De italienske kriger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Politisk kart over Italia i 1494

De italienske kriger var en serie kriger utkjempet mellom 1494 og 1559 om kontroll over de italienske statene. De viktigste partene var Frankrike og Spania, men de fleste andre vest-europeiske stater inkludert Pavestatene var involvert.

Krigene startet med Ludovico Sforza av Milanos komplott for å bringe den franske regjering inn i den italienske maktkampen, og endte med freden i Cateau-Cambrésis som gjorde Spania til den sterkeste maktfaktor i regionen.

Opptakt[rediger | rediger kilde]

Karl VIII av Frankrike ble oppfordret av Ludovico Sforza til å gjenta Angevinenes krav på tronen i Napoli, som på det tidspunkt var under Aragons kontroll. Ferdinand I av Napoli døde i 1494, og Girolamo Savonarola ønsket da franskmennene velkommen til Firenze og Roma. Franskmennene ble snart upopulære i Italia, og Den venezianske liga ble dannet i opposisjon til dem. Karl ble beseiret i slaget ved Fornovo, men unnslapp og kom seg tilbake til Frankrike.

Ludvigs invasjon[rediger | rediger kilde]

Ludvig XII av Frankrike, Karls fetter og etterfølger, invaderte Italia i 1499, og tok den nordlige delen av landet. Han inngikk en avtale med Ferdinand II av Aragon om deling av Napoli, men i 1502 hadde det oppstått uenighet mellom de to partene, og franskmennene ble kastet ut av det sørlige Italia. De fortsatte okkupasjonen av Milano.

Cambrai-ligaen[rediger | rediger kilde]

Samtidig hadde pave Julius II blitt bekymret over Venezias ekspansjon, og i 1508 sto han bak dannelsen av Cambrailigaen hvor Frankrike, Spania, Det tysk-romerske rike og Pavestatene sto sammen mot Venezia. Ligaen seiret over venezianerne i slaget ved Agnadello i 1509.

Den hellige ligas krig[rediger | rediger kilde]

I 1510 hadde Julius II nådd en modus vivendi med Venezia, og så i stedet Frankrike som den farligste utfordrer i regionen. Han grunnla derfor Den hellige liga for å kaste ut franskmennene. I slaget ved Novara i 1513 ble Ludvig beseiret, men i 1515 tok hans etterfølger Frans I tilbake Milano etter å ha seiret i slaget ved Marignano.

Karl V av det tysk-romerske rike var fast bestemt på å sette en stopper for den franske innflytelsen i Italia, noe han oppnådde etter sin seiere i slaget ved Pavia i 1525. Frans I ble tatt til fange og ble holdt i Madrid inntil han hadde avgitt områdene i Italia; senere hevdet han at dette var ugyldig ettersom han hadde gjort det under press.

Plyndringen av Roma[rediger | rediger kilde]

På dette tidspunkt snudde paven igjen, da Klemens VII i frykt for det tysk-romerske rikes voksende makt allierte seg med Frankrike. Som en følge av dette plyndret keiserlige tropper Roma i 1527, i det som er kjent som Sacco di Roma. Plyndringen tok overhånd, slik at blant annet en rekke kirker ble ødelagt, noe som ble pinlig for keiseren; samtidig ble det lettere for keiseren å forhindre at Henrik VIII av Englands ekteskap med Katarina av Aragon ble annullert.

Fredstraktatene[rediger | rediger kilde]

Ved Cambrai-traktaten i 1529 sa Frans I fra seg alle krav i Italia, men først med freden i Cateau-Cambrésis i 1559 var krigene helt over.

Innvirkning på samtiden[rediger | rediger kilde]

En av de mest kjente innvirkninger krigen hadde er den innflytelse den hadde på Leonardo da Vinci. Mange av hans oppfinnelser, hvorav en del ble realisert mens andre forble tegninger, var våpensystemer laget i forbindelse med krigene. I tillegg måtte et av hans største prosjekter, den gigantiske hestestatuen som var planlagt i Milano, stoppes i 1495 da bronsen trengtes til kanoner.