Spådomskunst
Spådomkunst (å spå, fra norrønt spá, beslektet med latinske specere, å se[1]) er å fortelle om livet eller forutse framtiden, profetere eller varsle om framtidige begivenheter. Å bedrive spådommer er ofte for en kommersiell gevinst. Spådom er ofte i konflikt med religiøs praksis. Spådomspraksis er kjent i de fleste samfunn på kloden.
Fra de tidligste tider har det vært behov for å planlegge for hva som kan skje, og den som hevdet å kunne se inn i framtiden kunne da komme med en spådom eller en profeti. Fra oldtiden er orakelet i Delfi et av de mest kjente. I mange kulturer var der sjamaner som kunne fortelle hvor og når en skulle jakte. Mange spådommer ble gitt etter inntak av berusende eller sanseforandrende droger eller røk/gasser, som ledd i å sette den spående i rett sinnsstemning eller transe.
Den som utfører spådommer kalles for klarsynte, spåmann eller spåkone. Disse benyttet seg gjerne av medier for å spå, for eksempel i kaffegrut, i kort, i håndflaten, krystallkule, fuglers flukt, innvoller og annet.
Det var reisende folk som reiste rundt i Norge og spådde folk for en mynt. Spåkunst og såkalte klarsynte har også gått igjen i fyndord som «menneske spår, men Gud rår». Sistnevnte gir en indikasjon på at selv i tidligere tider var det ikke alle som tok disse spådommene alvorlig.
I mange moderne løssalgsaviser og ukeblader er det faste annonser for mennesker som fortsatt hevder å kunne spå framtiden. Den moderne vitenskapen har studert fenomenet, men aldri funnet brukbare indisier på at det er noe hold i spåkunst. Et vanlig skeptisk utgangspunkt er derfor at spådomskunst ikke dreier seg om overnaturlige fenomener, men snarere om overtro eller svindel, og at utøvere bevisst eller ubevisst benytter seg av teknikker som blant annet cold reading og hot reading.
