H.C. Andersen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For den norske programlederen, se Hans Christian Andersen (1971).
Hans Christian Andersen
Hans Christian Andersen
H.C. Andersen fotografert 10. eller 16. oktober 1869
Født 2. april 1805
Odense
Død 4. august 1875 (70 år)
København
Yrke Forfatter
Nasjonalitet Dansk

Hans Christian Andersen, ofte omtalt som H.C. Andersen (født 2. april 1805 i Odense, død 4. august 1875 i København) var en dansk forfatter og poet, mest kjent for sine kunsteventyr. Disse er oversatt til over 100 språk og er nest etter Bibelen de mest oversatte tekstene i verden.[1] Eventyrene har blitt overført til diverse teaterstykker, filmer, balletter og andre kunstformer. H.C. Andersen er en av den danske gullalders hovedpersoner.

Barndom[rediger | rediger kilde]

H.C. Andersen ble døpt umiddelbart etter fødselen på grunn av den store barnedødeligheten i datidens samfunn. I kirkeboken til Sankt Hans kirke i Odense[2] er det notert at fødselen fant sted klokken 1 om natten mellom den 1. og 2. april 1805 og at den stedfortredende presten forrettet dåpen. Dåpen ble senere bekreftet ved fremmøte i kirken og barnet ble skrevet inn som Hans Christian. Dåpsattesten ble først fylt ut i november 1823 og den ble senere forsynt med en bemerkning hvor det fremgikk at fødestedet var Hjørnehuset, Hans Jensens Stræde 43, en del av det nåværende museet H.C. Andersens Hus.

Denne tilføyelsen skal skyldes at H.C. Andersen skulle utnevnes til æresborger av Odense i 1867. At fødestedet var hjørnehuset i Hans Jensens Stræde er derfor neppe riktig og H.C. Andersen skulle selv ha benektet det og sagt: «Jeg er ikke født i sådan en rønne».[3]

Som faddere ved dåpsfremstillingen var det seks personer: Madam Sille Marie Breineberg f. Westphalen som bar barnet, jomfru Friederiche Pommer, skomakermester Peder Waltersdorff, hattemaker Jens Heinrich Dorch, snekkersvenn Anders Jørgensen og portneren ved Odense Gråbrødre hospital, Nicolas Gomard.

Som foreldre til barnet står det skrevet i kirkeboken at faren var den 22-årige skomakersvennen Hans Andersen (17821816, var også soldat)[4] og den 34-årige Anne Marie Andersdatter. Paret hadde giftet seg i Sankt Knuds kirke i Odense den 2. februar 1805, to måneder før fødselen.

Anne Marie Andersdatter et barn fra før, datteren Karen Marie Andersen, som imidlertid var anbrakt hos hennes mor. Ekteparet flyttet sammen, først til Halsedore og i mai måned til Klaregade. I begynnelsen av 1807 fikk familien sin egen bolig i Klingenberg 664, nå Munkemøllestræde i Odense, huset som nå betegnes som H.C. Andersens Barndomshjem.

Det var 12 personer som bodde i huset og familiens hjem besto av et rom med kjøkken; i alt ca. 42 m2. Ifølge H.C. Andersens egne beskrivelser hadde friskomakeren selv tømret sammen et skomakerverksted og en brudeseng av et trestillas:«der kort forinden havde baaret Liigkisten med en afdød Grev Trampe.»[5]

H.C. Andersens Barndomshjem i Munkemøllestræde, hvor han bodde fra 1807 til 1819.[6]

Som 6-åring kom Andersen i «pogeskole» (skole for småbarn),[7] senere i en skole for jødiske barn og han gikk muligens også en periode på en «fattigskole». I hjemmet var det faren som gjorde ham kjent med Ludvig Holbergs komedier, og vakte interessen for teater og kultur.

Men i 1812 vervet faren seg som soldat i stedet for en innkalt bondesønn som til gjengjeld måtte gi en større pengesum til friskomakeren. Han kom hjem etter to års forløp, syk og nedbrutt, og fant i tillegg ut at alle pengene var tapt på grunn av statsbankerotten i 1813. Friskomakeren døde i 1816.

I nevnte tidsrom hadde H.C. Andersen av og til besøkt Odense Teater og sett skuespill, for deretter å spille rollene hjemme.

Hjemmet var fattig etter friskomakerens død, og Andersen kom derfor en kort tid i lære; først på en klesfabrikk og senere på en tobakksvirksomhet. Denne omstillingen til kroppsarbeid synes imidlertid å ha vært for hardt for den følsomme H.C. Andersen, og han ble anbrakt på en fattigskole igjen. Her fikk han undervisning i religion og regning.

Imidlertid giftet moren seg igjen i 1818 med en skomakersvenn. Familien hadde måttet forlate barndomshjemmet i Klingenborg i april 1819 og flytte til et hus lenger nede i gaten. Begge disse forholdene kan ha vært medvirkende til at H.C. Andersen tidlig beslutttet seg for å forlate Odense.

Den 8. juli 1819 ble H.C. Andersen konfirmert i Odense domkirke av domprosten. Domprosten skrev i konfirmasjonsprotokollen at Andersen hadde gode evner og gode religionskunnskaper, selv om hans flid ikke var rosverdig.

Forfatteren Jens Jørgensen har i sin bok H.C.Andersen – En sand Myte bemerket at H.C. Andersen i motsetning til andre guttebarn i Odense fra liknende fattige hjem synes å ha hatt en mer beskyttet og privilegert barndom, og at familien aldri syntes å lide egentlig nød.

H.C. Andersen hadde også knyttet forskjellige kontakter, og da han forlot Odense hadde han med seg et introduksjonsbrev fra avisutgiveren i Odense, boktrykker Iversen.[8]

Ankomst til hovedstaden[rediger | rediger kilde]

Den 4. september 1819 reiste den 14-årige H.C. Andersen med 13 riksdaler på lommen med postvognen til København, hvor han ifølge. Levnedsbogen ankom den 5. september.

Her innlosjerte han seg på et gjestgiveri i Gardergade, nå Vestergade. Det menes at Andersen ankom til hovedstaden i følge med (eller samtidig med) prins Ferdinands (tidligere) amme, en Madame Sophie Charlotte Hermansen, som Andersen hadde stiftet bekjentskap med på Odense slott, (antakelig var moren vaskekone på slottet). Madam Hermansen hjalp Andersen med kost og losji og anviste ham samtidig arbeide hos en snekkermester. Dette varte kun en enkelt dag. Bekjentskapet synes også å ha ført til foretrede hos direktøren for Det Kongelige Teaters syngeskole, Giuseppe Siboni. Sammen med C.E.F. Weyse, Jens Baggesen og andre kjente personer klarte Siboni å samle inn en sum penger til Andersen.

Samtidig ga Siboni han løfte om kost og sangundervisning. Andersen fikk deretter et nytt losji i Ulkegade, dagens Holmensgade.

Siboni ga imidlertidg raskt opp å gi Andersen sangundervisning og Andersen henvendte seg deretter til solodanser C. Dahlén og fikk undervisning på Hofteatrets Danseskole i sesongen 1821-22.

Til tross for en litt uheldig opptreden i en statistrolle på Det Kongelige Teater oppnådde Andersen allikevel en stilling i koret, men uten fast gasje og skrev samtidig bønneskrifter til forskjellige forfattere og kunstnere og utvidet på den måten sin bekjentskapskrets.

I 1821 skrev HCA sitt første skuespill til teateret, Røverne i Vissenberg. Stykket ble refusert og kort etter skrev han sin første bok. Boken ble utgitt, men solgte ikke noe særlig. En tidligere forbindelse fra Odense, oberst Christian Høegh-Guldberg oppfordret Andersen til å henvende seg til den nyutnevnte teaterdirektøren for Det Kongelige Teater, Jonas Collin.

I 1822 skrev Andersen skuespillet Alfsol. Det ble erklært uegnet til oppføring på scenen. Direktøren for teateret, Knud Lyne Rahbek mente imidlertid at han hadde skjulte talenter som muligens kunne fremelskes ved den rette utdannelsen.[9] Som følge av dette ble det holdt et direksjonsmøte med Andersen den 13. september 1822. I forbindelse med møtet fikk Collin i oppgave å søke Frederik VI om hjelp til ytterligere utdannelse av Andersen. Kongen bevilget at Fonden ad usus publicos skulle utbetale penger til Andersen med det formål at han skulle «vorde en nyttig borger». Til tross for at det var Rahbek som var hovedkraften bak støtten, var det Collin som formynder som fikk æren for det i ettertiden, ikke minst fordi H.C. Andersen selv beskriver det slik i sin erindringsbok Mit livs eventyr.

Etter vel to års opphold i hovedstaden mottok den 17-årige Andersen en donasjon av kong Frederik VI. Den muliggjorde hans videre utdannelse på den velrenommerte latinskolen i Slagelse. Collin skulle som hans formynder føre tilsyn.[8]

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Den 26. oktober 1822 ankom H.C. Andersen til Slagelse og ble innlosjert hos herredsfogdens enke, madam Henneberg. På latinskolen plasserte skolelederen Meisling han i 2. klasse sammen med 11-12-års gamle gutter under henvisning til manglende kunnskaper. Forholdet mellom Meisling og Andersen utviklet seg iflg. forfatteren Johan de Mylius katastrofalt. Også fordi Mejsling og Collin nektet han å beskjeftige seg med noen form for diktning.

Selvportrett fra ca. 1830

Hans diktning i denne perioden er da også begrenset til et fastelavnsdikt og et minnedikt over en velgjører. Samtidig foretok han atskillige turer til Sorø, hvor han stiftet bekjentskap med dikteren B.S. Ingemann. Han reiste til København til Collin i julen 1823 og til Odense i 1824, hvor han overdro en del av arven etter farfaren til sin mor.

I 1825 besøkte han sin mor igjen. Hun hadde da nettopp fått plass på en fattigstiftelse. Samme år flyttet han inn hos Meisling, som ble utnevnt til rektor for latinskolen i Helsingør i 1826. Andersen flyttet med.

I 1827 var forholdet til Meisling imidlertid på bristepunktet og da boligforholdene også var ytterst dårlige, skrev Andersen et brev til Collin, som i april sendte han til København til et losji i Vingårdstræde.

Her fikk han privatundervisning til studenteksamen og her begynte den særegne skikk hvor den fattige studenten Andersen ble fast middagsgjest hos forskjellige familier i København. Som voksen besøkte H.C. Andersen mange herregårder rundt om i Europa.

Etter at han fikk utgitt diktet Det døende Barn i Kjøbenhavnsposten den 25. september 1827, begynte hans egentlige æra som forfatter og som eventyrdikter inntok han førsteplassen blant den danske gullalders mange kunstnere.

Han fikk først sin studenteksamen den 22. september 1828.[8]

Forfatterskapet[rediger | rediger kilde]

Etter at han var ferdig på skolen (2.januar 1829), debuterte han med Fodrejse fra Holmens Canal til Østpynten af Amager i aarene 1828 og 1829 – en ironisk og parodisk reiseskildring, der vi følger en dikters vandring i utkanten av København natten mellom nyttårsaften og 1. nyttårsdag i årsskiftet 1828/1829, og der dikteren opplever en rekke merkelige og fantastiske hendelser.

Senere skulle H.C. Andersen utgi ca. 20 reiseskildringer, men disse var seriøse og relativt dokumentariske, og bygd på hans mange og store reiser rundt i Europa. H.C. Andersen ble en av de mest bereiste personer i sin tid, med over 30 store utenlandsreiser. Reiseskildringene hans ble ganske mye lest, for dette var en av de få mulighetene folk hadde til å bli kjent med andre land.

I 1831 ble hans første egentlige diktsamling utgitt, og han var på sin første utenlandsreise, til Tyskland, hvor han blant andre møtte dikteren Chamisso.[10]

Etter sin første store reise til Italia skrev H.C. Andersen romanen Improvisatoren (1835), og dette regnes som hans store gjennombrudd som forfatter. Det er en kunstnerroman som utspiller seg i Italia, og her fins en rekke fine skildringer av italienske byer, landskaper og folkeliv som leserne falt for. I dag er vel denne romanen mer interessant som kilde til kunnskap om improvisasjonskunstneren H.C. Andersen. Han elsket nemlig å opptre, fabulere, fortelle, deklamere og underholde i selskapslivet og på scenen.

I 1835 debuterte også Andersen som eventyrdikter med et lite hefte med fire eventyr, men det var det nesten ingen som la merke til, og han vektla det heller ikke i noen særlig grad selv. Det skulle det ta lang tid og mange eventyr før han så gjorde.

I de følgende år skrev han flere skuespill og romanene O. T. og Kun en Spillemand. Etter en reise (1840–41) til blant annet Italia, Malta, Hellas og Tyrkia, ga han i 1842 ut reiseskildringen En Digters Bazar. I 1857 var H.C. Andersen på besøk hos den engelske forfatteren Charles Dickens i England, og i 1862–63 reiste han i blant annet Spania og Marokko, skildret i I Spanien.

August Saabyes skulptur (1877) av H.C. Andersen i Kongens Have

Det var likevel med eventyrene, at H.C. Andersen fikk den største suksessen, som vennen H.C. Ørsted hadde spådd. De er oversatt til mer enn 100 språk. Blant de mest berømte er Fyrtøyet, Prinsessen på erten (1835), Den lille havfrue, Keiserens nye klær (1837), Den stygge andungen (1843), Snedronningen (1844) og Piken med svovelstikkene (1848).

Liv, diktning og sannhet[rediger | rediger kilde]

H.C. Andersen skrev fire selvbiografier, men flere moderne biografer sier at ingen steder er Andersen mer løgnaktig om seg selv enn i selvbiografiene, særlig er det den barndommen han har sterk tendens til å idealisere og romantisere. Jørn Lund, dansk Andersen-spesialist, har sagt at Andersens barndom var så forferdelig at det var umulig å forholde seg til den slik den egentlig var, dersom han ikke skulle gå til grunne. Mer enn for å komme til innsikt i seg selv skrev kanskje Andersen selvbiografiene for å gjøre reklame for seg selv? Lange passasjer består av rene oppramsinger av berømte personer han har møtt, skryt han har fått for bøkene sine i utlandet.

I nesten alle sjangrene Andersen utfoldet seg i, finner vi mer eller mindre tydelige spor av dikterens eget liv. Spesielt gjelder det for eventyrene, for eksempel Den grimme Ælling (Den stygge andungen) som han selv elsket å lese opp. Han hevdet også gjentatte ganger at hans liv hadde vært et eneste langt eventyr, og satte som tittel på en av sine selvbiografier: Mit livs eventyr.

I parken Kongens Have i København er det reist en statue av H.C. Andersen, der skulptøren August Saabye opprinnelig hadde planlagt at Andersen skulle være omgitt av barn. Andersen protesterte så heftig at dette ble oppgitt. Som Andersen indignert skrev i sin dagbok: Eventyrene hans var da skrevet like mye for voksne som for barn, «disse forstode dog kun Staffagen» – og dessuten pleide han virkelig ikke å ha barn «på ryggen, på fanget eller i skrevet», samt at han aldri hadde tålt å ha noen stående bak seg når han leste opp.[11]

H.C. Andersen døde ugift og barnløs. Han sovnet stille inn i familien Melchiors hus Rolighed 4. august 1875. Han er begravet på Assistens Kirkegård i København, avd. P-513.

Den amerikanske globetrotteren J. Ross Browne besøkte på eget initiativ H.C. Andersen i 1862 og gir en legendarisk beskrivelse av møtet slik[12]:

Sitat Foran meg sto en høy, skinnmager mann, litt over sin beste alder, men ennu ikke gammel, med et par spillende grå øyne i et smalt ansikt, kryende fullt av furer og rynker og muskler. Et lang ansikt med en sterkt fremspringende, stor og litt skjev nese flankert av et par veldige kinnben med store fordypninger under. Utallige furer og rynker strakte seg halvsirkelformig nedover rundt vikene på en diger munn, en bred revne tvers over ansiktet, som man feilaktig kunne ha tatt for gapet på et barneslukende troll, om det ikke hadde vært for de solstreif av hjertens godhet som lå på lur rundt lebene, og den milde menneskelighet som som glimtet frem fra alle krinker og kroker. Hverken barter eller skjegg fordunklet det sterke særpreg i dette merkelige ansikt, som for størstedelen hadde farve som granitt med islett av kalksten og flekker av profyr. En bulket guttperkapanne, svært fremspringende ved brynene og topografisk sett ikke ulikt et relieffkart av Sveits, skrånende oppover og bakover mot issen. Ikke noe stort hode, men vidunderlig hamret og formet av hjernens virksomhet, delvis dekket av en sort, bølget hårmanke, litt glissen foran og noe gråsprengt bak. Lange benete armer med lange hender, en lang ulenkelig kropp med langskjørtet frakk på, ustanselig bevegelse samtidig, alt lysende og sprellende og funksjonerende med ubeskrivelig energi. En stemme som boblet opp fra de umåtelige dyp nedenfor med muntre, krampaktige og uforståelige velkomstord. Dette var det deilige menneske som stod foran meg, den store danske improvisator, den milde Caliban som ferdes blant feer og blidelig samtaler med fisker og frosker og biller. Sitat
– J. Ross Browne (1867), Med hest og karjol. Gjennom Norge og Island.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Eventyr i utvalg:

Romaner[rediger | rediger kilde]

  • Improvisatoren (1835)
  • O.T. (1836)
  • Kun en Spillemand (1837)
  • De to Baronesser (1848)
  • At være eller ikke være (1857)
  • Lykke-Peer (1870)

Dramatikk[rediger | rediger kilde]

  • Bruden fra Lammermoor (1832)
  • Ravnen eller Broderprøven (1832)
  • Agnete og Havmanden (1833)
  • Festen paa Kenilworth (1836)
  • Den Usynlige paa Sprogø (1839)
  • Mulatten (1840)
  • Maurerpigen (1840)
  • Kongen drømmer (1844)
  • Lykkens Blomst (1845)
  • Den nye Barselstue (1845)
  • Liden Kirsten (1846)
  • Brylluppet ved Como-Søen (1849)
  • En Nat i Roeskilde (1849)
  • Meer end Perler og Guld (1849)
  • Ole Lukøie (1850)
  • Hyldemoer (1851)
  • Nøkken (1853)
  • Han er ikke født (1864)

Kulturkanonen[rediger | rediger kilde]

Den lille havfrue er tatt opp i den danske kulturkanonen.[13][14]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dag og Tid 21.januar 2013 s.31
  2. ^ Kirkebogen, Sct. Hans Kirke i Odense, Odense Herred, Odense Amt, 1757–1814, Opslag 269.
  3. ^ H.C. Andersens hus i 100år, Odense Bys Museer
  4. ^ H.C.Andersens fader: Hans Andersen (1782–1816)
  5. ^ H.C. Andersen, Levnedsbog, I. Min Fødsel.
  6. ^ H.C. Andersens Barndomshjem, Odense bymuseer.
  7. ^ Pogeskole - ODS på nett
  8. ^ a b c Johan de Mylius: H.C. Andersens Liv – Dag for Dag
  9. ^ Anne E. Jensen, Rahbek og de danske digtere, i:Frederiksberg gennem tiderne VIII, 1960, s. 92.
  10. ^ In Andersens Stammbuch - Adelbert von Chamisso
  11. ^ R. Broby Johansen: Det gamle København (s. 151), forlaget Thanning og Appel, København 1978, ISBN 87-413-6347-7
  12. ^ Browne, J. Ross (1969): Med hest og karjol. Gjennom Norge og Island for 100 år siden. Cappelens forlag, Oslo (utgitt første gang 1867 i New York), s.87.
  13. ^ Om Den lille havfrue hos Kulturkanonen
  14. ^ Begrunnelse – Kulturkanonen

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]