Elba

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 42°46′30″N 10°16′47″Ø

Det toskanske arkipel.

Elba er en øy 20 km utenfor Toscana i Italia. Øya er kanskje mest kjent for sitt jern, og som stedet de forviste Napoleon I til i 1814.

Den har et areal på 224 km² og ei kystlinje på 147 km. Elba er den tredje største italienske øya og er en av De toskanske øyene. Elba og de omliggende små øyene (Pianosa, Capraia, Montecristo, Giglio og Giannutri) er del av Parco Nazionale Arcipelago Toscano, en italiensk nasjonalpark. Øya er en del av provinsen Livorno og dens omlag 30 000 innbyggere er (per 2007) fordelt på de åtte kommunene Portoferraio (12 020), Campo nell'Elba (4 435), Capoliveri (3 108), Marciana (2 245), Marciana Marina (1 891), Porto Azzurro (3 211), Rio Marina (2 152) og Rio nell'Elba (1 174). Hovedstaden er Portoferraio hvilket kommer av porto (havn) og ferro (jern). Herfra er det fergehavn hvorfra man kan krysse Piombionokanalen til fastlandsbyen Piombino. Det høyeste fjellet er Monte Capanne på 1 018 meter. Det består av granodioritt og toppen kan på et kvarter nås via heis fra byen Marciana.

Da argonautene stoppet her rundt 1200 år f.Kr., kastet de diskos med steinene på stranden, ifølge Apollonios Rhodios som levde på 200-tallet f.Kr. Øya kan ha blitt først befolket av stammefolket Ilvates fra Liguria, et folk som først ble nevnt i skriftene til Titus Livius (59 f.Kr.–17 e.Kr.) som bodde like ved, rett nordom Padova. Ilvaterne ga øya navnet Ilva, men senere kom grekerne seilende fra Fokaia rundt år 1000 f.Kr. De kalte øya Αιθαλία (Aethalia), som jo nesten er Italia, men ikke betyr annet enn sot fra de mange jernovnene de anla på øya. Det meste av øyas trær gikk med til jernproduksjon, men de brakte til gjengjeld vindruen Ansonica hit. Så kom etruskerne rundt 800 f.Kr. som hadde etablert havnebyen Populonia ved dagens Piombino, der de hadde overtatt villanovakulturens teknologi for å smelte jern. Etruskerne holdt på mer jern en tid, men dette var jo mot slutten av den europeiske jernalderen og etruskerne gikk snart over til andre materialer.[1]

Etruskerne ble nedkjempet av romerriket som tok over noe etter 480 f.Kr. og øyas jern ble viktig for rikets militære opprusting, men også som ei ferieøy for eliten, litt som i dag. Etterhvert forfalt romerriket i dekadanse og Elba ble invadert av Longobardene. Navnet Elba fremkommer først i dialogene nedskrevet av Gregor I den store (540–604) som også nevner biskop Cerbonius av Populonia (død 570) som ble tvangsflyttet til Elba av østgoteren Totila som rådde på fastlandet. Så kom etterhvert stadige angrep fra sarasenerene (muslimer), som da Mujahid al-Siqlabi etter å ha tatt Balearene og Sardinia i 1015, også tok Elba. Øya ble overtatt av byen Republikken Pisa på fastlandet litt før år 1100 e.Kr. og de forsterket festningsverkene ved Marciana, Rio og Capoliveri, steder der man forøvrig finner etruskiske akropolis. Eierskapet av Elba gikk til Republikken Lucca (1160–1805). Øya ble overtatt av byen Genova i 1284 etter slaget om Meloria i 1284 da Pisas krigsflåte ble senket, men allerede i 1292 var øya igjen pisansk.

Rundt 1395 gikk øya til Gian Galeazzo Visconti (1347–1402) som var første hertug i Hertugdømmet Milano (etablert 1395). Etter dennes død gikk øya til Gerhardo Appliano (1370–1405) og familien Appiani regjerte et par århundrer frem til 1735. Elba ble fortsatt stadig angrepet av tyrkere som Aruj, de raserte havnebyene. I 1548 fikk Cosimo I de' Medici lov av Karl V av Det tysk-romerske rike (sjef for Aragóns krone) til å bygge festningsverket Cosimopoli på ruinene av Fabricia og Ferraia. De tre borgene Falcone, Stella og Linguella er forbundet med mur, og ble etter noe tid omdøpt til Portoferraio, det som er dagens hovedstad. Ellers var det på Elba at vitenskapsmannen Niels Stensen (1638–1696) gjorde sine geologiske funn som ga sporen til moderne krystallografi. Etter at Appiani-familien trakk seg tilbake i 1735, ble Elba overtatt av Kongedømmet Napoli. Etter freden i Lunéville 1801 ble øya gitt til Kongeriket Etruria som eide den ett år bare, for etter Fredstraktaten i Amiens 1802 ble den gitt til Frankrike.

Fra 4. mai 1814 til 26. februar 1815 var Elba eget fyrstedømme under Napoleon I, som hadde blitt forvist til Elba etter slaget ved Leipzig i 1813. «Keiseren av Elba» var jo fra naboøya Korsika, men dro etter tre hundre dager tilbake til Paris der han på nytt grep makten og fortsatte med en stor hær mot Waterloo. Etter Wienerkongressen 1814–15 ble øya gitt til Storhertugdømmet Toscana, som etter Garibaldis samling ble innlemmet i det nye Kongedømmet Italia i 1861.

Bilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]