Selvans
Selvans er i henhold til etruskisk mytologi en gud for grenser, marker og skog, mulig beslektet med den romerske Silvanus.[1] Hans navn er nevnt på Piacenzas lever, en bronsemodell i legemestørrelse av en leveren til en sau som ble benyttet i religiøse ritualer av etruskerne. Salvans opptrer her både i grensecelle nummer 10 og i et indre nummer 31, og hvor hans navn er gitt forkortet utgave som selva.[2]
Hans kult var populær, og er funnet i rundt ni inskripsjoner, særlig i området Cortona, Orvieto (Volsinii) og Blosena.[2] Han opptrer med en rekke tilnavn, som canzate, enizpeta, sanchuneta, men for de fleste av disse er meningen uklar.[3] Sanchuneta har kanskje betydningen "hellig sted".[4]
Et unntak er en bronsestatuett av naken yngling som bærer inskripsjonen Selvans Tularia, «Selvans av grensene». Han er ikke helt naken, men har rustikke sko, en halsring av typen torque, en hodekledning i form av et stilisert kattehode med ørebremmer som volutter. Hans høyre hånd hviler på hans høyre hofte, presser således underlivet fram og den venstre hånden er løftet ut som om det var ment å holde et objekt.[2]
Hans kult som vokter av grensene og markene har gitt støtte til hans assosiasjon med den romerske guddommen Silvanus, en guddom som romerne påkalte som vokter av grensene, men han er ikke omtalt av den senantikke, romerske forfatteren Martianus Capella.[2] Opprinnelsen og betydningen av navnet Selvans er ukjent. Det er heller ikke klart om navnet er avledet fra etruskisk, latin, umbrisk eller et annet italisk språk. Kunnskapen om etruskisk er for skrøpelig til konkludere på lingvistiske grunner at Selvans kan knyttes til Silvanus, bortsett fra den åpenbare lydlikheten av navnene.[5] De eksisterende bronsestatuetter som er identifisert med Selvans som synes å knytte ham til ungdom mens Silvanus var assosiert med alderdom. De eneste delte ikonografisk elementene var de rustikke skoene og at begge gudene holdt et objekt, kanskje en pedum (hyrdestav).[4]
På en grensestein i Bolsena, er han kalt for Selvans Sanchuneta, et tilnavn som kan være beslektet med den italiske guddommen Sancus, en figur som er dårlig forstått, men som opptrer hos Martianus som en gud for hellige eder, og således kunne fungere som en grensegud. Selvans' rolle er også knyttet til en annen bronsestatuett som ble avdekket ved en byport i Cortona sammen med en statue av Culśanś. Han er også her framstilt som en naken yngling, rustikke sko, halsring og en merkelig hodekledning med likheten av et dyr (katt eller bjørn). Hans venstre hånd er utstrakt for å holde en nå manglende gjenstand.[2]
Det finnes en tredje bronsestatuett funnet i nærheten av Perugia som kan dateres nært i tid med to øvrige, men identifikasjonen med Selvans er ikke like sikker. Hodekledningen synes å være et dyrehode, muligens en katt, men kanskje også av et villsvin. Den høyre hånden hviler på hoften mens den venstre hånden stikker ut og holder noe som kan være en gren av tre med en kvist stikkende ut.[2] Denne atletiske figuren og posituren er dog også benyttet på andre etruskiske statuetter.[6] Salvans opptrer ikke noen scener som kan knyttes til gresk mytologi.[3] Derimot synes det som hans kult var populær blant kvinner. Minst tre av hans nedtegnede følgere var kvinner. Silvanus, på den annen side, ekskluderte kvinner fra en del, om enn ikke alle, av sine ritualer.[7]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Lindemans, Micha F.: «Selvans», Encyclopedia Mythica
- ^ a b c d e f Grummond, Nancy Thomson de (2006): Etruscan Myth, Sacred History, and Legend, UPenn Museum of Archaeology, s. 149-150
- ^ a b Bonfante, Giuliano; Bonfante, Larissa (2002): The Etruscan Language: An Introduction, revi. utg., Manchester University Press, s. 205
- ^ a b Dorcey, Peter F. (1992): The Cult of Silvanus: A Study in Roman Folk Religion, BRILL, s. 11
- ^ Sonnenhauser, Barbara; Hanna, Patrizia Noel Aziz (2013): Vocative!: Addressing between System and Performance, Walter de Gruyter, s. 50-51. Forfatterne diskuterer lingvistiske argumenter for navnenes betydning og opprinnelse. Det samme gjør Bonnefoy, Yves (1992): Roman and European Mythologies, University of Chicago Press, s. 146
- ^ J. Paul Getty Museum (2010): The J. Paul Getty Museum Handbook of the Antiquities Collection, Getty Publications, s. 131.
- ^ Dorcey, Peter F. (1992): The Cult of Silvanus: A Study in Roman Folk Religion, BRILL, s. 12