Etruskisk mytologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Typhon, et guddommelig monster, fra et etruskisk veggmaleri.

Etruskisk mytologi er de trosforestillinger som det antikke folket etruskerne i sentrale og nordlige Italia, og som senere ble integrert i Romerriket, hadde. Mange av de etruskiske guddommene som er listet opp under ble derfor en del av romersk mytologi.

Etruskernes viktigste guddommelige treenighet var Tinia, Uni og Menrva.

Kunnskapsgrunnlaget[rediger | rediger kilde]

Det finnes ingen etruskiske litterære tekster som har overlevd, kun to korte ukomplette tekster og et lite antall inskripsjoner. Derfor er det få som forstår etruskernes språk. Tidlige latinske forfatteres tekster om etruskisk religion kunne ha fylt gapet, om tekstene deres hadde overlevd. Det som vi vet om etruskisk mytologi er derfor hovedsakelig fra religiøs billedkunst og tolkning av dennes ikonologi, eksempelvis gudenes attributter. Inskripsjoner har gitt informasjon om guddommens navn.

En moderne diskusjon om etruskisk mytologi vil måtte basere seg på en publikasjon av Praenestine cistae; et par dusin hefter av Corpus Speculorum Etruscorum som nå har dukket opp. Etruskiske mytologiske figurer finnes spesielt i Lexicon Iconographicum Mythologiae Classicae. Etruskiske inskripsjoner har nylig fått en mer offisiell presentasjon av Helmut Rix i Etruskische Texte.

Flere guder[rediger | rediger kilde]

Et sjelden etruskisk fanu, rester av et tempel i Orvieto.

Det etruskiske trossystem var en iboende polyteisme, dvs at alle synlige fenomener betraktes som en manifestasjon av himmelske makter, og at makten gis av guddommer som hele tiden handler og fungerer i den menneskelige verden, og kan påvirkes og overtales til å handle til den troendes fordel. Tre emner fremkommer i de omfattende etruskiske kunstmotiver. En del synes å fremstille stedegne guddommer: Catha og Usil, solen; Tivr, månen; Selvans, en skogsgud; Turan, kjærlighetsgudinne; Laran, krigsgud; Leinth, gudinne for døden; Maris; Thalna; Turms; og den øyensynlig svært populære Fufluns, hvis navn er knyttet til byen Populonia, og som kanskje også var populus Romanus, en folkets gud.

De som hersket over denne gudeverden av mindre guddommer, var høyere guder som synes å gjenspeile det indoeuropéiske trossystemet: Tin eller Tinia, himmelen; Uni, hans hustru (den romerske Juno); og Cel, gudinnen for jorden. I tillegg ble greske guder tatt inn i det etruskiske systemet: Aritimi eller Artume (Artemis), Menrva (Minerva) og Pacha (Bacchus). De greske heroer fra Homer opptrer i stor utstrekning i etruskiske kunstmotiver.

Navnene på de etruskiske guddommene over er hovedsakelig hentet fra etruskiske «tospråklige bilder», som er etruskiske bildeforklaringer av mytologiske scener eller motiver. Navn ble funnet på ulike kunstneriske media som vaser og veggmalerier, i tillegg til flere varianter av de samme navnene, noe som gjenspeiler varierende språk og dialekter på ulike steder og tider.

Mange av navnene er dannet ved etruskisk uttale og stavemåte av greske navn. Motivene kan være, og samtidig ikke være, helt greske. Etruskerne knyttet hyppig sine egne temaer til greske myter. Det samme kan sies om stedegne italiske navn som ble gjengitt på etruskisk. Noen navn er likevel helt og holdent etruskiske. Dette emnet er også en vesentlig del av den internasjonale forskningsdebatten om den etruskiske sivilisasjonen.

Religiøs praksis[rediger | rediger kilde]

Den etruskiske Piacenza-leveren av bronse som ble benyttet i ritualer, og som er et av de viktigste vitnesbyrd for kunnskap om etruskiske guddommer.

Etruskerne trodde på en intim kontakt med guddommelige. De gjorde intet uten å rådspørre seg med gudene og motta tegn fra dem. Denne religiøse praksisen ble overtatt av romerne. En gud ble kalt for en ais, senere eis, som i flertall er aisar. Hvor disse var en fanu eller luth, en hellig sted, som en favi, en grav eller et tempel. Der kunne etruskerne gjøre en fler, flertall flerchva, «ofring».

Rundt mun eller muni, gravene, var man eller mani (latin manes), forfedrenes sjeler. En avdød reiste til underverden som ble kalt for AitaHades») og således bli overført til hinthial (bokstavelig «(den som er) nedenunder» eller «hinsides»). En spesiell øvrighetsperson var cechase som overså cecha eller rath, de hellige ting. Hver mann hadde egne religiøse plikter som ble uttrykt i en alumnathe eller slecaches, et hellig samfunn. Ingen offentlig hendelse skjedde uten netsvis, haruspex, eller hans tilsvarende kvinnelige utgave, nethsra. De leste ujevnhetene i lever av en ofret sau. Det finnes en modell av en saus lever (se bilde over) som er gjort av bronse, hvis religiøse betydning fortsatt blir diskutert i internasjonale forskningsmiljøer, markert i seksjoner som kanskje er ment å forklare hvilken betydning de ulike delene kunne ha. Spådommer via og gjennom hepatoskopi er en tradisjon som har sin opprinnelse i Midtøsten, spesielt i det området som kalles for Den fruktbare halvmåne.

Troen på etterlivet[rediger | rediger kilde]

Som egypterne trodde etruskerne på et evig liv, men muligheten for dette var knyttet til begravelsen og ritualene knyttet til disse. Gravlund og gravsted var i mange tilfeller bedre bygget og utstyrt enn mange bolighus, med rommelige værelser, rike freskomalerier, statuer, gravmøbler og annet utstyr. Av den grunn har de fleste etruskiske graver dessverre blitt plyndret. I graven, spesielt på sarkofagene (eksempler vist nedenfor), ble en representasjon av den døde vist i hans eller hennes beste alder eller glanstid, sannsynlig slik som de avdøde selv ønsket å bli sett og husket. Ettertiden har ingen vanskeligheter med å visualisere etruskernes framtoning. De ønsket at vi skulle se dem smilende, kjærlige og intime med sin slekt og venner, akkurat som vi selv ønsker rundt 2500 år senere.

Liste over etruskiske guddommer[rediger | rediger kilde]

  • Achle – Tilsvarende Akilles
  • Aita – Underjordens gud og hersker av døden
  • Alpan – Gudinne over kjærligheten
  • Ani – Himmelens gud
  • Aplu – Gud over torden og lyn, tilsvarende Apollon
  • Artume – Gud over natten, månen, døden, naturen, skogen, fruktbarhet
  • Atunis – Tilsvarende Adonis
  • Cautha – Gudinne over solen, daggry, begynnelsen
  • CharunPsykopomp fra underjorden
  • Culsu – En kvinnelig daimon
  • Culsans – Gud over dører og døråpninger
  • Evan – Udødelighetens gud / gudinne
  • Februus – Gud over død og gitt navnet til februar
  • Feronia – Gudinne for vår og høst, for innhøstingen og slåttonn
  • Fufluns – Gud over lykke, helse og vekst
  • Hercle – Tilsvarende Hercules
  • Horta – Gudinne over jordbruket
  • Laran – Krigsgud
  • Lasa – Gud over gravlunden
  • Losna – Månegudinne og over tidevann og hav
  • Mania – Dødsgudinne
  • Mantus – Gud over underjorden
  • Menrva – Gudinne for visdom, krig, kunst, skole, handel
  • Nethuns – Gud over våren og vann, identifisert med Poseidon
  • Nortia – Gudinne over skjebne og hell
  • Persipnei – Gudinne over underjorden
  • Satres – Gud over tid og nødvendighet
  • Selvans – Tilsvarende Silvanus
  • Semla – Jordgudinne
  • Sethlans – Ildens gud
  • Tarchies – Visdommens gud
  • Tarchon – Helt som grunnla det etruskiske forbundet av tolv byer
  • Thalna / Thala – Gudinne for barnefødsler
  • Thesan – Daggryet og morgenens gudinne
  • Tinia – Den øverste himmelguden, tilsvarende Zevs
  • Tuchulcha – Kvinnelig daimon
  • Turan – Gudinne over kjærligheten og vitaliteten
  • Turms – Gud over handel
  • Tyrrhenus – Helt og bror av Tarchon
  • Uni – Den øverste gudinne, tilsvarende Hera
  • Vanth – Gudinne over dødsriket
  • Veive – Gud for helbredelse og forsoning
  • Voltumna – Jordguddom

Se også[rediger | rediger kilde]