Ditlev Gothard Monrad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ditlev Gothard Monrad
Ditlev Gothard Monrad
Ditlev Gothard Monrad
Født 24. november 1811
Død 28. mars 1887 (75 år)
Yrke Teolog, biskop, politiker og statsminister.
Nasjonalitet Dansk

Ditlev Gothard Monrad (født 24. november 1811, død 28. mars 1887) var en dansk teolog, biskop, politiker og minister. Monrad sto bak utformningen av Junigrunnloven av 1849 og var konseilpresident (statsminister) under krigen i 1864.

Han anses som den danske grunnlovens far.

Oppvekst og bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Monrad ble født i København som sønn av jurist Otto Sommer Monrad og hans ektefelle, men vokste opp hos sin mors tante og hennes mann i en landsby ved Præstø.

Ditlev Monrads far var født i Trondheim og fikk senere arbeid der som jurist, men han måtte fratre stillingen på grunn av sinnsykdom (melankoli). Ditlev Monrads to søstre, Lene Sophie og Hanna Ottilie, var som unge innlagt ved Frederiks hospital, sannsynligvis for sinnslidelse.

Ditlev Monrad var nestyngst av familiens seks barn, hvorav tre døde som små. Moren måtte oppløse hjemmet og flyttet til sin søster i Holstein. Monrad fikk et godt hjem i Prestø, hvor tantens ektefelle arbeidet som kjøpmann. Monrad ville gjerne overta forretningen da han ble voksen. Men han hadde evner for skole og det ble samlet inn penger i menigheten slik at han kunne gå på latinskolen i Vordingborg. Atten år gammel fikk han et psykisk sammenbrudd som varte i flere måneder og ble beskrevet som «alvorlig nervefeber». Muligens var dette utløst av morens dødsfall. Han kom seg imidlertid og begynte å studere ved universitetet. Han ble cand. theol. fra Københavns Universitet med utmerkelse i 1831.

De Nationalliberale[rediger | rediger kilde]

Utviklingen av nasjonalliberalismen startet allerede i 1820-årene hvor emnet dominerte den politiske debatten. Utover i 1830-årene kontrollerte tilhengerne de viktigste politiske kommunikasjonskanalene og i særlig grad gjaldt dette avisen Fædrelandet, som ble en mektig oponionsdanner. Ytterligere forsterket dette seg da Orla Lehmann formulerte Ejderpolitikken i 1842 . Monrad kom tidlig med i bevegelsen og i 1840 ble han redaktør av Fædrelandet.[1]

Folkevalgt og teolog[rediger | rediger kilde]

Monrad var folkevalgt i flere perioder. Før forfatningsendringen i 1848 satt han i Københavns borgerrepresentasjon i tidsrommet 1842–1848. Han satt senere i Folketinget i 1850–1853, 1853–1865 og 1882–1886.

I 1846–1871 var Monrad sogneprest i flere omganger, blant annet i Vester Ulslev på Lolland fra 1846 til 1849. Dette var mens han arbeidet med utformningen av Grunnloven. Han var også biskop for Lolland-Falster Stift fra 1849 til 1854, men ble avsatt etter initiativ av den konservative statsministeren Anders Sandøe Ørsted. Ørsted var en politisk motstander av Monrad. Bakgrunnen for avskjedigelsen var Monrads stadig innsendte petisjoner med kritikk av regjeringen. På dette tidspunkt skal Monrad ha vært oppstemt og uforutsigbar med stadig skiftende meninger.[2] Etter avskjeden ble han tildelt en ledende stilling som skoledirektør.

Minister og grunnlovsfar[rediger | rediger kilde]

Bilde av D.G. Monrad og Constantin Hansen. Hansen brukte bildet som utkast for å male Monrad på det store maleriet Den Grundlovgivende Rigsforsamling

D.G. Monrad kom inn i Marsministeriet i 1848. Han var en representant for de unge kreftene av de nasjonalliberale, full av ønske om sosiale reformer. Både i ministeriet og i forhandlingene frem mot grunnlovsendringen gjorde han seg sterkt gjeldende. Hadde han kunnet presse sin vilje igjennom hadde grunnloven fått et sterkere demokratisk preg. Det var Monrad som skrev det første utkastet til grunnloven og han omtales gjerne som grunnlovens far.

Som foretaksom kultusminister (Kirke-og undervisningsminister) og innenriksminister i 1848 og igjen i 1859–1863 satte Monrad sitt preg på Den danske kirke og undervisningsvesenet. Han utnevnte Grundtvig til biskop fullstendig uten fullmakt, til kongens store ergrelse. Ellers huskes han for sine lover om anlegg av jernbaner og for sitt arbeid med å forbedre festebøndenes vilkår.

På et senere tidspunkt kommenterte Monrad de store sosiale skillene mellom bondebefolkningen og landbefolkningen slik:

Sitat Tag en fattig købstadshåndværker, er han end nok så uvidende, kan han end ikke skrive to ord af modersmålet uden i det mindste at begå to fejl, så har han dog en levende følelse af, at han er et ganske andet ophøjet væsen end en velhavende oplyst selvejerbonde. Sitat
– D.G. Monrad

Krigen[rediger | rediger kilde]

Under den andre slesvigske krig i 1864 var Monrad konseilpresident i tidsrommet 31. desember 1863 – 11. juli 1864. På samme tid ivaretok han vervene som finansminister og minister for Holstein og Lauenborg. En tid var han også vikar for utenriksministeren. Man kan ikke se bort fra at han overvurderte sine evner og undervurderte den farlige politiske situasjonen.[3] Av omgivelsene ble han oppfattet som kritikkløs og dominerende og han møtte skepsis og mistillit blant andre politikere. Statsminister C.C. Hall gikk inn for en løsning med innrømmelser til tyskerne. Monrad uttalte at han selv foretrakk krig fremfor at Det tyske forbund skulle gripe inn i dansk suverenitet.

Fra kampene ved Dybbøl 7. til 18. april 1864. Litografi.

Den tyske invasjonen i Slesvig begynte 31. januar 1864. Monrad beordret at Dannevirke ikke måtte oppgis før en tredjedel av den danske styrken var tapt. Da Dannevirke allikevel måtte evakueres ba han om at alle måtte kjempe til København var falt. Monrad avsatte den øverstkommanderende generalen de Meza etter krav fra stemningen i folket og krigsministeren. Mens de danske troppene forskanset seg ved Dybbøl og på Als, ble Slesvig og Jylland besatt av tyske tropper. Få dager senere erklærte den nye øverstkommanderende at han heller ikke kunne holde Dybbøl. Monrad beordret da at Dybbøl skulle holdes. 18. april 1864 stormet prøyssiske tropper skansene. 6 000 danske soldater omkom og 3 500 ble tatt til fange. Krigen ble avløst av våpenhvile.

Monrad lot seg ikke affisere av dette. Han ville nå etablere en nordisk union og skrev til den svenske kongen at han skulle arrangere et kongelig giftermål i de to landene; kongen visste ikke om brevet var skrevet for spøk eller i alvor. Under Londonkonferansen ble det foreslått en voldgiftsrett til løsning av det slesvigske spørsmål, noe Monrad avslo, selv om han overlot den endelige avgjørelsen til kongen. Krigen brøt derfor ut igjen den 25. juni 1864. Als ble erobret av prøysserne. Monrad forlangte stadig at krigen skulle fortsette inn i Københavns gater, mann mot mann.[4] Kongen avsatte han som statsminister den 8. juli. Monrad gråt og skrek: «Kongen har forrådt mig!» Innenriksministeren måtte ta seg av ham og erklærte at Monrad var fra forstanden.[5]

Freden ble inngått 1. august 1864. Fredsavtalen ble ratifisert av Danmark den 9. november 1864. Monrad holdt da en «galskapstale» om at man skulle ha kjempet til siste mann og ikke underskrevet Danmarks dødsdom.

Utvandringen til New Zealand[rediger | rediger kilde]

Etter den tapte krigen fordypet han seg i Jobs Bok og uttalte at:[6]

Sitat ingen kan vente af mig, at jeg skal stå skulder ved skulder med et så råddent folk! Sitat
– D.G. Monrad

I desember 1865 besluttet han seg for å bli nybygger i New Zealand og tok med seg kone og barn. Han kjøpte 482 acres med land i Karere Block rett ved det senere Palmerston North. Først bodde han i et lite hus av leire, så bygget han et trehus og satte seg fore å rydde bushen, sette ut kyr og får og eksperimentere med tobakk. Han lærte seg maori og følte et visst kall til å undervise de innfødte i kristendommen. Arbeidet ble imidlertid avbrutt av maoriopprørere. Monrad gravde ned eiendelene sine og tok med familien til Wellington for å vende tilbake til Danmark, hvor han ankom i 1869. Sønnene Viggo og Johannes vendte tilbake til Karere for å drive landbruk. Monrad beskrev senere årene på New Zealand som en god tid, mens ektefellen Emilie skrev at: «ingen har fældet så mange tårer som jeg har, og ingen har betalt så dyrt som jeg.»

Før avreisen fra New Zealand ga Monrad bort en verdifull samling av trykk og grafikk av gamle mestre, blant annet Rembrandt, Rubens, Dürer og Anthonis van Dyck. Samlingen inngår nå i New Zealand National Art Gallery.

Hjemme igjen[rediger | rediger kilde]

Etter hjemkomsten til Danmark ble Monrad skribent hos Berlingske Tidende. Han begynte å holde taler igjen og ga uttrykk for at Europa så på Danmark som et lite land som fortjente sin skjebne. Han ble ordinert til vikarprest i Brøndby og holdt også forelesninger ved Københavns Universitet, som er blitt beskrevet som taler «fra et sinn i storm, burleske, uten kart og kompass».[7] I 1871 ble han igjen utnevnt til biskop i Nykøbing-Falster. Samme år døde Emilie. Fire år senere, i 1875 giftet han seg igjen med enken Emma Tutein Hage, datter av Peter Adolph Tutein.

I 1882 ble Monrad valgt som uavhengig liberal folketingsmann for Middelfartkredsen. Han ble gjenvalgt i 1884. Som folketingsmann forsøkte han forgjeves å megle i forfatningskampen. Monrad kom i et motsetningsforhold til Højre og nærmet seg Venstre.

Den 28. mars 1887 klaget han over sterke smerter i hjertet og noen timer senere døde han sannsynligvis av et infarkt.

D.G. Monrad ble begravet i Nykøbing på en kirkegård som senere ble lagt ned og lagt ut til park. Opplysningen om gravens nøyagtige plassering gikk tapt og alle monumenter er i dag borte. I 1960-årene ble det bygget en veibro over feltet og de tilstøtende veiene – og banearealer. Rundt år 2000 solgte kommunen tomten til FDB (det danske Coop) som ville bygge et Kvickly-supermarked der. Det medførte heftige protester, men etter noen år ble huset fullført og nå står Kvickly på Monrads grav. Under byggingen fant man en del anonyme knokkerester som siden er blitt gravlagt på en annen kirkegård.[8]

Hedersbevisninger[rediger | rediger kilde]

Monrad var ridder av Dannebrog.

Psykiatri[rediger | rediger kilde]

Psykiater Johan Schioldann-Nielsen forsvarte doktoravhandlingen D. G. Monrad. En patografi i 1983. Han konkluderte med at Monrad led av cyklotymi med milde eller moderate manisk-depressive stemningssvingninger, med sterkt redusert dømmekraft da krigen i 1864 ble en realitet. Den første psykiatriske vurderingen av Monrad ble ifølge Schioldann-Nielsen levert av H.I. Schou, som konkluderte med "manisk-depressiv sinnslidelse".

Historikeren Tage Kaarsted var opponent til disputasen. Han fant disputasens synsvinkel noe kjølig og klinisk og var delvis uenig i noen av Johan Schioldann-Nielsens konklusjoner. Bl.a. kritiserte Kaarsted at disputatsen benyttet subjektive utsagn fra Monrads politiske motstandere som kilder og at den ikke tok høyde for 1800-tallets følsomme måte å uttrykke seg på eller satte seg inn i politikerens tenkemåte. Kaarsted mente at f.eks. Monrads avskjedigelse av general de Meza kunne forklares utfra politiske årsaker. Kaarsted mente at Monrad var en stor begavelse og et usedvanlig menneske som imidlertid i perioder var rådvill og mentalt svingende.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Danmarkshistorien Aarhus Universitet
  2. ^ Retterstøl s. 60
  3. ^ Retterstøl s. 62
  4. ^ Retterstøl s. 63
  5. ^ Retterstøl s. 63
  6. ^ Retterstøl s. 64
  7. ^ Retterstøl s. 66
  8. ^ Kvickly bygger på kirkegård
  9. ^ Tage Kaarsted: Var D.G. Monrad manio-depressiv?

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]