Etruskere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Etruskisk sivilisasjon)
Gå til: navigasjon, søk

Etruskerne var et kulturfolk i det antikke Italia og Korsika fra det 700-tallet f.Kr. De holdt til i Etruria, som nå er Toscana og det nordlige Latium. Roma var antakelig dominert av etruskere i begynnelsen og etruskernes kultur har derfor hatt stor innflytelse i ettertiden. Etruskerne er det navn som ble gitt til denne kulturen av oldtidens romere som kalte dem for Etrusci eller Tusci.[1] Deres romersk navn er opprinnelsen til stedsnavn som Toscana, som refererte til hovedområde, og Etruria som kan refereres til deres utvidede region.

Det attisk greske ordet for dem var Τυρρήνιοι (Tyrrhēnioi) fra hvor latin også tok navnene Tyrrhēni (etruskere), Tyrrhēnia (Etruria) og Tyrrhēnum mare (Tyrrenhavet eller Det tyrrenske hav, italiensk Mar Tirreno)[2] Etruskerne selv benyttet begrepet Rasenna som var en avledning av Rasna eller Raśna.[3] Som kjennetegnet ved sitt særegne språk, vedvarte denne sivilisasjonen fra tiden av de tidligste etruskiske inskripsjoner (ca. 700 f.Kr.) og fram til dets assimilasjon inn i den romerske republikk på slutten av 300-tallet f.Kr. [4] Kultur som er identifisert som etruskisk utviklet seg i Italia etter rundt 800 f.Kr. tilnærmet fra den forgående Villanovakulturen. Etruskisk sivilisasjon ble på 600-tallet f.Kr. sterkt preket av innflytelsen fra gresk handelsmenn og gresk naboer i Magna Græcia. Etter 500 f.Kr. gikk den politiske skjebnen i Italia ut av hendene til etruskerne.[5]

Innledning[rediger | rediger kilde]

Utstrekningen av den etruskiske sivilisasjon og de tolv staters forbund.

Folkegruppen, som bragte med seg sitt eget språk, bygde opp en kultur som fra forhistorisk tid, og inntil romernes overtakelse, skulle omfatte store deler av Midt- og Nord-Italia. Rikets utbredelse var på det største i løpet av Romas første tid og i løpet av det romerske kongedømmet.

Etruskerne blomstret i tre byforbund: av Etruria, av Podalen med østlige Alpene, og av Latium og Campania.[6] Roma lå på og ved etruskisk område. Det er betydelige bevis for at Roma i begynnelsen var dominert av etruskerne inntil romerne herjet Veii i år 396 f.Kr.

En etruskisk musiker. Fra en grav i Tarquinia

Kultur som er mulig å identifisere og er unektelig etruskisk ble utviklet i Italia etter omtrent år 800 f.Kr. Denne tiden dekker omtrentlig rekkevidden av den foregående jernalderkulturen som kalles for Villanovakulturen. Denne kulturen gikk på 600-tallet f.Kr. over til en kultur som var påvirket av greske handelsmenn og greske naboer i Magna Græcia, den greske sivilisasjonen i sørlige Italia

Genetiske studier de senere årene synes å støtte Herodots versjon om at etruskerne kom fra Lydia i Lilleasia.[7] Det er blitt avdekket at befolkningen på steder i Toscana som er kjent for sin etruskiske historie har en høy forekomst av et bestemt gen som ellers bare finnes hos befolkningen i Anatolia i det nåværende Tyrkia. Videre støttes teorien av tilsvarende genetiske funn på krøtter fra Toscana, som viser seg å ha et mitokondrielt DNA som bare finnes på krøtter i Midtøsten.[8]

Viktige etruskerbyer: Tarquinia, Arezzo, Perugia, Vetulonia, Populonia, Pisa, Fiesole, Volterra. 12 etruskerbyer gikk sammen i De tolv staters forbund.

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

Villanovakulturen var en jernalderkultur i sentrale og nordlige Italia, som markerte seg med kremasjonsgraver, og som i tid strekker fra rundt 1100 f.kr. og fram til rundt 700 f.Kr. da de etruskiske byene begynte å bli grunnlagt og vokse til. Om Villanova-kulturen er etruskernes forfedre er uvisst, men den var utvilsomt deres geografiske forgjengere.

Fra ca. midten av 500-tallet f. Kr., skjedde store endringer med Po-sletten, som tidligere inneholdt skoger og våtmark, plaget av stadig flom. Drenering, regulering og vanningskanaler ble anlagt, og skogene ble avløst av jordbruksland. Fjellene mot sørvest, i Etruria, var Appeninnerhalvøyas eneste med noe særlig mineralrikdom, noe som ble utnyttet både i bronse- og jernalderen. Tilgangen på ved gjorde det også enklere å holde oppe en høy produksjon av metaller, der en britisk forsker anslår at det årlig ble drevet ut og smeltet ca. 10 – 12 000 tonn malm på Elba og fastlandet over en 400 årsperiode (estimat basert på mengden slagg).

Med mer jernredskaper ble jordbruket etter hvert effektivisert, og Po- området ble etter hvert Italias kornkammer. Åslandskapet rundt lå til rette for dyrehold, og etter hvert vindyrking, og ga etruskerne rikt tilfang på topper der en kunne anlegge byer.

Historie[rediger | rediger kilde]

Det vestlige Middelhavet år 509 f.Kr., preget av tre stormakter: Etruskerne, grekerne og karthagerne, foruten en kommende makt i byen Roma.

Etruskernes historie er den skriftlige nedtegnelsen om den etruskiske sivilisasjon som er satt sammen hovedsakelig av greske og romerske forfattere. Med unntak fra etruskiske inskripsjoner, hvor det hovedsakelig trekkes ut informasjon av sosiologisk art, har etruskerne selv ikke etterlatt en skriftlig historie, og heller ikke finnes det referanser hos romerske forfattere som antyder at noe slikt har eksistert. De levninger av etruskiske skrifter som er blitt bevart omhandler emner som religion og ritualer.

Den etruskiske sivilisasjon blomstret og ekspanderte både sørover og nordover i sin vekstperiode. Gruvedrift og handel med metall, spesielt kobber og jern, skaffet rikdom og innflytelse på den italienske halvøya og i den vestlige delen av Middelhavet. Deres interesser kolliderte snart med grekerne, særlig fra 500-tallet f.Kr. da greske kolonier ble dannet på sørkysten av Frankrike, Catalonia i Spania og på Korsika. Det fikk etruskerne til å gå i allianse med karthagerne.

Slaget ved Alalia (i dag Aléria) på Korsika, ca. 540 f.Kr. førte til at karthagerne fikk en økt innflytelse og makt i den vestlige delen av Middelhavet på bekostning av både grekerne og etruskerne. Etruria trakk seg tilbake til det nordlige Tyrrenhavet og gjorde seg stadig mindre gjeldende. Etruskernes innflytelse over andre italienske byer ble også svekket, etter som Latium og Campania ble tatt over av romerne, en ny makt innenfor de etruskiske områdene. Nordfra presset gallere inn i Podalen på samme tid hvor Roma begynte å ekspandere. I løpet av det 1. århundre f.Kr. hadde Roma underlagt seg alt etruskisk land.

Mange etruskiske konger kjennes ved navn, men deres regimer ligger i historiens mørke. Flere etruskiske skikker levde dog videre under romerne.

Etruskisk liv og kultur[rediger | rediger kilde]

Språk[rediger | rediger kilde]

Hodet til en etruskisk kriger benyttet som en cippus, gravmarkør, i necropolis (gravplass) Crocifisso del Tufo utenfor Orvieto.

Kunnskap om etruskisk språk er fortsatt langt fra fullstendig. Det er antatt at etruskerne ikke snakket et indoeuropeiske språk; det er konsensus for at etruskisk er beslektet kun med de språk som er kalt for tyrsenske språk, som i seg selv er isolerte språk og ikke direkte beslektet med noen annen kjent språkgruppe. Siden den tyske språkforskeren Helmut Rix (1998) er det gjennomgående akseptert at de tyrsenske språkgruppene raetisk og lemnisk var beslektet med etruskisk.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Det navn som etruskerne selv benyttet om seg selv er Rasenna. Det var en avledning av Rasna eller Raśna. Det eksisterer ingen etymologi for Rasna.

Etymologi for Tusci er basert på en frase i den tredje (av syv) Iguvine-tavler fra 200-tallet f.Kr. og som er en betydelig kilde for umbrisk språk.[9] Frasen turskum ... nomen, «det tuskiske navn», fra hvor roten *Tursci kan bli rekonstruert.[10] En metatese og epentese (innskudd av en lyd i et ord) produserer E-trus-ci.[11] En hypotese er at *Turs- sammen med latinske turris, «tårn», kommer fra greske τύρσις, «tårn». Tusci i flertall var derfor «folket som bygget tårn».[12] eller «tårnbyggerne»[13] Denne ærverdige etymologien er minst like gammel som Dionysios fra Halikarnassos som sa «Og der er ingen grunn til hvorfor grekerne ikke skulle ha kalt dem ved navn, både fra deres liv i tårn og fra navnet til en av deres herskere».[14]

Forfatterne Bonfante[15] har spekulert i om etruskiske hus så ut som tårn for enkle latinere. Det er riktig at etruskere foretrakk å bygge byer på høyder forsterket med murer. På den annen side, om navnet i Tyrrenhavet kommer fra angrepende sjøfolk eller av senere innvandrere (se nedenfor) kan det like gjerne var knyttet til navnet Troja, i dette tilfellet byen med tårnene.

Religion[rediger | rediger kilde]

Etruskernes tro på etterlivet kommer til uttrykk i deres gravskulpturer.

Etruskernes trossystem var polyteisme, troen på flere guder, eller at alle synlige fenomener ble betraktet som en manifestasjon av guddommelig makt og at makten var fordelt i guddommer som handlet hele tiden i den menneskelige verden og kunne bli overtalt og overbevist om handle til menneskenes fordel. Det er tre lag som er tilstede i de omfattende etruskiske kunstmotiver. En synes å være guddommer av stedegen vesen: Catha og Usil, solen; Tivr, månen; Selvans, en skogsgud; Turan, kjærlighetsgudinne; Laran, krigsgud; Leinth, gudinne for døden; Maris; Thalna; Turms; og den øyensynlig svært populære Fufluns hvis navn er knyttet på en ukjent måte til byen Populonia, og som kanskje også var populus Romanus, en folkets gud.

De som hersket over denne gudeverden av mindre guddommer var høyere guder som synes å reflektere det indoeuropeiske trossystemet: Tin eller Tinia, himmerlen; Uni, hans hustru (romerske Juno); og Cel, gudinnen for jorden. I tillegg ble greske guder tatt inn i det etruskiske systemet: Aritimi eller Artume (Artemis), Menrva (Minerva), Pacha (Bacchus). De greske heroer fra Homer opptrer i stor utstrekning i etruskiske kunstmotiver.

Arkitektur[rediger | rediger kilde]

Levningene av en etruskisk gravlund i San Cerbone, Toscana

Etruskerne ga varige bidrag til romersk arkitektur og til den italienske ved at deres byggekunst påvirket romerne som gjorde den etruskiske arven senere gjeldende for hele den vestlige sivilisasjon. Roma videreførte etruskernes arkitektoniske egenskaper som muligens ikke hadde sin opprinnelse hos etruskerne, men ble kanalisert av dem inn i den romerske sivilisasjon.

En del forskere ser også på urartisk kunst, arkitektur, språk og generelle kulturspor i østlige Anatolia som beslektet med etruskernes kultur på den italienske halvøya.[16]

Kunst[rediger | rediger kilde]

Detaljer fra fronten av en etruskisk vogn.

Etruskisk kunst var figurativ og spesielt framtredende er figurative og dekorerte skulpturer i terrakotta og bronse, men framfor alt liggende skikkelser i naturlig størrelse på sarkofager eller i templer, og støpt i bronse. Veggmalerier (gravfreskoer) var en dyrket kunstart, men også metallarbeid som graverte bronsespeil. Gravfunn viser at de til fulle behersket både bronsestøpning, samt gull- og sølvsmedkunst. Dekoren var dels relieff, dels risset – og noe av gullet var trukket til tråder som var flettet.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Med unntaket av Liber Linteus er det kun inskripsjoner som er blitt bevart av etruskisk opprinnelse. Inskripsjonene er hovedsakelig gravtekster. Språket er skrevet i en skrift beslektet med det primitive greske euboianske alfabetet.[17] Etruskisk litteratur, som eksistensen av religiøs og historisk litteratur og drama, er bevitnet kun i referanser hos senere romerske forfattere.

Etruskisk skrift ble lest fra høyre og mot venstre.

Liber Linteus er den eneste bevarte boken. Boken ble skrevet på lin som tilfeldigvis ble bevart ettersom tøyet ble benyttet for å bandasjere inn en mumie i Ptolemeerdynastiets Egypt. Mumien og manuskriptet blir i dag oppbevart i et nedfryst rom i Arkeologiske museum i Zagreb, Serbia. Det tyske navnet for Zagreb er Agram, derav også bokens mer sjeldne navn Liber Agramensis (Agramboken). Teksten er for det meste uoversatt på grunn av vår manglende kunnskap til etruskisk språk, skjønt de ord som kan bli forstått tyder på at det er en rituell kalender.

Teater[rediger | rediger kilde]

Drama og teater er det kun latinske referanser som er igjen for dette området av etruskisk kultur. Et ord som kanskje er symbolsk for etruskisk teater er φersu (latin persona, norsk person, individ eller skikkelse i litterært verk). Dette ordet, blant andre, har blitt videreført i latin.

Musikk[rediger | rediger kilde]

De instrumenter som kan bli sett i etruskiske freskoer og basrelieffer (relieff hvor figurene er svakt opphøyde) er hovedsakelig ulike typer av fløyter, som det antikke treblåseinstrumentet plagiaulos, tilsvarende fløytene til Pan eller Syrinx, alabastfløyte og den berømte dobbelfløyte, akkompagnert av perkusjonsinstrumenter som tintinnabulum, pauke og crotaler (antikke cymbaler) og senere av strengeinstrumenter som lyre og kithara.

Romas arv[rediger | rediger kilde]

Den etruskiske bronseulven, selve symbolet på Romas tilblivelse.

De forskere som hevder at det var en italisk grunnleggelse av Roma, deretter fulgt av en etruskisk invasjon, de snakker typisk nok om en etruskisk «påvirkning» av den romerske kultur, hvilket betyr at kulturelle objekter ble overtatt av Roma fra det nærliggende naboskapet Etruria. Det rådende synet på denne vurderingen i dag er at Roma ble grunnlagt av italikere og de to folkene gikk senere opp i og ble blandet med hverandre.

Det viktigste kriteriet for å avgjøre om et objekt har sin opprinnelse i Roma og kom ved etruskisk innflytelse, eller var blitt overlevert og overtatt av romerne fra etruskerne, er dato. Mange, om ikke alle, de etruskiske byene er eldre enn Roma. Et andre kriterium er de antikke kildenes egne meninger. De forteller oss rett ut at bestemte institusjoner og skikker kom fra etruskerne.[18]

Spørsmålet om grunnleggerne[rediger | rediger kilde]

I år 390 f.Kr. ble byen Roma angrepet av gallere, og som et resultat mistet byen mange, skjønt ikke alle, av sine tidligere opptegnelser. Av den grunn er kunnskapen om Romas forhistorie mindre sikker enn kunnskapen om den senere historie, men likevel er det nok gjenværende materiale til å gi ettertiden et godt bilde av byens utvikling og dens institusjoner.

Senere historie forteller at noen etruskere levde i Tuscus vicus — «det etruskiske kvartalet» — og at det var en etruskisk kongerekke (skjønt to av dem nedstammet fra en greker, Demaratus korinteren) som etterfulgte konger av latinsk og sabinisk opprinnelse. Historikere med etruskere som spesiale vil argumentere at dette, sammen med bevis for institusjoner, religiøse elementer og andre kulturelle elementer, beviser at Roma ble grunnlagt av italikere. Det riktige bildet er langt mer komplisert, ikke minst på grunn av at de etruskiske byene var atskilte enheter som aldri kom sammen for å danne en enhetlig etruskisk stat. Videre var det sterke latinske og italiske elementer i den romerske kultur, og senere feiret romerne med stolthet disse tallrike «flerkulturelle» påvirkningene av byen.

Romas grunnleggelse[rediger | rediger kilde]

Etruskisk by med murer (Civita di Bagnoregio).

Roma lå i utkanten av hva som var etruskisk område. Da etruskiske bosetninger dukket opp sør for grensen var det antatt at etruskerne spredde seg der etter at Roma var blitt grunnlagt, men det er nå blitt fastslått at disse bosetningene var før Roma.

Etruskiske bosetninger bosatte seg ofte på toppen av en ås eller et berg — jo brattere jo bedre — og omgitt av tykke murer. Da Romulus og Remus grunnla Roma i henhold til romersk mytologi gjorde de så i henhold til etruskisk ritual; det vil si at de begynte med en pomoerium eller en hellig vollgrav. Deretter gikk de videre til murene. Det var krevd av Romulus å drepe Remus når denne hoppet over muren og brøt dens magiske forhekselse (se også Pons Sublicius).

Navnet på byen, «Roma», er antatt av enkelte forskere å være av etruskisk opprinnelse, og forekommer i standard form som uttrykket «stedet fra hvor»: Velzna-χ, «fra Velzna», Sveama-χ, «fra Sveama», Ruma-χ, «fra Ruma». Vi kan dog ikke vite hva dette betyr. Om Tiberius (Tiber) er fra θefarie, da kan Ruma ha vært plassert ved elven Thefar.

Populus Romanus[rediger | rediger kilde]

Det var sagt at under Romulus og Numa Pompilius var folket blitt delt inn i tretti curiæ og tre stammer. Svært få etruskiske ord har gått inn i latin, men navnet på minst tre av stammene — Ramnes og Luceres — synes å ha vært etruskiske. De siste kongene som kan ha vært født til den etruskiske tittelen lucumo mens regaliene (de kongelige verdighetssymboler) har tradisjonelt vært betraktet å ha vært av etruskisk opprinnelse: den gylne kronen, septeret, toga palmata (en egen lang kappe), sella curulis (kongestol), og over alt det viktigste symbolet på statens makt eller makten generelt, fasces. Det siste var en bunt med pinner eller kjepper rundt en dobbeltøks som opprinnelig ble båret under opptog og seremonier av kongens liktor (latin lictor, rettstjeneren som ledsaget kongen). Tilfeldighet har kastet et eksempel på fasces i vårt eie: levninger av en bronsestav og øks som er avdekket i en grav i etruskiske Vetulonia. En avbildning av en tilsvarende har blitt identifisert på gravstelen til Avele Feluske som er vist som en kriger som fører fasces.

Den mest treffende etruskiske egenskap er ordet populus som også opptrer som en etruskisk guddom i Fufluns. Populus synes å bety at folk kom sammen i en militær samling, i motsetningen til dagens italienske ord popolaccio (engelsk populace, norsk almue).

Etruskernes opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Reproduksjon av en 20 cm høy etruskisk statuett av hest, originalen er fra rundt år 600 f.Kr.

Etruskernes opprinnelse er tapt i forhistorien. Flere hypoteser eksisterer, noen av disse er listet nedenfor. Teoriene utelukker ikke nødvendigvis hverandre gjensidig.

Både Grimberg og Aschehougs Verdenshistorie viser til Tacitus, som siterer en hellensk tradisjon om at etruskerne kom fra Lydia. Sagnet går ut på at landet var så lenge rammet av uår og for stor befolkningsvekst, at kongen sendte en av sønnene sammen med halvparten av innbyggerne ut i verden for å finne bedre vilkår. De endte så opp i Umbria, hvor de etterhvert ble kjent som etrurere.

Etter romerske forfattere ble diskusjonen om etruskernes opprinnelse gjenoppvekket på 1600-tallet. Det være seg antikke eller moderne teorier, de er alle framsatt ved hovedsakelig å se på treff i ulike kulturmønstre. Teoretikere ser etter grupper med felles elementer og trekker en hypotetisk forbindelse mellom de sammenfallende kulurer. Elementene kan være fra et hvilket som helst kulturelt aspekt, fra uttale til keramikkmerker.

Det er ikke funnet et eneste fullstendig sammenfall, men mange delvise.

Hypotesen om etnisk tilblivelse[rediger | rediger kilde]

I sin egen historie om den etruskiske debatt har Massimo Pallottino, en dominerende forsker på etruskerne i sin tid, skilt mellom «opprinnelse» og «etnisk tilblivelse».[19] Teoriene til det første søker en opprinnelse. Han deler disse inn i «orientalsk», «nordlig» og «stedegen».

Ved å formulere en annen synsvinkel på det samme bevis sier Pallottino[20]: «...vi må betrakte konseptet «etruskisk» som... knyttet til... en nasjon som blomstret i Etruria mellom det 8. og det 1. århundre f.Kr. ...Vi må diskutere opphavet til hvert eneste av disse elementene, men et mer formålstjenlig konsept... ville være det om tilblivelse... den tilblivelsesprosess til nasjonen kan kun ha skjedd på områdene til etruskernes eget land; og vi er i stand til å være vitne til de siste stadiene av denne prosessen.»

Hypotesen om stedegen[rediger | rediger kilde]

Mannshode, detalj av en etruskisk sarkofag, Louvre.

Dionysios fra Halikarnassos hevdet[14]: «Faktisk, de som kom nærmest sannheten er de som erklærte at nasjonen innvandret fra intet, men var innfødte i landet ettersom det er blitt sett på som en meget gammel nasjon og å være enig med ingen annen hverken i dets språk eller i dets levemåte.»

Med dette avsnittet fremmet Dionysios den stedegne teorien hvor kjerneelementet til etruskerne, som snakket det etruskiske språket, var av «jorden selv»; hvilket menes at de hadde vært på stedet så lenge at de synes å være de opprinnelige eller de innfødte beboerne. De er derfor identisk med villanovanske kulturen[21] .

Ved å ta opp dette emnet skrev forfatterne Bonfante (2002) at[22]: «...historien til det etruskiske folket strekker seg... fra ca. 1200 til ca. 100 f.Kr. Mange steder i de viktigste etruskiske byene i historisk tid var uavbrutt okkupert fra jernalderens villanovanske periode av. Mye forvirring ville ha blitt unngått om arkeologer hadde benyttet begrepet «før-etruskere»... For folket dukket faktisk ikke opp plutselig. Heller ikke begynte de brått å snakke etruskisk.»

En utdypende tillegg antar at etruskerne var[23]: «...en etnisk øy av et svært gammel folk som var isolert fra strømmen av folk som snakket indoeuropeisk.»

Hypotesen om innvandring fra Lydia[rediger | rediger kilde]

Herodot har nedtegnet legenden[24] om at etruskerne kom fra Lydia i Lilleasia (dagens Tyrkia): «Dette er deres fortelling: [...] deres konge delte folket opp i to grupper, og lot dem trekke lodd slik at den ene gruppen skulle bli og den andre forlate landet; han var selv leder av de som drakk loddet om å bli der, og hans sønn, hvis navn var Tyrrhenus, var blant de som dro. [...] de kom til ombriciene hvor de grunnla byer og har levd siden. De kaller seg ikke lenger for lydere, men tyrrhenianere etter navnet på kongens sønn som hadde ledet dem dit.»

Som svar uttaler Dionysios fra Halikarnassos, som hadde lest Herodot[14]: «Av denne grunn er jeg derfor overbevist om at pelasgianerne er et annet folk enn tyrrhenianere. Og jeg tror heller ikke at tyrrhenianerne var en lydisk koloni for de snakker ikke det samme språket til de sistnevnte, heller ikke kan det bli påstått at ikke lenger snakker en lignende tunge for de har fortsatt en del andre kjennetegn på deres morsland. For de hverken dyrker de samme guder som lyderne eller gjør bruk av de samme lover eller institusjoner, men i dette atskiller de seg mer fra lyderne enn fra pelasgianerne.»

Hypotesen om havfolket[rediger | rediger kilde]

Etruskerne eller tyrsenere kan ha vært et av havfolkene på det 13.-14. århundre f.Kr. Havfolkene finnes i flere greske skrifter, og hos andre sivilisasjoner, blant annet den egyptiske. Strabo er blant de som kobler sjøfolkene til etruskerne og hevder at etter dem er Det tyrrenske hav blitt oppkalt etter.

Genetisk bevis[rediger | rediger kilde]

Restene av et etruskisk tempel i Orvieto.

En gruppe forskere på genetikk (arvelighetslære) fra Spania og Italia gjorde den første genetiske studiene av oldtidens etruskere basert på mitokondrielt DNA (mtDNA) fra 80 beinprøver tatt fra graver som er datert fra 7. århundre til det 3. århundre f.Kr. i Etruria.[25] Denne studien fant ut at etruskerne synes å være mer i slekt med hverandre enn med den generelle befolkningen i dagens moderne Italia. Eller sagt på en annen måte: DNA-prøvene viste liten genetisk variasjon, hvilket tyder på at de var en enkeltpopulasjon, nedstammet fra felles opphav, snarere enn folk fra flere opphav som delte kultur. Nyere studier antyder en opprinnelse i Midtøsten.[26][27]

En tidligere studie har beregnet at gruppen besto av 150 000 til 200 000 kvinner.[28] Ved å fordele disse tallene på de 36 byene i de tre etruskiske forbundene får man et gjennomsnitt på 4 167 til 6 944 kvinner per samfunn. Ved å velge en antatt familiestørrelse på fire personer får man en tilnærmet etruskisk befolkning på mellom 600 000 til 800 000 personer i rundt 36 samfunn med et gjennomsnitt på mellom 16 668 og 27 776 personer hver. Disse befolkningene er tilstrekkelig kompakte og nok urbane til å ha kunne oppnå alt det som man antar at etruskerne oppnådde.

Studiene viste at de områdene som de historiske etruskerne okkuperte delte en relativ høy konsentrasjon av y-haplogruppe G med folk i Anatolia, og folk i Kaukasus hvor disse haplogruppene var mest utbredt, spesielt blant de fra Ossetia og Georgia. Dette beviset er ikke spesifisert for en bestemt periode eller kalenderdato, og kan reflektere nærliggende befolkninger eller betydelige folkevandringer langt tilbake til steinalderen.

Den antatte spredningen kardialkeramikk-kulturen.

En annen italiensk forskningsgruppe har vist at mtDNA fra krøtter (Bos taurus) i moderne Toscana er forskjellig fra krøtter som er funnet andre steder i Italia, og selv i Europa som helhet.[29] Dette mtDNA er tilsvarende til det fra krøtter som er funnet i Midtøsten. Mange folkestammer som utvandret i fortiden har vanligvis tatt med seg sitt tamfe når de reiste. Denne studien av mtDNA til hornkveg antyder at minst noen folk hvis etterkommere var etruskere kom til Italia fra Anatolia eller fra andre steder i Midtøsten (Det nære Østen). Imidlertid gir studien ingen holdepunktet til når de så gjorde. Det er også en mulighet for at den etruskiske sivilisasjon ble dannet lokalt med kontakter sjøvegen fra alle retninger i Middelhavet, og at genetisk tilstedeværelse kan ha vært der siden neolittisk tid - og at utbredelsen av de sjøfarende kardialkeramikk-kulturene, (etter deres vane med dekorere keramikken på en spesiell måte) hadde samme opprinnelse.

Arbeid med forhistorisk DNA er åpent for feilkilder. De fleste bein fra arkeologiske utgravninger har blitt skjødesløst behandlet, noe som fører til omfattende forurensning av moderne menneskelig DNA som kan dekke over signalene til hva som måtte finnes igjen av forhistorisk DNA. Hans-Jürgen Bandelt, en tysk genetiker fra Universitet i Hamburg, skrev at DNA som ble avdekket fra etruskiske bein viste klare signaler på slike problemer.

Hovedgaten av den etruskiske akropolis og utsikt mot den senere festningsanlegget i Populonia i Toscana.

En annen studie av genetikeren Alberto Piazza fra Universitetet i Torino knyttet etruskerne til Tyrkia. Forskningsgruppen sammenlignet DNA-sekvenser med de fra menn i dagens Tyrkia, nordlige Italia, den greske øya Limnos, de italienske øyene Sicilia og Sardinia, og fra sørlige Balkan. De fant ut at de genetiske sekvensene fra menn i Toscana varierte betydelig fra de menn i naboregioner i Italia, og de menn fra de italienske byene Murlo og Volterra spesielt var mest nært beslektet med menn i Tyrkia. I Murlo spesielt var en genetisk variant delt med kun folk fra Tyrkia. Studien ble presentert ved Europeiske samfunn for menneskelig genetikk i Nice, Frankrike i 2008.[30]

Etruskiske byer[rediger | rediger kilde]

Utstrekningen av den etruskiske sivilisasjon er markert av etruskernes mange byer. Disse byene ble til slutt fullstendig assimilert av italiske, romerske og galliske etniske grupper, men navnene har blitt bevart fra inskripsjoner og deres ruiner er av både estetisk og historisk interesse i de fleste byer i sentrale Italia.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ I henhold til Félix Gaffiots Dictionnaire Illustré Latin Français ble Tusci benyttet av et flertall av forfattere under den romerske republikken: Titus Livius, Cicero, Flaccus og andre. Et antall beslektete ord ble utviklet: Tuscia, Tusculanensis, etc. Dette var opplagt de mest benyttede ord for alt tilknyttet etruskerne. Etrusci og Etrūria ble benyttet mindre ofte, hovedsakelig av Cicero og Flaccus, og uten beslektete ord. I henhold til Online Etymological Dictionary dateres den engelske bruken av etruskisk fra 1706.
  2. ^ Gaffiot.
  3. ^ Rasenna kommer fra Dionysios fra Halikarnassos, I.30.3. Det avledete formen, Rasna, er innskrift og omvendt. Emnet er dekket i Pallottino, side 133. Noen inskripsjoner som på cippus (pilarer) i Cortona har Raśna (uttales Rashna) som alternativ, slik det er beskrevet ved Gabor Z. Bodroghys nettsted, The Palaeolinguistic Connection, under «Origins».
  4. ^ Rix, Helmut (2008): «Etruscan» i: The Ancient Languages of Europe, red. Roger D. Woodard, Cambridge University Press, s. 141-164.
  5. ^ Cary, M. & Scullard, H. H. (1979): A History of Rome, 3. utg., ISBN 0-312-38395-9. s. 28.
  6. ^ Et godt kart av Italia og byene i kulturen for begynnelsen av dens historie kan bli funnet på nettstedet The Mysteriousetruscans.com. Emnet De tolv staters forbund er dekket i Freeman, sidene 562-565. Forbundet i nordlige Italia er nevnt hos Titus Livius, Bok V, Seksjon 33. Passasjen identifiserer også Raetii som en levning av de 12 byene «bortenfor Appenninene». Etruskerne i Campania (sørlige Italia) er nevnt (blant andre kilder) av Polybios (II.17). Hele emnet med fullstendige antikke kilder i fotnoter ble opparbeidet av George Dennis i hans Introduksjon. I LacusCurtius-avskriften er referansene i Dennis’ fotnoter knyttet til tekstene på engelsk eller latin; leseren kan også finne engelsk av noen av dem på WikiSource eller andre nettsteder på Internett. Ettersom arbeidet allerede har blitt gjort av Dennis og Thayer vil det fullstendige arbeidet ikke bli gjentatt her.
  7. ^ Cristiano Vernesi et al: The Etruscans: A Population-Genetic Study, The American Journal of Human Genetics, 2004 April; 74(4): 694–704, som finnes på nett, i the PubMed Central site.
  8. ^ M. Pellecchia et al: The mystery of Etruscan origins: novel clues from Bos taurus mitochondrial DNA, Proceedings of the Royal Society, February 2007, innledningen finnes på nett [1] i the PubMed Central site.
  9. ^ Cui Bono? The Beneficiary Phrases of the Third Iguvine Table av Michael Weiss, og utgitt av Cornell University
  10. ^ Carl Darling Buck (1904): A Grammar of Oscan and Umbian, Boston: Gibb & Company, Introduction, tilgjengelig på nettet hos The Forumromanum.org.
  11. ^ Eric Partridge (1983): Origins, New York: Greenwich House, under «tower».
  12. ^ Forfatterne Bonfante (2003), side 51.
  13. ^ Partridge.
  14. ^ a b c Bok I, Seksjon 30.
  15. ^ Bonfante 2002
  16. ^ Kurkjian, Vahan M.: A History of Armenia. S.19
  17. ^ Etruscan alphabet, med ytterligere lenker
  18. ^ Lewin, Arthur: Rome before the romans, 24. februar 2002; Lysianassa: The Etruscan Influence on Rome, 6. September 2009
  19. ^ Pallottino [dato] Kapittel 2.
  20. ^ Sidene 68-69.
  21. ^ Side 52. Pallottino tillegner denne teorien i moderne tid til historikeren Eduard Meyer som sammen med Ugo Antonielli som senere assosierte villanovanerne og de innfødte. Men Meyer gikk snart over til den orientalske teorien og Antonielli til den nordlige. The End of the Bronze Age, side 59, tilgjengelig som et forhåndvisning hos Google Books, rapporter om Mayer og meningene til Antonielli er uttrykt i en gjennomgåelse av R. A. L. Fell fra Studi Etruschi. Vol. I. Rassegna di Etruscologia av A. Neppi Modona, den første siden kan bli funnet hos Jstore
  22. ^ Side 3.
  23. ^ Pallottino, side 52, som sier han støttet seg på Alfredo Trombetti og Giacomo Devoto.
  24. ^ Histories 1.94
  25. ^ Cristiano Vernesi & andre: «The Etruscans: A Population-Genetic Study», The American Journal of Human Genetics, 2004 April; 74(4): 694–704, utgitt på Internett hos The Etruscans: A Population-Genetic Study, PubMed Central.
  26. ^ DNA Boosts Herodotus’ Account of Etruscans as Migrants to Italy
  27. ^ Levende historie: Kom etruskerne fra Tyrkia?
  28. ^ Rasmussen T (2004): «Urbanisation in Etruria». I: Osborne R (red): Mediterranean urbanisation, 800–600 B.C. Oxford University Press, Oxford, UK.
  29. ^ M. Pellecchia og andre inkludert Luigi Luca Cavalli-Sforza: The mystery of Etruscan origins: novel clues from Bos taurus mitochondrial DNA, Proceedings of the Royal Society, Februar 2007, sammendrag tilgjengelig på nettet hos PubMed Central.
  30. ^ Thomas H. Maugh II (18. aug. 2008): «Genetic tests: Italians were from Turkey», The Los Angeles Times, s. A-6.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Antikke kilder:
Moderne kilder:
  • Barker, G.; T. Rasmussen (1998): The Etruscans. London: Blackwell.
  • Bloch, Raymond (1969): The ancient civilization of the Etruscans. New York: Cowles Book.
  • Bonfante, Larissa; et al. red. (1986). Etruscan Life and Afterlife: a Handbook of Etruscan Studies. Warminster: Aris and Phillips.
  • Bonfante, Larissa (1990): Etruscan. University of California Press. ISBN 0-520-07118-2.
  • Bonfante, G.; L. Bonfante (2002): The Etruscan Language. An Introduction. Manchester University Press.
  • Brendel (1995): Etruscan art. New Haven: Yale University Press.
  • Dennis, George (1848): The Cities and Cemeteries of Etruria. London: John Murray. Tilgjengelig Gazeteer ved Bill Thayers nettsted
  • Freeman, Edward Augustus (1893): History of Federal Government in Greece and Italy. London, New York: Macmillan and Co.
  • Greenidge, A. H. J. (2003): A History of Rome During the Later Republic and Early Principate.
  • de Grummond, Nancy & Erika Simon(red.) (2006). The Religion of the Etruscans. University of Texas Press. ISBN 0-292-70687-1.
  • Hampton, C. (1969): The Etruscans and the survival of Etruria. London: Victor Gollancz.
  • Haynes, S. (2000): Etruscan Civilization. Los Angeles: The J. Paul Getty Trust.
  • Maetzke, Guglielmo (1969): The Art of the Etruscans.
  • Macnamara, E. (1973): Everyday Life of the Etruscans. London: B. T. Batsford.
  • Massa, Aldo (1989): The Etruscans. Editions Minerva.
  • Pallottino, M. (1975): The Etruscans. London: Penguin Books.
  • Richardson, Emeline (1964): The Etruscans: Their Art and Civilization. Chicago: University of Chicago Press.
  • Roldán Hervás, José Manuel (2000): Historia de Roma. Salamanca: Ediciones Universidad de Salamanca.
  • Spivy, N.; S. Stoddart (1990): Etruscan Italy. London: Batsford.
  • Stillwell, Richard, red. (1976): Princeton Encyclopedia of Classical Sites.
  • Torelli, Mario, red. (2000): Gli Etruschi. Milan: Bompiani.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Generelle
Genetikk
Byer og funnsteder
Kunst