Johann Hartmann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Johann Hartmann

Johann Ernst Hartmann (født 24. desember 1726 i Głogów i Schlesien, død 21. oktober 1793) var en tyskfødt musiker og komponist som virket i København fra 1762. Han ble stamfar til en lang rekke kulturpersonligheter i Danmark.

I 1754 var Hartmann fiolinist hos fyrstbiskopen i Breslau, Grev Schaffgotsch; senere ble han konsertmester i den lille residensbyen Rudolstadt og deretter i Pløn hos hertug Frederik Carl. Da hertugen døde uten arvinger i 1761, gikk hertugdømmet hans til den danske kongen Frederik V, og en del av Plønerhoffets orkestermusikere reiste til København, blant annet Hartmann.

I København ble han straks ansatt som fiolinist i Det Kongelige Kapel, ble musikklærer for den senere kong Christian VII og i 1768 forfremmet til konsertmester, d.v.s nestkommanderende for orkesteret. Han ble en bærende kraft i de kammerkonsertene som ble avholdt ved hoffet i årene rundt 1770. Dessuten deltok han i eller ledet konserter i private forsamlinger som de såkalte Gjethuskonserter som begynte i 1774 og han virket som leder av konsertene i Det harmoniske Selskab.

Den fremherskende operastilen på Hofteatret og Det Kongelige Teater var italienskinspirert, men nettopp i disse årene skiftet moten til en mer enkel franskinspirert stil og Hartmann ble flere ganger oppfordret til å levere musikk til danskspråklige syngespill. I 1778 ble Det italienske Operaselskab avskjediget og de nye strømningene fikk mer plass. I 1779 ble Hartmanns to første forsøk i den nye sjangeren oppført. Johannes Ewald skrev tekstene og Hartmann musikken til Balders død og Fiskerne, hvor man for første gang hører kongesangen Kong Christian stod ved højen mast, og begge var suksesser. Senere fulgte et par andre verk.

Før sin ankomst til København og i de første årene i byen skrev Hartmann instrumentalmusikk for kammerbesetning og mindre orkestre i en stil opp mot Haydn. De fleste av disse verk er forsvunnet; noen av dem ved Christiansborgs brann i 1794, ettersom notesamlingen hans hadde blitt kjøpt av kongen og anbrakt på slottet kort før brannen.

Slekten[rediger | rediger kilde]

To av Johann Hartmanns sønner, Johan Ernst Hartmann og August Wilhelm Hartmann var begge musikere og komponerte. Den sistes sønn var dansk musikks nesten altoverskyggende skikkelse på 1800-tallet, J.P.E. Hartmann, hvis sønn var Emil Hartmann, som også var dirigent og komponist. J.P.E. Hartmanns datter Sophie giftet seg med Niels W. Gade og en annen datter Clara med komponisten August Winding. En annen sønn, Carl Christian Ernst Hartmann, var en anerkjent billedhugger. Komponisten Niels Viggo Bentzon var tipp-tipp oldebarn av Johann Ernst Hartmann. Hans sønn jazzpianisten Nikolaj Bentzon samt den belgiske komponisten Jean Pierre Waelbroeck utgjør de seneste skuddene på stammen.

Emil Hartmanns datter Bodil Neergaard holdt i årene rundt 1900 musikalske sammenkomster på herregården Fuglsang mellom Nykøbing Falster og NystedLolland. Her deltok blant annet Carl Nielsen. I periferien kan man nevne Emil Hartmanns sønn Oluf Hartmann som var maler og til hans begravelse skrev Carl Nielsen Ved en ung kunstners båre, Niels Viggo Bentzons 2 fettere Jørgen og Johan samt N.W. Gades sønn i andre ekteskap, Axel Gade. De var alle tre musikere.

Johann Hartmanns kunstneriske familie

Musikk[rediger | rediger kilde]

  • Sørgekantate ved hertug Friedrich Karl av Plöns død (1761)
  • Simfonie Periodique i D-dur (trykt 1770)
  • Sinfonie Nr. 2 G-dur
  • Sinfonie Nr. 3 D-dur
  • Balders død (syngespill 1779)
  • Kantate i anledning av Københavns Universitets 300 års jubileum (1779)
  • Fiskerne (syngespill 1780)
  • Violinkoncert (sammen med Claus Schall 1780)
  • Hyrdinden på Alperne (syngespill 1783)
  • Sørgemusk ved Ludwig Harboes død (1883)
  • Den blinde i Palmyre (syngespill (1784)
  • Høytidssange (soli, kor og orkester 1787)
  • Gorm d. Gamle (skuespill 1785)
  • Kantate til Prinsesse Louise Augustas Formæling med Prinsen av Augustenborg (sammen med J.G. Naumann 1786)
  • Jesu Dødsangst i Urtegaarden (pasjonsmusikk 1793)
  • Forløserens død (kantate 1783)
  • minst 12 symfonier (hvorav kun 4 er bevart)
  • Liden Gunver vandre som helst i Kvæld
  • Sonater for 2 fioliner og bass

Kilder m.m.[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Johann Ernst Hartmann – bilder, video eller lyd