteparten av det episke stoffet i Bibelen.

Litterære sjangere

Digitale sjangere

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Innføringsbok i muntlig fortellerkunst (side 23-30) Universitetsforlaget, 2008 ISBN 978-82-15-01303-9

Se også[rediger | rediger kilde]