Etruskernes historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den etruskiske porten i Perugia

Etruskernes historie er den skriftlige nedtegnelsen om den etruskiske sivilisasjon som er satt sammen hovedsakelig av greske og romerske forfattere. Det finnes en del etruskiske inskripsjoner, men det meste omhandler religion og religiøse ritualer. Etruskerne etterlot ingen skriftlig historie selv, og det finnes ingen indikasjoner hos romerske forfattere om at noe slikt noen gang ble skrevet.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Moderne arkeologer antyder at etruskernes historie kan ble sporet med relativ nøyaktighet, basert på undersøkelser av gravsteder, kulturgjenstander, og levninger av skrifter. Man antar at etruskerne er etterkommerne av villanovakulturen, et bronsealder til jernalderfolk i sentrale Italia, og fra denne kulturen utkrystalliserte det seg en egen etruskisk kultur på begynnelsen 600-tallet f.Kr. og med et skriftspråk som er tilsvarende det greske euboianske alfabetet, men etruskisk språk var ikke gresk, og sannsynligvis heller ikke indoeuropeisk.

Det er en annen teori, som ikke nødvendigvis er motstridende til villanovakulturen, og som blir nevnt av den antikke historikeren Herodot. Han har nedtegnet legenden om at etruskerne kom fra Lydia i Lilleasia (dagens Tyrkia). Genetiske bevis har støttet denne teorien. DNA-prøvene viste liten genetisk variasjon, hvilket tyder på at etterkommerne av etruskerne var en enkelt populasjon som nedstammet fra et felles opphav. Denne forskningen antyder en opprinnelse i Midtøsten.

Gravstedene, hvor noen har vært omfattende dekorert med veggmalerier og statuer, fremmer forestillingen av en aristokratisk bystat med en sentralisert maktstruktur som holdt orden og satte i gang offentlige byggverk som irrigasjonsanlegg, veger og forsvarsanlegg.

Thalassokrati[rediger | rediger kilde]

Inskripsjonen på Lemnos-stelen (ca. 510 f.Kr.) var skrevet i et språk som lignet på etruskisk. Den ble funnet i en krigers grav med våpen og keramikk som også minner om etruskiske.

Den etruskiske sivilisasjonen var et thalassokrati (fra greske Θαλασσο-κρατία) betyr «havsherrevelde» og betegner en stat som hovedsakelig består av besittelser knyttet sammen gjennom sjøfart.

Den etruskiske ekspansjonen fokusert både nordover bortenfor Appenninene og sørover inn i Campania. Noen mindre byer på 500-tallet f.Kr. synes å ha forsvunnet på denne tiden, tilsynelatende blitt svelget av større og mektigere naboer. Imidlertid er det ingen tvil om at den politiske strukturen til den etruskiske kulturen var ganske lik, skjønt mer aristokratisk, den greske Magna Graecia i sør. Den etruskiske mytologien viser stor påvirkning fra antikkens grekere.

Gruvedrift og handel med metall, spesielt kobber og jern, førte til en berikelse av etruskerne og til en økt innflytelse på den italienske halvøya og den vestlige delen av Middelhavet. Her kolliderte deres interesser med grekerne, spesielt fra og med 500-tallet f.Kr. da grekere fra Fokaia grunnla kolonier langs kysten av Frankrike, Catalonia i Spania og på Korsika. Etruskerne allierte seg med kartagerne med hovedstad i Kartago på nordkysten av Afrika som også hadde motstridende interesser med grekerne.

En gang rundt 540 f.Kr. beseiret en kombinert etruskisk og karthansk flåte på 120 skip utenfor kysten av Korsika i slaget ved Alalia en gresk flåte på seksti skip. Korsika ble delt mellom kartagerne og etruskerne, mens kartagerne tok Sardinia. Utkommet over tid var at Kartago økte sin innflytelse, ikke bare over grekerne, men også på bekostning av etruskerne som ble tvunget tilbake til den nordlige delen av Tyrrenhavet.

Tapet av områder[rediger | rediger kilde]

Den etruskiske sivilisajon med utvidelsene og viktigste byer.

Fra begynnelsen av den første halvdelen av 400-tallet f.Kr. betydde den nye internasjonale politiske situasjonen begynnelsen på den etruskiske tilbakegangen. I år 480 f.Kr. ble etruskernes allierte Kartago beseiret av et forbund av de greske byene i sørlige Italia, Magna Graecia. Noen få år senere, i år 478 f.Kr., beseiret tyrannen Hieron fra Siracusa (østkysten av Sicilia) i allianse med Aristodemus, tyrannen av Cumae etruskerne i sjøslaget ved Cumae (dagens italienske region Campania).[1] Nederlaget var avgjørende for den videre etruskiske ekspansjonen sørover i Italia. Etrurias innflytelse over byene i Latium og Campania ble kraftig svekket, og de ble tatt over av romere og samniere. Sjøslagets betydning er bevitnet i en etruskisk bronsehjelm som ble utgravd i den store greske helligdommen Olympia, og som hadde inskripsjoner som minnet hendelsen. I dag er hjelmen utstilt i British Museum i London.

Med tapet av sin politiske innflytelse mistet etruskerne kontrollen over sjøen, og store landområder. De forsøkte å ga sammen med atenerne i et militærtokt mot Siracusa i år 418 f.Kr. som en del av Peloponneskrigen, men hærtoktet feilet og det nye nederlaget bidro ytterligere til etruskernes tilbakegang. Også for Athen var hærtoktet fatalt: med et slag gikk to hundre skip og livene til tusener av soldater tapt.

Erobret av Roma[rediger | rediger kilde]

400-tallet og framover var tunge tider for de etruskiske bystatene. Mens de etruskiske byene hadde nådd toppen av sin økonomiske utvikling blomstret de greske koloniene økonomisk og kulturelt.

Den romerske fasces var opprinnelig et etruskisk maktsymbol.

På grensen mellom Etruria og Latium dukket det opp en ny fare i den voksende byen Roma. Byen en tid hadde vært dominert og styrt av etruskerne, men hadde i urolige tider skaffet seg uavhengighet og gått selv til angrep. I nord hadde umbrere angrepet og erobret Rimini og Ravenna.[2] Samtidig kom det i løpet av 300-tallet f.Kr. det bølger av galliske invasjoner, særlig av stammene cenomaniere og boiere, i de nordlige områdene, og gallerne fortrengte etruskisk autoritet og dominerte Podalen og kysten langs Adriaterhavet. Boierne ga siden navn til Bologna. Gallerne nådde Picenum og Etruria på slutten av 400-tallet og herjet Roma i ca. år 391 f.Kr.

Fra midten av 300-tallet og framover var de en gang militært sterke etruskiske byene blitt redusert til mer eller mindre isolert bystater som trakk seg tilbake til deres opprinnelige områder i midtre Italia. Fra 200-tallet lå de i stadige kamper mot den stadige sterkere romerske makten som underla seg den ene etruskiske byen etter den andre. Muligens manglet de gjenværende etruskiske byene en nasjonal samlende enhet som ikke gjorde dem i stand til koordinere en samlet motstand. På begynnelsen av 100-tallet f.Kr. var den etruskiske sivilisasjonen helt underlagt Roma og forsvant med tiden.[3]

Noen etruskiske ledere[rediger | rediger kilde]

Etruskiske ledere var konger. Det er nedtegnet mange individuelle etruskiske kongenavn, de fleste av dem ligger dog i et historisk tomrom, men med nok kronologisk bevis til å vise at kongedømmer fortsatte i den etruskiske bykulturen lenge etter at de hadde blitt erobret av grekere og romere[4] hvor etruskiske konger ble lenge husket med mistenksomhet og forakt. Da den siste kongen ble utpekt i byen Veii skal de øvrige etruskiske byene etter sigende ha blitt rasende og tillot romerne å knuse Veii.[5]

Det er antatt at etruskiske konger var ledere av religiøse kulter og i krig. Etruskerkongenes kongenes verdighetssymboler er kjente ettersom de ble arvet av romerne og tilpasset som symboler for den republikanske autoriteten utøvet av konsulene: purpurkappen, og ikke minst fasces: en bunt med pinner eller kjepper knyttet rundt en øks og som ble båret under opptog og seremonier, båret av liktorer foran kongen i offentlige opptredener.[6]

Den etruskiske kongen Thefarie Velianas er nevnt ved navn på Pyrgi-tavlene

Tradisjonen som ble opprettholdt i etruskiske byer om å komme sammen under en felles leder skjedde ved et årlig rådsmøte som ble holdt ved den hellige lund i Fanum Voltumnæe. Det nøyaktige stedet for dette har vært et fast diskusjonstema for forskere siden renessansen. I tider uten krise var posisjonen praetor Etruriæ, slik romerske inskripsjoner har uttrykt det, uten tvil vært hovedsakelig sermoniell og knyttet til kult.

  • Osiniu (ved Clusium) sannsynligvis tidlig 1100-tallet f.Kr.
  • Mezentius fl. c. 1100 ? f.Kr.
  • Lausus (ved Caere)
  • Tyrsenos
  • Velsu fl. 700-tallet f.Kr.
  • Larthia (ved Caere)
  • Arimnestos (ved Arimnus)
  • Lars Porsena (ved Clusium) fl. Slutten av 500-tallet f.Kr.
  • Thefarie Velianas (ved Caere) slutten av 500-tallet – tidlig på 400-tallet f.Kr., kjent fra hans tempeldedikasjon nedtegnet på Pyrgi-tavlene
  • Aruns (ved Clusium) fl. c. 500 f.Kr.
  • Volumnius (ved Veii) mid 400s–437 BC f.Kr.
  • Lars Tolumnius (ved Veii) late 400s–428 f.Kr.

Etruskiske konger av Roma:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Titus Livius Hist. II,14.; Dionysios fra Halikarnassos, VII, 5 & 6
  2. ^ Strabo V,1,7 & 10-11
  3. ^ The Decline of the Etruscans
  4. ^ Barker, Graeme & Rasmussen, Tom: The Etruscans, 1998:87ff.
  5. ^ Dette er en tolkning som er gitt av Titus Livius (v.1.3).
  6. ^ Barker and Rasmussen 1998:89.