Anker
Et anker er et redskap til å fastgjøre et (flytende) fartøy, en bøye eller lignende til sjøbunnen.
[rediger] Typer
Det er to hovedtyper anker: midlertidig og permanent. Et permanent anker kalles gjerne moring, og flyttes sjelden; det er ikke uvanlig at fartøyet selv ikke kan heise det ombord. Et midlertidig anker transporteres vanligvis av fartøyet selv, og heises ombord når fartøyet skal seile.
- Stokkanker anker med stokk, tradisjonelt skipsanker
- Dregg er et lite sammenleggbart anker med flere armer og uten ankerstokk.
- Ploganker er et anker formet som en plog, og er mer effektiv enn en dregg.
- Drivanker er en innretning som driver etter et fartøy for å bremse fartøyets fart i vannet. Ofte anvendes et drivanker for å holde baugen opp mot vinden i perioder hvor skipet mangler fremdrift.
- Snøanker er et anker som brukes på snøfelt der andre feste-/sikringsmidler er ubrukelige.
- Danforth-anker er det mest vanlige kommersielle anker (2010)
[rediger] Anker til offshorevirksomhet
Som anker brukes flukeanker, plateanker, sugeanker og pæleanker. Flukeanker er mest vanlig på flyttbare plattformer fordi det er hurtig gjort å installere og fjerne de. For produksjonsplattformer er sugeanker det mest brukte, da produksjonsplattformene normalt er større enn de flyttbare platformene og derfor får større belastninger på ankerlinene, samt at dregging av anker kan få større konsekvenser på en produksjonsplattform. Dersom det brukes flukeanker skal de etter Sjøfartsdirektoratets forskrifter fra 1987 krevde at ankerne skulle prøvebelastes til den lasten en vil få med hundreårsbølger for å sikre at ankeret er skikkelig festet til havbunnen og ikke senere vil dregge. I den nye ankringsforskriften fra 2008 er kravet modifisert til at en om en ikke trenger å trekke opp til hundreårslast, om en kan vise at dregging ikke vil overbeslaste andre liner, føre til skade på infrastruktur eller korallrev. Det forutsettes videre at det gjøre ROV-undersøkelser for å sjekke at ankeret er satt riktig på havbunnen.
