Villanovakulturen
Villanovakulturen var den tidligste kulturen i den tidlige jernalderen i sentrale og nordlige Italia mellom elvene Po og Tiber som fulgte uavbrutt fra bronsealderens terramarekulturen og overgikk på 600-tallet f.Kr. til en økende orientalsk kultur påvirket av greske handelsmenn og som ble fulgt uten avbrudd av den etruskiske kulturen.
Kjennetegn og levninger[rediger | rediger kilde]
Villanovakulturens opprinnelse, skjønt kanskje ikke for alle dens folk, lå i de østlige Alpene med forbindelse til hallstattkulturen. Villanoverne innførte fremstilling av jern til våpen og redskaper til Den italienske halvøya, de praktiserte kremasjon og gravla asken av sine døde i keramikkurner av en markant dobbelkjegle form.
Kulturen er løselig delt inn i en før-villanovakultur (Villanova I) som strekker seg fra 1100 f.kr. og til 900 f.Kr., og deretter videre til den ‘egentlige’ villanovakulturen (Villanova II) som strekker seg fra 900 f.Kr. til 700 f.Kr. da de etruskiske byene begynte å bli grunnlagt og vokse til.
Navnet «Villanova» kommer fra de typer funnsteder som de første arkeologiske utgravninger ble gjort for denne avanserte kulturen, levninger av en gravlund i nærheten av Villanova (Castenaso, 8 kilometer sørøst for Bologna) i nordlige Italia. Utgravningene varte fra 1853 til 1855 og ble ledet av en kunnskapsrik eier, grev Giovanni Gozzadini, og involverte 193 graver og hvor seks ble atskilt fra de resten ved å få tildelt spesiell sosial status. «Brønngraven», gropgrav foret med steiner inneholdt gravurner. De var kun sporadisk blitt plyndret og de fleste var urørt. En tilfeldig oppdagelse i 1893 avdekket en annen særegen villanovisk necropolis (gravlund) ved Verucchio med utsikt utover Adriaterhavets kyst.
Generelt var villanovakulturens bosetninger sentrert i Podalen og Etruria rundt Bologna — senere et betydningsfullt etruskisk senter — og områdene i Emilia-Romagna (ved Verucchio) i Toscana og ved Fermi, Lazio. Videre sør i Campania, en region hvor jordfesting var en utbredt praksis for deres døde. Villanovakulturens kremasjonsbegravelser har blitt identifisert ved Capua med de «fyrstelige gravsteder» i Pontecagnano i nærheten av Salerno[1] og ved Sala Consilina. Mindre og spredte bosetninger har etterlatt få spor annet enn deres mer permanente gravsteder som lå en del unna bosetningene, hovedsakelig ettersom etruskerne bygde oppå kulturens bosetninger i senere tid. Dette mønsteret har gitt støtte til Massimo Pallottinos oppfatning at villanovakulturen var forgjengeren til den senere etruskiske kulturen.
De karakteristiske gravene knytter villanovakulturen til den sentraleuropeiske urnemarkskulturen (ca. 1300 – 750 f.Kr.) og til hallstattkulturen (som etterfulgte urnemarkskulturen). Kremerte levninger ble plassert i askeurner og deretter begravd. En skikk som er antatt å ha sin opprinnelse i villanovakulturen er bruken av «hytteurner», askeurner formet som små hytter, og annen avanserte formgivning av urner. Typisk dekorasjon med sgraffiato som svastika, krokveier og kvadrater ble ripet inn med et kam-lignende redskap. Urner ble fulgt av enkle barberkniver og ringer i bronse.
Den senere fase (Villanova II) så radikale endringer, bevis på kontakt med den greske sivilisasjon og handel nordover langs Ravvegen: glass og halssmykker av rav for kvinner, bronserustninger og seletøy for hester, og utviklingen av graver for eliten i kontrast til den tidligere sosiale likheten. Kammergraver og jordfesting ble utviklet side ved side med den tidligere praksisen med kremasjon.
Disse kulturelle sporene er ikke nødvendigvis direkte likeverdige med en utstrakt etnisk kultur som identifiserer seg selv som lik «villanovakulturen». Renato Peroni har foreslått at de tenderer til å ligge under både den keltiske og italiske opprinnelsen, noe som kommer i tillegg til vanskelighetene i å bedømme «grunnleggelsen» av kulturen.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Funn fra Pontecagnano er konservert i Museet i Agro Picentino.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Bartoloni, G.: «The origin and diffusion of Villanovan culture». i M. Torelli, (red.): The Etruscans, ss 53-74. (Milan), 2000.
- Gozzadini, S.: La nécropole de Villanova, Fava et Garagnani, Bologna, 1870
- Mallory, J. P.: «Villanovan Culture», Encyclopedia of Indo-European Culture, (Fitzroy Dearborn), 1997.
- Moser, M.E.: The "Southern Villanovan" Culture of Campania, (Ann Arbor), 1982.
- Ridgway, D.: «The Villanovan Cemeteries of Bologna and Pontecagnano» i Journal of Roman Archaeology 7: ss 303–16 (1994)