Nicolai Abildgaard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nicolai Abildgaard
Nicolai Abildgaard
Portrett av Nicolai Abraham Abildgaard malt av Jens Juel i 1772
Født 11. september 1743
København
Død 4. juni 1809 (65 år)
Frederiksdal
Nasjonalitet Dansk
Felt Kunstmaler og professor
Utdannelse Det Kongelige Danske Kunstakademi
Periode Klassisisme

Nicolai Abraham Abildgaard (født 11. september 1743 i København, død 4. juni 1809 i Frederiksdal) var en dansk kunstmaler og professor. Han var sønn av Søren Abildgaard og Anne Margrethe Bastholm.

Abildgaard malte i klassisistisk stil. Han ble professor ved Det Kongelige Danske Kunstakademi i 1778, og ble senere direktør ved akademiet og fikk på den måten stor påvirkning på kunsten i Danmark på 1700-tallet. Et av de mest kjente verkene hans er utsmykkingene han gjorde i Christiansborg slott i København i 177891. I tillegg illustrerte han Jens Baggesens danske oversettelse av Ludvig Holbergs Nils Klims reise til den underjordiske verden fra 1789.

Liv og arbeid[rediger | rediger kilde]

Trening som kunstner[rediger | rediger kilde]

Han studerte under en malermester før han kom til det nye Kongelige Danske Kunstakademi i København, hvor han ble lærlig av Johan Edvard Mandelberg og Johannes Wiedewelt.

Han vant medaljer i akademiet fra 1764 til 1767. Den store gullmedaljen fra akademiet som han vant i 1767 inkluderte et reisestipend, som han først fikk etter fem år.

Som en lærling hjalp han professor Mandelberg ved akademiet rundt 1769, og malte dekorasjoner for Fredensborg slott. Disse maleriene er i klassisistisk stil, påvirket av franske klassisistiske kunstnere som Claude Lorrain og Nicolas Poussin. Mandelberg hadde studert i Paris under François Boucher.

Studiereiser[rediger | rediger kilde]

«Den skadde Filoktetes» fra 1775. Olje på lerret, 123 × 175,5 cm. Tilhører Statens Museum for Kunst

Selv om kunstnere på den tid vanligvis reiste til Paris for videre studier, valgte han å besøke Roma, hvor han bodde i årene 1772-1777. Som en utflukt dro han til Napoli sammen med Jens Juel i 1776. Hans ambisjoner lå i sjangeren historiemaling. Mens han var i Roma studerte han Annibale Carraccis freskomalerier i Palazzo Farnese og maleriene til Rafael, Titian og Michelangelo. I tillegg studerte han andre ulike kunstneriske disipliner (skulptur, arkitektur, dekorasjon, veggmalerier), og fremmet sin kunnskap om mytologi, oldtiden, anatomi og perspektiv.

I følge med den svenske skulptøren Johan Tobias Sergel og maleren Johann Heinrich Füssli begynte han å bevege seg bort fra den klassisismen som han hadde lært om ved akademiet. Han utviklet en verdsettelse av litteraturen til William Shakespeare, Homer og Ossian, den legendariske galliske poeten. Han arbeidet med temaer fra gresk og norrøn mytologi. Dette bragte ham til fronten av nordisk nasjonalromantikk.

Han forlot Roma i juni 1777 med håp om at han skulle bli professor ved kunstakademiet i København. Underveis på reisen besøkte han Paris, og kom hjem til Danmark i desember samme år.

Akademisk og kunstnerisk karriere[rediger | rediger kilde]

Han kom raskt inn på akademiet, og ble professor i 1778.

Abildgaard var en akademisk maler av den neoklassisistiske skolen. I løpet av årene 1777-1794 var han veldig produktiv som kunstner i tillegg til hans rolle på skolen, hvor han underviste i malerkunst, mytologi og anatomi. Han produserte ikke bare monumentale verk, men av og til også mindre verk som f.eks. vignetter og illustrasjoner. Han utformet klesdrakter for norrønt folk. Han illustrerte verkene til Sokrates og Ossian. I tillegg til disse oppgavene, holdt han også på med noe skulpturering, etsning og forfatterskap. Han var interessert i all slags mytologiske, bibelske og litterære allusjoner.

«Julia og Fulvia»
Olje på lerret, 47 x 46,5 cm. Tilhører Nasjonalgalleriet.
«Ymer og Audhumbla» av Abildgaard.
«Elskeren Pamfilus i samtale med sin forslagne tjener Davus»
Olje på lerret, 157,5 × 128,5 cm. Tilhører Statens Museum for Kunst

Blant studentene hans var Asmus Jacob Carstens, skulptøren Bertel Thorvaldsen, malerne J.L. Lund og Christoffer Wilhelm Eckersberg, de to sistnevnte tok over Abildgaards professorat ved akademiet etter hans død. Eckersberg, som blir kalt «Faren til dansk malerkunst», var fremtredende som professor ved akademiet og la grunnlaget for den kunstperioden som er kjent som den danske gullalder.

Kabinett malt i trompe l'oeil av Abildgaard.

Som kongelig historiemaler, fikk Abildgaard i oppgave fra den danske regjeringen å male store monumentale utsmykkinger omkring 1780. Disse skulle inneholde motiver knyttet til Danmarks historie, og være dekorasjon i «Riddersalen» i Christiansborg slott. Det var en prestisjefull og innbringende oppgave. Maleriene kombinerte ikke bare historiske avbildninger, men også allegoriske og mytologiske elementer som forherlighet og smigret regjeringen. Utsmykkingene på døren avbildet i allergorisk stil de fire historiske periodene i Europas historie. Abildgaard brukte allegoriske avbildninger som ideogrammer for å forbinde ideer og overføre beskjeder via symboler til folk som var opptatt av denne typen symbolikk. Abildgaards professor Johan Edvard Mandelberg dekorterte rommet med utsmykkingene.

Abildgaard giftet seg med Anna Maria Oxholm den 23. mars 1781.

Han gjorde et mislykket forsøk på å bli valgt som akademiets direktør i 1787. Han ble enstemmig valgt til posten to år senere, og var direktør i perioden 1789-1791. Han hadde rykte for å være en tyrann, og for å ta så mange av akademiets monumentale oppgaver som overhode mulig i egne hender.

Han var også kjent som en religiøs fritenker og en forkjemper for politisk reform. I stedet for hans arbeid for (og i hans kunstverk forherligelsen av)regjeringen, var han neppe en sterk tilhenger av monarkiet eller statskirken. Han støttet bøndenes frigjøring og deltok i pengeinnsamlingen for Frihetsstøtten (monument i Vesterbrogade i København) i 1792. Han bidro med en utforming av monumentet i tillegg til utforming av to av relieffene på fundamentet. Mot slutten av 1700-tallet kom han ofte i konflikt med autoritetene på grunn av hans utgitte ord og satiriske tegninger. Han ble opphisset av den franske revolusjonen, og i 1789-1790 prøvde han å innlemme disse revolusjonære idealene i Riddersalen i Christiansborg slott. Kongen avslo hans utforming.

Hans forhold til Det Kongelige Danske Kunstakademi opphørte i 1794, da hans allegoriske maleri Jupiter veier menneskenes skjebne ble utstilt i salen. Han ble politisk isolert, satt utenfor den offentlige debatten av sensorer og mottok aldri noen offentlige oppgaver igjen.

Brannen på Christiansborg slott i februar 1794 hadde også en dempende effekt på hans karriere, siden syv av de ti monumentale maleriene som han allerede hadde utsmykket slottet med ble ødelagt i brannen. Hans prosjekt ble stoppet, og det samme skjedde med lønningen.

Selv om brannen var ødeleggende, ga den Abildgaard også dekorative oppgaver og muligheten til å praktisere som arkitekt. Han utformet dekorasjonen på Levetzau-palasset, nå kjent som Christian VIIIs palass, ved Amalienborg (1794–1798). Det var på daværende tidspunkt hjemmet til kongens (Christian VII av Danmark og Norge) halvbror, prins Frederik. Hans mentor Bertel Thorvaldsen tok seg av de skulpturelle aspektene.

Han lagde også skisser og planer for gjenoppbyggingen av Christiansborg slott, men oppgaven gikk ikke til Abildgaard.

I starten av 1800-tallet fikk han tilbake interessen for maling da han malte fire scener fra Terents' komedie Andria. Dette skjedde samtidig med hans andre ekteskap i 1803, da han giftet seg med Juliane Marie Ottesen. Det var en veldig lykkelig situasjon for en aldrende Abildgaard. Ekteskapet resulterte i to sønner og en datter. Han kjøpte et fint, lite sted på landet for familien, Spurveskjul.

I 1804 fikk han i oppdrag å lage en serie bilder for tronerommet i det nye slottet, men uenigheter mellom kunstneren og kronprinsen førte til at prosjektet ikke ble til noe. Imidlertid fortsatte han å levere utformingsidéer for møbler og romdekorasjoner til hoffet.

Han ble nok en gang valgt som akademiets direktør fra 1801 frem til hans død i 1809. Han er gravlagt i Assistens Kirkegård i København.

Verk[rediger | rediger kilde]

Mare rir den sovende (Mareritt) (1800) etter Henry Fuselis Marerittet (1781).

Selv om han vant stor berømmelse i sin egen generasjon og var med på å legge grunnlaget for den kunstneriske perioden kjent som den danske gullalderen, er hans verk knapt kjent utenfor Danmark.

Han var en kald teoretiker, ikke inspirert av naturen, men av kunsten. Hans stil var klassisistisk, men med en romantisk tone. Bildene har få og enkle, langstrakte figurer med et fint rytmisk linjespill, stemningen er alvorlig, ofte streng, men med en romantisk tone. Han hadde en bemerkelsesverdig sans for farger. Som en teknisk maler oppnådde han bemerkelsesverdig suksess, hans tone var veldig harmonisk. Dog var effekten på en fremmeds øyne sjelden interessant. Abildgaard står som den tidlige klassisismens fremste skikkelse i dansk kunst. Hans stil er utformet under inntrykk av italiensk renessanse (Rafael, Michelangelo og Tizian), av Poussin og antikken.

Litterære emner fra antikken finnes i Filoktet (1775), Sokrates, og scener fra Terents' Piken fra Andros (1801–04) og Apuleius' Det gylne esel. Emner fra norrøn mytologi finnes i Ymer og Audhumbla. Han utførte også illustrasjoner til Shakespeare, Ossian og Holberg, bl.a. til Niels Klim (1789). Hans hovedverk som historiemaler er ti veggfelter til Christianborgs riddersal med motiver fra oldenborgernes historie (1778–91). De fleste gikk tapt ved slottets brann, men skissene finnes. Abildgaard var også virksom som kostymetegner til teateret, laget utkast til flere hus, til minnesmerker (Frihedsstøtten), medaljer og møbler, og har utformet flere interiører på Amalienborg.

En portrett av han malt av Jens Juel ble gjort om til en medalje av hans nære venn Johan Tobias Sergel. I 1868 lagde August Saabye en statue av Abildgaard basert på samtidige portretter.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]