Pons Sublicius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pons Sublicius, i henhold til Luigi Canina,

Pons Sublicius er navnet på den tidligste kjente bro i antikkens Roma som ble strukket over elven Tiber i nærheten av Forum Boarium («Krøtter forum») nedstrøms fra Tiberøya og i nærheten av foten til Aventinerhøyden. I henhold til tradisjonen ble broen konstruert på ordre fra Ancus Martius en gang rundt år 642 f.Kr., men denne dato er kun tilnærmet ettersom det ikke finnes noen opptegnelser som henviser til dens konstruksjon. Martius ønsket å forbinde den nylig anlagte befestningen av Janiculum, et vidstrakt høydedrag vest for bydelen Trastevere i Roma, som da lå på den etruskiske siden av det øvrige Roma, ved å gi støtte til fergen som lå der. Broen var en del av de offentlige arbeidsprosjektene som også omfattet byggingen av en havn i Ostia som da var stedet for saltdeponiene.

Konstruksjon[rediger | rediger kilde]

Tegning av stedet for Pons Sublicius (feilaktig vist som brygge), av Friedrich Polack

Legendene forteller at broen ble bygget helt og holdent av trevare. Navnet kommer fra latinske, pons, pontis, «bro», og adjektivet sublicius, «hviler på påler», fra stamordet sublicæ, «påler». Som en sublica var det et valg, sublicæ innebærer spisse stokker og pæleverk som ble slått ned i elvebunnen. Julius Cæsars ingeniører brukte den samme konstruksjonen for å bygge bro over Rhinen.

Broen ble ombygd flere gjentatte ganger. Datoen for da den endelig forsvant er ikke kjent, men det var ikke i klassisk tid. Via Latina gikk over broen og ble knyttet til Via Cassia, en veg som ble bygget over en gammel etruskisk veg som førte til Veii. Broen var et yndet sted for tiggere som pleide å sitte på denne og kreve almisser, derav det latinske uttrykket «aliquis de ponte» for tigger.

Broen var nedstrøms for Pons Aemilius, en god steinbro som denne broen noen ganger har blitt forvekslet med. Mellom de to gikk den store kloakken, Cloaca Maxima, rett ut i Tiber.

I en tegning av Friedrich Polack, utgitt i 1896 (se illustrasjon i denne artikkel) ble pælebroen feilaktig vist som pælebrygge. Antagelig må en form for strukturer ha eksistert før 1896, av denne eller noe tilsvarende på samme sted, som ble feilaktig identifisert med Pons Sublicius.

Horatius Cocles ved broa[rediger | rediger kilde]

En karikatur fra 1850 av John Leech fra boken Comic History of Rome (Romas komiske historie).

Den legendariske Horatius Cocles (latin for «Horatius den enøyde») var en romersk helt som helt på egenhånd forsvarte broa Pons Sublicius mot etruskerne. Det ble sagt, i henhold til Titus Livius og Polybios, at det var andre menn sammen med Horatius, men de flyktet i panikk ved synet av fienden, eller at Horatius ba dem gå og overlate forsvaret av brua til ham alene. Fortellingen om Horatius ble gjort udødelig allerede i klassisk litteratur av mange forfattere, men fikk fornyet berømmelse i engelskspråklig litteratur ved Thomas Babington Macaulays dikt fra 1842, «Horatius», i dennes diktsamling Lays of Ancient Rome.

Romerne hadde gjort opprør mot etruskernes dominans over Roma og kastet den siste romerske kongen, Lucius Tarquinius Superbus, til fordel for republikken. Lars Porsenna, konge av Clusium, en italiensk oldtidsby, ble så fornærmet over dette at han ledet en hær mot Roma. Senatorene besluttet å hogge ned broa. Horatius Cocles, et medlem av gens av horatiene, sørget sammen med to andre menn for tid ved å forsvare brua i motsatt ende.

I engelsk original blir historien fortalt som følgende:

Hew down the bridge, Sir Consul, with all the speed ye may!
I, with two more to help me, will hold the foe in play.
In yon strait path, a thousand may well be stopped by three:
Now, who will stand on either hand and keep the bridge with me?
Then out spake Spurius Lartius; a Ramnes|Ramnian proud was he:
«Lo, I will stand at thy right hand and keep the bridge with thee.»
And out spake strong Herminius; of Titian blood was he:
«I will abide on thy left side, and keep the bridge with thee.»

Macaulay står ikke tilbake for Titus Livius’ sinnelag og ånd. Endelig ble brua brutt ned:

But with a crash like thunder fell every loosened beam,
And, like a dam, the mighty wreck lay right athwart the stream:
And a loud shout of triumph rose from the walls of Rome,
As to the highest turret-tops was splashed the yellow foam.

På den andre siden av elva sendte Horatius sine bønner til Tiber og hoppet ned i den:

«Oh Tiber, father Tiber, to whom the Romans pray,
A Roman's life, a Roman's arms, take thou in charge this day!»
So he spake and, speaking, sheathed the good sword by his side,
And, with his harness on his back, plunged headlong in the tide.

Hans svømmetur skaffet ham belønningen med jordeiendommer og en statue i Roma, noe andre forfatterne har sett. Noen sier at han kjempet alene og døde der, men det er den mindre legenden. Etter vanskelighetene med å bryte brua ned ble den deretter gjenoppbygd uten nagler slik at hver bjelke kunne bli fjernet og erstattet etter ønske fra pontifices. De var det tidlige Romas myndigheter som var ansvarlig for broene. Etterpå ble broa betraktet så hellig at ingen utbedringer kunne bli gjort uten at det først ble gjort ofringen ledet av pontifex maximus.

Gaius Gracchus på broen[rediger | rediger kilde]

Pons Sublicius er også broen hvor Gaius Gracchus, en romersk politiker fra 100-tallet f.Kr., planla å flykte over da han ble forbigått av sine motstandere.[1] To av hans venner forsøkte å stoppe fienden på broen, men ble selv drept. Gracchus døde selv på voldelig vis kort tid etter i en treklynge i nærheten. Romerske borgere jublet for Gracchus’ flukt, men ville ikke støtte ham. Gracchus’ valg av fluktrute hadde sannsynligvis tenkt å gjøre nytte av broens antatt magiske krefter.

Etruskiske ritualer[rediger | rediger kilde]

Idus martiæ gikk en prosesjon kalt sacella Argeorum, Argæ, eller Argei, fra templene til Servius Tullius til pons Sublicius. Pontiffene og magistratene bar dukkelignende figurer av bundete menn som vestaljomfurene kastet i elven. Flaminica Dialis ble kledt i sørgeklær.

Seremonien var antagelig en etruskisk taktikk, både magisk og militær, sammenlignbar med når en gallisk man og kvinne ble begravd levende i Forum Boarium. Grekere og gallere ble rituelt gravlagt eller druknet, noe de overtroiske romerne mente hadde en virkelig effekt på deres greske og galliske fiender. De utførte denne formen for offer spesielt etter større nederlag.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Plutark: Livet til Gaius Gracchus

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]