Anker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Delene på et eldre stokkanker (tradisjonelt skipsanker):[1]
A – Ankerbøyle (sjakkel)
B – Ankerring
C – Stokk
D – Legg
E – Nebb
F – Arm
G – Kryss, hjerte
H – Flik
Gammelt anker, fra dagens Spania
Stokkanker som utsmykning

Anker er et redskap til å fastgjøre et skip eller båt, eller annet flytende fartøy, til havets bunn. Et anker er vanligvis gjort av metall, og benyttes for å holde skipet på et fast sted ved å fortøye til bunnen framfor å la det drive med vinden eller med havstrømmene. Et drivanker henges etter skipet og virker ved at det bremser skipets fart i vannet. Drivankeret benyttes også for å holde stavnen opp mot vinden i de tider hvor skipet mangler framdrift. Et anker har som regel form som en dobbelkrok slik at det kan feste seg til havbunnen, men de kan være av ulik design og størrelse.

Mennesker som reist sjøveien har i ubestemt tid benyttet seg av ulike former for anker for holde fast eller feste skip til et sted. I de eldste tider ble benyttet steiner som var festet en enden av et tau, men om bunnforholdene var harde var de ikke særlig effektive. Grunnprinsippet i et anker er en stokk med to armer, i begynnelsen gjort av tre og senere av metall.

Innenfor kristendommen er ankeret symbolet på håpet.[2] Som symbol er anket benyttet på kirkekunst, i ornamenter og våpenskjold. Se anker som symbol.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Danforth-anker
Ploganker

Ordet «anker» kommer fra norrøne akkeri, som kom via tysk, avledet fra latinske ancora som igjen kommer fra greske ἄγκυρα (ankyra).[3] Anker kom svært tidlig og er sagt å være det eneste latinske maritime betegnelse som ble benyttet i germanske språk. Engelske anchor er avledet fra gammelengelske ankor900-tallet, men –ch– i det moderne ordet oppsto sent på 1500-tallet og var en pedantisk etterligning av en feilaktig stavelse av det latinske ordet.[4] På engelsk fikk ordet også en figurativ betydning fra slutten av 1300-tallet som «det som gir stabilitet eller sikkerhet», noe som i moderne tid, fra 1965, ga betegnelsen anchorman, en radio- eller TV-presenter eller programleder.[4]norsk begynte «ankermann» som betegnelsen for bakerste mann i dragkamplag eller mann som løper siste etappe på et stafettlag, den beste eller viktigste mann Siden også fått samme betydning som på engelsk i forbindelse med radio og TV.[5]

Typer[rediger | rediger kilde]

Anker i Lønstrup, Danmark.

Det er to hovedtyper anker: midlertidig og permanent. Et permanent anker kalles gjerne mooring, og flyttes sjelden; det er ikke uvanlig at fartøyet selv ikke kan heise det ombord. Et midlertidig anker transporteres vanligvis av fartøyet selv, og heises ombord når fartøyet skal seile.

  • Stokkanker anker med en 90 grader rotert stokk, tradisjonelt skipsanker.
  • Dregg er et sammenleggbart anker med flere (ofte fire) armer og uten ankerstokk. Populært grunnet den lille plassbruken når sammenlagt. Generelt et lite effektivt anker, men kan gi bedre feste enn mange andre typer på stengrunn.
  • Ploganker er et anker formet som en plog, og er på de fleste bunner mer effektivt enn en dregg.
  • Bruce-anker og andre varianter under betegnelsen kloankere eller flukanker, ble designet av Peter Bruce på 1970-tallet for å bedre noen av problemene ved plogankeret.
  • Drivanker er en innretning som driver etter et fartøy for å bremse fartøyets fart i vannet. Ofte anvendes et drivanker for å holde baugen opp mot vinden i perioder hvor skipet mangler fremdrift.
  • Snøanker er et anker som brukes på snøfelt der andre feste-/sikringsmidler er ubrukelige.
  • Danforth-anker er et anker med hengslede spisser som graver seg ned i vinkel i bunnen. Svært godt egnet for sand.
  • Plett er et helt rundt anker med en viss konkavitet. Suger seg dypt ned i havbunnen og kan ha over ti ganger sin egen vekt i holdekraft.

Anker til offshorevirksomhet[rediger | rediger kilde]

Som anker brukes:

Flukeanker er mest vanlig på flyttbare plattformer fordi det er hurtig gjort å installere og fjerne de. For produksjonsplattformer er sugeanker det mest brukte, da produksjonsplattformene normalt er større enn de flyttbare platformene og derfor får større belastninger på ankerlinene, samt at dregging av anker kan få større konsekvenser på en produksjonsplattform. Dersom det brukes flukeanker skal de etter Sjøfartsdirektoratets forskrifter fra 1987 krevde at ankerne skulle prøvebelastes til den lasten en vil få med hundreårsbølger for å sikre at ankeret er skikkelig festet til havbunnen og ikke senere vil dregge. I den nye ankringsforskriften fra 2009 er kravet modifisert til at en om en ikke trenger å trekke opp til hundreårslast, om en kan vise at dregging ikke vil overbeslaste andre liner, føre til skade på infrastruktur eller korallrev. Det forutsettes videre at det gjøre ROV-undersøkelser for å sjekke at ankeret er satt riktig på havbunnen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nautisk billedleksikon (1966) side 54
  2. ^ «The Anchor (as Symbol)», Catholic Encyclopedia
  3. ^ «anker», Bokmålsordboka
  4. ^ a b «anchor», Online Etymology Dictionary
  5. ^ «ankermann», Bokmålsordboka

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]