Medievitenskap

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Logo for medievitenskap ved Universität Bayreuth, 2009
Aviser som nyhetskilde, konsumeres ofte med kaffe.
Fjernsynets effekt, her fra Israel 1968.

Medievitenskap er systematiske undersøkelser av massemediene, og omhandler hvilke effekter mediene har på individ og samfunn. Medievitenskapen var i begynnelsen et emne innenfor humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, men er nå blitt en selvstendig tverrfaglig disiplin, som henter inspirasjon fra flere andre områder, blant annet psykologi, kunstteori, sosiologi, statsvitenskap, informasjonsteori og økonomi.

Publikumforskning har alltid vært en stor del av medievitenskapen. Når medievitere holder på med publikumforskning er det sjelden at de henter inspirasjon og tenkemåte fra bare ett perspektiv, men henter litt fra flere. I dag er det kulturelle studier og resepsjonsforskning som er vanligst.

Forskningutvikling[rediger | rediger kilde]

Gjennom utviklingen av medievitenskap har man i hovedsak fulgt tre typer forskningstradisjoner:

Da man startet å forske på hvordan publikum ble påvirket av mediene i USA1920-tallet var det den tids radionettverk, som også den gang var kommersielle kanaler basert på reklamekroner, som ønsket å finne ut hvordan de best kunne nå ut til sitt publikum. De første årene var forskningen basert rundt tankegangen om mediene som effekt, altså effektforskning. Effektforskningen hadde mye til felles med litteraturkritikken, ett perspektiv som ble hentet fra litteraturvitenskapen, hvor publikumforskerne analyserte et verk for å finne ut hvilken innvirkning det hadde på leseren. Innen denne tradisjonen dominerte tanken på mediene som svært mektige og innflytelsesrike aktører som øvde stor påvirkning mot publikum. I tråd med behaviorismens stimulus-respons tankegang, tenkte forskerne seg medienes budskap som en direkte påvirkning på publikum og at resultatet av dette kunne måles som holdnings og adfersendringer, det vil si konkrete og gitte effekter.

Effektforskningen[rediger | rediger kilde]

Se også: Effektforskning

Effektforskning er undersøkelser om hvorvidt medias innhold påvirker brukerne. Medieforskning har helt siden starten vært opptatt av medias makt til å påvirke publikum. Studier av mediepåvirkning har tradisjonelt vært fokusert på effekt, definert som endringer i handlinger eller meninger. Disse sammenhengene undersøker effektforskningen.

Effektforskningen blir gjerne delt inn i fire faser, der metode og syn på medias innvirkning varierer sterk. Utover i fase 2, eller på 1930-tallet ble det reist en del kritikk mot effektforskningen som gikk på at effektforskningen så på publikum som passive «offer» og at forskningsmetoden var kvantitativ og ikke empirisk.

Bruksstudier[rediger | rediger kilde]

Se også: Bruksstudier

Slik oppsto bruksstudiene (Uses & Gratifications) som en kritikk mot effektforskningen på 1940-tallet. Innen bruksstudiene så man på hvordan publikum bruker mediene. I motsetning til effektforskningen ble publikum sett på som aktive. Bruksstudiene hadde en kvalitativ tilnærming, men ble kritisert for å være veldig psykologisk slik som effektforskningen er mer sosiologisk. En av de første undersøkelsene med en bruksstudietilnærming var Herta Herzogs What do we really know about daytime serial listeners? som var en undersøkelse av hjemmeværende kvinner som lyttet på radiohørespill. På 1960- 1970-tallet fikk retningen navnet Uses & Gratifications

Kulturelle studier[rediger | rediger kilde]

Se også: Kulturelle studier

1970-tallet oppsto kulturstudier-tradisjonen ved Centre for Contemporary Cultural Studies ved Universitetet i Birmingham, som ble ledet av teoretikeren Stuart Hall. Perspektivet var veldig inspirert av marxisme og Frankfurterskolens kritikk av kulturindustrien. Elementer som publikums samfunnsklasse, kjønn, sosiale bakgrunn og andre kontekstuelle elementer var viktig. Kulturstudie-forskere interesserer seg for kulturen, og spesielt samtidskulturen. Man interesserer seg for hvordan man gjør hverdagslige enkelthandlinger i forskjellige kulturer og hvorfor man utfører dem. Alt som kan sies å være en del av kulturen slik som film, fotografi, hårfrisyrer og klesmoter, leses og tolkes på samme måte som en litteraturviter analyserer en litterær tekst.

Innen denne tradisjonen ble mottakerne ansett som mer aktive, særlig i betydningen aktive fortolkere av medias budskap. Og dette er nettopp essensen i Halls modell, den kjente koding/dekoding-modellen, som bør presenteres i forbindelse med kulturstudier. Stuart Halls modell gjør kommunikasjon til noe mer komplisert enn en direkte overføring av et budskap. Hall trekker inn flere aspekter i sin modell, blant annet vektlegger han mottakerne og deres ulike forutsetninger for å motta, behandle og svare på informasjon. Meningen til budskapet dannes hos mottaker og er ikke nødvendigvis i samsvar med avsenders intensjoner. Modellen er ikke enveis og lineær i samme forstand som overføringsmodellen, men trekker inn betydningen av tilbakemelding, kontekst, kultur og ideologi.

Kulturstudier-tradisjonen presenterte en skjerpet interesse for medietekstene sine betydingsstrukturer. Mange av arbeidene innenfor kulturelle studier brukte Stuart Hall sin tese om innkoding og dekoding som utgangspunkt. Hall mente at senderen koder teksten på en bestemt måte som er preget av hans tid, kulturelle normer og politiske interesser, mens mottakeren på eget tilsvarende grunnlag dekoder teksten.

Kulturstudier-perspektivet har vært veldig viktig de siste 15-20 årene.

Resepsjonsforskning[rediger | rediger kilde]

Se også: Resepsjonsforskning

Resepsjonsforskning har mye til felles med kulturelle studier og oppsto i den samme tidsperioden. Den har også hentet mye fra bruksstudiene som mange av de tidlige resepsjonsforskerne også drev med. Resepsjonsforskningen konsentrerte seg hovedsakelig om fjernsynet som massemedium og hvilke meninger og opplevelser publikum får ved å se på. Resepsjonsanalyse brukte en kvalitativ tilnærming for å studere publikum empirisk. Innen resepsjonsforskningen oppstår mening i interaksjonen mellom spesifikke publikum og konkrete program.

Etnografisk publikumsorskning[rediger | rediger kilde]

Det er litt usikkerhet om etnografisk publikumforskning kan sies å være en del av rsepsjonsforskning eller en egen forskningstradisjon.

Utdanning i Norge[rediger | rediger kilde]

Se også: Medieviter

En medieviter er en som har hovedfag, mastergrad eller doktorgrad i medievitenskap. Det utdannes medievitere ved Universitetene i Oslo, Bergen og Trondheim.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gripsrud, Jostein (2001): Mediekultur, mediesamfunn, Oslo: Universitetsforlaget
  • Hagen, Ingunn (1998): Medias publikum – Frå mottakar til brukar? Oslo: Ad Notam Gyldendal
  • McQuail, Dennis (2005): Mass Communication Theory, London: Sage
  • Jensen, Klaus Bruhn og Rosengren, Karl Erik (1990): «Five Traditions in Search of the Audience» i: European Journal of Communications, vol. 5 no. 2/3 1990, s. 207-239.

Se også[rediger | rediger kilde]