Carsten Hauch

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Carsten Hauch
Carsten Hauch
Carsten Hauch
Født 12. mai 1790
Halden[1]
Død 4. mars 1872
Roma
Yrke Forfatter
Nasjonalitet Dansk

Johannes Carsten Hauch (født 12. mai 1790 i Fredrikshald, død 4. mars 1872) var en dansk dikter og romanforfatter. Hauch hørte til den første generasjon i det romantiske gjennombrudd i Danmark, men kom på en måte skjevt i gang som dikter. Visstnok skrev han sine første dikt allerede i 1814, men han tvilte på sitt talent og ga opp dikterkarrieren en stund for naturstudier. Først under en alvorlig sykdom og dyp krise i Napoli i 1825 tok han opp diktningen igjen.

Hele hans forfatterskap er gjennomsyret av den naturfilosofiske idealismen som den norske geologen og filosofen Henrik Steffens brakte til Danmark i 1802, av romantikkens genioppfatning og av den tidlige romantikkens dannelsesidealer. I overensstemmelse med sin generasjon anså han dramaet i dets forskjellige avskygninger som diktningens høyeste form og hans tidligste verker er alle på en eller annen måte dramatiske: Hamadryaden, som var det første han skrev under sykdommen, er et romantisk eventyrspill, Bajazet, Tiberius og Gregorius den Syvende, som ble til i Roma i 1826, er mere direkte skrevet for scenen. Etter hjemkomsten fortsatte han med å skrive for teateret i mange forskjellige sjangre.

Hauch kom tidlig med i prosagjennombruddet. Hans første roman, Vilhelm Zabern, kom i 1834, det er en historisk roman fra Christian IIs tid, med Dyveke som hovedfigur. Deretter ble romanen hans foretrukne sjanger og romaner som En polsk Familie (1839) og Robert Fulton (1853) hører til hans hovedverker. Hans beste prosabøker er imidlertid erindringsverket Minder fra min Barndom og min Ungdom (1867) og Minder fra min første Udenlandsreise (1871).

Som versdikter dyrket han flittig en av sin periodes yndlingssjangere, romansen. Til hans beste hører Magnus og Knud Lavard som opprinnelig inngår i skuespillet Svend Grathe fra 1841. Inspirert av Christian Winthers Hjortens Flugt (1855) skrev han romansesuiten Valdemar Atterdag (i Lyriske Digte og Romancer 1861) med nibelungenstrofen som gjennomgående versemål, avbrutt av innskutte enkeltballader, men igjen er det karakteristisk at de egentlige forbilder er Adam Oehlenschlägers Helge (1814) og B.S. Ingemanns Holger Danske (1837).

Men det er som lyriker Hauch vil bli husket. Allerede et par av hans tidlige ungdomsdikt gjør fremdeles inntrykk, de lyriske innslag i romanene er det mest leselige i dem, og i en sen modning får lyrikken stadig større vekt i forfatterskapet med en rekke store tankedikt.

Lyrikken endrer ikke ved Hauchs litteraturhistoriske plassering, den bidrar i så henseende bare til inntrykket av ham som romantiker av den eldre skole. Det samme må sies om hans litterære kritikk som særlig øker i omfang etter at han i 1851 overtok Oehlenschlägers professorat i estetikk ved Københavns Universitet. Det er betraktningene over det romantiske gjennombruddets verker, Oehlenschläger og Ørsted, og over dets forbilder, Shakespeare og Schiller, som gir mest. Inntrykket bekreftes av erindringsverket som skildrer Hauchs egen dannelse til romantisk dikter.

Hauch hører ikke til blant de store udødelige i den danske litteraturhistorien. Men han var en betydningsfull skikkelse i sin generasjon, og han fikk en ikke liten posisjon i den kulturelle konservatisme etter 1850 ved sitt virke ved universitetet og på Det kongelige Teater etter at Heiberg var gått av som direktør i 1856.

Hauch har fått Hauchs gate i Oslo oppkalt etter seg.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kalliope biografi

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]