Kardialkeramikk-kulturen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tilnærmet spredning av kardialkeramikk-kulturen.

Kardialkeramikk-kulturen eller cardium-keramikk-kulturen (engelsk Cardium Pottery, Printed-Cardium Pottery eller Cardial Ware) referer til en neolittisk dekorativ stil ved fremstilling av steintøy og keramikk. Navnet kommer fra å dekorere keramikken ved å prege eller trykke den med hjerteskjell (latinsk navn Cardium edulis), en saltvannsmusling. Etterhvert som kulturen utviklet seg tenderte den til å praktisere andre metoder for å dekorere keramikken, men beholdt sine generelle, kulturelle trekk og sin måte å produsere keramikk på; ikke kunstferdig, preget, og aldri malt.

Denne keramikkstilen har gitt sitt navn til hovedkulturen i middelhavslandenes neolittiske tid: kardialkeramikk-kulturen som etterhvert bredte seg fra de vestlige regionene i Balkan og fra kysten i Levanten, som området Byblos, til de østlige kystene av Spania, og påvirket selv så langt unna som til Atlanterhavskysten.

Middelhavslandenes neolittiske kultur[rediger | rediger kilde]

Det er vanskelig å avgjøre og bestemme hva som er den ytterste opprinnelsen til kardialkeramikk-kulturen ettersom mulige forgjengere har blitt funnet i det neolittiske folket i Thessalia i dagens Hellas (fra tiden før Sesklo) og i Byblos i dagens Libanon. De første medlemmene av denne betydningsfulle kulturen ble lokalisert i langs østkysten av Adriaterhavet i de første århundrene av 6000-tallet f.Kr., boende i grotter og framstilte keramikk. Dette er karakteristisk for subneolittiske folk[1]: jegere og samlere som kom i kontakt med jordbrukskulturer, men ønsket ikke å oppgi sitt tradisjonelle levevis. Se dybdeartikkel, Den fruktbare halvmåne.

Kun senere ville disse adriatiske folkene tilpasse seg det neolittiske leveviset helt og holdent ved å bygge landsbyer, så og høste korn, og gjete geiter, sauer og kyr. Det var i denne andre fase at kardialkeramikk-kulturen kan identifiseres.

Blant de mest karakteristiske trekkene ved kulturen var deres store navigasjonsevner, demonstrert av funn av levninger fra fiskesorter som kan kun bli fisket på åpnet hav. Deres sjøfartskunnskaper var øyensynlig nødvendig for å kunne kolonisere store deler av kysten langs Middelhavet.

Den første vesentlige forflytningen skjedde mot sørlige Italia, bosatte seg først i Puglia og senere i andre områder sør på den italienske halvøya, bosatte seg hovedsakelig i grotter. Gradvis spredde de seg mot Latium, Toscana, Korsika og Liguria og enkelte tilfeller så langt unna som til kysten av Provence.

Allerede på 5000-tallet f.Kr. hadde kulturen spredt seg til sørlige Frankrike og østlige Spania. Med noen unntak har arkeologiske spor vist at dette var hovedsakelig en prosess av akkulturasjon[2], tilpasning mellom kulturene til de innfødte folkene i disse områdene enn en massiv innvandring. Bortenfor kystområdene ekspanderte kulturen nordover langs Rhônedalen og vestover ved å følge elven Ebro. Enda lengre vest synes det som om kulturens påvirkning var begrenset, skjønt den spilte uten tvil en rolle i en meget langsom utvikling av de første neolittiske kulturene i områdene langs Atlanterhavet. Steinganggraver (engelsk long barrow) og andre megalittmonumenter i nordvestlige Europa har hyppig arkeologiske levninger av keramikk og andre kulturgjenstander fra denne påvirkningen.

På denne tiden var nordlige Italia også bosatt av folk fra denne kulturen som kom direkte fra Balkan, men over land.

Etterhvert som denne ekspansjonen ebbet ut begynte middelhavskulturene utvikle seg lokalt. I vest er de vanligvis beskrevet som epi-kardialkeramikk-kultur mens den i nordlige Italia utviklet seg til en kultur kalt for Bocca Quadratta. Langs Adriaterhavet på Balkan er det tre beslektede kulturer, Hvar, Lisicici og Butmir, skilt av område.

Befolkningsstatistikk[rediger | rediger kilde]

Det er sannsynlig at de folkeslag som kom ut av denne ekspansjonen og koloniseringsprosessen ble assimilert og gikk opp i de stedegne folkene ble opprinnelsen til en del historiske folkeslag eller kulturer som iberere og ligurere, og kanskje også etruskere.

Genetisk tilknytning til middelhavsregionens mannlige Y-gen, arveanlegget, i haplotype E3b, som er langt mer vanlig i middelhavsregionen etter den neolittiske tiden, er funnet i en liten prosent i de områder som ble nådd av denne sjøfarende kulturen. Blant baskere og naboer til baskerne i regionen Pasiega i Cantabria (Spania) ved Atlanterhavskysten er det henholdsvis betydelige 10 prosent og 40 prosent andel av deres befolkning som har dette arvemønsteret.

Galleri over kulturobjekter[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Subneolittisk: betegnelse på folk som kom i kontakt med neolittiske jordbruksfolk og beholdt sitt levevis som jegere og samlere, men tok til seg en del trekk fra jordbrukskulturene som eksempelvis keramikk.
  2. ^ Akkulturasjon: kulturmøte, overføring av kultur mellom berørte samfunn eller tilpasning til fremmed kultur

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]