Novalis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Novalis, 1772-1801
etter et kobberstikk av Eduard Eichens

Novalis, pseudonym for Friedrich Leopold von Hardenberg, friherre, (født 2. mai 1772 i Oberwiederstedt, Sachsen, død 25. mars 1801), var en tysk forfatter.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Friedrich von Hardenberg var sønn av Erasmus von Hardenberg, en tidligwre bergverksmann som også var en from metodist. Morwn het Augusta Bernhardine, født von Bölzig. Friedrich var nest eldst av elleve barn. Det ble sagt om gutten at han var innadvendt, med store drømmer, og at faren trodde han var noe tilbakestående. Om faren var streng, holdt han seg mest til moren.

Da Friedrich var ni år ble han alvorlig syk, men etter dette tok han seg kraftig opp, og bl en ivrig leser. Moren ble sy i 1784, og kom seg aldri etter dette. Faren ville at Friedrich skulle studere til prest, men selv ville han noe annet. Han fekk omsider stønad i dette, og kom med tida til universitetet i Jena, der han skulle studere juss.

Studieår[rediger | rediger kilde]

Novalis studerte jus i Jena, og der møtte han andre unge diktere og filosofer, blant annet Friedrich Schiller. Senere studerte han i Leipzig og Wittenberg. Han var ferdig uteksaminert i 1794. Schiller var en god venn for ham av livet. Høsten 1794 vart han brått opptatt av Sophie von Kühn, en pur ung jente på tretten år. Dette møtet ble med tiden til eit alvorlig svermeri, men ikke mer. Ho døde av en sykdom høsten 1795, knapt 15 år gammel. Dette ble et vendepunkt for Friedrich von Hardenberg, som nå tok namnet Novalis, og la seg etter diktingen.

Novalis fortsatte sin utdannelse og drev studier ved bergakademiet i Freiberg.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Han var tidlig kommet inn i Fichtes og Schlegels krets og debuterte med noen få Fragmente (1798), som ennå bærer preg av rokokko- og opplysningstiden. Men i de berømte Hymnen an die Nacht (offentliggjort i F. Schlegels Athenäum, 1800) fremtrer Novalis som romantiker. Hymnen an die Nacht er skrevet i rytmisk prosa og skildrer Novalis' egen opplevelse av kjærlighet og død. Kristendom og panteisme preger hans Geistliche Lieder.

Novalis' ufullførte roman Heinrich von Ofterdingen (1802, norsk overs. 1992) er det mest typiske utslag av den tyske romantikkens naturfilosofi og poetiske livsinnstilling; her inngår drøm og virkelighet i en intim forbindelse. I Heinrich von Ofterdingen møter man «die blaue Blume», symbolet på romantikkens evighetslengsler, og Novalis' ekte poetiske svermeri for middelalder og mystikk. Et lignende bilde får man i skriftet Die Christenheit oder Europa (1799).