Tyrsenere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Italia med merking av områdene til den etruskiske sivilisasjonen. Tyrrhenian Sea er Tyrrenhavet, og referer muligens til etruskerne eller det ukjente folket tyrsenere.
Egeerhavet mellom Hellas til venstre og Anatolia (dagens Tyrkia) til høyre. Øya Limnos ligger blant de nordligste øyene.

Tyrsenere (attisk gresk Τυρρήνιοι, Tyrrēnioi; jonisk gresk Τυρσήνιοι, Tyrsēnioi; eller dorisk gresk Τυρσάνιοι, Tyrsānioi) er en betegnelse som greske forfattere benyttet for å referere til folkeslag som ikke var greske.

De tidligste referanser[rediger | rediger kilde]

Opprinnelsen til navnet er usikker. Det er kun kjent fra greske forfattere, men begrepet er i seg selv øyensynlig ikke av gresk opprinnelse. Det har blitt koblet til tursis, også et «middelhavslån» som kom inn gresk, i betydning «tårn». Direkte koblinger med Tusci, den latinske betegnelsen for etruskere, fra Turs-ci har også vært forsøkt.[1] Se også den etruskiske guddom Turan, og ordet tyrann.

Den tidligste eksempel i litteraturen er funnet hos Hesiod og den homeriske hymnen til Dionysos. Hos Hesiod står det: :«Og de (sønnene til Kirke) hersket over de berømte tyrsenere, svært langt unna i bortgjemt sted av de hellige øyer».[2]

Den homeriske hymne til Dionysos har tyrsenske pirater grepet Dionysos: «Straks kom de raskt over den musserende sjøen tyrsenianske pirater på et godt dekket skip — en elendig skjebne ført dem».[3]

Mulig identifikasjon med etruskerne[rediger | rediger kilde]

Senere, på 500-tallet til 400-tallet f.Kr., ble navnet spesielt referert til etruskerne, og fra disse er Tyrrenhavet oppkalt etter, i henhold til Strabo.[4] Hos Pindar opptrer tyrsanoi gruppert sammen med karthagerne som en trussel mot Magna Graecia[5]: «Jeg trygler deg innstendig, sønn av Kronos, gi den gunst at krigsropene til karthagerne og etruskerne blir holdt i taushet hjemme, nå når de har sett at deres arroganse har ført til jamring for deres skip utenfor Kumae».

Navnet er også attestert i et fragment av Sofokles.[6]

Navnet ble i økende grad assosiert med den greske folkegruppen pelasgere. Herodot plasserer dem i Krestonia i Trakia som naboer til pelasgerne.[7] Tilsvarende nevner Thukydid dem sammen med pelasgerne og knytter dem til pirater fra den greske øya Limnos, og med den førgreske befolkningen i Attika.

Limnos forble relativt frittstående for gresk innflytelse opp til hellenistisk tid, og interessant nok ble språket på øya – lemnisk – på 500-tallet f.Kr. beskrevet som et språk meget likt etruskisk. Det har ført til en forutsetning om en «tyrsensk språkgruppe» som besto av etruskisk, lemnisk og raetisk.

Det er derfor bevis at det faktisk var en minst en lingvistisk tilknytning mellom lemnoriene og etruskerne. Omstendighetene rundt dette er omdiskutert; en flertall av forskerne, i det minste i Italia, vil tilskrive de egeriske tyrsenere til den etruskiske ekspansjonen i årene mellom 700-tallet og 500-tallet f.Kr., og således plassere etruskernes hjemland i Italia og Alpene spesielt på grunn av deres tilknytning til den raetiske befolkningen der.

En hypotese som forbinder tyrsenerne med etruskerne fastslår at etruskerne stammet i det minste delvis fra innvandring på 1100-tallet f.Kr. fra Egeerhavet og Anatolia og hevdet seg over den italiske villanovakulturen hvor noen forskere hevder en tilknytning eller i det minste bevis for nær kontakt mellom de anatoliske språkene og etruskisk.

Tilslutningen til den siste oppfatningen peker på legenden om den lydiske opprinnelsen til etruskerne slik det er blitt referert av Herodot[8], og utsagnet til Titus Livius at raetiske befolkningen var etruskere fordrevet opp i fjellene av invaderende gallere. Kritikere av denne teorien peker på det meget spinkle beviset som knytter etruskerne lingvistisk til indoeuropeere, foruten også til Anatolia, og for Dionysios fra Halikarnassos som besluttet å argumentere mot en etruskisk-lydisk slektskap. Imidlertid ble det indoeuropeiske lydiske språket først dokument en tid etter at tyrsenske utvandrere etter sigende skal ha dratt til Italia. Det var også et antall språk som ikke var indoeuropiske i antikkens Anatolia, eksempelvis hurrittisk og hattisk, som er antatt å hatt sin opprinnelse fra før den indoeuropeiske tilstedeværelsen i Anatolia, og noen forskere har foreslått at disse språkene kan ha vært beslektet med etruskisk og andre tyrsenske språk. Det har også en viss interesse at grekerne selv snakket om et tidligere folk og deres språk og substrat[9] ble absorbert inn lydisk og dannet den ene av tre stammer eller folk som utgjorde dette folket.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Heubeck, Alfred: Praegraeca: sprachliche Untersuchungen zum vorgriechisch-indogermanischen Substrat, (Erlangen) 1961:65f.
  2. ^ Hesiod, Theogony 1015. Oversettelse gjort av Wikipedia fra engelsk, og andre sitat i artikkelen
  3. ^ Homeric hymn to Dionysus, verse 7f. Upoetisk oversettelse fra engelsk
  4. ^ Strabo, 5.2.2.
  5. ^ Pindar, Pythian Odes 1.72
  6. ^ Sophocles, Inachus, fr. 256
  7. ^ Thukydid 4.106
  8. ^ Herodot 1.94
  9. ^ Substrat = innfødt, opprinnelig språk som gir bidrag til språket fra et invaderende folk som påtvinger sitt språk det opprinnelige befolkningen

Se også[rediger | rediger kilde]